Rt-1976-1311

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-11-20
Publisert:	Rt-1976-1311
Stikkord:	Foreldremyndighet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 152/1976.
Parter:	A (høyesterettsadvokat Jens Edv. Haugland) mot fru B (høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Leivestad, Stabel, Lorentzen, Blom, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §8

Dommer Leivestad: Fru D, født xx.xx.1953, og A, født xx.xx.1950, giftet seg 7. april 1972. De fikk et barn, C, 10. desember 1972. Ved stevning 17. desember 1974 reiste fru B sak med krav om separasjon, foreldremyndigheten over sønnen, bidrag til ham, bruksrett til felles leilighet og rett til å ta ut det nødvendige av fellesboet for omsorgen for sønnen.

Trondheim byrett avsa 17. april 1975 dom med denne domsslutning:

«1. Fru B og A separeres.

2. A får foreldremyndigheten over fellesbarnet C, født xx.xx.1972.

3. Fru D har rett til samvær med barnet 2 ettermiddager i uken, annenhver helg, tre uker i sommerferien og en uke i julen eller i påsken.

4. A får bruksretten til den felles leilighet i - - -17, X, med rett til alene å tre inn i leiekontrakten.

5. Felleseiet deles slik at hver part tar ut det de har bragt inn i boet, dog slik at A har rett til å utta løsøre nødvendig for stell og omsorg for barnet.

6. Saksomkostninger pålegges ikke.»

Fru B anket over byrettens dom postene 2, 3 og 4. For så vidt angår post 4 ble anken trukket tilbake.

Frostating lagmannsrett avsa 24. januar 1976 dom med denne domsslutning:

«1. Fru B tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet C født xx.xx.1972.

2. A har rett til samvær med barnet 2 ettermiddager i uken, annenhver helg, tre uker i sommerferien og en uke i julen eller i påsken.

Side:1312

3. A pålegges å betale oppfostringsbidrag for fellesbarnet C med 350 - trehundreogfemti - kroner pr. måned. Bidraget skal betales forskuddsvis den 1. i hver måned, første gang den 1.2.1976.

4. Partene bærer hver sine omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

En dommer stemte for byrettens resultat, og sluttet seg i det vesentlige til dens begrunnelse.

Saksforholdene og partenes anførsler går frem av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har anket over lagmannsrettens dom. Han gjør gjeldende at etter §8 i lov om born i ekteskap skal avgjørelsen om hvem av foreldrene et barn skal være hos, rette seg etter hva som er best for barnet. Bare når retten ikke kan fastslå at det er bedre for barnet å være hos den ene enn hos den annen, gir §8 moren et visst fortrinn så lenge barnet er lite.

Lagmannsretten har anvendt denne preferanseregel feil, ved å bruke den to ganger, først i sin overveielse av hvor barnet vil ha det best, og deretter i avgjørelsen av hvordan overveielsene bør slå ut. Det gjelder imidlertid ingen presumpsjon for at et barn har det best hos moren.

En vurdering av partenes egenskaper og forhold må her tilsi at barnet vil ha det best hos faren. Begge er skikket til å ha omsorgen for barnet; begge har utsikt til å skaffe barnet tilfredsstillende boligforhold og økonomiske vilkår. Begge har god kontakt med barnet. Faren er imidlertid den som faktisk har tatt seg mest av gutten, idet denne hele tiden har bodd hos ham. Gutten har utviklet seg til et friskt og robust barn som ikke synes å ha tatt skade av bruddet mellom foreldrene. Dette må i særlig grad tilskrives farens omsorg. Han er et utpreget hjemmemenneske, og har latt hensynet til gutten gå foran studier og karriére.

Moren var den som brøt ut av ekteskapet; hun har hatt sterk trang til å treffe andre, og hun har vært uregelmessig i utnyttelsen av sin samværsrett. Hun gir mindre sikkerhet for at hensynet til barnet vil veie mer enn andre interesser.

A har lagt ned slik påstand:

«1. A får foreldremyndigheten over fellesbarnet C, født xx.xx.1972.

2. Lagmannsrettens dom i punktene 2 og 3 oppheves.

3. Fru B pålegges å dekke det offentliges saksomkostninger.»

Fru B hevder at lagmannsrettens dom er riktig både når det gjelder rettsanvendelse og bevisvurdering. Hun bestrider ikke at A er skikket som far, og har tatt seg meget godt av sønnen. Denne er imidlertid fremdeles liten, og hun vil som mor ha mer å gi ham enn faren. Hun benekter at hun har vist mangel på omsorg for sønnen, og at hun ikke har vært interessert i å utnytte samværsretten. Den siste høst, etter at gutten har begynt i barnehage, har han faktisk bodd nesten like meget hos henne som hos faren.

Side:1313

Fru B har lagt ned slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom av 24. januar 1976 stadfestes.

2. A tilpliktes å betale det offentlige sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har begge parter og 5 vitner gitt forklaring ved bevisopptak. For begge parter har det som for de tidligere instanser vært oppnevnt prosessfullmektig.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige slutte meg til det som er anført av dens flertall. I tilknytning til bevisførselen og prosedyren for Høyesterett finner jeg grunn til å komme med en del ytterligere bemerkninger.

Begge parter var meget unge da de etter kort bekjentskap giftet seg. Hun gikk enda i gymnaset, han utdannet seg til elektroingeniør. Om utviklingen i deres ekteskap, deres utdannelse, økonomi, boligforhold og omsorg for sønnen C viser jeg til redegjørelsen i lagmannsrettens dom. Siden den er det inntrådt noen endringer.

Fru B vil bli ferdig med sin utdannelse ved - - -ved utgangen av 1976. Hun bor nå i en toværelses moderne leilighet i sine foreldres hus på - - -i et villastrøk i x.

A vil i 1977 bli ferdig med sin sivile verneplikt. Han har fått en arv etter sin farfar som har gitt ham midler på ca. kr. 40.000 tilsvarende hans studiegjeld. Han bor fortsatt med gutten i partenes tidligere felles leilighet.

C har ikke lenger dagmamma, idet han i høst er begynt i barnehage. Han er nå hos sin mor, en uke fra mandag til onsdag, og en uke fra fredag til onsdag.

Begge foreldre står foran starten av sin yrkeskarriere. De har en utdannelse som en kan regne med vil gi dem et bra utkomme, med muligheter for å gi sønnen gode levevilkår. Det knytter seg uvisshet til hvordan de vil bruke utdannelsen, hva slags arbeid de vil søke, hvor de vil komme til å slå seg ned, og hvordan de vil søke å forme sitt liv. For begge må en anta at omsorgen for barnet vil bli tillagt vesentlig vekt. De er begge så unge at det er nærliggende å anta at de kan komme til å gifte seg på ny. De fremtidsmuligheter begge har skulle være gode, og med den uvisshet som knytter seg til hvordan forholdene vil utvikle seg, kan en neppe si at det her er grunnlag for å gi den ene fortrinn fremfor den annen når det gjelder foreldremyndigheten til barnet.

For byrett og lagmannsrett har partene ikke ført noen vitner. For Høyesterett har de søkt å skaffe noen ytterligere opplysninger om sine personlige egenskaper og sin kontakt med og omsorg for barnet ved forklaringer fra fire vitner, unge jevnaldrende som har vært sammen med dem i x. Det dreier seg om venners iakttagelser og oppfatningerbygd på noe varierende kjennskap til partene. De supplerer det bilde som er gitt ved partenes egne forklaringer, men synes ikke å være egnet til i synderlig grad å endre de inntrykk som er gitt i byrett og

Side:1314

lagmannsrett. Begge synes, etter den atferd og de egenskaper de har vist, å være godt skikket til å ha omsorgen for barnet.

Begge foreldre har god kontakt med sønnen, og føler seg naturlig sterkt knyttet til ham. Faktisk har faren vært den som har stelt mest med ham, særlig etter at moren flyttet fra hjemmet. Han har gjort det på en god måte. Men det er ikke grunnlag for å tro at moren har manglet kjærlighet til og interesse for barnet. Hun har da også i den senere tid da boligforholdene har vært bedre egnet, hatt gutten mer hos seg enn før. Dette synes for øvrig å være et utslag av at partene har hatt evne og vilje til å ta hensyn til hverandre og til barnets behov for tilknytning til begge foreldre.

Ved valget av hvem gutten bør være hos, antar jeg at det ikke kan tillegges vekt at faren bor i det som har vært barnets hjem siden det ble født. En kan ikke regne med at det er et varig hjem. Jeg må også anta at gutten er så vidt fortrolig med hjemmet hos moren, at en flytning til henne ikke vil betegne et brått og vanskelig miljøskifte. Da vil formodentlig den mindre kontakt med faren bety mer. Men også her regner jeg med at kontakten med moren har vært så vidt stor, og at kontakten med faren vil fortsette, slik at det ikke vil bli tale om en brå og sår overgang.

Som lagmannsrettens flertall finner jeg at selv om faren har tatt seg meget godt av gutten, er det ikke grunnlag for å anta at det vil være bedre for barnet å være hos ham enn hos moren, jfr. §8 i lov om born i ekteskap. Jeg er for min del tilbøyelig til å anta at det vil være heldigst for gutten å være hos moren. Han er fremdeles liten. De bostedsforhold hun kan by sønnen, antar jeg vil være bedre for ham enn de han for tiden har hos faren. Jeg legger da ikke så stor vekt på at hans leilighet er gammeldags, hennes moderne. Viktigere er at gutten hos moren der hun nå bor vil komme i samme hus som mormor og morfar, 55 og 63 år gamle. To morbrødre med familier er opplyst å bo i nærheten. For et barn hos en enslig mor eller far må jeg anta at nær kontakt med slekt har stor verdi. Jeg regner også med at faren fortsatt vil ha utstrakt kontakt med sin sønn.

Det har ikke fra noen av sidene vært reist noen innvending mot den samværsrett for faren som er fastsatt i lagmannsrettens dom. Det er naturlig å stadfeste den. Men jeg finner grunn til å bemerke at partene hittil synes å ha vist vilje og evne til å ta hensyn til hverandre og barnet ved utformingen av samværsretten, og at de fortsatt ved avtale kan ordne denne slik som de blir enige om vil være best for alle parter.

Det har heller ikke vært reist noen innvending mot at bidrag blir fastsatt som gjort av lagmannsretten. Bidraget bør nå begynne å løpe fra 1. januar 1977.

Anken har ikke ført frem. Saken har imidlertid budt på betydelige tvilsmomenter, og jeg finner det etter forholdene rimelig at saksomkostninger ikke pålegges.

Side:1315

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog så at oppfostringsbidraget betales med virkning fra 1. januar 1977.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Henrik Greve Hartmann):

- - -

Retten skal bemerke:

- - -

Spørsmålet om hvem av partene som skal ha foreldremyndigheten over fellesbarnet fremtrer som tvilsomt. Partene er gjensidig enige om at de begge i og for seg er skikket til å ha foreldremyndigheten Retten har hørt partenes utførlige og detaljerte forklaringer i to rettsmøter og har på dette grunnlag dannet seg det inntrykk at de begge vil kunne ta seg av barnet og oppdra det på fullt tilfredsstillende måte, men at saksøkte etter sin legning og sin innstilling vil kunne gi barnet den tryggeste oppvekst. Hva det økonomiske angår er saksøkte ferdig utdannet sivilingeniør og vil før sommeren også ha avsluttet pedagogisk seminar, hvilket vil gi ham adgang til lektorstilling. Saksøkeren vil om vel et år være ferdig utdannet faglærer med adgang til slike stillinger i grunnskolen. Økonomisk vil det være liten forskjell på det hjem de kan gi barnet. De vil begge måtte basere seg på dagmamma eller annet tilsyn med barnet. Hittil har de delt stellet og passet av barnet, men bortsett fra de første seks måneder har nok hovedansvaret ligget hos saksøkte. Han avbrøt således sine studier hele skoleåret 1973/74 for å stelle barnet og hjemmet. Det som særlig har voldt tvil er at loven i §8 annet ledd, 2. pkt. i lov om barn i ekteskap, gir moren en preferanse når barnet er lite. Saksøkte har formulert sitt syn på partenes forhold til barnet i denne sak slik at det vanlige mor/farforhold her har vært omsnudd, og denne formulering dekker nettopp det inntrykk retten har fått av forholdet. De har begge tatt seg av barnet, men han har hatt hovedansvaret og hennes innsats bærer etter det inntrykk retten har fått, et visst preg av at hun har hjulpet til. Under disse omstendigheter får lovens preferanse liten vekt, og på grunnlag av det som foran er anført, finner retten at barnet vil få det best hos saksøkte, og at han bør få foreldremyndigheten.

I samsvar med begge parters subsidiære ønsker mener også retten at saksøkeren bør få en omfattende samværsrett. For å sikre barnet god kontakt også med sin mor, bør samværsretten være noe hyppigere enn vanlig, nemlig to ettermiddager i uken, annen hver helg, tre uker i sommerferien og en uke i julen eller i påsken. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Odd Nørstebø og kst. lagdommer Rolf Theisen):

Side:1316

Fru B, født xx.xx.1953, og A, født xx.xx.1950, ble kjent med hverandre omkring årskiftet 1971/72. Han var da student ved N.T.H., elektrolinjen, og hun gikk i 3. klasse på gymnas. De ble sterkt opptatt av hverandre og hadde til hensikt å flytte sammen for å bli bedre kjent. Etter påtrykk fra hennes foreldre giftet de seg 7.4.1972. Han fortsatte med sine studier, og hun tok artium kort etter. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Begge parter er for så vidt enige om, og retten legger til grunn, at de begge er vel skikket til å ha omsorgen for barnet. Det må videre sies at han som mann og far har gjort en innsats som ligger over hva som er vanlig. For så vidt vises til hans anførsler om dette. Retten legger derfor til grunn at han er meget godt kvalifisert til å ha foreldremyndigheten. Barnet vil etter all sannsynlighet få det godt og trygt hos ham og han vil kunne dekke dets materielle behov. Han har dagmamma til barnet fra klokken 08.00 til klokken 15.00 og vil i de nærmeste årene være avhengig av sådan, eller av å ha barnet i barnehage. Det antas at hans økonomiske kår vil være gode. Det legges i og for seg ikke særlig vekt på boligforholdene, selv om hun kan skaffe seg og barnet en bedre og langt mer moderne leilighet.

Også hun må sies å være meget godt kvalifisert til å ha foreldremyndigheten. Også hun må forventes å kunne gi barnet trygge og gode materielle vilkår. Partene var enige om at hun også skulle få seg en utdannelse, og det synes derfor noe ulogisk at mannen etterpå kritiserer henne for at hun ikke ble hjemme for å stelle hus og barn. Lagmannsretten finner ikke at det er noen grunn til å kritisere henne. Det er ikke fremkommet noe som gir grunn til å tro at hun ikke har tatt sin fulle del i stell av hus og barn og utført dette på en utmerket måte. At han er et utpreget hjemmemenneske mens hun også har andre interesser og gjerne vil treffe andre mennesker, diskvalifiserer henne ikke som oppdrager for barnet.

Etter at hun flyttet fra den felles leilighet i - - -gaten, har hun benyttet seg av den besøksrett som ble tildelt henne i byrettens dom. Det må antas at hun har meget god kontakt med barnet.

Om barnet vil få det best hos faren eller hos moren, er derfor på det nærmeste overlatt til gjetninger. Lagmannsretten antar likevel at en mor kan dekke flere behov hos et barn enn en far kan. Særlig gjelder dette når barnet er lite. Det legges videre en viss vekt på at barnet ved å bli hos moren, vil få anledning til å vokse opp i kontakt med det ene besteforeldrepar. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten å burde følge hovedregelen i §8 annet ledd i lov om born i ekteskap og la moren få foreldremyndigheten over barnet.

A må tilpliktes å betale oppfostringsbidraget for barnet. Under ankeforhandlingen har fru B sagt at hun for så vidt kunne frafalle bidrag. Retten finner at bidraget bør fastsettes og setter dette til kr. 350,- pr. måned. Bidraget skal betales forskuddsvis den 1. i hver måned, og første gang den 1.2.1976.

A har ikke nedlagt subsidiær påstand om besøksrett i tilfelle han ikke får foreldremyndigheten. Det antas at dette er en forglemmelse. Han bør ha tilsvarende besøksrett som hun fikk i byrettens dom. Det antas riktig å innta en slik besøksrett i domsslutningen.

Side:1317

Et mindretall i lagmannsretten - lagdommer Nørstebø har stemt for å gi foreldreretten til barnets far og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse for dette. Det er et faktum at A i flere år har vist vilje og stor evne til å ta seg av barnet og å utføre alle de daglige gjøremål som barnet og hjemmet har krevet. Det bør uten videre kunne forutsettes at han også fremover kommer til å innrette sitt liv ut fra hensynet til barnet. Det er nettopp i spørsmålet om man kan regne med det samme fra morens side, at det i saken er grunn til tvil. Sikkerheten for at barnet får trygge og stabile forhold hos henne er ikke like stor. Ut over opplysningene om det som har passert til nå, bygges det på det inntrykk partene personlig har gitt under ankeforhandlingen. Det fremgår at hun har ønsket å være fri og uavhengig - i forhold til foreldre, ektefellen og venner. Men fester seg ved at hun var imot ekteskapsformen fordi hun ikke ville binde seg for sterkt og at hun ensidig søkte ekteskapet oppløst fordi hun ikke kunne trives hjemme. Det er klart at eneomsorgen for barnet vil komme til å legge et meget sterkt bånd på henne. Til ovenstående skal bare tilføyes at det fortoner seg noe spesielt at hun som mor ikke satte igjennom at de skulle preferere det lille som sto igjen av hans utdannelse, slik at man kunne sikre familiens forsørgelse. Likeså er det spesielt at hun tross sine studier synes å ha tatt så liten del i arbeidet hjemme, bl.a. er det hevdet at hun ikke noen gang har vasket klær.

Etter mindretallets syn er usikkerhetsmomentene ved hennes eneomsorg for barnet så uttalte at det antas til beste for den 3 år gamle sønnen at han blir hos sin far. Saken hadde vært vanskeligere å ta standpunkt til dersom den hadde dreiet seg om en pike. - - -