Rt-1976-1342

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-11-27
Publisert:	Rt-1976-1342
Stikkord:	Ugyldig testament
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 171B/1976
Parter:	Bjarne Lien m.fl. (høyesterettsadvokat Oluf Lutzow Erlandsen) mot Erling Forseth (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje).
Forfatter:	Røstad, Elstad, Mellbye, Schweigaard Selmer, Stabel
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §62

Dommer Røstad: Ektefellene Karen og Hans Forseth som ikke hadde barn, opprettet 22. februar 1923 gjensidig testament.

Side:1343

Etter dette skulle den lengstlevende arve alt hva førstavdøde etterlot seg.

Hans Forseth, som var 16 år eldre enn hustruen - denne var hans kusine - avgikk ved døden 2. januar 1956. Hustruen, født xx.xx.1888, tok arv i henhold til det gjensidige testament. Mellom ektefellene hadde det vært fullt særeie. Etter sin mann arvet hustruen blant annet eiendommen Nedre Stokke i Gjøvik, som hennes mann hadde overtatt i 1917/18 av sin far. Til eiendommen var senere blitt tillagt skogareal som mannen hadde kjøpt under ekteskapet. Hele eiendommen bestod av omlag 200 mål innmark og vel 1100 mål skog.

Karen Forseth opprettet 15. august 1971 testament hvori hun bestemte at hennes manns nevø, Erling Forseth, skulle overta gården ved hennes død for en pris av kr. 400.000.

Karen Forseth avgikk ved døden 29. september 1972, som pleiepasient ved Petershagen sykehjem. Hennes bo ble tatt under offentlig skiftebehandling.

Som arvinger etter Karen Forseth anla Bjarne Lien, Knut Lien, Åse Hauger og Anne May Moksnes sak ved Gjøvik skifterett mot Erling Forseth, med påstand om at testamentet av 15. august 1971 skulle kjennes ugyldig.

Gjøvik skifterett - dornmerfullmektigen - avsa 22. januar 1974 dom med denne domsslutning:

«1. Testamentet av 15/8 1971 kjennes ugyldig.

2. Erling Forseth dømmes til å betale sakens omkostninger med tilsammen kr. 7.085,00- - syvtusenogåttifem - kroner.»

Erling Forseth påanket dommen, og Eidsivating lagmannsrett avsa 21. mars 1975 dom med denne domsslutning:

«Karen Forseths testament av 15.8.1971 kjennes gyldig.

Sakskostnader for skifterett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom var avsagt under dissens, idet én dommer voterte for stadfestelse av skifterettens dom i realiteten.

Saksforholdet fremgår av skifterettens og lagmannsrettens domspremisser.

De nevnte slektsarvinger etter Karen Forseth har påanket lagmannsrettens dom. De har gjort gjeldende at lagmannsretten åpenbart har tatt feil når den ikke har ansett det godtgj ort at Karen Forseth var senil dement ved testamentsopprettelsen. Lagmannsretten har da sett bort fra erklæring fra den ene sakkyndige, lege Tor Hansen, og har helt ut støttet seg til den annen sakkyndige, overlege Grinaker. Denne har for øvrig i en erklæring, avgitt til Høyesterett, konkludert med at testator må antas å ha vært senil dement ved opprettelsen av testamentet.

De ankende parter har fremhold at den omstendighet at Karen Forseth var senil dement på testasjonstiden, innebærer en overføring av bevisbyrden til testamentsarvingene, jfr. §62 i den nye arvelov. Denne bestemmelse stadfester - slik det er fremholdt i lovforarbeidene og i teori - regler som man hadde

Side:1344

arbeidet seg frem til i praksis under den gamle arvelov. Testamentsarvingene må etter dette gjøre det usannsynlig at testators sinnstilstand har hatt innvirkning på innholdet av disposisjonen. Det er en tung bevisbyrde som dermed legges på testamentsarvingene.

Lagmannsretten har ved sin avgjørelse feilaktig sett bort fra at Haren Forseth ikke hadde noen forbindelse med Erling Forseth i tiden mellom 1958 og 1970. Nevøen kom i desember 1970 på et besøk til tanten, og han kom i tiden utover på jevnlige besøk til henne. Under ett av disse besøk, 15. august 1971, ble det testament som denne sak gjelder, satt opp. Nevøen stod fullt ut for formuleringen og utskrivningen av testamentet. Selv om det skulle være slik, at Karen Forseth da ønsket at nevøen skulle overta eiendommen, kunne hun - i sin reduserte sinnstilstand - umulig ha hatt noen evne til å vurdere den pris som ble satt på eiendommen, kr. 400.000. Denne pris måtte nødvendigvis anses å være særdeles lav - hva Erling Forseths advokat hadde gitt uttrykk for, da han var blitt konsultert i anledning av Forseths utforming av testamentet.

De ankende parter har lagt ned denne påstand:

«1. Gjøvik skifteretts dom av 22. januar 1974 stadfestes.

2. Erling Forseth dømmes til å betale sakens omkostninger også for lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten har hevdet at lagmannsrettens dom bygger på en riktig rettsoppfatning. Testator var riktignok redusert i psykisk henseende da hun opprettet sitt testament. Men hun ønsket denne disposisjonen som gav uttrykk for en fornuftig ordning - en ordning som hun og hennes mann hadde vært enige om å søke gjennomført. Testator var innstilt på at gården måtte bli innen slekten. Den pris som ble satt i testamentet, var etter forholdene ikke urimelig lav.

Ankemotparten har lagt ned denne påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes.

Erling Forseth tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken er det holdt bevisopptak ved to retter, med avhør av to av de ankende parter, av ankemotparten og av i alt 16 vitner, hvorav noen er nye for Høyesterett. To sakkyndige leger har vært oppnevnt og har avgitt hver sin skriftlige erklæring til Høyesterett. Det har videre vært dokumentert forklaringer fra to vitner, som var avhørt under bevisopptak til bruk for lagmannsrettssaken.

Saken foreligger i én henseende i annen stilling for Høyesterett enn for lagmannsretten. Flertallet i lagmannsretten anså det ikke godtgjort at testator hadde vært senil dement ved testamentets opprettelse. Flertallet bygde herunder på erklæring fra den sakkyndige overlege Grinaker, som for lagmannsretten ikke kunne uttale som sikkert at testator var senil dement allerede 15. august 1971. I erklæringen avgitt til Høyesterett har overlege Grinaker konkludert med at han antar at

Side:1345

testator var senil dement ved opprettelsen av testamentet. Erklæringen gir til kjenne enkelte modifikasjoner som jeg senere vil komme nærmere inn på.

Det foreligger således nå samstemmige konklusjoner fra de oppnevnte sakkyndige om at testator var senil dement på testasjonstiden. Men de sakkyndige har ulike synspunkter på spørsmålet om testator likevel kan sies å ha vært testamentsfør 15. august 1971.

De ulike vurderinger av dette spørsmål har - slik jeg ser saken - sammenheng med det ulike materiale som de sakkyndige har bygd sine erklæringer på. Overlege Grinakers kjennskap til Karen Forseth skriver seg fra tiden etter at testamentet var opprettet, nærmere bestemt til den tid hun som sinnslidende var innlagt i institusjon - fra 1. mars 1972 og frem til sin død 29. september 1972. Overlegen har i sin erklæring uttalt at pasienten ved innleggelsen frembød «i det hele meget tydelige tegn på en senil demens». I legejournalen for Presteseter sykehus er det fra første undersøkelse - 3. mars 1972 - anmerket at pasienten «er avgjort meget betydelig sløvet». I et senere notat i journalen - datert 27. mars 1972 - er anmerket at pasientens tilstand i det vesentlige har vært uforandret. Hun er «overveiende preget av sin svære senile demens». Hun ble angjeldende dag utskrevet til Petershagen sykehjem (for senil demente).

Overlege Grinaker har i erklæringen til Høyesterett bemerket at pasientens senil demens progredierte relativt raskt etter innleggelsen. Han antok at utviklingen også forut for innleggelsen måtte ha gått forholdsvis hurtig for seg. Dette kunne for så vidt stemme overens med utsagn blant annet fra testamentsvitnene som hadde oppfattet henne som forholdsvis klar da testamentet ble opprettet. Overlegen holdt det for overveiende sannsynlig at Karen Forseth på testamentstiden - 15. august 1971 - var senil dement, men ikke i en slik grad som ved innleggelsen 1. mars 1972. Ved opprettelsen av testamentet var hun nok «temmelig kritikkløs, avgjort noe sløvet, men formodentlig ikke uten forståelse av aktuelle situasjoner». Overlegen antok at testator meget lenge hadde hatt planer om å opprette et testament slik hun og hennes mann hadde villet det skulle skje, og at dette hadde nedfelt seg i en fast forankret tanke hos henne. Selv om hun således var senil dement, hadde hun erindringsstoff om hva som skulle være gårdens skjebne - at hun og mannen hadde villet at nevøen Erling skulle få overta den. Ut fra dette syntes overlegen «det overveiende sannsynlig at det for henne har fortonet seg som fornuftig og hensiktsmessig handling å opprette testamente til fordel for Erling Forseth». Overlege Grinakers erklæring har denne konklusjon:

«1. Jeg antar at Karen Forseth på tiden for opprettelsene av testamentene led av en senil demens. Denne har sannsynligvis på dette tidspunkt ikke vært meget uttalt.

2. Jeg antar at hun på tiden for opprettelsen av testamentene

Side:1346

var å betrakte som testamentfør, idet hun på dette tidspunkt hadde forståelse av hva disse handlinger innebar, og at disse var i overensstemmelse med hennes vilje.»

Overlegens vurdering av pasientens tilstand på testasj- onstiden bygger - som det fremgår av det jeg har gjengitt fra hans erklæring - på hans oppfatning av den psykiske utvikling hos testator og på utsagn fra testamentsvitner og fra enkelte andre vitner. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse prov, men vil kort bemerke at testamentsvitnene i sine forklaringer - så vel ved de tidligere retter som ved bevisopptaket - har fremholdt at det ikke forelå noe påfallende ved testators forhold ved opprettelsen av testamentet. De har i sine forklaringer gitt til kjenne at de anså testator ved full sans og samling, hva selve testamentet i denne sak kom til å mangle anførsel om. Ett moment ved testamentvitnenes prov finner jeg likevel grunn til her å peke på. Det ene testamentsvitne, fru Martha Meli, har gjennom en årrekke kjent - og i de senere år stelt for - Karen Forseth. Hun har ut fra sin daglige kontakt med denne forklart at hun er sikker på at Karen Forseth var vel orientert om det som foregikk ved testasjonen. «Hun var ikke på noen måte psykisk sløvet». Hun har videre forklart at hun besøkte fru Forseth mens denne var på Presteseter sykehus. Hun var da «like klar og orientert som alltid, og vitnet ville ikke hatt betenkeligheter med å skrive på et testament fra Karen Forseth om det var blitt utstedt da». Det annet testamentsvitne - fru Melis svigersønn - har forklart at han ikke merket noe unaturlig på Karen Forseth ved opprettelsen av testamentet. Også han har sett henne etter at hun ble innlagt i institusjon. Han så henne mens hun oppholdt seg på Petershagen. Han fant henne da «klart sløvet og da ville han ikke ha underskrevet noen testasjon fra hennes side».

Før jeg behandler erklæringen fra den annen sakkyndige, lege Tor Hansen, som har kjent fru Forseth gjennom en årrekke, vil jeg bemerke at det før testamentet ble opprettet, var reist spørsmål om å få satt fru Forseth under vergemål. Hennes regnskapsfører, Leif Øverjordet, skrev således 21. april 1971 - nesten fire måneder før opprettelsen av testamentet - til fru Forseths bror, Thomas Lien, og gjorde oppmerksom på at søsteren i den senere tid hadde tapt seg meget. På bakgrunn av dette bad han overveiet om det burde søkes oppnevnt verge for henne. Lien mottok også fra søsterens lege, Tor Hansen, erklæring, datert 13. august 1971, hvor det blant annet heter: «Gjennom flere år er hun blitt tiltagende senil, og hun har nå i lengre tid vært så mentalt redusert at hun ikke lenger er i stand til å ta vare på sine saker.» Begjæring om oppnevnelse av verge for Karen Forseth fremsatte Thomas Lien først omlag en måned etter at han hadde mottatt nevnte erklæring fra lege Tor Hansen. På det tidspunkt hadde fru Forseth opprettet det testament som ligger til grunn for denne sak.

Lege Tor Hansen har i flere skriftlige erklæringer - og i

Side:1347

forklaringer avgitt for de tidligere retter - fremholdt at han lenge har måttet anse Karen Forseth som senil dement. I erklæring av 3. november 1971 - en erklæring som supplerer erklæringen av 13. august samme år - heter det blant annet: «Ovennevnte har vært min pasient fra 1964. I løpet av de siste 5-6 år er hun blitt tiltagende mentalt redusert på grunn av senil demens. Dette har utviklet seg i sterk grad de siste par år.» Tilsvarende synspunkter har den sakkyndige fremholdt i sin erklæring til Høyesterett. Det fremgår av denne at han gjennom en periode på omlag 7 år har hatt i alle fall 65 konsultasjoner eller sykebesøk hos henne. Han har kunnet følge hennes tilstand, som har gjennomgått en jevn mental reduksjon. «Symptomene har etter min mening utviklet seg jevnt. Tidspunktet da tilstanden gikk over fra en generell senilitet til senil demens er noe vanskelig å fastsette.» Han har imidlertid bemerket at fru Forseth fra høsten 1970 ikke lenger kjente ham igjen, til tross for at han gjennom flere år hadde hatt så vidt hyppig kontakt med henne. I erklæringen er det også anført at han neppe kan forestille seg at hun fra høsten 1970 har hatt særlig klare øyeblikk. Tilstanden var i og for seg ikke så mye dårligere da hun ble innlagt i Presteseter mars 1972. - Lege Tor Hansen konkluderer sin erklæring således:

«Jeg mener at Karen Forseth i alle fall på det tidspunkt da testamentet ble opprettet - 15/8-71 - var senil dement. Hennes tilstand på det tidspunkt var slik at hun ikke kunne ha noe begrep om rekkevidden av det hun gjorde. Hun kunne ikke ha noen økonomisk dømmekraft, hadde ingen evne til å oppfatte det som sto i et dokument og kunne lett utnyttes av omgivelsene. - Jeg mener derfor at hun på det tidspunkt ikke var testamentsfør.»

Den vurdering av testators tilstand som lege Tor Hansen har gitt uttrykk for, deles av flere vitner i saken. Blant flere slike prov vil jeg nevne forklaringene fra ekteskapet Skundberg som drev landhandel på stedet frem til utgangen av 1970. Disse hadde Karen Forseth som kunde i sin forretning. Mannen har forklart at han i årene 1969-70 merket på hennes innkjøp at hun ikke var helt klar. Han vurderte hennes tilstand slik at hun var «helt utenfor» og således ikke kunne foreta noen rettsgyldig testasjon. «Han ville i alle fall ikke ha undertegnet noe testament, uansett innhold, om han hadde blitt bedt om å være vitne.» Hans hustru forklarte som vitne at hun merket at Karen Forseth ble senil på slutten av den tid de drev landhandelen. Hun ville karakterisere Karen Forseth som svært senil. Hefler ikke hun kunne tenke seg å underskrive noe testament fra fru Forseth. Etter hennes mening kunne Karen Forseth ikke ha noen reell testasjonsvilje på den tid.

Etter de sakkyndiges erklæringer og den øvrige bevisførsel legger jeg til grunn at Karen Forseth var senil dement ved testasjonen. Spørsmålet om hun likevel kan anses å ha vært testamentsfør, finner jeg å måtte besvare benektende. Jeg deler

Side:1348

i det vesentlige de synspunkter som er gjort gjeldende om dette av lagmannsrettens dissenterende dommer. Jeg viser til hans votum og vil for øvrig bemerke:

Testasjon fra en senil dement vil kunne opprettholdes hvis man kan anse den som en reproduktiv disposisjon, eller hvis man finner at den er foretatt ut fra en avveining av forskjellige testasjonsalternativer som naturlig måtte fremstille seg i vedkommendes situasjon. Den foreliggende testasjon oppfyller etter min mening ikke disse vilkår.

Fru Forseths testasjon kan jeg ikke anse som noen reproduktiv disposisjon som gir til kjenne en beslutning hun lenge hadde tenkt på. Det er riktig nok at ektefellene Forseth hadde ment at nevøen skulle overta gården. Overføring av denne til nevøen var på tale noen år etter mannens død, men fru Forseth bestemte seg i 1958 til å beholde gården ennå noen år. Dette ledet til brudd mellom henne og nevøen, og først ved slutten av 1970 kom de igjen i nærmere kontakt med hverandre. Den testasjon som fru Forseth foretok noen måneder senere, kan jeg ikke anse som noen beslutning som realiserer et bestemt ønske hos henne. Jeg har herunder lagt vekt på at hun på den tid var betydelig svekket og hadde liten innsikt i endog enkle økonomiske forhold. Hennes testasjon omfattet også noe mer enn en beslutning om overføring av gården. Testamentet inneholdt en prisfastsettelse som må anses å være meget lav. Jeg har ingen holdepunkter for å anta at fru Forseth har kunnet foreta noen egentlig vurdering av denne pris, som må sies å representere en vesentlig merfordel for nevøen i forhold til medarvinger. Det foreligger ingen opplysninger i saken om at det var ektefellene Forseths ønske å gi nevøen en merfordel i forhold til medarvinger. Et vitne som er i slekt med Erling Forseth, har ved bevisopptaket forklart at tante Karen for flere år siden hadde understreket for henne at Erling ikke skulle ha noen fordeler fremfor andre arvinger.

Jeg er kommet til at fru Forseth på grunn av sin senil demens ikke har hatt den fornødne evne til å vurdere rekkevidden av den disposisjon som ble truffet. Jeg ser det slik at testasjonen ikke er fremgått av en noenlunde normal evne til å treffe et valg mellom ulike alternativer for fordeling av arvemidler.

Jeg finner således at testamentet må kjennes ugyldig.

Den tvil som den ene sakkyndiges erklæring lenge etterlot om testators sinnstilstand, gjør det etter mitt skjønn berettiget å frita ankemotpartene for omkostningsansvar.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Karen Forseths testament av 15. august 1971 kjennes ugyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Schweigaard Selmer og Stabel: Likeså.

Side:1349

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Didrik Tønseth):

Den 15. august 1971 opprettet Karen Forseth et testament med følgende ordlyd:

«Underskrevne Karen Forseth erklærer herved som sin testamentariske vilje:

Allerede mens min nå avdøde mann Hans Forseth levet, var det vårt ønske at min nevø Erling Forseth, når vi begge var avgått ved døden, skulle overta gården Nedre Stokke, gnr. 86, bnr. 1 i Gjøvik, både fordi vi satte pris på Erling Forseth og fordi vi ville at gården skulle gå over til den nærmeste innen odelsslekten.

Jeg realiserer derfor både min, og min avdøde manns vilje når jeg herved bestemmer at Erling Forseth, når jeg er avgått ved døden, skal overta gården Nedre Stokke gnr. 86 bnr. 1 i Gjøvik.

For at det også skal bli mulig for Erling Forseth å beholde gården og dermed bevare den for slekten, settes den pris Erling Forseth skal betale boet for gården til kr. 400.000,- firehundretusenkroner. Prisen innbefatter også Fønni gnr. 83 bnr. 6.

Nedre Stokke, den 15. august 1971

Karen Forseth.

Underskrevne testamentsvitner har sammen vært tilstede ved opprettelsen av ovenstående testament og bekrefter:

Vi har kjennskap til at testamentet inneholder Karen Forseths siste vilje. Testamentet er egenhendig underskrevet av henne i vårt påsyn. Vi underskriver testamentet etter hennes ønske og i hennes påsyn.

Martha Meli. Magnus Grøndahl.»

Hun var således ved opprettelsen av testamentet fylt 83 år. Den 26. september skrev Karen Forseth et nytt testament. Det hadde følgende ordlyd:

«Underskrevne Karen Forseth erklærer herved som sin testamentariske vilje:

Allerede mens min nå avdøde mann Hans Forseth levet, var det vårt ønske at min nevø Erling Forseth, når den tid kom, skulle overta gården Nedre Stokke, gnr. 86, bnr. 1 i Gjøvik, både fordi vi satte pris på Erling Forseth og fordi at gården skulle gå til den nærmeste innen odelsslekten. Jeg realiserer derfor både min og min avdøde manns vilje når jeg herved bestemmer at Erling Forseth omgående skal overta gården Nedre Stokke, gnr. 86 bnr. 1 i Gjøvik. Jeg skjøter derfor eiendommen over på min nevø Erling Forseth.

For at det også skal bli mulig for Erling Forseth å beholde gården og dermed bevare den for slekten, settes den pris Erling Forseth skal betale boet for gården til kr. 300.000,- trehundretusenkroner. Prisen innbefatter også Fønni gnr. 83 bnr. 6, samt alt løsøre, som først overtas etter min død. Videre inngår i avtalen at jeg skal bebo de av meg utvalgte rom i hovedbygningen, samt at jeg skal leve og spise alle mine måltider i min nevøs familie og forøvrig betraktes som et familiemedlem så lenge jeg lever.

Nedre Stokke, den 26/9 1971

Karen Forseth.

Side:1350

Underskrevne testamentsvitner har sammen vært til stede ved opprettelsen av ovenstående testament og bekrefter:

Vi har kjennskap til at testamentet inneholder Karen Forseths siste vilje. Testamentet er egenhendig underskrevet av henne og i vårt påsyn. Vi underskriver testamentet etter hennes ønske og i hennes påsyn.

Sigurd Meli. Konrad Moen. Martha Meli.»

Samme dag ble det satt opp skjøte med tilsvarende innhold, hvori Karen Forseth overdro de nevnte eiendommer til Erling Forseth.

De to dokumenter som er datert 26. september er ikke påberopt som gyldige av saksøkte. - - -

Retten vil bemerke.

Gjennom de forklaringer som er avgitt finner retten det godtgjort at Karen Forseth allerede noen år før hun opprettet sitt første testament gradvis var blitt betydelig åndelig redusert. Det går igjen i flere vitneforklaringer at hun fra tiden omkring 1969 ble stadig sløvere. Hun syntes å mangle begreper om sin nærmeste omgangskrets, om tid og sted, og hun var blitt glemsk. Hun snakket flere ganger om å reise tilbake til sitt barndomshjem i Bærum, som var solgt før krigen. Hun gikk for å hente posten sin på søndager. Hun er ved en anledning funnet ute i sneen tidlig en morgen bare iført morgenkåpe. Vitnet Martha Meli har opplyst at hun noen år før dette, begynte å bli rotet og likegyldig med stell av seg selv.

Det er fra saksøktes side hevdet at alt dette bare er symptomer på generell senilitet som i seg selv ikke fratar en person testasjonsevnen. Grensen til senil demens er ikke overskredet.

Retten vil ikke legge noen særlig vekt på denne sondringen. Retten er av den oppfatning at det ofte kan være vanskelig å trekke noen klar grense mellom generell senilitet og senil demens. Dersom dette lar seg gjøre, er sondringen ofte uten særlig verdi da det utvilsomt vil kunne forekomme testasjoner fra pasienter med generell senilitet som må underkjennes p.g.a. manglende testasjonshabilitet. På den annen side kan det tenkes personer med senil demens som i klare øyeblikk vil kunne foreta rettsgyldige testasjoner dersom omstendighetene omkring testasjonen og resultatene av den, støtter gyldigheten av den disposisjon som er foretatt. Og selvsagt vil det i mange tilfelle være umulig over hodet for en senil dement pasient å binde seg rettsgyldig ved testament uansett omstendighetene omkring testasjonen.

Vitnene har gitt motstridende vurderinger av Karen Forseths habilitet. Testamentsvitnene mener at Karen Forseth var i stand til å foreta testasjoner, mens de øvrige vitner har uttalt seg i motsatt retning. Hvorvidt det foreligger testasjonshabilitet må avgjøres på et medisinsk - juridisk grunnlag hvor vitneutsagnene bare blir en del av vurderingen.

Det foreligger uttalelser fra to sakkyndige. Den ene av dem, overlege H. Grinaker ved Presteseter psykiatriske sykehus, har i retten erklært at Karen Forseth da hun ble innlagt på Presteseter den 1. mars utvilsomt var sinnsyk i lovens forstand. Men når det gjelder å bedømme hennes tilstand på testasjonstiden er det nærmest umulig å si noe sikkert. Forandringen hos Karen Forseth har antagelig gått langsomt og

Side:1351

gradvis, og det er sannsynlig at hun var adskillig redusert den 15. august 1971. Dersom det som har fått sitt uttrykk gjennom testasjonen er noe hun har tenkt på lenge, kan selve testasjonen ha fremstått klart for henne, selv om hun for øvrig var redusert.

Den andre sakkyndige er lege Tor Hansen som har vært Karen Forseths behandlende lege fra 1964. Hans uttalelser av 13/8 1971 og 3/11 s.å. i forbindelse med spørsmålet om umyndiggjøring ble fremlagt i prosesskrift. I retten har han uttalt at han fra 1966 merket tydelige symptomer på sløvhet. Fra 1968 sluttet han å gi henne medisiner av noen særlig effekt da han ikke stolte på at hun kunne behandle dem. Fra 1970 ringte hun ikke lenger selv når hun trengte lege, men fikk andre til å ringe for seg. Etter dr. Hansens mening er det ikke tvil om at Karen Forseth var sinnsyk sommeren 1971 og ute av stand til gyldig å opprette noe testament.

Ved vurderingen av de sakkyndiges uttalelser er retten oppmerksom på at den ene er psykiater og den andre almen praktiserende. Dette forhold oppveies etter rettens mening ved at dr. Hansen har observert Karen Forseth gjennom lengre tid. Dr. Grinaker, derimot, så henne for første gang mer enn et halvt år etter testasjonen. Dr. Hansen har ved en tidligere anledning avgitt uttalelse i en lignende sak. Retten finner etter dette ikke noen grunn til å sondre mellom deres innbyrdes kompetanse til å vurdere testators habilitet i det foreliggende tilfelle.

Det ble i retten fremlagt korrespondanse mellom Karen og Erling Forseth og fru Forseths regnskapsfører Leif Øverjordet. I et brev datert 28/2.71 og signert Karen Forseth, men øyensynlig skrevet av Erling Forseth, ber fru Forseth om at nevøen må få tilsendt forpaktningskontrakten for Stokke. Hun skriver videre «Vedkommende har 1. odel på eiendommen og må også ellers få de opplysninger han ber om, da han sannsynligvis vil overta i nærmeste framtid. De har overfor min nevø påstått at jeg ligger inne med disse kontrakter o. l., men dette er ikke tilfelle.»

Den 3/3.71 sendte Erling Forseth følgende brev til Øverjordet:

«Vedlagt følger fotostatkopi av undertegnet skriv (datert 28/2.71) fra min tante fru Karen Forseth.

Ovennevnte forpaktningskontrakter var ikke som De hevdet oppbevart på Stokke. Dette blev grundig undersøkt.

Da De som min tantes forretningsfører vel kan tilveiebringe disse, ber jeg Dem pr. omgående sende kopier av dem til meg.»

Den 13/3.71 reiste Øverj ordet bort til Karen Forseth. Et notat fra dette besøket er fremlagt i retten. Her heter det:

«Karen Forseth sa klart fra at jeg ikke måtte opplyse noe om forpaktningskontrakten, og heller ikke noe om hennes økonomiske forhold forøvrig.

Hun hevdet også at hun ønsket å beholde sin eiendom så lenge hun lever.»

I retten har Øverjordet forklart at han hadde regnet med at hun ønsket å beholde eiendommen så lenge hun levde.

Den 15/3.71 skrev så Øverjordet til Erling Forseth og foreholdt ham sin taushetsplikt.

Side:1352

Den 21. april 1971 skrev så Øverjordet til Karen Forseths bror hvor han tok opp spørsmålet om oppnevnelse av verge.

Etter rettens oppfatning synes hun her å gi uttrykk for de oppfatninger som hun mente omgivelsene forventet av henne. Når hennes sinnstilstand er så labil som her er vist, må det skjerpe kravene til bevis for at hun var i besittelse av noen virkelig testasjonsvilje.

Øverjordet har således i sin vitneforklaring uttalt at etter hans oppfatning kunne Karen Forseth på dette tidspunkt sette sitt navn på et papir uten å vite hva hun gjorde.

Selve testamentet er satt opp den 27/7.71 av h.r.adv. A. Aschim, Brandbu, etter henvendelse fra Erling Forseth. Undertegningen foregikk tre uker senere på Stokke gård. Aschim kjente ikke testamentsvitnene.

Den 26/9.71 ble det opprettet nytt testament og skjøte om øyeblikkelig overdragelse av Stokke til Erling Forseth. Disse dokumentene er ikke lenger påberopt. På grunnlag av skjøtet ble forpakteren den 4/12.71 ved brev fra adv. Aschim oppsagt. En av saksøkerne, Anne May Moksnes, drog da ut til Stokke for å spørre om hun hadde solgt Stokke. Karen Forseth nektet da for at hun hadde solgt Stokke til sin nevø og hevdet at Erling hadde hun ikke sett på mange år. Hun tilføyde at han kunne tenke seg å få gården, men at han skulle ikke få den.

Dette møte fant sted i desember 1971. Av dette følger at det i og for seg ikke er noe i veien for at det på dette tidspunkt foreligger en slik mental svekkelse at det er hennes utsagn på dette tidspunkt som ikke bør tillegges vekt, mens derimot testasjonen ca. fire måneder tidligere bør betraktes som gyldig.

Retten er imidlertid kommet til at sammenholdt med fru Forseths reaksjoner tidligere, er det mye som tyder på at hun har latt seg lede av omgivelsene til enhver tid. Den er således kommet til at det siden sommeren 1971 ikke har foreligget noen virkelig testasjonsvilje hos Karen Forseth. Retten legger her vesentlig vekt på dr. Hansens vitneprov vedrørende hennes tilstand sommeren 1971.

Retten er av den oppfatning at hennes senil demens var så langt kommet på dette tidspunkt at det ikke er sannsynlig at hun på et senere tidspunkt kan ha fått perioder hvor hennes sinnstilstand hadde tilfredsstillet lovens krav til habilitet. Det foreligger riktignok en teoretisk mulighet hos pasienter med langt fremskreden senil demens at hjertefunksjonen kan ta seg midlertidig opp og bedre almentilstanden. Karen Forseth led av hjerteflimmer som muligens kan ha nedsatt hennes mentale tilstand i perioder. Men ut fra vitneutsagnene og ved å slutte ut fra hennes opptreden i de situasjoner hvor Erling Forseths overtagelse er blitt brakt på bane, anser retten det som usannsynlig at hun etter sommeren 1971 var testasjonsfør.

Retten vil også utelukke at hun kunne ha oppnådd den nødvendige forståelse for testasjonen og dens rekkevidde ved at en testasjon til Erling Forseth var noe som skulle ha opptatt henne i lengre tid. Tvert om tyder alt på at før 1970 var en eventuell overtagelse fra nevøens side uaktuell, gjennom hennes beslutning i 1956.

Side:1353

Det er fra saksøkernes side hevdet at testamentet er opprettet etter initiativ fra Erling Forseth.

Retten vil ikke helt se bort fra at testasjonen kan ha vært en oppriktig tanke om å realisere sin avdøde manns ønske fra 1956. Det bør i denne sammenheng ikke gjøres noe suspekt ut av at det først var etter at Erling Forseth begynte å besøke tanten i 1970 at tanken tok form hos henne. Testasjoner er opprettholdt som har hatt tynnere grunnlag enn dette. Imidlertid har retten gjennom forklaringer og vitneførsel fått inntrykk av at Erling Forseth har utvist et visst initiativ overfor sin tante for å få henne til å realisere hennes manns ønske før han døde. Dette må skjerpe bevisene for at det foreligger noen virkelig testasjonsvilje hos Karen Forseth.

Retten er delvis enig med saksøkte i at testasjonen i seg selv fremtrer som en fornuftig disposisjon. For det første oppfylte Karen Forseth derved sin avdøde manns ønske. Dessuten kunne det ut fra Karen Forseths forutsetninger fortone seg naturlig at gården ble testamentert til sin nevø som hadde best odel.

Ved å overta gården etter testamentet ville Erling Forseth slippe med å betale kr. 400.000,- som sannsynligvis ville ha vært vesentlig rimeligere enn overtagelse etter takst. Skulle testamentet overhodet ha noe for seg, måtte en slik fordel være inkludert. Nå kreves det riktignok ikke at testasjonen skal fortone seg som fornuftig ut fra en objektiv vurdering. Det som er avgjørende, er om testasjonen måtte fortone seg som fornuftig for en person av Karen Forseths legning. Et fornuftig innhold vil bare være et moment ved vurderingen av om testasjonen gir uttrykk for en sann vilje.

For at formålet kan tillegges vekt, må imidlertid testator besitte et minimum av testasjonshabilitet. Når det, som i dette tilfelle, allerede er konstatert at noen sann testasjonsvilje ikke forekommer, hjelper det ikke at testasjonen kan fremtre som fornuftig. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Slyngstad, Astri Rynning og ekstraordinær dommer, førstelagmann G. SverdrvpThygeson):

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Karen Forseth var født den 18.7.1888. Hun var gift med Hans Forseth. Hans Forseth var født den 11.3.1872. Han døde den 2.1.1956. Ekteskapet var barnløst. Etter et gjensidig testament, opprettet i 1922, arvet Karen Forseth gården Nedre Stokke, gnr. 86 bnr. 1, og Fønni, gnr. 83 bnr. 6, i Gjøvik, etter sin mann. Jordveien hadde vært bortforpaktet siden 1950. Bortforpaktningen fortsatte i Karen Forseths eiertid. Forpakter var hele tiden Per Schiager. Etter det som er opplyst av 2. og 3. vitne, Johannes Kolberg og Ole Øksnes, antas gården å være på inntil ca. 170-180 da innmark og 1200 da skog. Det er opplyst at ektefellene hadde fullstendig særeie.

Gården Nedre Stokke og Fønni var odelsgård. Den nærmeste odelsberettigede etter Hans Forseths død var hans bror og nevøen Erling Forseth. Forholdet til Erling Forseth hadde vært godt. Det er opplyst

Side:1354

for lagmannsretten at det var Hans Forseths ønske at Erling Forseth skulle overta eiendommen.

I april 1956 besøkte Erling Forseth etter sin forklaring Karen Forseth etter anmodning av sine foreldre. Karen Forseth spurte ham da om han hadde interesse av å overta gården. Erling Forseth svarte at det var hans høyeste ønske. Karen Forseth og Erling Forseth gikk så over til å diskutere vilkårene, som det var enighet om. Erling Forseth skulle overta et lån som hvilte på eiendommen, og selv søke ytterligere lån. Resten av kjøpesummen sa Karen Forseth seg villig til å ha stående i gården mot en meget lav rente (2-3 %). Gården ble høsten 1957 taksert av Hypotekbankens takstmann Roar Lunder. Erling Forseth søkte og fikk innvilget lån der.

Gården var som nevnt bortforpaktet. Det var ennå lenge før den daværende forpaktningskontrakten løp ut. Forholdet var dessuten at Erling Forseth hadde en stilling som han måtte avvikle. Dette førte til at tiden gikk uten at overdragelsen av gården ble gjennomført. I 1958 ombestemte Karen Forseth seg. Hun sa hun ville beholde gården - i hvert fall inntil videre. Den egentlige årsak til at Karen Forseth ombestemte seg, var - etter det som er forklart fra begge sider - at Karen Forseths bror, Arne Lien, frarådde henne foreløpig å skille seg med eiendommen, fordi det måtte være mest betryggende for henne å sitte med den selv. Det oppsto et kjølig forhold mellom Erling Forseth og tanten. Erling Forseth så henne nå i mange år bare i konfirmasjoner, brylluper og begravelser hos sin bror på Toten.

Erling Forseth forklarer videre at han før jul 1970 var på Toten i et tilfeldig ærende. Han bestemte seg da for å besøke sin tante. Erling Forseth oppsøkte Karen Forseth. Hun kjente ham straks igjen og spurte om han ville overta gården. Erling Forseth var til å begynne med noe reservert på grunn av at Karen Forseth hadde ombestemt seg i 1958. Han ba tanten om en forklaring på dette. Karen Forseth ga da den forklaring som er nevnt foran. Karen Forseth kjente seg utrygg i forholdet til forpakteren og ba Erling Forseth gå i banken, der hennes forretningsfører var ansatt. Da Erling Forseth forlot tanten, var de enige om at han skulle komme igjen. Erling Forseth besøkte siden jevnlig sin tante én gang i måneden fram til 18.4.1971. Det ble så et opphold fordi hans kone måtte gjennomgå en operasjon. Men da det var enighet om hvordan det skulle forholdes når det gjaldt eiendommen, fikk Erling Forseth under sin sommerferie høyesterettsadvokat Aschim til å sette opp et testament. Han hadde første gang tatt kontakt med høyesterettsadvokat Aschim om testamentet m.v. 17.4.1971 (bekreftet av 1. vitne, høyesterettsadvokat Aschim). Etter en ny forsinkelse på grunn av at han fikk gjester, reiste Erling Forseth på sommerferiens siste dag den 15.8.1971 opp til Karen Forseth og fikk testamentet opprettet.

Når det gjelder skjøtet av 26.9.1971 forklarer Erling Forseth at dette kom i stand etter at han den 16.9.1971 var blitt tilkalt til Karen Forseth ved en telefonbeskjed fra denne gjennom Martha Meli. Karen Forseth ønsket nå at han skulle overta eiendommen straks. Når kjøpesummen for gården denne gang ble satt til kr. 300.000, forklarer Erling

Side:1355

Forseth dette med at Karen Forseth nå ville ha føderåd, og at det derfor var rimelig å redusere kontantbeløpet. Samtidig med skjøtet ble det opprettet et nytt testament.

Som nærmere omtalt i skifterettens dom sendte Karen Forseth den 28.2.1971 et brev til sin forretningsfører Leif Øverjordet og ba denne om at Erling Forseth måtte få tilsendt forpaktningskontrakten for Stokke. Den 3.3.1971 sendte Erling Forseth selv et brev til Øverjordet om forpaktningskontrakten. Karen Forseths brev av 28.2.1971 er skrevet av Erling Forseth. Erling Forseth har om dette forklart at han skrev brevet av 28.2.1971 og brevet av 3.3.1971 etter Karen Forseths ønske. Lagmannsretten har liten grunn til å tvile på dette. Flere vitner har forklart at Karen Forseth var «arg» på forpakteren. Hun mente denne utnyttet situasjonen til å skaffe seg fordeler som var både uberettigede og urimelige. Forpakteren hadde nå hånd over det hele, idet han - visstnok fra 1.1.1967 - hadde fått utvidet forpaktningen til ogsa å omfatte skogen. Gammel og svak som Karen Forseth var, hadde hun neppe styrke til å ta saken opp med forpakteren på egen hånd. Forpakteren ønsket å overta eiendommen og hadde henvendt seg til Karen Forseths slektninger. Dette falt imidlertid etter Erling Forseths forklaring bort fordi denne mente at han og andre av Hans Forseths slekt hadde odelsrett til eiendommen og sa til forpakteren at odelsretten ville bli gjort gjeldende.

Martha Meli (7. vitne) som var testamentsvitne både den 15.8.1971 og den 26.9.1971 har forklart at hun hjalp Karen Forseth med rengjøring fra i 1966 da Karen Forseth hadde helvetesild. Seinere hjalp hun Karen Forseth også med andre ting. Hun så etter sin forklaring Karen Forseth i 1970 og 1971 nesten hver kveld. Karen Forseth var klar og grei, virket orientert og var glad i å se på fjernsyn. Hun måtte ha full forståelse av det hun gjorde. Karen Forseth snakket ofte med henne om gården og om at hun ville ha en ordning med den. «Det var Erling som skulle ha den.» Karen Forseth var engstelig for Schiager og likte ham ikke. Om selve testamentsopprettingen har Martha Meli forklart at Karen Forseth både leste testamentet selv og fikk det opplest for seg. Martha Meli bekrefter Erling Forseths forklaring om at hun etter anmodning av Karen Forseth, som ville ha en ordning med gården, ringte til Erling Forseth for å tilkalle denne. Men hun mener at dette skjedde før 15.8.1971.

Konrad Moen (8. vitne) har forklart at han hadde arbeid på Stokke og snakket med Karen Forseth omtrent hver uke. Karen Forseth var puslete, men grei og orientert om tid og sted m.v. Hun hadde ingen vansker med å kjenne ham. Slik var hun både i 1969, 1970 og 1971. Men utover vinteren 1972 gikk det nedover med henne. Konrad Moen, som var vitne ved opprettingen av testamentet 26.9.1971, forklarer om dette at testamentet ble lest opp og at Karen Forseth forsto det som sto i dokumentene både når det gjaldt testamentet og skjøtet. Hun var glad for at det nå var ordnet med gården. Konrad Moen mener at Karen Forseth også forsto seg på penger. Hun var «arg» på Schiager.

Sigurd Meli (9. vitne) har forklart at han traff Karen Forseth ofte. Hun var åndsfrisk og grei, hadde fornuftige spørsmål og ga fornuftige

Side:1356

svar. Hun ble etterhvert mer «gammel». Særlig merket han forandring med henne ut i februar 1972. Sigurd Meli var vitne ved testamentopprettingen 26.9.1971. Om denne har han forklart at Karen Forseth selv leste testamentet og at det også ble lest opp for henne. Det var ikke noe som tydet på at Karen Forseth var «utenfor». Han husker at hans hustru (7. vitne) ringte til Erling Forseth og at hun sa at det var etter anmodning av Karen Forseth. Men han tror dette var en 4-5 uker før 26.9.1971.

Magnus Grøndahl (10. vitne) har forklart at han ikke kjente Karen Forseth da han den 15.8.1971 tilfeldig var hos sine svigerforeldre og ble bedt om å være testamentsvitne. Testamentet ble lest opp for Karen Forseth. Denne mente først at det ikke var nødvendig med testament fordi det som sto i det bare var slik det skulle være. Det var ikke noe som tydet på at Karen Forseth ikke var i stand til å opprette testament. Han så Karen Forseth igjen vinteren 1972. Da var hun slik at han tror hun ikke kunne ha foretatt noen testasjon.

Verken Martha Meli eller Magnus Grøndahl har fortalt om noen påfallende tildragelse i samband med testamentsopprettingen 15.8.1971.

Erling Forseths henvendelse til Leif Øverjordet førte til at denne i brev av 21.4.1971 til Karen Forseths bror, Thomas Lien, tok opp spørsmålet om å få oppnevnt verge for henne. Ved foreløpig kjennelse av 13.10.1971 og endelig kjennelse av 15.11.1971 ble Karen Forseth umyndiggjort. Hennes niese Anne May Moksnes ble oppnevnt som verge. Det går fram at avgjørelsene har vært basert på legeerklæringer fra lege Tor Hansen og den framstilling av Karen Forseths tilstand som saksøkerne hadde gitt, sammenholdt med den omstendighet at Karen Forseth hadde disponert over eiendommen ved skjøtet til Erling Forseth. Som vitner var av saksøkeren, Thomas Lien, påberopt Per Schiager og Leif Øverjordet som imidlertid ikke var til stede i rettsmøtet. Karen Forseth var selv ikke til stede. Vergemålsdommeren hadde således ikke mulighet for å danne seg noen oppfatning av hennes tilstand ved selvsyn. Hensett til den bevisførsel som har funnet sted for lagmannsretten, antas derfor de to kjennelsene ikke å gi noen selvstendig opplysning om Karen Forseths tilstand på umyndiggjørelsestidspunktet.

De sakkyndige, lege Tor Hansen og overlege H. Grinaker, har avgitt sine uttalelser på grunnlag av de opplysninger som er gitt i sakens dokumenter (utdraget), bl.a. forklaringer gitt ved bevisopptak ved Namdal herredsrett av Ingeborg og Per Schiager og innleggelsesrapport ved Prestesæter sykehus, på grunnlag av Martha Melis, Konrad Moens, Sigurd Melis, Magnus Grøndahis og Leif Øverjordets forklaringer for lagmannsretten, og på grunnlag av egne iakttakelser av Karen Forseths tilstand.

Lege Tor Hansen, som var Karen Forseths lege fra 1964 til hun ble innlagt på Prestesæter sykehus 1.3.1972, er nå kommet til at Karen Forseth var senil dement allerede i 1970. Hans uttalelser i lagmannsretten er ellers i det vesentlige i samsvar med hans uttalelser i skifteretten slik disse er gjengitt i skifterettens dom.

Overlege H. Grinakers uttalelser i lagmannsretten er i det vesentlige i samsvar med hans uttalelser i skifteretten - også gjengitt i

Side:1357

skifterettens dom. Overlege Grinaker var Karen Forseths behandlende lege på Prestesæter sykehus. Som tilsynslege på Peterhagen sykehjem, var han også hennes lege på sykehjemmet.

Anne May Moksnes har forklart at hun i de seinere år besøkte Karen Forseth i 1965, 1968, 1969 og høsten 1970. Etter at Leif Øverjordet hadde skrevet til Thomas Lien om oppnevning av verge, var hun der en gang i måneden. Karen Forseth levde i fortiden og kom i samtalene stadig tilbake til sine brødre. Hun benektet på direkte forespørsel i desember 1971 å ha solgt gården og sa at Erling Forseth ikke hadde rett til den. Anne May Moksnes snakket ellers ikke med Karen Forseth om forretninger eller om hvordan det seinere skulle forholdes med gården. Karen Forseth svarte ja da Anne May Moksnes spurte om hun kjente henne igjen. Men hun benektet etterpå overfor lege Tor Hansen at May Moksnes hadde vært der. Karen Forseth klarte å bevare et visst skinn under samtalene. Hun snakket ikke rot. Men hun kunne etter Anne May Moksnes' oppfatning ikke være i stand til å skrive testament.

Else og Lars Skundberg (5. og 6. vitne) som drev forretning i 1970 har forklart at Karen Forseth da var blitt så glemsom at hun kunne kjøpe samme ting to ganger. Hun var også rotete når det gjaldt penger. Det ble til det at forpakteren skulle ordne med betalingen for henne.

Leif Øverjordet (11. vitne) har forklart at han i februar 1971 hadde en henvendelse fra Erling Forseth om forpaktningskontrakten. Det ble da snakket fram og tilbake uten at Øverjordet ga noen opplysninger. Da Leif Øverjordet fikk Erling Forseths brev av 3.3.1971 med det vedliggende brev fra Karen Forseth av 28.2.1971, forsto han at han måtte foreta seg noe. Han henvendte seg så til Karen Forset, som sa klart fra om at han ikke måtte si noe om forpaktningskontrakten. Karen Forseth kjente ham igjen de gangene han kom til henne og visste hva han het. Siste gang han så henne i 1971 var den 21. april. Leif Øverjordet tror han på dette tidspunkt kunne ha fått Karen Forseth til å skrive hva som helst.

Per Schiager og - særlig - Ingeborg Schiager har i bevisopptaket ved Namdal herredsrett gitt en nesten drastisk beskrivelse av Karen Forseths tilstand i 1970 og 1971 og ikke minst av tildragelser som skal ha funnet sted i samband med testamentsopprettingen 15.8.1971.

Etter det som foreligger, antar lagmannsretten at Karen Forseth nok har vært atskillig redusert allerede i 1970. Lagmannsretten antar også at Karen Forseths tilstand ut over vinteren og våren 1971 er blitt gradvis dårligere. Det kan neppe være tvil om at hun da var puslete og rotete. Hun var vel også glemsom og holdt seg kanskje lite orientert om tiden (ukedag m.v.), - noe som hun i sin ensomme tilværelse trolig hadde liten ansporelse til. Etter de forklaringer som er gitt av Ingeborg og Per Schiager kan det være grunn til å anta at Karen Forseth har vært senil dement iallfall i 1971. I hvert fall synes det være grunn til å tvile på om hun ved testamentsopprettingen 15.8.1971 hadde den åndelige uavhengighet og kraft som var nødvendig for å sette sin vilje opp mot omgivelsene. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å

Side:1358

kunne legge avgjørende vekt på Ingeborg og Per Schiagers oppfatning av Karen Forseths tilstand. Lagmannsretten finner det noe uforklarlig hvordan Karen Forseth, dersom hennes tilstand var som beskrevet av ektefellene Schiager, likevel kunne ha den forståelse av sin tilstand og et slikt omløp i hodet at hun kunne bløffe sine omgivelser. Karen Forseth synes å ha hatt oppfatningen av at «ikke alt var som det skulle være» med forpakteren. Så vidt lagmannsretten har forstått, er partene nå enige om at forpakteren uberettiget har skaffet seg økonomiske fordeler. Det er på det rene at Karen Forseth har benektet kjensgjerninger. Men lagmannsretten kan ikke utelukke at dette er gjort for å ha fred. Etter det som er forklart av 7., 8., 9. og 10. vitne, Martha Meli, Konrad Moen, Sigurd Meli og Magnus Grøndahl, har Karen Forseth fungert bra i det dagligdagse. Hun snakket etter Anne May Moksnes' forklaring ikke rot og klarte å bevare «et visst skinn». Overlege Grinaker, som har hatt alt det materiale å bygge på som lagmannsretten har hatt - herunder ektefellene Schiagers for Klaringer og lege Tor Hansens erklæringer og uttalelser - har ikke kunnet uttale som sikkert at Karen Forseth var senil dement allerede 15.8.1971.

Lagmannsretten kan etter en samlet vurdering av det som foreligger, ikke anse det godgjort at Karen Forseth var senil dement ved testamentsopprettingen.

Det kan som skifteretten har nevnt, ofte være vanskelig å trekke noen klar grense mellom generell senilitet og senil demens. Dersom dette lar seg gjøre, vil sondringen ofte være av liten verdi da det vil kunne forekomme testasjoner fra pasienter med generell senilitet som må underkjennes. På den andre siden kan det tenkes personer med senil demens som i spesielle tilfelle kan foreta rettsgyldige testasjoner. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette da den, som uttalt av overlege Grinaker, antar at dersom det som har fått sitt uttrykk gjennom testasjonen, er noe Karen Forseth har tenkt på lenge, kan selve testasjonen ha fremstått Klart for henne, selv om hun for øvrig var redusert. Lagmannsretten legger således overlege H. Grinakers oppfatning til grunn, idet dette stemmer med den oppfatning av Karen Forseths tilstand som lagmannsretten på grunnlag av bevisførselen har dannet seg. Testasjonen fremtrer i seg selv som en fornuftig disposisjon som ikke bærer preg av alvorligere sinnsforstyrrelser.

Etter det som foreligger, er det på det rene at Hans Forseth ved sin død ønsket at eiendommen på et eller annet tidspunkt skulle gå til Erling Forseth. Det er på det rene at dette også var Karen Forseths tanke, og at hun i 1956-58 tok sikte på å overføre eiendommen til Erling Forseth. Det synes videre å være på det rene at overføringen i 1958 ikke ble definitivt oppgitt, men bare utsatt.

Erling Forseth har forklart at han hadde inntrykk av at mannens ønske om at han (Erling Forseth) skulle overta eiendommen, var et motiv for Karen Forseth da testamentet ble opprettet. Men det var også hennes eget ønske. Karen Forseth sa at det ikke kunne komme på tale å la eiendommen gå til hennes egen slekt. Lagmannsretten har liten grunn til å tvile på dette. Det er på det rene at ikke noen av

Side:1359

Karen Forseths slektsarvinger hadde interesse av å overta eiendommen og at heller ikke noen av dem tidligere hadde hatt det. Heller ikke i dag har de noen interesse av dette. Karen Forseth synes ellers ikke å ha hatt noen videre forbindelse med sine slektninger, som hun i hvert fall til dels bare så med års mellomrom. Det er ubestridt at både Karen Forseth og Erling Forseth på dette tidspunkt gikk ut fra at Erling Forseth hadde odelsrett, og at han var den best odelsberettigede.

Lagmannsretten er ut fra det som foreligger kommet til at Karen Forseth aldri har oppgitt å realisere sin og mannens gamle tanke og ønske om å la eiendommen gå til Erling Forseth når hun ikke lenger ville beholde den. Det måtte i 1970-71 ha fremstilt seg som naturlig å få i stand en ordning som sikret dette - enten straks eller etter hennes død. Det som har fått sitt uttrykk gjennom testasjonen, er noe som Karen Forseth må ha tenkt på lenge. Lagmannsretten må anta at selve testasjonen har fremstått klart for henne, selv om hun den 15.8.1971 har vært mer sløvet enn testamentsvitnene har forstått. Til en slik handling måtte hennes evner og dømmekraft rekke. Lagmannsretten kan ikke se at Erling Forseth, slik som forklart av Ingeborg og Per Schiager, har påvirket Karen Forseth til å gjøre noe som hun i virkeligheten ikke ville.

Lagmannsretten kan ikke anta at Karen Forseth så seint som den 15.8.1971 hadde den nødvendige innsikt og evne til å fastsette eiendommens pris. Det er imidlertid på det rene at Erling Forseth overlot til Roar Lunder å fastsette prisen. Dette må lagmannsretten anta Karen Forseth kjente til og aksepterte. Roar Lunder fant at en pris på kr. 400.000,- var en rimelig pris på eiendommen og dette beløp ble så den pris som er satt i testamentet. Roar Lunder er en ansett takstmann som er meget benyttet både som skjønnsmann og sakkyndig domsmann. Det er sannsynlig at den pris han kom til, var en rimellg pris sommeren 1971 hensett til forholdet i det hele. Eiendommen var i februar 1971 taksert av 2. og 3. vitne, Johannes Kolberg og Ole Øksnes, etter anmodning av høyesterettsadvokat Askvig, til kr. 465.000,- ved fullverditakst. Askvig var Schiagers advokat. Det er ikke opplyst noe om at Erling Forseth eller Karen Forseth kjente til denne verditaksten.

Lagmannsretten kan ikke anta at det ved testasjonen eller tidligere har vært Karen Forseths mening at Erling Forseth skulle betale absolutt full pris for eiendommen. Også testamentets bestemmelse om prisen fastsatt på den nevnte måte - ligger etter lagmannsrettens mening innenfor det som Karen Forseth tidligere hadde tenkt seg. Og testasjonen var da den naturlige måte å ordne forholdet på.

Testamentet blir etter dette å kjenne gyldig.

Lagmannsretten finner saken så tvilsom at sakskostnader ikke bør tilkjennes for noen av rettene, jfr. tvml.s §172 annet ledd, jfr. §180, 2. ledd.

Kst. dommer ved lagmannsretten, lagmann G. Sverdrup-Thygeson, er kommet til et annet resultat enn flertallet og stemmer for at skifterettens dom stadfestes i realiteten. Lagmannen kan i alt vesentlig tiltre skiflerettens begrunnelse for dette resultat.

Side:1360

Lagmannen finner det utvilsomt at Karen Forseth var sinnssyk som lidende av senil demens den 15. august 1971 da testamentet ble opprettet. Det vises for så vidt til erklæringen fra lege Tor Hansen av 13. august 1971 - altså to dager forut for testasjonsakten - salydende:

«Ovennevnte har vært min pasient fra 1964. Gjennom flere år er hun blitt tiltagende senil, og hun har nå i lengre tid vært så mentalt redusert at hun ikke lenger er i stand til å ta vare på sine saker. Det er derfor hensiktsmessig at det oppnevnes verge for henne.»

Lege Tor Hansen har under hovedforhandlingen for lagmannsretten nærmere gjort rede for det forholdsvis omfattende materiale han bygget på da han ga sin erklæring, og han har bestemt fastholdt at fru Forseth i august 1971 led av en så fremskreden senilitet at hun måtte karakteriseres som sinnssyk-senil dement. Han mener at hun på dette tidspunkt ikke kunne ha noen forståelse av betydningen av det opprettede testament.

Overlege Grinaker har for lagmannsretten fremholdt at lege Tor Hansen har stor erfaring fra sin praksis også når det gjelder bedømmelsen av psykiatriske forhold. Selv om det legges til grunn at testatrix var sinnssyk, må man imidlertid kunne anta at hun ville kunne ha forståelse for hva hun gjorde dersom det dreiet seg om gjennomføring av tanker hun hadde vært opptatt av fra lang tid tilbake.

Lagmannen antar at selv om Karen Forseth fra meget lang tid tilbake - allerede fra mannens siste dager var fortrolig med tanken om at gården skulle gå over til Erling Forseth, synes det ganske åpenbart at hun ikke har hatt noen forståelse av den kjensgjerning at testamentets egentlige innhold bare var å fastsette prisen på eiendommen. Alle de som kunne ha noen interesse i den foreliggende testasjonsakt gikk jo den gang ut fra at Erling Forseth var den nærmeste odelsberettigede til eiendommen. At han skulle gis anledning til å overta eiendommen ved Karen Forseths død var således angivelig ikke noe problem for noen den gang. Det er først nå etter skifterettens dom i saken at det er blitt opplyst at eiendommen var Hans Forseths særeie og at Karen Forseth ikke hadde levet «i fellig» med sin mann, hvorfor det kunne reises tvil om Erling Forseth hadde sin odelsrett i behold.

Erling Forseth har for lagmannsretten forklart at han selv ikke noen gang har tvilt på sin odelsrett, men det synes bemerkelsesverdig at han i de dokumenter som er utformet av ham bare betegner seg som «den nærmeste innen odelsslekten».

Legger man til grunn at så vel Erling Forseth selv som de øvrige som var interessert i sammenheng med testasjonsakten gikk ut fra at han var odelsberettiget til eiendommen, gir det en viss mening når Karen Forseth selv etter testamentsvitnet Grøndahls forklaring for lagmannsretten ga uttrykk for at hun ikke forsto at det var nødvendig med noe testament. Denne i og for seg fornuftige reaksjon fra Karen Forseths side viser dog at hun ikke har oppfattet fastsettelsen av prisen på eiendommen som noe vesentlig moment i testamentshandlingen. Selv om Karen Forseth ved handlingen mente å realisere det som hun mente var hennes avdøde manns ønske, at gården skulle gå over til

Side:1361

Erling Forseth, har vi ingen holdepunkter for at fru Forseth hadde noen forståelse av at hun bestemte noen pris for overtakelsen ved hennes død, og at hun derved kunne tenkes å forfordele sine egne slektsarvinger. At prisfastsettelsen synes å ha vært utenfor Karen Forseths tanker den 15. august 1971 synes bekreftet ved det forhold at hun uten videre overveielser aksepterer den nye prisfastsettelse i testamentet av 26. september 1971. Det synes således klart at prisfastsettelsen ved begge anledninger helt ut er foretatt v Erling Forseth uten at testatrix kan ha hatt noen mulighet for å bedømme virkningene av denne.

Man har etter lagmannens oppfatning ikke noe rimelig grunnlag for å anta at Karen Forseth har akseptert prisen på kr. 400.000,- i tillit til at denne skulle være antydet av Roar Lunder. Det foreligger ikke for lagmannsretten nærmere opplysninger om når denne prisantydning er gitt til Erling Forseth. Iallfall må det fremstille seg som mere enn forbausende at det ved prisfastsettelsen i sammenheng med testamentshandlingen den 15. august 1971 ikke synes å ha vært nevnt at det forelå en formell verditakst over eiendommen opptatt 13. februar 1971, og at denne takst beløp seg til kr. 465.000,-. Det er etter takstmennenes vitneprov på det rene at fru Karen Forseth skulle ha kjenn- ennskap til foretagelsen av denne takst. Sett på denne bakgrunn må det betegnes som en ren vilkårlighet når Erling Forseth setter opp et testament som gir ham eiendommen for en pris av kr. 400.000,-. Prisfastsettelsen betegner således etter lagmannens oppfatning overhodet ingen viljeshandling fra Karen Forseths side.

Det er ikke opplyst noe om at Karen Forseth har godtatt Erling Forseths prisansettelse til kr. 400.000,- i det første testament i tillit til at denne skulle være fastsatt av Roar Lunder. Det må være på det rene at denne pris sommeren 1971 måtte være en meget rimelig ansettelse.

Høyesterettsadvokat Aschim som var Erling Forseth behjelpelig med å sette opp de foreliggende testamenter har som vitne forklart at han straks fant prisen å være lav. Han hadde intet kjennskap til gården, men bygget på de opplysninger han fikk av Erling Forseth. Det bemerkes i denne sammenheng at det er opplyst under saken at det dreier seg om en korngård. Det var intet dyrehold på gården. Også skogens størrelse skulle tilsi en langt høyere pris enn kr. 400.000,-. Aschim forklarte da også som vitne at han hadde rådet Erling Forseth til å ta kontakt med Karen Forseths lege i sammenheng med testasjonshandlingen. Dette var noe han alltid gjorde når det dreiet seg om testamenter fra eldre mennesker. Selv så advokaten aldri Karen Forseth. Lagmann Sverdrup-Thygeson finner det rystende at Erling Forseth så langt fra søker noen veiledning med hensyn til fru Karen Forseths testamentsevne, men tvert imot tilkaller testamentsvitner helt på egen hånd på det tidspunkt da testasjonen skal foregå og da finner frem til personer som øyensynlig ikke har hatt særlige forutsetninger for å vurdere testatrix' muligheter for å forstå rekkevidden av det foreliggende utkast.

Lagmannen anser det fullt på det rene at prisen for eiendommen ikke noen gang har vært diskutert med Karen Forseth, men helt ut har vært fastsatt av Erling Forseth. Når det gjelder prisfastsettelsen, synes også den etterfølgende prisfastsettelse ved testamentshandlingen

Side:1362

i september 1971 å kaste et retrospektivt lys over den vilkårlighet som lå til grunn allerede den 15. august s.å. Ved skjøtet og testamentet av 21. september legger jo Erling Forseth beslag på all arv etter fru Karen Forseth - både gården og løsøret - for kr. 300.000 i et føderåd til denne 83 år gamle dame som Erling Forseth må ha vært fullt klar over at var sterkt fremskredet senil og om kort tid måtte bli å overføre på et pleiehjem. Det bemerkes i denne sammenheng at løsøret i boet etter Karen Forseth er registrert til verdi av ca. kr. 60.000,- og høyst sannsynlig er adskillig mere verd.

Etter dette finner lagmannen som allerede sagt, å måtte stemme for stadfestelse av skifterettens dom i realiteten. - - -