Rt-1976-1328

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-11-26
Publisert:	Rt-1976-1328
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 154/1976
Parter:	Jan Jenssen (høyesterettsadvokat Gudmund Kuvås) mot Malvik kommune (advokat Johan Lutdal - til prøve).
Forfatter:	Christiansen, Blom, Bølviken, Holmøy, Heiberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Vassdragsloven (1940) §133, Prisloven (1953), Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4

Dommer Christiansen: I medhold av skjønnslovens §4 begjærte Malvik kommune 22. desember 1973 påstevnet skjønn til fastsettelse av erstatning for erverv av grunn og rettigheter for bygging av vannverk basert på uttak i Stavsjøen sørvest for Hommelvik. Jan Jenssen eier Halstad gård, gnr. 49 bnr. 1 i Malvik. Partene er enige om at eneretten til regulering av Stavsjøen tilhører gården. Fra Stavsjøens nordøstre del løper Halstadbekken ned til Hommelvika. Halstad gård eier grunnen i hele dens lengde på hver side av bekken. Fra gammelt av har eierne av Halstad utnyttet vannet fra Stavsjøen i forskjellig industrielt øyemed. I årene 1895 til 1974 drev gården Halstad Elektrisitetsverk, og bygde i den anledning Løvåsdammen i Halstadbekken ca. 400 meter nedenfor Stavsjøen. Herfra går turbinledningen ned til elektrisitetsverket.

Fra 1915 har Halstad gård også solgt konsumvann med uttak i ledningen. Ved kontrakt med elektrisitetsverket 12. desember 1955 fikk Malvik kommune rett til å utta konsumvann direkte fra Løvåsdammen. Kontraktens punkt 3 fastsatte en «minsteavgift» for de første 180.000 m3, mens kommunen for det overskytende uttak skulle betale pr. m3. Da de hygieniske forhold ved vannverket ikke var tilfredsstillende, bygde kommunen i 1974 et nytt vannverk med Stavsjøen som kilde, men nå med uttak fra sjøens bunn ca. 450 meter foran utløpsdammen. Vannledningen går til en reduksjonskum ved Løvåsdammen, hvorfra vannet ledes inn i kommunens tidligere vannledningsnett fra dammen. Etter igangsettingen av det nye vannverk er både elektrisitetsproduksjonen og det tidligere vannsalg fra Løvåsdammen opphørt.

Side:1329

Overenskomster om erverv av de nødvendige rettigheter for det nye vannverk ble inngått mellom kommunen og de berørte grunneiere og rettighetshavere i 1973. Overenskomsten med Jan Jenssen er av 20. desember samme år. Forholdet til vannleveringskontrakten av 1955 er ikke direkte omtalt i overenskomsten. Ifølge overenskomsten skal erstatningene i mangel av minnelig avtale fastsettes som om ekspropriasjon var foretatt.

Midt-Trøndelag herredsrett avhjemlet underskjønn 11. oktober 1974. Når det gjelder vassdragsrettighetene, la retten til grunn en påregnelig årsinntekt for Jenssen på kr. 30.000 ifølge kontrakten av 1955 og medregnet eget forbruk, og kapitaliserte tapet for opphør av vannleveringen til kommunen til kr. 600.000. Noen erstatning for tapet av energivann ble ikke tilkjent.

Kommunen hevdet at tapet av vannleveransene ikke betinget erstatning, og forlangte overskjønn for denne erstatningsposts vedkommende. Midt-Trøndelag herredsrett avhjemlet overskjønnet 13. juni 1975. Overskjønnsrettens flertall - formannen og tre av skj ønnsmennene - fant at Jenssen bare hadde krav på erstatning for tapet av «minsteavgiften» etter kontrakten av 1955. I medhold av vassdragslovens §133 nr. 2 fastsatte flertallet erstatningen til en årlig avgift til gården på kr. 12.500. To av skjønnsmennene ville sette erstatningen til en engangsverdi på kr. 500.000, mens én skjønnsmann var enig i underskjønnsrettens fastsettelse. Bortsett fra en skjønnsmann, var det også i overskjønnsretten enighet om at vassdraget ikke lenger hadde noen verdi for Jenssen som energikilde.

Om saksforholdet viser jeg ellers til de to skjønns premisser, hvor blant annet avtalene fra 1955 og 1973 er gjengitt.

Jan Jenssen har påanket overskjønnet. Anken gjelder alene overskjønnsrettens vurdering av vassdragets særlige bruksverdi som konsumvann, og ikke vurderingen av vassdraget som energikilde. Anken retter seg prinsipalt mot saksbehandlingen - uklare skjønnspremisser, subsidiært mot rettsanvendelsen. Det er nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnets erstatningsfastsettelse oppheves og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for

Høyesterett.»

Malvik kommune har akseptert overskjønnsrettens resultat og har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet stadfestes.

2. Malvik kommune v/ordføreren tilkjennes erstatning for saksomkostninger for Norges Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak med avhør av den ankende part og fire vitner. Det er videre fremlagt en del nye dokumenter, som jeg kommer tilbake til i den utstrekning de ses å ha interesse.

Jan Jenssen har i det vesentlige begrunnet anken slik:

a) Det er uklart hva overskjønnsretten egentlig har villet gi erstatning for, nærmere bestemt om det er selve kontrakten

Side:1330

av 1955 som anses ekspropriert eller om kontrakten alene ses som et bevis for vassdragets bruksverdi på ekspropriasjonstidspunktet. Det ser nærmest ut som om overskjønnsretten har valgt å erstatte kontrakten direkte.

b) Om så er tilfellet, hevdes det å foreligge feil rettsanvendelse. Kontrakten av 1955 er nemlig i prinsippet helt uberørt av ekspropriasjonen og står fortsatt ved lag, siden overenskomsten av 1973 intet sier om forholdet. Det er vassdragets bruksverdi for Jenssen som skal erstattes ved ekspropriasjonen. Her er vannleveringskontrakten bare ett av bevismidlene for å finne bruksverdien etter ekspropriasjonserstatningslovens §4. Også annen bruk av vannet kommer inn, for eksempel vann til eget forbruk, foruten at vurderingen av den sannsynlige fremtidige utvikling av vannsalget blir annerledes.

c) Videre hevdes overskjønnsrettens begrunnelse å være uklar og delvis selvmotsigende når erstatningen fastsettes til den kapitaliserte «minsteavgift» etter kontrakten av 1955. Fastsettelsen skjer til tross for at kommunens faktiske uttak hadde vært større enn 180.000 m3.

d) Dersom begrunnelsen i og for seg finnes tilfredsstillende, hevdes det å være rettslig uholdbart når overskjønnsretten begrenser tapet til «minsteavgiften». Overenskomsten av 1955 var gjensidig bebyrdende i 50 år, jfr. dens punkter 1 og 14, og punkt 3 om betalingen må ses som en ren prisbestemmelse. Risikoen for mulige forurensninger og nye kvalitetskrav til vannet lå etter punktene 4 og 6 på kommunen. Kontrakten var ikke misligholdt av Jenssen, og den skiftet ikke karakter ved at vanninntaket ble flyttet fra Løvåsdammen og opp i Stavsjøen. For øvrig er det pekt på at overskjønnsretten i forbindelse med fremtidsvurderingen vedrørende vannsalget til kommunen feilaktig har trukket inn ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 2.

Malvik kommune har når det gjelder rettsanvendelsen vist til overskjønnsrettens bemerkninger, og bestrider for øvrig at det foreligger saksbehandlingsfeil, i hvert fall feil som kan ha virket bestemmende for skjønnsresultatet.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Før jeg tar for meg ankegrunnene, nevner jeg at overskjønnsretten innledningsvis drøfter og tar stilling til hvilke virkninger overenskomsten av 1973 hadde for avtalen av 1955. Retten konkluderer med at sistnevnte avtale ikke lenger har annen faktisk betydning enn som grunnlag for rettens erstatningsfastsettelse. De nye dokumenter som er lagt frem for Høyesterett bekrefter at dette var partenes mening. Det fremgår av korrespondansen mellom partenes prosessfullmektiger i 1973 at Jenssen var innforstått med at vannuttaket fra Løvåsdammen ville opphøre den dag det nye vannverk ble tatt i bruk, og at spørsmålet om kommunens økonomiske ansvar da ville bero på en tolking av kontrakten av 1955. Partene var enige om at løsningen av dette spørsmål skulle henskytes til det etter-

Side:1331

følgende skjønn. Med henblikk på dette inntok man så forskuddsbestemmelsen i punkt 10 i overenskomsten av 1973.

Når det gjelder saksbehandlingen, er jeg enig med den ankende part i at overskjønnsretten på enkelte punkter synes å ha uttrykt seg mindre klart. Skjønnsgrunnene må imidlertid leses på bakgrunn av det som var tvistepunktene for overskjønnsretten og partenes prosedyre her. For overskjønnsretten krevde Jenssen erstatning for vassdraget både som energikilde og som kilde for vannverk, mens kommunen mente at Jenssen etter omstendighetene overhodet ikke tilkom noen erstatning, således heller ikke etter kontrakten av 1955. Leses skjønnsgrunnene på denne bakgrunn og i sammenheng, kan jeg ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse for det spørsmål som er påanket, nemlig overskj- ønnsrettens vurdering av vassdragets bruksverdi som konsumvann, jfr. tvistemålslovens §384 første ledd.

Jeg er således ikke enig med den ankende part i at det er uklart på hvilken måte overskjønnsretten har trukket kontrakten av 1955 inn ved vurderingen av erstatningen. Retten har korrekt tatt utgangspunkt i at verdsettelsen av Jenssens avståtte rettigheter måtte skje på grunnlag av bruken. Retten fastslår at Halstadbekken ikke har annen praktisk anvendelse enn til vannforsyning. Etter så å ha drøftet gyldigheten m.v. av kontrakten av 1955, konkluderer overskjønnsretten med at bruksverdien er identisk med Jenssens kontraktsinteresse. Retten har med andre ord slått fast at selv om kontrakten rent faktisk ikke løper videre, har den avgjørende betydning for erstatningsplikten. Dette er etter min mening riktig problemstilling, og heller ikke angrepet på rettsanvendelsen på dette punkt kan derfor føre frem.

Hva dernest angår overskjønnsrettens begrunnelse for å legge til grunn «minsteavgiften» etter punkt 3 i kontrakten av 1955, har overskjønnsretten som alt nevnt funnet at ekspropriasjonserstatningen avhenger av hvilken verdi denne kontrakten har på Jenssens hånd. Overskjønnsretten tar her utgangspunkt i at «minsteavgiften» må kommunen under enhver omstendighet betale gjennom hele kontraktsperioden. Begrunnelsen for dette er snau, men det går i hvert fall ikke i Jenssens disfavør. Dernest drøfter overskjønnsretten ut fra den fremtidige påregnelige utvikling hvorvidt kontrakten ville gitt Jenssen inntekter utover minsteavgiften. Da svaret er benektende, konkluderer retten med å legge «minsteavgiften» til grunn for sin erstatningsberegning, siden denne representerer den høyeste årlige erstatning for ekspropriasjonsinngrepet. Den begrunnelse retten her har gitt, er etter min mening tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen.

Den ankende part har også vist til at overskjønnsretten ved drøftelsen av kontraktens fremtidsvirkninger uriktig synes å ha trukket inn ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 2 første punktum, idet ordlyden i dette punktum er sitert innledningsvis

Side:1332

i drøftelsen. Det overskjønnsretten her skulle ta stilling til, var hvilke reduksjoner som eventuelt måtte foretas i en erstatning basert på dagens bruk. Leses overskjønnsrettens sitat i sammenheng med de etterfølgende bemerkninger, vil det fremgå at retten har lagt alminnelige påregnelighetsbetraktninger til grunn for sin vurdering. Noen rettsanvendelsesfeil kan således ikke ses å foreligge.

Tilbake står så angrepet på overskjønnsrettens rettsanvendelse for så vidt erstatningen for kontrakten av 1955 er begrenset til «minsteavgiften». Jeg er her enig i overskjønnsrettens forståelse av kontrakten. Det må etter min mening kreves sterke holdepunkter for å fastslå at kontrakten for kontraktsperioden på 50 år forpliktet kommunen til å dekke sitt behov for konsumvann fra Løvåsdammen, eventuelt betale det påregnelige totalforbruk, selv om utviklingen førte til at kommunen fant å måtte ta vann fra annet sted. Det er ikke tilstrekkelig bare å vise til at kontrakten er gjensidig bindende i hele kontraktstiden, jfr. dens pkt. 14, og til at bestemmelsene i dens punkter 4 og 6 gav kommunen visse muligheter for å bygge ut vannkilden mot forurensning. Tvert om trekker særlig ordene «rett til å ta ut vatn» i kontraktens punkt 1 i retning av at kommunen her stod fritt. Den forståelse av kontrakten som hevdes av den ankende part, har videre sannsynligheten mot seg. I et så langt tidsrom som det her er tale om, måtte det jo forventes store endringer både med hensyn til kommunens behov for vann og i myndighetenes vurderinger av vannforsyningsspørsmål, hva nærværende sak i seg selv er et eksempel på. Når kommunen nå har bygd et helt nytt vannforsyningsanlegg slik at dens faktiske uttak av vann fra Løvåsdammen er opphørt, er jeg derfor enig med overskjønnsretten i at Jenssen ikke tilkommer noen erstatning utover den han er tilkjent. At han har krav på «minsteavgiften», er ikke lenger bestridt av kommunen.

I medhold av tvistemålslovens §180 første ledd må den ankende part betale saksomkostninger for Høyesterett. Det er fremlagt oppgaver i medhold av lovens §176. Kommunen har oppgitt sine utlegg til kr. 1.450. Hertil kommer advokatens salær. De samlede omkostninger settes til kr. 14.000.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Jan Jenssen til Malvik kommune 14.000 - fjorten tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Holmøy og Heiberg: Likeså.

Side:1333

Av overskjønnet (sorenskriver Trygve Kiberg som settedommer med skjønnsmenn):

Den 12/12-1955 ble det så opprettet kontrakt mellom §Halstad Elektrisitetsverk og Malvik kommune sålydende:

1.

Malvik kommune gis rett til å ta ut vatn fra Løvåsdammen på den måte som Kommunen finner mest hensiktsmessig for seg. Uttak av vatn skal dog skje på en slik måte, at det ikke skader eller vanskeliggjør driften av Halstad Elverk - og planene for uttakene skal på forhånd være forelagt Halstad Elverk til godkjenning, men Kommunen er i ethvert tilfelle ansvarlig for skade som måtte påføres eiendommen ved uttak av vatn fra Løvåsdammen.

Dog har Kommunen rett til i de første 5 år å beholde tilknytningen til turbinledningen ved Kraftstasjonen.

Samtlige omkostninger ved uttak av vatn fra Løvåsdammen og fra Turbinledningen bæres av Kommunen, likesom Kommunen ved hvert uttak plikter å montere og vedlikeholde vassmåler. Både Halstad Elverk og Kommunene kan ta ut målerne for kontroll og justering. For den tid målerne er ute av drift for kontroll og justering beregnes vassforbruket forholdsvis på grunnlag av siste års forbruk.

2.

For å sikre «Vassverket» tilstrekkelig vatn i tørkeperioder må Stavsjøen ikke nedtappes lengre enn til 1/2 meter fra underkant av bunnluken.

I tilfelle «Force Majeure» er eieren av Halstad E.verk uten ansvar.

Ved nødvendig rensing av dambunnen i Løvåsdammen bekostes dette av Kommunen når den finner det nødvendig etter samråd med Halstad E.verk.

3.

Kommunen skal til eierne av Halstad E.verk betale en minsteavgift av kr. 7.000,00 pr. år for de første 180.000 kbm. Hva som blir brukt utover dette betales med 3,5 øre pr. kbm.

Vanlige årlige reparasjoner og vedlikehold av Løvåsdammen bæres av Halstad Elverk i den utstrekning det finner det nødvendig for sin drift. Nybygg og utvidelser som Kommunen finner nødvendig bæres av Kommunen.

5.

Alle ledninger legges frostfritt og mulige lekkasjer i hovedledningen rettes omgående av Kommunen.

6.

Kommunen skal i tilfelle den finner det nødvendig ha rett til å inngjerde Løvåsdammen på den måte som partene etter overenskomst blir enig om. Omfatter inngjerdingen dyrket mark eller dyrket mark på annen måte blir satt ut av drift, blir denne ulempe gjenstand for erstatning fra Kommunens side etter skjønn.

7.

Eieren av Halstad gård gnr. 49, bnr. 1 skal ha rett til vatn til gården samt til vatning av dyrket mark fra egne anboringer som god-

Side:1334

kjennes av Kommunen. Disse uttak skal forsynes med ikke medregnes i det av Kommunen uttatte kvantum.

8.

Skader på Halstad grunn under anlegget eller utbedringer - tes av Kommunen etter overenskomst eller skjønn.

9.

Vatn til spyling og vatning kan forbys Kommunens abonnenter når eieren av Halstad i samråd med Kommunen finner det nødvendig.

10.

Kommunen skal vederlagsfritt levere vatn til Halstad gård gjennom «Vassverkets» hovedledning.

11.

I tilfelle tvist angående noen del av kontrakten, skal den løses ved voldgift i samråd med bestemmelsene i tvistemålslovens kap. 32.

12.

Såfremt kronens verdi skulle falle eller stige vesentlig (minst 10 %) skal avgiften reguleres i samsvar hermed.

13.

I og med denne kontrakt oppheves de av Kommunen gjennom Svahyllan vassverk overtatte kontrakter med Halstad Elverk. Fra samme dag overtar Kommunen levering av vatn til all industri m.v. og for så vidt Halstad Elverk har løpende kontrakter om levering av vatn, overtar Kommunen disse for den gjenværende del av kontrakttiden.

14.

Kontrakten trer i kraft fra 1/10-1955 og er gjensidig oppsigelig i 50 år. Hvis kontrakten ikke oppsies innen 6 mndr. før utløpet av de 50 år, gjelder den ytterligere for 10 år. Senere gjelder samme regel - med 10 års frist.

I tilfelle Halstad Elverk nedlegges, tas kontrakten opp til fornyet drøftelse - for eventuell revisjon.

15.

Kontrakten utstedes i 2 - to - eksemplarer, hvorav eieren og Kommunen beholder et hver.

16.

Alle omkostninger ved tinglysing av nærværende kontrakt betales av Kommunen.

17.

For tiden fram til 1/7-1956 skal Kommunen betale etter minsteavgiften. Målere skal være montert og satt i drift innen 1/7-1956.

Det bemerkes at Halstad Elektrisitetsverk er part i avtalen og at Signe Jenssen har undertegnet, mens saksøkte har godkjent avtalen som eier av Halstad Gård. Dette betyr bare at hun var sikret denne inntekt for sin levetid.

Leveransene i h..h.t. kontrakten har dreiet seg om ca. 600.000 m3/år. Fra og med 1965 ble prisen forhøyet med 20 % i h..h.t. p. 12. Forhøyelser har ikke senere funnet sted. I 10-årsperioden 1964-73 ble det ialt utbetalt i avgifter kr. 228.091.-

De hygieniske forhold ved vannverket var ikke tilfredsstillende og i 1969 tok kommunen opp spørsmålet om ny drikkevannskilde.

Side:1335

A/S Projektering ble engasjert til å planlegge nytt vassverk og 22/1 1973 vedtok kommunestyret å velge Stavsjøen som kilde og å ta kontakt med samtlige berørte grunneiere. Den 20/12-1973 ble det inngått overenskomst mellom kommunen og eieren av Halstad gnr. 49 bnr. 1 Jan Jenssen. Av overenskomsten siteres følgende relevante bestemmelser:

«1. Malvik kommune erverver rett til uttak av vann fra Stavsjøen og rett til eiendommer og rettigheter for øvrig som er nødvendig for utbygging av Malvik kommunale vassverk med inntak i Stavsjøen. 2. - - -

3. Erstatninger for de rettigheter Malvik kommune herved erverver samt for ulemper og skader, blir å fastsette ved minnelig overenskomst. Hvis minnelig overenskomst ikke kommer i stand, blir erstatningene å fastsette ved rettslig skjønn som påstevnes av

Malvik kommune.

4. Malvik kommune har rett til å sette i gang bygging av anlegget så snart kommunen finner dette hensiktsmessig og før erstatningene er fastsatt. 5. - - -

6. De rettigheter Malvik kommune har ervervet ved denne overenskomst blir når erstatningene skal fastsettes å betrakte som ervervet ved ekspropriasjon etter Vassdragslovens bestemmelser.

Ved rettslig skjønn til fastsettelse av erstatningene, gjelder således Vassdragslovens regler fullt ut som om ekspropriasjon var foretatt.

7. Når vannverket av 1906 nedlegges, overfører Malvik kommune kommunens rettigheter til grunn og damfeste samt inntaksbasseng som tilhører dette vannverk til Jan Jenssen og frafaller til fordel for Jan Jenssen dette vannverks rettigheter over hans eiendom.

Det forutsettes opprettet en egen overenskomst vedrørende de under dette punkt nevnte forhold og i den overenskomst som opprettes vil da vilkårene for overdragelse til Jan Jenssen reguleres og likeledes det Jan Jenssen eventuelt skal betale herfor.

Forhandlinger med sikte på opprettelsen av den forutsatte overenskomst forutsettes påbegynt så snart Malvik kommune har besluttet å nedlegge vannverket av 1906.

8. Vannforsyningen til Halstad E-verk regnes som stanset fra den dag arbeidet igangsettes, og varsel skal gis før arbeidet igangsettes slik at Jan Jenssen kan tilknyttes det kommunale kraftverk i tide.

9. Løvåsdammen beholdes av Jan Jenssen.

10. Som forskudd på den erstatning Jan Jenssen etter senere fastsettelse tilkommer som følge av denne kontrakt utbetaler Malvik kommune kr. 30.000,- årlig til Jan Jenssen og således at forskudd betales første gang for året 1974. - - - - - -

Det er en forutsetning at det som her er bestemt om forskudd på erstatningen ikke kan påberopes av noen av partene som argument verken for den endelige erstatningsstørrelse eller i en eventuell

Side:1336

tvist om hvorvidt det skal fastsettes årlige erstatninger eller engangserstatning.

11. - - -

12. - - -

De alminnelige skjønnsforutsetninger er inntatt i underskjønnet. For overskjønnet er det nok å innta:

I.

1. Skjønnet fremmes i henhold til overenskomster mellom Malvik kommune og de berørte grunneiere og rettighetshavere.

2. I henhold til disse overenskomster er Malvik kommune gitt tillatelse til å erverve rett til uttak av vann fra Stavsjøen og rett til nødvendig grunn og nødvendige rettigheter til bygging, drift og vedlikehold av Malvik kommunale vannverk med uttak i

Stavsjøen.

Stavsjøen er tidligere regulert og beliggende på kote 188.24 med fullt basseng.

Reguleringen av Stavsjøen til vannverkets formål er maksimalt 2,3 m mellom kotene 185.94 og 188.24. Reguleringen tilsvarer en maksimal uttakskapasitet på gjennomsnittlig 46.3 1/sek. Uttaket skjer på 10 m dyp ca. 450 m ute i Stavsjøen fra eksisterende hoveddemning, slik dette fremgår av fremlagte kart og skisser.

Av de spesielle skjønnsforutsetninger for saksøkte Jan Jenssen hitsettes:

1. Malvik kommune overtar til eiendom de to eksisterende demninger i Stavsjøen. - - -

6. Vannforsyning til Halstad E.-verk fra Stavsjøen regnes som stanset fra 8/7-74 jrf. p. 8 i kontrakt av 20.12.73 mellom Jan Jenssen og Malvik kommune. Strømproduksjonen ved Halstad E.-verk har opphørt fra samme dato. - - - - - -

Rettens mening:

Det som avståes, er i henhold til overenskomsten rett til uttak av vann fra Stavsjøen og det er bare dette som er gjenstand for overskjønn. Det var på det rene mellom partene at reguleringen førte til at E.-verket måtte stanse. Det må videre åpenbart også ha vært på det rene mellom partene at det ble avtalt at avtalen av 1955 skulle bortfalle.

Retten finner ikke å kunne akseptere de forklaringer om dette som er gitt av partene under forhandlingen og som munner ut i at kontrakten faktisk bortfaller, men fortsatt består. Det ble ført forhandlinger om eiendommer og rettigheter for nytt vassverk til erstatning for det vassverk som var etablert ved kontrakten av 1955 og det måtte være innlysende for begge parter at ved inngåelse av ny avtale bortfalt kontrakten av 1955. Det fremgår klart av overenskomsten at kommunen tilbakefører til Jan Jenssen alle sine rettigheter vedrørende vassverket av 1906 og erklærer at Løvåsdammen beholdes av ham. I 1955 måtte uttaket ikke skade driften av E.-verket, i 1973 blir det stanset.

Side:1337

Når partene i overenskomsten opprettholder en total taushet om dette centrale spørsmål, antar retten at begrunnelsen er å søke i den omstendighet at det her forelå en meget langvarig kontrakt som var meget gunstig for saksøkte og som han derfor ønsket lagt til grunn for erstatningsfastsettelsene, mens kommunen på sin side ønsket å bli kvitt den. Retten har ikke funnet noen annen forklaring på dette.

Det kan da drøftes hva det er som i virkeligheten avståes, om det er rett til uttak av vann, saksøktes kontraktsmessige rettigheter, eller begge deler.

En gjennomgåelse av overenskomsten, som er grunnlaget for skjønnhet, gir ingen nærmere rettledning om dette utover bestemmelsen i p. 6. En viss antydning av partenes mening kan finnes i størrelsen av det stipulerte forskudd. Dessuten har saksøkte, som den eneste av dem som deltok i forhandlingene som har møtt i saken, forklart at etter hans mening skulle erstatningen gi dekning for tidligere avgifter.

Etter disse bemerkninger antar retten at Erstat.l. §4 blir å legge til grunn for verdsettingen og at den skal skje på grunnlag av den bruk som ble gjort av Halstadbekken på tidspunktet for overenskomsten, 20/1-73.

Den bruk som da forelå, var utnyttelse av bekken til salg av vann og til produksjon av elektrisk strøm.

Vannsalget. Det er ikke tvilsomt at kontrakten av 1955 var en meget gunstig avtale for saksøkte. Riktignok skjedde leveransen på grunnlag av reguleringsrett og ferdige damanlegg. Og riktignok overtok kommunen en kontrakt som antas å ha vært gunstig og kunne dessuten i noen år levere vann fra ferdig ledning. Men disse anlegg innebar ikke i denne forbindelse noen investering fra saksøktes side og han solgte da faktisk vann som substans til en pris som har gitt meget gode inntekter, så gode at han ikke har utnyttet den rett til regulering han hadde etter p. 12. Det må fremheves at uttaket etter avtalen ikke måtte skade eller vanskeliggjøre driften av E-verket. Kontrakten var uoppsigelig i 50 år og det gjensto 32 år.

Kommunen var bundet av avtalen og det er ikke påberopt noe som kan gi grunnlag for at den var misligholdt fra saksøktes side. Han hadde forpliktet seg til å levere vann i den stand det var i Løvåsdammen. Vern mot forurensning tillå kommunen, jfr. avtalens p. 4 og 6. Heller ikke finner retten å kunne tilsidesette avtalen på det grunnlag at prisen var urimelig etter Prisloven, særlig hensett til at vannet ikke var godkjent. Avtalen må tross alt antas å være inngått etter nøye vurdering av forholdene på avtaletiden, herunder verdien av de bestående anlegg, og er oppfylt uten innsigelse fra noen side gjennom et lengre tidsrom. Heller ikke kan avtalen tilsidesettes på det grunnlag at den er inngått under bristende forutsetninger fra saksøkerens side m.h.t. vannets kvalitet.

Det er på det rene mellom partene at noen nevneverdig utnyttelse av Halstadbekken utover anvendelse til vannforsyning ikke lenger kan finne sted.

Bruksverdien av den eiendom som avståes, uttaksretten, er da forsåvidt identisk med saksøktes kontraktsinteresse.

Side:1338

Retten legger til grunn at kommunen var forpliktet til å betale minsteavgiften gjennom hele kontraktsperioden og er ikke enig med saksøkeren i at minsteavgiften var betinget av at der var et uttak. Bestemmelsen må oppfattes slik at minsteavgiften ble å betale enten der var et uttak eller ei. Videre var det inngått en kontrakt som var uoppsigelig i 50 år og det var dermed etablert en rettstilstand som ikke uten videre kan tilsidesettes av en av partene. Det kan eks.vis ikke utelukkes at saksøkte har innrettet sin disponering av bekken etter kontrakten.

En legger således til grunn at kontrakten er beskyttet ved ekspropriasjon.

Saksøkeren hadde en rett til uttak, ikke plikt, og det neste spørsmål er om saksøkte kunne regne med at kommunen ville bruke sin rett gjennom hele kontraktsperioden, d.v.s. om det var påregnelig med slike endringer av driftsmåten som det var naturlig grunnlag for etter forholdene på stedet og innen rammen av det formål bekken ble brukt til.

Vassverket var et nokså primitivt anlegg med komponenter egentlig bygget for annet formål. Det ble etterhvert oppdaget slike forurensninger at vannet var helsefarlig og forbrukerne måtte av og til advares mot det. Det står åpent om vannet kunne ha vært renset, men ihvertfall vurderte kommunen forholdene slik at spørsmålet om nytt vassverk ble tatt opp. Flere alternativer ble undersøkt før kommunen tok skritt til ekspropriasjon. I et hvert fall må det for saksøkte fra 1969 ha stått som en nærliggende mulighet at kommunen ikke lenger kunne bruke vannet fra Løvåsdammen slik det var, men måtte søke andre kilder eller rense vannet.

Det må da antas at dersom kommunen hadde valgt en annen kilde, ville saksøkte ha hatt krav på minsteavgiften, men heller ikke mer. Spørsmålet er så videre om saken står i en annen stilling fordi inngrepet skjer hos medkontrahenten av 1955. Det eksproprieres i virkeligheten det vann som eksproprianten har erklært å ville kjøpe til en høy pris. Uttaket skjer bare høyere opp i vassdraget. Saken kompliseres ytterligere ved at det ikke foreligger en ren ekspropriasjon, men en rner og mindre frivillig avståelse hvor erstatningene blir å fastsette etter Vassdr.lovens regler som om ekspropriasjon var foretatt. Det er høyst uklart hva partene egentlig har ment med dette og overenskomsten gir, som nevnt, liten rettledning.

Det må i denne forbindelse anføres at det selvsagt ikke beror på noen tilfeldighet at nettopp Stavsjøen ble valgt. Dette har sammenheng med beliggenheten, reguleringsmuligheten, damanleggene, klausuleringsmulighetene, foruten en rekke andre faktorer, og det hele beror på en økonomisk vurdering.

Det er imidlertid tross alt et nytt anlegg det er tale om. Det er ikke tilstrekkelig for kommunen bare å utta og fordele vannet som det foreligger. Anlegget krever en sikret og stabil regulering, klausulering og renseanlegg, som betinger forholdsvis store investeringer og det er disse investeringer som i høy grad gir de ervervede rettigheter verdi. Denne verdiendring skal det etter Erstatn.l. §4 p. 3 sees bort fra.

I vurderingen av varigheten av kontrakten av 1955 måtte saksøkte

Side:1339

også ta i betraktning den utvikling som har funnet sted på området med på den ene side større forurensninger og på den annen side større krav til vannets kvalitet.

Han måtte videre regne med at kommunen ut fra de vitale offentlige interesser den varetar på området, ville få ekspropriasjonstillatelse når forholdene tilsa det og at det ved erstatningsfastsettelsen ville bli lagt til grunn andre kriterier enn under forhandlingene i 1955. Han hadde da en faktisk monopolstilling oppnådd ved at Halstadbekken ligger sentralt til, hadde vært økonomisk utnyttet og hadde anlegg som i en tid kunne nyttes. Utviklingen har imidlertid ført til at det nu bare er kommunen som er aktuell kjøper av rettighetene og det er bare dens behov for vann til den alminnelige forsyning som gir bekken dens bruksverdi. Den er ikke utbyggbar hverken separat eller sammen med andre vassdrag etter tidens krav.

Etter disse betraktninger er retten kommet til at saksøkte på grunnlag av kontrakten av 1955 ikke har krav på noe mer enn minsteavgiften. I denne er innebygget vederlag for reguleringsretten og de bestående damanlegg. Minsteavgiften er klart høyere enn årlige erstatninger for de rettigheter som avståes isolert sett og representerer dermed den høyeste verdi for saksøkte.

Noen støtte for denne forståelse av saken er å finne i overenskomstens bestemmelse i p. 6, som ensidig presiserer Vassdragslovens regler og ikke nevner avtalen av 1955 og den interesse saksøkte hadde i den.

Minsteavgiften ble i 1955 satt til kr. 7000,-. Den kunne reguleres i medhold av p. 12 og ble regulert i 1965 til kr. 8400,-. Fra og med 1965 har den vært kr. 8400,-. Saksøkte har hevdet at det nu skal legges til grunn den avgift han etter kontrakten kunne ha gjort krav på og har fremlagt et brev av 7/5-75 fra Norges Bank som viser økning i konsumprisindeksen fra 64.2 i jan. 1956 til 160.1 i des. 1974, hvilket gir et fall i kroneverdien på 59%. Det er ikke opplyst noe om grunnen til at regulering ikke har funnet sted mer enn den ene gang.

Iflg. Statistisk Årbok 1974 steg konsumprisindeksen fra 90.3 i des. 1965 til 143.9 i des. 1973 og saksøkte vil da ha krav på regulering av avgiften fra kr. 9400,- til kr. 13.386,-. Ytterligere forhøyelse av avgiften i tidsrommet 1955-65 må ansees forspilt. Kontantverdien av kr. 13.386,- i 32 år etter 5 % er avrundet kr. 211.500,-.

De rettigheter som avståes har imidlertid verdi utover kontraktstiden og retten finner alt i alt på skjønnsmessig grunnlag å kunne sette bruksverdien til kr. 250.000,-. Dette er den kapitaliserte bruksverdi på lang sikt under hensyn til verdien av kontrakten av 1955.

Retten mener imidlertid at erstatningen for den rettighet det her er tale om, i medhold av Vassdragslovens §133 p. 2 må bli å utmåle som årlig avgift som skal følge gården og fastsetter da den årlige erstatning til kr. 12.500,-.

Hva angår spørsmål om vann til eget bruk finner retten at der er tilstrekkelig vann igjen for saksøkte både til gårdens behov og til vannforsyning om han finner det hensiktsmessig.

Retten har i spørsmålet om erstatning for uttaksretten delt seg i tre fraksjoner. Det som er anført ovenfor er flertallets mening, d.v.s.

Side:1340

rettens formann og skjønnsmennene Sverre Bevanger, Rasmus Skålholt og Sivert Gossé.

Skjønnsmennene Peder Kvam og Kåre Løkken mener at det er den aktuelle kontraktsinteresse ved avtaleinngåelsen som skal erstattes. Det er den som bestemmer bruksverdien. De legger vekt på det avtalte forskudd, som indikerer hva partene har tenkt seg. De mener imidlertid at reguleringsklausulen er en ventil som ikke har vært benyttet, ihvertfall ikke helt ut, og kommer da til en engangsverdi på kr. 500.000,-. Selvom uttaket blir flyttet lenger opp, er det den samme eierinteresse som skal beskyttes og det er fortsatt avtalen av 1955 som helt ut er utslagsgivende og som må legges til grunn ved erstatningsutmålingen.

Skjønnsmann Halvard Todal Moe er enig med underskjønnets premisser og erstatningsfastsettelse.

Kraftverket: Det var i drift ved avtaleinngåelsen i 1973 og leverte da strøm for gårdens behov, ca. 15 Hk.

En ser saken slik at driften ikke kunne ha fortsatt uten ny turbinledning. Hvorvidt den gamle ledning kunne ha vært utbedret på den måte som er antydet av saksøkte, er usikkert. Anlegget må imidlertid alt i alt ansees som så gammelt at fortsatt drift stiller seg meget problematisk og det kunne nårsomhelst bryte sammen. Noen grad av driftssikkerhet kunne i hvert fall ikke påregnes og det må ansees på det rene at større investeringer ikke ville kunne svare seg. Hertil kommer at saksøkte neppe kunne regne med å bli tilknyttet det kommunale E.-verk hver gang hans eget verk sviktet, av tekniske grunner eller på grunn av vannmangel.

Bruksverdien av Halstadbekken som energikilde settes etter dette til 0,- og erstatning blir ikke å tilkjenne.

Skjønnsmann Peder Kvam er ikke enig i dette og har anført: I henhold til den sakkyndiges utredning vil kraftverket kunne gjøre tjeneste i mange år ennå med forholdsvis moderate påkostninger, og han er derfor ikke enig i at kraftverket vurderes med nullverdi. Ut fra sin mening som munner ut i at Jenssen skal ha den samme avkastning av de rettigheter som han avstår, finner han at kraftverket er en faktor som medvirker til at dette kan oppnås og kraftverkets verdi ligger heri. Han vil i denne forbindelse vise til at Jenssen har stoppet kraftverket i en vannknapp periode i 1973 for derved å kunne oppfylle den avtale som var inngått med hensyn til vannsalget.

Ut fra dette mener han at kraftverkets verdigrunnlag er nedsatt i verdi som følge av anlegg av det nye vassanlegg, og må bygges inn i erstatningen som Jenssen tilkommer for dette. - - -