Rt-1976-1407
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1976-12-04 |
| Publisert: | Rt-1976-1407 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 162/1976 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Endresen, Schweigaard Selmer, Røstad, Elstad, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §31 |
Dommer Endresen: A, som er født xx.xx.1936, ble av politimesteren i Ringerike satt under tiltale for overtredelse av vegtrafikklovens §31 første ledd jfr. §17 annet ledd «ved fredag 21. mars 1975 i tiden fra ca. kl. 1600 til 1700, som eier av Ford Taunus personbil med kjennetegn DA 59420, å ha latt B kjøre bilen fra Lilleaker i Oslo til Sundvollen, til tross for at B var påvirket av alkohol».
Ringerike byrett avsa 28. september 1976 frifinnelsesdom.
Om saksforholdet og tiltaltes personlig forhold vises til byrettens domsgrunner.
Politimesteren i Ringerike har påanket dommen på grunn av feil ved lovanvendelsen. I ankeerklæringen anføres:
«En er av den oppfatning at retten har tatt feil når den uttaler at «det er stor forskjell på hvilke undersøkelser man plikter å foreta når man låner ut sin bil en vanlig hverdagsetterinlddag til en person som på forhånd vet at han skal kjøre bil, og på å låne bort bilen sin til en person om kvelden når denne har vanket på et sted der det gjerne nydes alkohol, f. eks. en restaurant» og at «retten finner på denne bakgrunn at tiltalte ikke hadde noen spesiell plikt til å spørre eller undersøke om B hadde drukket før han fredag 21. mars 1975 tillot at han brukte bilen hans».
En mener at retten med dette har satt for små krav til den plikt en bileier har til å forvisse seg om at den man overlater kjøringen av en motorvogn, fyller vilkårene for å føre den.»
Jeg er kommet til at dommen må oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse.
Jeg finner imidlertid at anken ikke kan føre frem på det grunnlag som er påberopt i ankeerklæringen. Den dag kjøringen fant sted, hadde B i lengre tid hatt tiltaltes bil til rådighet på sin bopel. Det var avtalt at B skulle kjøre bilen fra Oslo til Nord-Torpa, og kjøringen fant sted på en vanlig hverdagsettermiddag. Jeg kan ikke se at det også i denne situasjon måtte stilles det krav til tiltalte at han spesielt skulle spørre B om denne på forhånd hadde drukket slik at han kunne være påvirket.
Når jeg likevel finner at dommen må oppheves på grunn av
Side:1408
uriktig lovanvendelse, er det fordi det i dommen synes å være lagt avgjørende vekt på at tiltaltes observasjonsevne var nedsatt på grunn av alkoholpåvirkning. Jeg nevner at B ifølge byrettens dom må ha hatt omkring 2 %. da tiltalte oppsøkte ham på hybelen, og at blodprøven for B som ble tatt noen timer senere, viste en alkoholkonsentrasjon på 1,68 %.. Det sies i dommen at ved «vurderingen av de aktsomhetskrav som stilles til tiltalte, må det tas hensyn til at tiltalte har drukket betydelige mengder pils, og at hans nedsatte aktsomhet som følge av drikkingen må komme tiltalte til gode i den foreliggende situasjon». Videre anføres at «retten finner derfor å måtte legge til grunn at B ikke var påvirket i en slik synlig grad at tiltalte i den tilstand han befant seg, burde ha oppdaget beruselsen». Jeg er ikke enig i hva her er sagt, og finner at dommen må oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Elstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.