Rt-1976-1271

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-11-05
Publisert:	Rt-1976-1271
Stikkord:	Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 149/1976
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae) mot B (høyesterettsadvokat Jan Strøm).
Forfatter:	Holmøy, Michelsen, Tønseth, Blom, Heiberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §423, Lov om born i ekteskap (1956) §8

Dommer Kolmøy: Saken gjelder utstrekningen av farens rett til samvær med en datter på 9 år som moren har foreldremyndighet til. Partene ble separert ved Oslo byretts dom (del-dom)

Side:1272

av 12. februar 1973. Forskjellige tvistespørsmål mellom partene ble avgjort ved Oslo byretts dom av 31. oktober 1973. Dommen hadde denne domsslutning:

«1. Fru B (nå fru A) tilkjennes foreldremyndigheten over datteren C, f. xx.xx.1967.

2. B dømmes til å betale til fru B (nå fru A) oppfostringsbidrag for datteren C med kr. 400,- pr. måned.

3. Fru B gis alene rett til å tre inn i leiekontrakten vedrørende den tidligere felles leilighet i vei.

4. B gis rett til samvær med datteren C en time hver onsdag innen tidsrommet kl. 1730 til kl. 2000. Samværet skal foregå i saksøkerens hjem i vei.

5. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Om foreldremyndigheten og om retten til leiligheten var det enighet mellom partene.

B påanket byrettens dom for så vidt angikk utstrekningen av samværsretten og størrelsen av underholdsbidraget. For så vidt angikk underholdsbidraget, ble anken trukket tilbake. I spørsmålet om samværsretten avsa Eidsivating lagmannsrett den 27. november 1975 dom med denne domsslutning:

«1. B skal istedenfor samværsrett som er nevnt i byrettens dom, få ha sin datter C hos seg til slik tid:

a) Annenhver week-end fra lørdag kl. 1200 til søndag kl. 1800.

b) annenhver jul fra julaften til og med 1ste juledag, første gang julen 19767

c) annenhver påske fra skjærtorsdag til og med 1ste påskedag, første gang påsken 1976,

d) fjorten dager i sommerferien.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for tidligere instanser fremgår av de avsagte dommer.

Fru A har påanket lagmannsrettens dom. Hun bestrider ikke at B bør ha rett til samvær med datteren, men hun kan ikke godta en så omfattende samværsrett som lagmannsrettens dom og B's påstand for Høyesterett vil innebære. Prinsipalt begrunner hun dette med at det er fare for at B vil utnytte samværsretten til å ta barnet med seg til Pakistan. Hun mener at han hele tiden har hatt til hensikt å vende tilbake til Pakistan. Han skal ha gitt uttrykk for at han vil at datteren skal gifte seg med en søstersønn han har i Pakistan. Han har lagt vekt på at datteren ble oppdratt i pakistanske kulturtradisjoner og har motarbeidet at hun ble for sterkt assimilert i norsk miljø.

Et sentralt punkt i tvisten mellom partene fram til lagmannsrettens dom var et pakistansk pass som faren fikk utstedt for datteren i 1969. Fru A hevder at det allerede da var konflikter i partenes ekteskap, og at hun ikke kjente til at passet ble utstedt. Hun mener at B fikk utstedt passet for at han skulle kunne ta datteren med seg til Pakistan. Hun mener også at B av den grunn ikke ville medvirke til at passet ble utlevert fra

Side:1273

det pakistanske konsulat/den pakistanske ambassade til tross for at dette var et vilkår for samværsrett ifølge rettsforlik mellom partene. Selv om passet nå er utlevert, mener fru A at B's holdning har avslørt hans intensjoner. Videre mener hun at så lenge datteren ikke er løst fra sitt pakistanske statsborgerskap, vil faren kunne få utstedt nytt pakistansk pass for datteren. Det er også på det rene at det utstedes en del falske pakistanske pass.

Fru A hevder for øvrig blant annet at B under ekteskapet sendte relativt store beløp til sin far i Pakistan for å støtte en familiebedrift. Han ville på den måte sikre sin fremtid i Pakistan, selv om det gikk ut over hans underhold av familien i Norge.

Fru A innrømmer at den strengt logiske konsekvens av hennes standpunkt nærmest burde være at hun motsatte seg enhver samværsrett. Hun ønsker imidlertid at barnet skal ha kontakt med faren, og etter en vanskelig avveining har hun kommet til at samværsretten bør begrenses i samsvar med hennes påstand. Hun kan imidlertid «ikke leve med»at faren gis samværsrett for lengre perioder, og hun har avslått å gå inn på en drøftelse av de enkelte punkter i hans påstand.

Subsidiært fremholder fru A at det er oppstått et vanskelig forhold mellom faren og datteren. Også datteren er nå redd for at faren vil ta henne med til Pakistan. Faren har ikke vært sammen med henne siden påsken i år. En omfattende samværsrett i den nåværende situasjon vil være uheldig for barnet. - Senere kan det kanskje bli grunnlag for en mer omfattende samværsrett.

Fru A har nedlagt slik påstand:

«1. B gis rett til samvær med datteren hver onsdag fra kl. 18.00 til kl. 20.00, og hver annen lørdag fra kl. 10.00 til kl. 17.00.

2. Ankemotparten betaler saksomkostninger til det offentlige.»

B mener at det ikke er grunnlag for å nekte ham vanlig samværsrett i forhold til datteren. Etter loven har datteren rett til samvær med faren, og han har rett til samvær med datteren såfremt det ikke vil virke uheldig for henne. På grunnlag av hans egne forhold er det ikke noe som taler mot at han skal ha vanlig samværsrett. Etter hans mening er det viktig for datteren at hun beholder en viss kontakt med pakistansk kulturtradisjon. På den annen side vil han ikke motarbeide at hun blir assimilert her.

B benekter at han har hatt eller har til hensikt å ta datteren med seg til Pakistan. Han mener at fru A har misforstått forholdene omkring passutstedelsen i 1969 og hans senere holdning til utlevering av passet. Han har for sin del fryktet at hun ville ta datteren med seg til Bulgaria eller et annet land. Han benekter at han har sendt så mange penger til Pakistan som hun hevder. De penger han har sendt, har bare vært som en hjelp til faren. - Han har ingen planer om å reise til Pakistan.

Han innrømmer at forholdet til datteren i det siste år har

Side:1274

vært vanskelig. Hun har ikke villet at han skulle komme inn i leiligheten når han har besøkt henne. Han har bare fått snakke med henne i trappen. Besøkene ble da så uutholdelige at han ikke har oppsøkt datteren siden påske. Han mener det er moren som er skyld i datterens angst. Hans samværsrett kan imidlertid ikke avskjæres på grunn av morens negative reaksjoner.

B har endret og utvidet sin påstand i forhold til lagmannsrettens dom. Hans påstand for Høyesterett lyder:

«1. B har rett til å ha datteren C hos seg annenhver weekend fra fredag etter skoletid til søndag kl. 20.00.

2. B skal kunne ha C hos seg inntil 4 uker i sommerferien, eventuelt fordelt på 2 perioder, tilpasset fru A's egen ferie.

3. B skal ha rett til å ha C hos seg hver nyttårshelg fra 29. desember kl. 14.00 til 1. januar kl. 20.00.

4. B skal ha rett til å ha C hos seg annenhver påske, tilsvarende datterens påskeferie, og første gang påsken 1977.»

Begge parter har fått oppnevnt prosessfullmektig på offentlig bekostning etter tvistemålslovens §423 annet ledd.

Til bruk for Høyesterett er det holdt to bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av partene og i alt 7 vitner. Ingen av vitnene har tidligere vært avhørt i saken. - For Høyesterett er fremlagt en korrespondanse høsten 1976 med den pakistanske ambassade. Ambassaden uttaler her blant annet at foreldrene ikke kan oppgi datterens pakistanske statsborgerskap, idet hun er mindreårig.

Jeg er kommet til et noe annet resultat enn lagmannsretten.

Konflikten mellom partene har etter at lagmannsretten avsa sin dom tilspisset seg. Denne uheldige utvikling har ifølge partsog vitneforklaringer sammenheng med at B i desember 1975 - etter at lagmannsrettens dom forelå - først tok datteren med seg til byen og deretter til sitt hjem på X hvor hun overnattet. Moren ble da svært engstelig. Etter denne henvendelse fortalte hun barnet at «hun var redd for at faren kan kidnappe barnet og ta henne med til Pakistan». Etter dette har datteren fått et angstfylt forhold til faren.

Ved vurderingen av hvor omfattende samværsrett B skal tilkjennes, finner jeg det naturlig å ta utgangspunkt i lovens regel om at barnet har rett til samvær med begge foreldre. Faren kan bare nektes samværsrett dersom den vil virke uheldig for barnet, jfr. lov av 21. desember 1956 nr. 9 §8 tredje ledd. Ved utformingen av samværsretten må det tas hensyn til de individuelle forhold. Skal en samværsrett fylle lovens intensjoner, må imidlertid utgangspunktet være at den så vidt mulig skal gi grunnlag for en god kontakt mellom barnet og den av foreldrene det gjelder.

En samværsrett i samsvar med morens påstand vil neppe kunne gi faren mulighet for å skape eller gjenvinne en god kontakt med datteren. En slik begrensning av samværsretten er

Side:1275

usedvanlig. Faren vil overhodet ikke få samværsrett over flere dager, i weekender og ferier. Påstanden er også lite tilpasset farens - og også datterens - situasjon. En samværsrett til bestemte klokkeslett 2 timer en gang i uken vil det være vanskelig å gi et meningsfylt innhold. Den vil lett kunne gi grunnlag for irritasjon og konflikter. På grunn av skolegang har faren dessuten foreløpig vanskelig for å besøke datteren om ettermiddagen.

Fru A har prinsipalt påberopt seg risikoen for at B vil kidnappe barnet og ta det med til Pakistan. Jeg er enig i at dersom det foreligger en reell fare for kidnapping, er det ikke grunnlag for samværsrett etter loven. Dette må gjelde uansett om man vil mene at barnet ville få det like bra under de forhold det kom til. Det kan nok tenkes at fru A kan ha oppfattet situasjonen slik at det har vært grunn til å frykte kidnapping. En slik frykt fra hennes side kan på bakgrunn av ektefellenes situasjon være forståelig. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på vurderingen av de enkelte momenter som har vært påberopt i denne sammenheng. Det som må være det relevante i relasjon til en samværsrett nå, er om det er en aktuell fare for at B vil kidnappe barnet. Etter det som er opplyst om B's tilpasning til norske forhold og om hans person for øvrig, finner jeg at man må kunne se bort fra en slik fare.

Etter min mening er det i det hele tatt ikke grunn til å begrense B's samværsrett på grunnlag av hans egne forhold. Jeg mener at B vil kunne gi datteren verdifulle impulser, og han har vist en positiv vilje til å skape et godt forhold til henne. Det vil være et tap og en belastning for datteren om hun ikke skulle få et bedre forhold til sin far.

Den konfliktsituasjon som er oppstått hos barnet finner jeg derimot å måtte tillegge vekt ved utformingen av samværsretten. Barnets problemer henger sammen med konflikten mellom foreldrene. Den spesielt angstbetonte holdning som barnet har vist overfor faren i den senere tid, synes å være utløst ved den omtalte episode i desember 1975 og morens reaksjon i den forbindelse. I alminnelighet kan ikke negative reaksjoner fra den av foreldrene som har foreldremyndigheten, begrense samværsretten. Men man må ta hensyn til hvordan samværsretten må antas å ville virke i forhold til barnet.

Fru A har hevdet at spørsmålet om en mer omfattende samværsrett i sin helhet bør utstå til partene i noen grad har arbeidet seg ut av sine konflikter, til dette kan de trenge psykologisk og annen sakkyndig hjelp. Jeg finner imidlertid ikke at dette synspunkt bør føre til at man helt avviser en mer omfattende samværsrett nå. Skal datteren komme ut av sitt konfliktfylte forhold til faren, er det nødvendig at han får adgang til et så vidt omfattende samvær med henne at han kan få mulighet til å gjenopprette tillitsforholdet.

Jeg er etter dette kommet til at faren allerede nå bør gis

Side:1276

en samværsrett som omfatter weekender og nyttårshelg. I forhold til punkt 1 i hans påstand vil jeg imidlertid begrense samværsretten i weekender til å gjelde fra lørdag morgen kl. 10 til søndag kl. 20. Ellers vil det lett kunne oppstå konflikter med datterens andre aktiviteter.

Man bør også ta sikte på at faren skal ha samværsrett i ferier, men på dette punkt mener jeg at det bør være en omstillingstid slik at barnet og foreldrene kan innstille seg på situasjonen. Jeg mener derfor at samværsretten for faren i ferier bør fastslås nå, men først gis virkning fra 1978. I forhold til B's påstand mener jeg at retten i sommerferier bør begrenses til 3 uker.

Jeg finner ikke at saksomkostninger bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. B har rett til å ha datteren C hos seg annenhver uke fra lørdag morgen kl. 10 til søndag kl. 20.

2. B har rett til å ha C hos seg hver nyttårshelg fra 29. desember kl. 14 til 1. januar kl. 20.

3. B har rett til å ha C hos seg annenhver påske, tilsvarende hennes påskeferie, første gang påsken 1978.

4. B har rett til å ha C hos seg inntil 3 uker i sommerferien, tilpasset fru A's ferie, første gang sommeren 1978.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Blom og Heiberg: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Terje Torp):

- - -

Retten skal bemerke:

Når det gjelder spørsmålet om utstrekningen av saksøktes rett til å være sammen med datteren, kan retten ikke se bort fra at det kan foreligge en reell fare for at saksøkte vil kunne forsøke å få datteren med seg ut av landet. Så lenge barnet har eget pass som blir oppbevart i det pakistanske konsulat, må man gå ut fra at saksøkte ved henvendelse til konsulatet vil kunne få utlevert passet, og man har da ingen garanti for at han ikke vil ta barnet med seg ut av landet. Under disse omstendigheter finner retten det ikke forsvarlig å gi saksøkte samværsrett i større utstrekning enn det saksøkeren har tilbudt. Den omstendighet at saksøkte i løpet av saksforberedelsen ikke har gjort noe forsøk på å ta barnet ut av landet kan ikke tillegges avgjørende vekt i motsatt retning.

- - -

Side:1277

Av lagmannsrettens dom (førstelagmann Jens Fagereng og lagdommerne Bjørn Skreiberg og Finn Backer):

Fru A og B ble gift i Bulgaria 24. august 1966. Hun er født xx.xx.1942, og var den gang bulgarsk statsborger. Hennes fulle navn etter ekteskapet var - - -B. Han er født xx.xx.1937, og var pakistansk borger, hvilket han fremdeles er. B hadde siden 1964 arbeidet i Vest-Tyskland. Partene ble kjent under et opphold han hadde i Bulgaria på gjennomreise samme år. De hadde senere korrespondert, og i samband med inngåelsen av ekteskapet i 1966 hadde B oppholdt seg noen måneder der i landet. Han vendte senere tilbake til Vest-Tyskland, der hans kone ikke fikk innreisetillatelse. Hun reiste derfor istedenfor til B's familie i Pakistan, der datteren C ble født xx.xx.1967. Senere vendte mor og datter tilbake til Bulgaria. B kom i 1968 til Norge, og hustruen fulgte etter i februar 1969. Datteren kom i august 1969.

I Norge bodde ektefellene på en rekke forskjellige steder i Osloområdet. Ekteskapet gikk dårlig, og allerede i desember 1972 tok hustruen ut stevning ved Oslo byrett med krav om separasjon fra B. - - -

Saksforholdet fremgår av domsgrunnene, hvortil det vises. Det kan imidlertid nevnes at grunnen til at B bare fikk en så begrenset besøksrett i forhold til datteren, var at han hadde fått utferdiget et pakistansk pass for henne som var deponert i Det Pakistanske Konsulat i Oslo. Det gjorde seg gjeldende en viss frykt for at han ville gjøre bruk av dette passet til å ta datteren med seg ut av landet dersom han fikk anledning til å utøve besøksretten utenfor hustruens hjem.

Etter at byrettens dom forelå, er partene blitt skilt ved bevilling av 4. april 1975 fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus. - - -

Ved statsborgerbevilling av 15. april 1975 har hustruen og datteren videre fått norsk statsborgerskap.

- - -

Lagmannsretten har kommet til at B i alt vesentlig må gis vanlig besøksrett overfor sin datter.

Etter at datterens pakistanske pass er overlevert til den tidligere hustrus prosessfullmektig til bruk i forbindelse med hans søknad om at datteren må bli løst fra sitt pakistanske statsborgerskap, skulle eksistensen av dette pass ikke lenger representere noe faremoment i relasjon til den mulighet at barnets far ville ta henne ut av landet. Datteren er nå også norsk statsborger, og vil snart bli løst fra sitt pakistanske statsborgerskap. Det synes lite trolig at B, som for tiden er under utdannelse her i landet, og som også har sin yngre bror boende hos seg som likeledes er under utdannelse, ville gi avkall på fremtidig godt betalt arbeid her i landet bare for å ta datteren med seg ulovlig til Pakistan. Dette må gjelde så meget mer hvis datteren ikke betyr så meget for ham, og en slik handling vesentlig ville søke sin begrunnelse i et ønske om å gjøre moren et pek. Når det gjelder anførslen om den pakistanske familiefølelse og hva denne tilsier i et tilfelle som det foreliggende, er det vanskelig for lagmannsretten å vurdere dette moment nærmere. Selve den omstendighet at barnets far er utlending og kommer fra en fremmed kulturkrets, kan imidlertid ikke rettferdiggjøre

Side:1278

en særbehandling av ham, iallfall så lenge man bare er henvist til løse spekulasjoner over hva vedkommende i tilfelle kan tenkes å gjøre.

Lagmannsretten vil derfor tilkjenne B hva man oppfatter som en vanlig besøksrett. I forhold til den påstand som er nedlagt fra hans side er det foretatt noen få justeringer som imidlertid skulle være av liten betydning. - - -