Hopp til innhold

Rt-1976-1447

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1976-09-25
Publisert: Rt-1976-1447
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 869/1976.
Parter:
Forfatter: justitiarius Ryssdal, Mellbye, Elstad
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1887) §218, Valutalova (1950) §7, §107, §177, §216, §270, §277, §407, §409, §411, Straffeloven (1902) §326, Skatteloven (1911), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, LOV-1918-07-17-§1, LOV-1920-08-06-§1, Trustloven (1926) §10, Sjømannsskatteloven (1947), Prisloven (1947) §9, Lov om pris- og rasjoneringsføresegnen (1948) §4, §5, §6, §7, §8, §10, Prisloven (1953) §15


Justitiarius Ryssdal og dommerne Mellbye og Elstad.

Den 4. juli 1976 ble det utferdiget siktelse mot A for overtredelser av skatteloven, valutaloven og sjømannsskatteloven. Det er siktelsen for valutaovertredelser som er av betydning i den foreliggende sak. Etter begjæring av politiet avsa Bergen forhørsrett 5. juni 1976 beslutning for at det på grunnlag av siktelsen kunne settes i verk ransaking og foretas beslag av regnskaper, forretningskorrespondanse og annet skriftlig materiale. Siktedes pass ble likeledes beslaglagt. A påkjærte 21. juni forhørsrettens beslutning om beslag. I påvente av avgjørelsen av dette kjæremål ble de beslaglagte dokumenter lagt under segl på politikammeret.

Ved lagmannsrettens kjennelse av 13. juli 1976 ble As kjæremål forkastet forsåvidt det gjaldt forhørsrettens beslutning om beslag av regnskaper m.v. Derimot ble beslaget av siktedes pass opphevet. Lagmannsrettens kjennelse av 13. juli 1976 ble ikke påkjært.

Under henvisning til valutalovens §7 anmodet Norges Bank i brev av 23. juni 1976 til Bergen forhørsrett «om adgang til å granske de beslaglagte dokumenter som befinner seg i rettens varetekt». Under henvisning til samme lovbestemmelse begjærte Norges Bank i brev av 25. juni 1976 også politiet om bistand. I brev av 1. juli 1976 til forhørsretten ba politiet om rettens «samtykke til at Norges Bank får materielt innsyn i/granskning av det beslaglagte materiale i henhold til Bergen politikammers beslutning av 28. juni 1976».

Bergen forhørsrett avsa 2. juli 1976 beslutning med slik slutning:

«Norges Bank gis anledning til materielt innsyn i og granskning av dokumenter beslaglagt den 8. juni og følgende dager hos A m.fl. i henhold til Bergen forhørsretts beslutning av 5. juni 1976.»

A påkjærte forhørsrettens beslutning, og forhørsretten ga kjæremålet oppsettende virkning.

Gulating lagmannsrett avsa 16. juli 1976 kjennelse med slik slutning:

«Bergen forhørsretts beslutning av 1. juli 1976 oppheves.»

Datoen for forhørsrettens beslutning skal være 2. juli 1976.

Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt under dissens, idet en lagdommer fant at Norges Banks adgang til å granske dokumenter etter valutalovens §7 annet ledd består selv om det gjelder dokumenter som er beslaglagt etter straffeprosessloven.

Norges Bank har - med regjeringsadvokaten som prosess-

Side:1448

fullmektig - påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Politimesteren i Bergen har tiltrådt Norges Banks kjæremål.

Hovedspørsmålet i saken er om de beslaglagte dokumenter bare kan gjøres til gjenstand for undersøkelse på den måte straffeprosesslovens §218 bestemmer, eller om Norges Bank uansett siktelsen og det straffeprosessuelle beslag siktelsen har ledet til, kan foreta undersøkelser av de beslagslagte dokumenter etter valutalovens §7 annet ledd som gir banken adgang til å granske regnskapsbøker, korrespondanse og annet skriftlig materiale med det formål å kontrollere at gjeldende valutabestemmelser blir etterlevd.

Regjeringsadvokaten har imidlertid også reist det spørsmål om det er riktig å behandle denne tvist etter reglene i straffeprosessloven.

Regjeringsadvokaten har videre gjort gjeldende at det foreligger feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten.

Både regjeringsadvokaten og forsvareren har levert utførlige innlegg i saken. Her medtas bare et kort utdrag av regjeringsadvokatens anførsler.

Spørsmålet om en tvist om Norges Banks adgang til å granske dokumentene skal behandles etter reglene i straffeprosessloven.

Regjeringsadvokaten anførte bl.a. at Norges Bank etter valutalovens §7 har rett til materielt innsyn i og granskning av de dokumenter det her gjaldt. Denne rett for valutamyndighetene måtte motsvares av en offentligrettslig plikt for enhver som var i besiddelse av dokumentene til å stille dem til disposisjon for gjennomgåelse. Dersom den som besidder dokumentene vil bestride valutamyndighetenes rett til granskning, måtte tvist om dette formodentlig høre under de ordinære domstoler og løses etter de regler som gjelder i sivile saker. Det måtte derfor vurderes om forhørsrettens beslutning av 2. juli 1976 om å gi Norges Bank anledning til å granske de beslaglagte dokumenter var en beslutning som etter straffeprosesslovens §407 var gjenstand for kjæremål.

Køyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:

«Norges Banks krav om å få granske dokumentene er reist med hjemmel i valutalovens §7. Denne bestemmelse gir i første ledd banken rett til å kreve alle opplysninger banken trenger for gjennomføring av loven og for kontrollen med at gjeldende valutabestemmelser blir etterlevd. Til dette fomål kan banken etter §7 annet ledd kreve å få fremlagt regnskapsbøker, korrespondanse m.v., og banken har adgang til å foreta gransking av dokumentene. Hvis det er nødvendig, kan Norges Bank etter §7 annet ledd «krevja at politiet kverrset slike rekneskapsbøker og dokument».

Spørsmålet er om dette innebærer at politiet - når eieren eller besitteren bestrider valutamyndighetenes adgang til å granske dokumentene - uten noen rettslig prøving av tvisten

Side:1449

skal sørge for at dokumentene stilles til disposisjon for Norges Bank.

Forarbeidene til lov om valutaregulering av 14. juli 1950 inneholder intet om dette spørsmål. Bestemmelsene i lovens §7 om valutamyndighetenes adgang til å kreve opplysninger og til å kreve innsikt i forretningsbøker m.v. svarte til bestemmelsene i den tidligere valutalov av 19. juli 1946 med tilleggslov av 8. juli 1949. Bestemmelsen om adgang til å kreve at politiet «kverrset»- beslaglegger - dokumentene, var derimot ny i loven av 1950. Noen nærmere begrunnelse for denne bestemmelse ble ikke gitt, se Ot.prp. nr. 63 (1950) side 3.

Det er - som også regjeringsadvokaten har fremholdt - nærliggende å anta at bestemmelsen har sitt mønster i tilsvarende forskrifter i §9 i den dagjeldende prislov av 30. juni 1947 og i §8 i lov om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o.a. av 9. juli 1948. Det er derfor av interesse å undersøke om det kan finnes veiledning i de tilsvarende bestemmelser i prislovgivningen og i forarbeidene til disse bestemmelser.

Lov om regulering av vareprisene av 17. juli 1918 hadde i §1 nr. 2 denne bestemmelse:

«Enhver er forpligtet til under samme ansvar som for vidner i straffesaker bestemt at meddele vedkommende myndigheter de oplysninger, som disse kræver til gjennemførelse av prisreguleringen og til kontrol med bestemmelsernes overholdelse. Under samme ansvar som for utlevering av bevismidler i straffesaker er enhver forpligtet til at utlevere vedkommende myndighet til granskning forretningsbøker, fakturaer og andre forretningsdokumenter, som antages at være av betydnig for undersøkelsen.

Formuleringen «under samme ansvar som for utlevering av bevismidler i straffesaker»skapte tvil. Det ble hevdet at loven dermed bare gav hjemmel for å kreve utlevering hvor det forelå mistanke om straffbart forhold, og denne oppfatning ble også lagt til grunn i kjennelse av 9. april 1919 av Kristiania forhørsrett, gjengitt i bilag til Ot.prp. nr. 50 (1920) side 52.

I utkast til ny prislov som Statens prisdirektorat fremla 10. januar 1920, ble det i §1 nr. 1 a om opplysnings- og utleveringsplikten foreslått at denne plikt skulle gjelde «uten innskrenkning av bestemmelser i andre lover», se Ot.prp. nr. 50 (1920) side 49 og begrunnelsen side 20-21. Proposisjonsutkastets §1 nr. 2 var i samsvar med dette, se side 16 og motivene side 11. Verken direktoratets forslag eller proposisjonen inneholdt noen bestemmelse om adgang til å kreve bistand fra politiet til utlevering av dokumenter m.v. Det var forutsatt at tvangsmessig utlevering bare skulle kunne skje etter straffeprosesslovens regler om beslag. Dette ble uttrykkelig sagt i komiteflertallets begrunnelse for innstillingen som her var overensstemmende med proposisjonen, Indst. O. IX (1920) side 8.

Da saken kom til behandling i Odelstinget, fremsatte representanten Castberg følgende forslag til nytt siste ledd i §1 nr. 2:

Side:1450

«Forretningsbøker, fakturaer og andre forretningsdokumenter kan beslagslægges ikke alene i de i straffeprocesloven foreskrevne tilfælde, men ogsaa naar de er negtet utlevert i strid med bestemmelsen i foregaaende leds sidste punktum.»

Castbergs begrunnelse er gjengitt i Ot.forh. (1920) side 479- 480 og side 508, og lov av 6. august 1920 om prisregulering m.v., ble vedtatt med det tillegg Castberg hadde foreslått.

Bestemmelsen i loven av 1920 ble på denne bakgrunn forstått slik at prismyndighetene kunne henvende seg til politiet og anmode om beslag av forretningspapirer m.v. Slikt beslag måtte i tilfelle bekreftes av forhørsretten, fortrinnsvis som forhåndssamtykke, men forhørsrettens prøving av beslagsvilkårene var begrenset til om kravet forfulgte prislovens formål, om de dokumenter som ble krevd beslaglagt falt inn under fremleggelsesplikten, og om kravet var reist mot rette vedkommende. En nødvendig konsekvens av ordningen måtte være at forhørsrettens beslutning kunne prøves ved kjæremål etter straffeprosesslovens regler.

Slik ble det også forholdt da prismyndighetene i 1922 krevde beslag av Norske Rørimportørers Landsforbunds forhandlingsprotokoll. Da protokollen ikke ble frivillig stilt til disposisjon, henvendte Prisdirektoratet seg til Kristiania politikammer 24. mars 1922 med begjæring om at forhandlingsprotokollen ble beslaglagt i henhold til prislovens § l post 2 siste punktum. Politikammeret anmodet Kristiania forhørsrett om beslagsbeslutning, og slik ble gitt 29. mars 1922. Mot denne beslutning erklærte forbundet kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg som gav kjæremålet medhold og opphevet forhørsrettens beslagsbeslutning fordi forhandlingsprotokollen ikke hørte til de dokumenter som etter prislovens daværende ordlyd kunne kreves utlevert. Noen tvil om den formelle fremgangsmåte kan ikke ses å ha vært reist.

Kjæremålsutvalgets avgjørelse av 25. april 1922 er ikke tatt inn i Norsk Retstidende, men den er gjengitt i Ot.prp. nr. 68 (1922) til lov av 21. juli 1922 17.

Prisloven av 1920 ble avløst av trustloven av 12. mars 1926. Til grunn for denne lå Trustkommisjonens innstilling som ble avgitt 29. august 1921. Stortingsrepresentant Johan Castberg var kommisjonens formann. Kommisjonens lovutkast inneholdt i §4 første ledd bestemmelse om opplysningsplikt og om kontrollrådets adgang til å gjøre seg kjent med forretningsdokumenter, herunder en sammenslutnings styre- og forhandlingsprotokoller, og kommisjonen tok i utkastets §4 siste ledd opp en bestemmelse som svarte til §1 post 2 siste ledd i prisloven av 1920 (innstillingen side 90 jfr. begrunnelsen side 52). Lovutkastets §4 siste ledd nest siste punktum hadde denne ordlyd:

«Forretningsbøker og forretningsdokumenter (jfr. 1ste ledd) kan beslaglegges ikke alene i de i straffeprosesslovens foreskrevne tilfelle, men efter begjæring av kontrollrådet også når

Side:1451

de er nektet utlevert i strid med bestemmelsene i denne paragrafs første ledd.»

Ot.prp. nr. 43 (1925) som ble lagt til grunn for lovbehandlingen i Stortinget, hadde i lovutkastets §10 første ledd en bestemmelse om opplysningsplikt, mens §10 annet ledd hadde denne ordlyd:

«Forretningsbøker, forretningspapirer, styre- og forhandlingsprotokoller kan rådet i samme øyemed kreve å få granske. I fornødent fall kan Prisrådet kreve dem beslaglagt av politiet.»

I begrunnelsen for utkastet til §10 (og §11) er sagt at utkastet gjengir «noe omredigert kommisjonens §4, første og annet ledd samt næst siste punktum" (proposisjonen side 9).

Etter den begrunnelse som er gitt for proposisjonsutkastets §10 annet ledd, ser det ikke ut til at det var meningen å endre fremgangsmåten ved beslag av forretningsbøker m.v. som vedkommende ikke frivillig gav kontrollmyndighetene adgang til å granske.

I Justiskomiteens innstilling, Innst. O. II (1926) foreslo komiteens flertall at proposisjonsutkastets §10 skulle gå ut, mens komiteens mindretall tok opp forslaget i proposisjonen. Det kan ikke ses at det fra noen av sidene ble uttalt noe om den formelle fremgangsmåte ved beslag. Mindretallets forslag ble vedtatt i Stortinget, og i trustloven av 12. mars 1926 fikk §10 tredje ledd denne ordlyd:

«Forretningsbøker, forretningspapirer, styre- og forhandlingsprotokoller kan kontrollmyndighetene i samme øiemed kreve å få granske. I fornødent fall kan de kreve dem beslaglagt av politiet.»

Tilsvarende bestemmelse ble senere tatt inn i §8 i provisorisk anordning av 22. september 1939 om prisregulering m.v., §11 i Administrasjonsrådets anordning av 12. september 1940 om prisregulering m.v., §10 i provisorisk anordning av 8. mai 1945 om prisregulering og annen regulering av ervervsmessig virksomhet og i midlertidig lov av 30. juni 1947 om prisregulering og anna regulering av næringsverksemd. I loven av 1947 var bestemmelsen tatt inn i §9 annet ledd.

Forarbeidene til disse bestemmelser inneholder ikke noe om fremgangsmåten ved politiets beslag av dokumenter som vedkommende ikke frivillig ville gi myndighetene adgang til å granske.

Ved Ot.prp. nr. 83 (1947) ble det fremmet forslag til lov om håndheving av prislovgivningen m.v. Med proposisjonen fulgte innstilling fra et oppnevnt utvalg, og proposisjonen var basert på denne innstilling. Etter lovforsalget skulle både kontroll og etterforsking ligge hos prispolitiet. Etter proposisjonsutkastets §8 kunne politiet blant annet kreve å få granske forretningsbøker m.v., men beslag av dokumentene kunne etter utkastet bare foretas etter reglene i straffeprosessloven.

Ot.prp. nr. 48 (1947) ble trukket tilbake fordi det i Odelstinget

Side:1452

var sterk motstand mot å kombinere kontrollmyndighet og etterforsking hos politiet. Nytt lovforslag ble fremmet ved Ot.prp. nr. 43 (1948). Etter dette skulle kontrollmyndigheten høre under Statens pristilsyn, mens etterforskingen i straffesaker om prisovertredelser m.v. på vanlig måte skulle høre under politiet. Det er denne proposisjon som ligger til grunn for lov av 8. juli 1948 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o.a.

Lov av 1948 inneholdt i §7 hjemmelen for prisinspeksjonens adgang til å kreve opplysninger, og om inspeksjonens rett til å granske forretningsbøker m.v. ble det i §8 bestemt:

«Styremakt som er nemnd i §5, kan krevja å få granska forretningsbøker, forretningspapir, møtebøker og andre bøker og dokument. Trengst det kan styremakta krevja at politiet kverrset dei nemnde ting. Likeins kan styremakta krevja å få synfara føretak og andre faste eigedomar og sjå over varer og annan lausøyre.»

I begrunnelsen for denne bestemmelse uttalte departementet «at en også her bør søke oppnådd størst mulig konformitet med den tilsvarende bestemmelse i prisloven» (proposisjonen side 16).

De myndigheter som etter oppehaldingslovens §8 kan kreve å få granske forretningsbøker m.v., er nå nevnt i lovens §4 og §6 . Men ellers er ordlyden i §8 ikke endret.

I Ot.prp. nr. 60 (1952) som ligger til grunn for den gjeldende prislov av 26. juni 1953, var det i proposisjonsutkastet til lovens §15 brukt en tilsvarende formulering om at myndighetene kunne kreve å få granske forretningsdokumenter m.v., og om nødvendig «kreve dem beslaglagt av politiet»(proposisjonen side 150 jfr. side 102). Men i Innst. O. Il (1953) ble ordlyden i §15 annet ledd endret. Det ble anført at uttrykksmåten i trustloven av 1926 og den midlertidige prislov av 1947 var uheldig fordi ordet «beslaglagt»leder tanken hen på «beslag»etter straffeprosessloven. Finanskomiteens flertall ønsket å gjøre det klart at politiets medvirkning ikke skal være knyttet til de vilkår og heller ikke har de virkninger som «beslag»i straffesak (innstillingen side 116).

I prisloven av 1953 fikk derfor §15 annet ledd denne ordlyd:

«Myndigheter som foran nevnt, kan også kreve selv eller gjennom oppnevnte tillitsmenn å få granske forretningsdokumenter, forretningspapirer, møteprotokoller og andre bøker og dokumenter. Om nødvendig kan det kreves hjelp av politiet for å få dem utlevert. Myndighetene kan også kreve selv eller gjennom oppnevnte tillitsmenn å få besiktige bedrifter og andre faste eiendommer og løsøregjenstander.»

Oppehaldingsloven av 9. juli 1948 ble endret ved lov av 29 mars 1957. I Ot.prp. nr. 28 (1957) er nevnt at et utvalg hadde avgitt innstilling om en helt ny lov, men at departementet ikke fant dette nødvendig. I innstillingen, som er bilag til proposisjonen, var det foreslått at oppehaldingslovens §8 skulle formuleres på lignende måte som prislovens §15 annet ledd

Side:1453

(innstillingen side 29 jfr. begrunnelsen side 33 jfr. også innstillingen side 9 og 16). Men denne innstilling ledet ikke til noen slik endring av §8 som utvalget hadde foreslått.

Spørsmålet om fremgangsmåten ved politiets «beslag»av dokumenter som prismyndighetene i kontrolløyemed ønsker å granske, ble overveiet og gitt en begrunnet løsning i 1920-årene. Den gikk som før nevnt ut på at tvist om plikten til å utlevere dokumenter måtte bringes inn for forhørsretten selv om denne tvist ikke hadde tilknytning til noen straffesak. Og forhørsrettens beslutning var gjenstand for kjæremål etter reglene i straffeprosessloven, jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 25. april 1922.

Senere har dette spørsmål ikke vært gjenstand for særlig omtale i lovforarbeidene. Den gjennomgående linje har vært at man i prislovgivningen har ansett det nødvendig å opprettholde den ordning at dokumenter som ikke frivillig stilles til disposisjon for kontrollmyndigheten, kan «beslaglegges»av politiet. Enkelte ganger er det foretatt redaksjonelle endringer i lovteksten, dels av språklige grunner, dels for å klargjøre karakteren av politiets assistanse. Det synes ikke å ha vært meningen å endre den fremgangsmåte som ble foreskrevet i 1920-årene. Gode grunner kan derfor tale for at denne fremgangsmåte fortsatt følges når det oppstår tvist om plikten til å etterkomme kontrollmyndighetens krav om ut,evering og gransking av dokumenter.

Kjæremålsutvalget finner det imidlertid i denne sak ikke nødvendig å ta standpunkt til hvordan kontrollmyndigheten og politiet må gå frem når det oppstår slik tvist uten at den har tilknytning til noen straffesak.

Når det som her foreligger siktelse for straffbart forhold, og det på den bakgrunn er foretatt straffeprosessuelt beslag av dokumenter, må det under enhver omstendighet være forhørsretten som avgjør en tvist om hvorvidt kontrollmyndigheten, her Norges Bank, har adgang til å granske de beslaglagte dokumenter. Forhørsrettens beslutning om dette vil etter straffeprosesslovens §407 være gjenstand for kjæremål.

Høyesteretts kjæremålsutvalg finner derfor at det var riktig av lagmannsretten å behandle kjæremålet etter reglene i straffeprosessloven.»

Regjeringsadvokatens påstand om feil ved lagmannsrettens saksbehandling.

Om dette anførte regjeringsadvokaten bl.a. at forhørsrettens beslutning av 2. juli 1976 gjaldt utelukkende Norges Banks rett til materielt innsyn i og granskning av de beslaglagte dokumenter. Kjæremålet til lagmannsretten måtte sies å rette seg mot Norges Bank, og forhørsretten skulle derfor ha underrettet Norges Bank som motpart om kjæremålet, jfr. straffeprosesslovens §409 fjerde ledd. Regjeringsadvokaten anså det også som en feil ved saksbehandlingen at ikke lagmannsretten på eget initiativ innhentet ytterligere opplysninger, først og fremst ved foreleggelse av kjæremålet for Norges Bank til uttalelse.

Side:1454

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:

«Norges Bank har i den foreliggende sak anmodet Bergen politikammer om bistand til dokumentinnsikt i As beslaglagte dokumenter, eventuelt ved bruk av valutalovens §7 annet ledd. Politiet har på korrekt måte anmodet Bergen forhørsrett om samtykke til å la Norges Bank gjennomgå de beslaglagte dokumenter. Politiet har i denne sammenheng opptrådt på Norges Banks vegne og med hjemmel i Norges Banks adgang til dokumentinnsikt og dokumentbeslag. Politiet fikk tilsendt kjæremålserklæringen av 3. juli 1976 fra As forsvarer. Det kan ikke anses som noen prosessuell feil at forhørsretten ikke også sendte kjæremålserklæringen direkte til Norges Bank, og at lagmannsretten ikke undersøkte om dette var gjort.

Kjæremålsutvalget kan heller ikke gi Norges Bank medhold i at lagmannsrettens kjennelse må oppheves fordi retten ikke på eget initiativ innhentet ytterligere opplysninger fra banken. Som støtte for anførselen om at lagmannsretten ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for sin avgjørelse har regjeringsadvokaten anført at retten ikke var godt nok orientert om formålet med den dokumentgjennomgåelse Norges Bank ønsket å foreta. Til dette er for det første å si at politiets meget vidtgående siktelse for valutaovertredelser er formet under henvisning til opplysninger som Norges Bank selv hadde gitt. Siktelsens post II jfr. post I synes å omfatte hele den virksomhet A har drevet «i årene 1967-1975 på egne eller sine rederiaktieselskapers vegne». I regjeringsadvokatens prosesskrift til lagmannsretten - som innkom etter at lagmannsrettens kjennelse var avsagt - er det heller ikke søkt nærmere godtgjort hvilke forhold utenfor siktelsen banken hadde ønsket å klarlegge. Det er derfor ikke grunn til å anta at saken for lagmannsretten ville ha kommet i noen annen stilling selv om lagmannsretten på eget initiativ hadde innhentet uttalelse fra Norges Bank før retten avgjorde kjæremålet.

Etter dette kan kjæremålsutvalget ikke finne at det er grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse på grunn av feil ved saksbehandlingen.»

Spørsmålet om de beslaglagte dokumenter bare kan gjøres til gjenstand for undersøkelse på den måte som prosesslovens §218 bestemmer eller om Norges Bank, uansett siktelsen og det straffeprosessuelle beslag som siktelsen har ledet til, kan foreta undersøkelse av de beslaglagte dokumenter etter valutalovens §7 annet ledd.

Regjeringsadvokaten anførte bl.a. at lagmannsrettens avgjørelse av dette spørsmål berodde på en uriktig lovtolking. Norges Bank hadde etter valutalovens §7 rett til å granske de dokumenter det her gjaldt, da banken 19. mai 1976 påbegynte undersøkelsen. Det er uriktig når lagmannsretten har funnet at Norges Banks adgang til å kreve opplysninger og dokumentinnsikt etter valutalovens §7 på noen måte begrenses ved at det er åpnet strafferettslig etterforskning og reist siktelse. Norges Bank har

Side:1455

til oppgave å håndheve valutareguleringslovgivningen. Det er ikke valutamyndighetenes primære oppgave å skaffe grunnlag for strafferettslig forfølgning. Banken har til oppgave å kontrollere at valutalovgivningen blir etterlevd. De krav på opplysninger og dokumentinnsikt som Norges Bank har etter valutalovens §7, og som det etter §10 er straffbart ikke å etterkomme, er gitt banken for at den kan oppfylle sin oppgave etter loven. Denne oppgave består uansett om det også blir spørsmål om å reise straffesak for valutaovertredelser. Tilsvarende må da også bankens krav på opplysninger og dokumentinnsikt bestå uansett om også påtalemyndigheten etterforsker forholdene med sikte på eventuell straffesak.

Det er alminnelig erkjent at de forvaltningsorganer som ved lov er gitt adgang til å kreve opplysninger og dokumentinnsikt, kan gjøre dette uten de begrensninger som gjelder i straffesaker. Dette er også nødvendig for at forvaltningsorganene skal kunne utføre de oppgaver de er pålagt. Regjeringsadvokaten har for så vidt vist til de drøftelser som har funnet sted i tilknytning til bestemmelser i prislovgivningen. Han har anført at bestemmelsen i valutalovens §7 er hentet nokså direkte fra den tilsvarende bestemmelse i lov av 9. juli 1948 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o.a., og at det ikke er grunnlag for å fortolke valutareguleringslovens bestemmelser på en mer restriktiv måte.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:

«Etter valutalovens §7 har Norges Bank adgang til å kreve alle de opplysninger som trengs for å gjennomføre gjeldende valutabestemmelser og for å kontrollere at bestemmelsene blir etterlevd. Til dette formål kan banken etter §7 annet ledd også kreve å få fremlagt regnskapsbøker m.v. som banken har adgang til å granske. Denne plikt til å gi opplysninger og til å fremlegge dokumenter gjelder uten de begrensninger som straffeprosesslovens §177 og §216 inneholder om plikten til i en straffesak å avgi forklaring og til å fremlegge bevismidler av betydning for saken. Og etter valutalovens §10 er det straffbart å unnlate å etterkomme pålegg fra Norges Bank om å gi opplysninger og å fremlegge regnskapsbøker m.v.

Forarbeidene til valutaloven av 1950 inneholder intet om hvorvidt denne vidtgående adgang for Norges Bank til å kreve opplysninger og dokumentinnsikt blir modifisert når banken under sin kontroll får mistanke om at det er begått valutaovertredelser. Forarbeidene inneholder heller ikke noe om betydningen av at det er innledet forfølgning om straffansvar for slike overtredelser.

Også her er det av interesse å undersøke om det finnes veiledning i forarbeidene til de tilsvarende bestemmelser i prislovgivningen.

Spørsmålet ble utførlig drøftet under behandlingen av lov av 6. august 1920 om prisregulering m.v. Til grunn for behandlingen

Side:1456 Iå et lovutkast av 10. januar 1920 fra Statens prisdirektorat. Utkastet fulgte som bilag til Ot.prp. nr. 50 (1920). I lovutkastet var det i §1 post 1 a om opplysningsplikten tatt inn følgende forslag (proposisjonen side 49):

«Opstår der under sådant tilsyn mistanke mot nogen for overtredelse av bestemmelsene kommer reglene i straffeprosessloven til anvendelse.»

Om begrunnelsen for dette forslag heter det (proposisjonen side 20):

«Noget anderledes stiller imidlertid saken sig forsåvidt angår kontrollmyndighetenes rett til å kreve oplysninger.

Efter direktoratets mening må vistnok også kontrollmyndighetene efter den nugjeldende lov ha adgang til å kreve avgitt oplysninger i full utstrekning. Kontrollens opgave er som av Justisdepartementets inspektør nevnt ikke direkte rettet på å opspore lovovertredelser, men på å føre et regelmessig tilsyn med de næringsdrivende for derigjennem å forhindre at overtredelser finner sted. Imidlertid blir jo forholdet nokså innviklet hvor der på forhånd foreligger mistanke mot nogen for overtredelse av prisbestemmelsene eller sådan mistanke opstår under det kontrollerende tilsyn. Fra det øieblikk mistanke er opstått vilde det vel være naturligst at man lot straffeprocesslovens regler komme til anvendelse, omenn dette ikke direkte er foreskrevet ved nevnte lovbestemmelse.»

I de spesielle motiver til den foreslåtte bestemmelse heter det (proposisjonen side 43):

«Som foran nevnt i innledningen er det imidlertid ikke rimelig at disse tilsynsmyndigheter gives en så ubetinget rett til å kreve oplysninger som de egentlige prismyndigheter. Hvis der under tilsynet opstår mistanke mot nogen for overtredelse av bestemmelsene bør de ordinære regler i straffeprosessloven bringes i anvendelse. Bestemmelse herom foreslåes uttrykkelig inntatt i loven.»

I proposisjonen ble denne bestemmelse ikke tatt opp. Begrunnelsen for dette er å finne på side 11-12 og er sålydende:

«I §1 post 1 litra a siste ledd i Prisdirektoratets utkast er foreslått en modifikasjon i den ubetingende oplysningsplikt, forsåvidt som reglene i straffeprosessloven skal komme til anvendelse, når det under det av kontrollmyndighetene foretagne tilsyn opstår mistanke mot nogen for overtredelse av prisforskrifter. Da den nevnte passus i Prisdirektoratets forslag henviser til reglene i straffeprosessloven ganske i sin almindelighet, er det vel forøvrig meningen at saken, når vedkommende kontrolltjenestemann har fattet mistanke, i sin helhet skal gå over til påtalemyndigheten og ikke presse den mistenkte for yderligere kontrollen uvedkommende.

Efter departementets mening går det imidlertid ikke an at gjøre kontrollmyndighetenes rett til å kreve oplysninger juridisk betinget av visse sjelelige tilstande hos vedkommende innehaver av myndigheten. Det sier sig selv, at en kontrolltjenestemann,

Side:1457 når han finner et forhold å være av den beskaffenhet, at der kan være spørsmål om kriminell forfølgning, bør oversende saken til påtalemyndigheten og ikke presse den mistenkte for yderligere oplysninger til klarleggelse av hans skyld. I instruksen for kontrolltjenestemennene vil der også være full grunn til å innskjerpe dette. Men håndhevelsen av denne begrensning er efter departementets mening noget som i det enkelte tilfelle må overlates til vedkommende kontrolltjenestemanns egen konduite. Gjør man slik som av Prisdirektoratet foreslått selve hans rett til å kreve oplysninger betinget av at han ikke har fattet mistanke om, at der forligger en overtredelse, vil omfanget av de forskjellige kontrolltjenestemenns rett i så måte variere efter deres større eller mindre mistenksomhet, likesom de, hos hvem oplysninger søkes, vil kunne nekte å avgi sådanne under påskudd av at der foreligger mistanke, et påskudd, hvis uriktighet det under en senere straffesak kan bli vanskelig eller umulig å bevise.

Forøvrig er det i straffeprosessloven selv tilstrekkelig klart angitt, når dens regler skal komme til anvendelse, og nogen yderligere klargjørelse herav kan ikke ansees nødvendig.»

Loven ble vedtatt i overensstemmelse med proposisjonen.

Trustkommisjonen foreslo i sin innstilling av 29. august 1921 også regler om kontrollrådets adgang til å kreve opplysninger og til å gjøre seg kjent med forretningsbøker m.v. Forslaget var tatt inn i kommisjonens lovutkast §4, hvor siste ledd siste punktum hadde denne ordlyd (innstillingen side 90):

«Kommer kontrollrådet til kunnskap om forhold som kan gi anledning til begrunnet mistanke om at der er foretatt strafbare handlinger, overlates den nærmere undersøkelse herav til påtalemyndigheten under iakttagelse av reglene i straffeprosessloven.»

Forslaget er begrunnet således (innstillingen side 52):

«Man har tilføiet en bestemmelse om at kontrollrådet, når det kommer til kunnskap om forhold som kan gi anledning til begrunnet mistanke om at der er begått straffbare handlinger, skal overlate den nærmere undersøkelse herav til påtalemyndigheten. Det kommer heri til uttrykk, at det ikke er kontrollrådets opgave å medvirke ved den egentlige straffeforfølgning på det av loven omhandlede område og at de almindelige straffeprosessuelle regler forsåvidt skal komme til anvendelse, når oplysninger søkes i sådant øiemed. Dette utelukker dog selvfølgelig ikke at kontrollrådet foretar de undersøkelser som er nødvendige for å påse at lovens påbud, f.eks. om anmeldelsesplikt, blir efterrlevet.»

I Ot.prp. nr. 43 (1925) ble dette forslag ikke tatt opp, og med denne korte begrunnelse (proposisjonen side 9):

«Bestemmelsen i kommisjonsutkastets §4, siste punktum har man utelatt som overflødig.»

Ved behandlingen av proposisjonen i den forsterkede Justiskomite ble dette spørsmål gjenstand for inngående behandling, se Innst. O. II (1926).

Side:1458

Komiteens flertall tok opp forslaget fra Trustkommisjonen.

Kommiteens mindretall var ikke enig i dette, og henviste til en uttalelse av 8. desember 1925 fra Statens prisdirektorat, trykt som bilag 1 til innstillingen. I denne uttalelse er det gjort utførlig rede for grunnen til at kontrollmyndighetenes adgang til å kreve opplysninger og dokumentinnsikt må gjelde uten de begrensninger som straffeprosesslovens §177 og §216 inneholder. Det er videre fremhevet hvilke vanskeligheter kontrollmyndighetene vil komme i hvis deres adgang til å kreve opplysninger m.v. skulle bli avskåret på grunn av mistanke om straffbare handlinger. Om dette heter det (innstillingen side 73):

«Heller ikke går det an å hevde som prinsipp at de civile kontrollmyndigheter ikke skal iverksette undersøkelser i tilfelle de har begrunnet mistanke om at der er foretatt straffbare handlinger idet de i såfall skal overlate undersøkelsen til påtalemyndigheten. Hvad vilde man f.eks. si om bankinspeksjonen, hvis den undlot å undersøke en banks forhold fordi den hadde fått begrunnet mistanke om at banken hadde foretatt svindelaktige og ulovlige disposisjoner? Eller - for å ta et annet eksempel - om en tolder som undlot å undersøke en reisendes kuffert fordi han hadde skjellig grunn til å tro at den inneholdt likører eller andre importforbudte varer? Det er jo netop i slike tilfeller at den civile kontroll har særlig plikt til å gripe inn og iverksette forberedende undersøkelser bl.a. for å fastslå hvorvidt straffeklage bør inngis. Hvor langt de civile myndigheter i denne henseende skal gå før saken overgis til påtalemyndigheten er et skjønsspørsmål som der vanskelig kan trekkes op bestemte grenselinjer for. Det må i det vesentlige bli en konduitesak. På den annen side er det klart at når saken først er overgitt til påtalemyndigheten vil straffeprosesslovens regler komme til anvendelse idet hverken påtalemyndigheten eller straffedomstolene kan gjøre bruk av den undersøkelsesrett som i vedkommende spesiallov er tildelt de civile myndigheter, til å skaffe yderligere oplysninger. En annen sak er det at disse myndigheter vil kunne ha behov for å fortsette sine undersøkelser i annet øiemed f.eks. for å skaffe materiale til eventuelle regulerende inngrep.»

Noe senere på side 73 anføres det videre:

«Skal kontrollen bli effektiv går det heller ikke an å opta nogen slik bestemmelse som Trustkommisjonen foreslog om at rådet skulde overlate undersøkelsen til påtalemyndigheten når det hadde begrunnet mistanke om at der forelå strafbart forhold. Direktoratet har tidligere selv foreslått en regel i denne retning men man er kommet til det resultat at en slik begrensning blir helt uholdbar idet den vilde hindre rådets undersøkelse netop i de tilfeller hvor den burde være særlig påkrevet. Jfr. ovenstående almindelige bemerkninger.»

Videre sies det på side 74:

«Av det som er anført ovenfor vil det formentlig tilstrekkelig klart fremgå at proposisjonen på det hergjeldende område

Side:1459

ikke etablerer nogen særordning fremfor den som gjelder i andre kontrollover. Erhvervsdrivende som blir anmeldt til påtalemyndigheten for overtredelse av trustloven vil få den samme beskyttelse som «andre forbrydere», idet straffeprosessloven selvsagt gjelder likesåmeget overtredelse av trustloven som overtredelse av andre lover.

Etter den lovforståelse som her er gjort gjeldende skulde det heller ikke i og for sig være nødvendig uttrykkelig å nevne at innskrenkningene i straffeprosesslovens §177 og §216 ikke kommer til anvendelse, idet dette skulde følge av almindelige rettsprinsipper.»

Deretter gjøres det rede for bakgrunnen for at det var henvist til disse bestemmelser i prisreguleringsloven av 6. august 1920 og avslutningsvis sies det deretter:

«Proposisjonens §12 skulde således kunne strykes helt hvis komiteen enstemmig gir uttrykk for den fortolkning som direktoratet har gjort gjeldende.»

Mindretallet i Justiskomiteen henholdt seg til disse avsnitt og avsluttet med følgende (innstillingen side 36):

«Hvor langt de civile myndigheter i denne henseende skal gå før saken overgis til påtalemyndigheten er et skjønnsspørsmål som der vanskelig kan optrekkes nogen grenselinjer for. Det må i det vesentlige bli en konduitesak. På den annen side må det - som direktoratet anfører - være klart at når saken først er overgitt til påtalemyndighetene vil straffeprosesslovens regler komme til anvendelse.»

Under behandlingen i Odelstinget, Ot.forh. (1926) side 301 flg., frafalt komiteflertallet sitt forslag. Statsråd Berg presiserte at forutsetningen for at paragrafen ble sløyfet måtte være at trustloven på dette område er å fortolke på samme måte som alle andre kontrollover. Det synes å ha vært enighet om at de retningslinjer som komiteens mindretall med støtte i Prisdirektoratets utredning hadde trukket opp, gav uttrykk for den gjeldende rettstillstand på området.

Under forberedelsen av lov av 9. juli 1948 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o.a. ble det på ny debatt om forholdet mellom kontrollmyndighetens adgang til å kreve opplysninger m.v. og de begrensninger straffeprosessloven inneholder om plikten til i en straffesak å avgi forklaring og å fremlegge bevismidler. Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 83 (1947) var spørsmålet sterkt fremme, Ot.forh. (1948) side 77-109. Etter at denne proposisjon var trukket tilbake, ble spørsmålet utførlig behandlet i den nye proposisjon, Ot.prp. nr. 43 (1948). I proposisjonen er på side 4-6 vist til og delvis gjengitt de før nevnte forarbeider til trustloven av 12. mars 1926. I proposisjonen er videre på side 7-8 tatt inn en uttalelse av 11. mars 1948 fra Prisdirektoratet som også viser til og delvis gjengir forarbeider til trustloven. I disse forarbeider er blant annet nevnt at mistanke om straffbare handlinger ikke uten videre kan være til hinder for at en forvaltningsmessig kontroll fortsettes, at det må bero på

Side:1460

et skjønn om og når kontrollmyndigheten skal overgi en sak til påtalemyndigheten, men at det på den annen side må være klart at straffeprosesslovens regler kommer til anvendelse når en sak først er overgitt til påtalemyndigheten.

Oppehaldingsloven av 9. juli 1948 ble vedtatt på grunnlag av Ot.prp. nr. 43 (1948), uten særlig debatt om kontrollmyndighetenes adgang til å kreve opplysninger og dokumentinnsikt, lovens §7 og §8 .

Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsretten i at bestemmelsen i valutalovens §7 annet ledd om valutamyndighetenes adgang til å granske forretningsbøker m.v. for å kontrollere at gjeldende valutabestemmelser blir etterlevd, må forstås på samme måte som den tilsvarende bestemmelse i oppehaldingslovens §8.

Spørsmålet om i hvilken utstrekning en forvaltningsmessig kontroll etter valutalovens §7 kan fortsettes selv om myndighetene har fått begrunnet mistanke om begåtte valutaovertredelser, foreligger ikke til avgjørelse i denne sak. Som nevnt i forskjellige lovforarbeider vil det i så fall kunne bero på et skjønn om kontrollmyndighetene bør sende saken til påtalemyndigheten.

Når formell siktelse for valutaovertredelse er reist, eller forfølgning mot en bestemt person er innledet ved straffeprosessuelt beslag av forretningsbøker m.v., må videre undersøkelse av beslaglagte dokumenter med det formål å klargjøre det eller de forhold siktelsen gjelder, under enhver omstendighet foretas i samsvar med reglene i straffeprosessloven. Som lagmannsretten har nevnt, vil siktede under en slik straffeprosessuell etterforsking ha partsrettigheter.

Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til at lagmannsretten - dens flertall - har tolket bestemmelsen i valutalovens §7 på riktig måte.

Under henvisning til den omfattende siktelse mot A og til at det foretatte beslag av dokumenter har til formål å sikre bevis for de forhold siktelsen gjelder, har lagmannsretten funnet at «gransking av de beslaglagte dokumenter kan under disse forhold vanskelig ha annet formål enn å fremskaffe disse bevis». Etter straffeprosesslovens §411 kan kjæremålsutvalget ikke overprøve den vurdering som lagmannsretten her har foretatt. Det er derfor i denne sak - slik den foreligger for kjæremålsutvalget - ikke spørsmål om valutamyndighetenes adgang til å granske de beslaglagte dokumenter med det formål å undersøke andre forhold enn dem siktelsen gjelder.

Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse av kjæremålet kan sammenfattes slik:

Når domstolene skal ta standpunkt til begjæringen av 23. juni 1976 fra Norges Bank om å få granske regnskapsbøker og annet skriftlig materiale i medhold av valutalovens §7 annet ledd, må det tas hensyn til at A er siktet for

Side:1461

valutaovertredelser, og at det på grunnlag av siktelsen er foretatt straffeprosessuelt beslag av disse dokumenter.

Dette forhold er av betydning både for behandlingsmåten og ved avgjørelsen av den tvist det her gjelder.

Det var riktig av lagmannsretten å behandle kjæremålet over forhørsrettens beslutning etter reglene i straffeprosessloven.

Det er ikke grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse på grunn av feil ved saksbehandlingen.

Lagmannsretten - dens flertall - har tolket bestemmelsen i valutalovens §7 på riktig måte. En undersøkelse av de beslaglagte dokumenter med det formål å klarlegge de forhold siktelsen gjelder, må foretas i samsvar med reglene i straffeprosessloven. Som nevnt i lagmannsrettens kjennelse vil det ikke være noe til hinder for at tjenestemenn fra Norges Bank gir politiet sakkyndig bistand under etterforskningen.

Etter dette må kjæremålet forkastes.

Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse er enstemmig.

Av lagmannsrettens kjennelse (lagdommerne C. H. Endresen, M. Lund og E. Melander):

- - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Endresen og Melander er kommet til at kjæremålet må gis medhold.

Den hjemmel Norges Bank påberoper seg er valutareguleringslovens §7.

Valutareguleringslovens §7 gir vedkommende departement og Norges Bank et offentligrettslig krav på de opplysninger de trenger og gir kontrollmyndigheten rett til - om nødvendig ved krav til politiet om beslagleggelse - å kreve fremlagt regnskapsbøker og dokumenter som trengs av hensyn til de formål som er nevnt i paragrafens første ledd.

Det er ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om et slikt krav kan sikres ved midlertidige forføyninger etter tvfbl. §262. Dersom den som kontrolleres hindrer politiets «kverrsetting» av papirer i h.h.t. valutareguleringsloven §7 annet ledd kan det bli tale om straffeansvar for den kontrollerte etter strl. §326 første ledd.

En bestemmelse som gir forvaltningsorganer en så vidtgående myndighet til inngrep overfor private borgere må tolkes strengt. Det må være et ubetinget krav at inngrepet har som siktemål å fremme de formål loven har fastsatt. Formålet er etter valutareguleringslovens §7, første ledd, å sikre vedkommende forvaltningsorganer opplysninger som trenges av hensyn til gjennomføring av tiltak etter loven og til kontroll med at loven etterleves.

Det må trekkes et klart skille mellom administrativ kontroll og etterforskning i h.h.t. strprl. Det er ingen forutsetning for iverksettelse av kontroll at det foreligger mistanke om straffbare forhold (selv om kontroll vel ofte foretas nettopp i slike tilfelle). I prinsippet ligger det utenfor formålet med kontrollen å etterforske eller å sikre bevis for at straffbare handlinger er begått. Derfor står kontrollmyndigheten friere enn påtalemyndigheten og politiet gjør etter straffeprosessloven.

Side:1462

Straffeprosessuell etterforskning ved bruk av tvangsmidler som ransaking og beslag bygger på at det menes å foreligge skjellig grunn til mistanke om straffbart forhold og medfører partsrettigheter etter straffeprosessloven for siktede.

I det foreliggende tilfelle er det utferdiget siktelse. Den gjennomførte ransaking og beslagleggelsen av dokumenter har til formål "å fremskaffe og sikre bevis mot A i sammenheng med siktelse av 4.6.1976 - - -». Videre er hans pass beslaglagt for å hindre at A forlater landet. Norges Bank har ved sin anmodning om dette ønsket anvendt tvangsmidler som bare kan brukes mot en siktet. Ransaking og beslag er da også besluttet og gjennomført etter reglene i straffeprosessloven og de dokumenter som er beslaglagt er nettopp de som antas å inneholde bevis mot A. En gransking av de beslaglagte dokumenter kan under disse forhold vanskelig ha annet formål enn å fremskaffe disse bevis. Dette er påtalemyndighetens, ikke Norges Banks, oppgave. En annen sak er at Norges Bank kan bistå påtalemyndigheten og politiet som sakkyndig. Men da bør Norges Bank ikke ha større rettigheter enn dem påtalemyndigheten og politiet har etter strprl. De rettigheter strprl. gir siktede kan ikke antas å være fratatt ham ved valutareguleringsloven. Hadde det vært meningen måtte det ha kommet klart til uttrykk.

En kontrollbestemmelse tilsvarende den i valutareguleringsloven §7 har man i lov nr. 3 av 9/7-1948 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegner, §8 (jfr. §7). Bestemmelsen om kontrollmyndighetenes adgang til å kreve gransking og «kverrsetting» av papirer synes å ha stått uforandret siden loven ble gitt. I rundskriv nr. 71 av 22/3-1950 fra sjefsinspektøren for Statens pris- og rasjoneringsinspeksjon fremholdes det at kontrollmyndighet etter §8 ikke faller inn under straffeprosesslovens regler og det redegjøres for en rekke konsekvenser herav. Det som er anført i rundskrivet kan tiltres og etter flertallets syn må prinsippene få tilsvarende anvendelse på utøvelse av kontrollmyndighet etter valutareguleringsloven §7.

Siktede må ha krav på at de dokumenter som er beslaglagt blir behandlet etter straffeprosesslovens regler. Spørsmålet blir da hva denne siktedes rett innebærer i dette tilfelle.

Siktede har fremsatt krav om at dokumenter som er beslaglagt skal behandles i samsvar med regelen i strprl. §218, og dette krav må imøtekommes.

I korthet innebærer dette at beslaglagte dokumenter skal gjennomleses av forhørsrettsdommeren i rettsmøte hvortil siktede stevnes og har anledning til å være til stede, eventuelt med forsvarer. Regelen i strprl. §218 blir vissnok ofte ikke fulgt i praksis, jfr. utkast til ny straffeprosesslov 255-256 (ad §2l5), men må etterleves når siktede krever det. En annen sak er spørsmålet om hvilke krav som kan stilles til det «gjennomsyn»som dommeren skal foreta. Det kan neppe kreves at det foretas en detaljgjennomgåelse, som dessuten ville kunne bli så tidkrevende at etterforskningen kunne bli vesentlig forsinket. Formålet med regelen i strprl. §218 må - etter en rasjonell fortolkning ut fra våre dagers forhold - være at dommeren ved sitt gjennomsyn skal kontrollere at det ikke er beslaglagt dokumenter som er siktelsen

Side:1463

uvedkommende. Etter den kjennelse som lagmannsretten avsa 13/7-76 (i anledning av kjæremål over det beslag som var foretatt) vil gjennomsyn etter strprl. §218 eventuelt kunne foretas i forbindelse med et krav fra siktede om rettslig prøvelse av politibeslag av dokumenter som menes å falle utenfor rammen av forhørsrettens beslagbeslutning av 5/6 1976.

Videre er det etter regelen i strprl. §218 et spørsmål om hvorledes det skal forholdes med papirer som er beslaglagt i h..h.t. forhørsrettens beslutning (eller av politiet med senere stadfestelse av forhørsretten), og som er gjennomsett av dommeren. Det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, herunder om papirene etter gjennomsynet må bli å stille til disposisjon for påtalemyndighetene i forbindelse med den videre etterforskning, hvorved påtalemyndighetens gransking av papirene også kan skje ved hjelp av sakkyndige fra Norges Bank og Skattedirektøren.

Forhørsretten har ikke fulgt reglene i strprl. §218. Det kan ikke ses at forhørsrettens beslutning av 2/7-76 er forenlig med straffeprosesslovens regler til beskyttelse for en siktet. Det bemerkes forøvrig at beslutningen ikke synes truffet i rettsmøte, der siktede har hatt anledning til å være til stede og uttale seg. I brev av 2/7-1976 fra Bergen politikammer er det endog uttalt at siktede ved sin forsvarer ikke har krav på å bli gjort kjent med saksdokumentene, til tross for at det formentlig må anses for en formalitet at forsvareren blir offentlig beskikket uten ekstra omkostninger for det offentlige i h.h.t. strprl. §107 første ledd, og dermed får krav på å gjøre seg kjent med saksdokumentene, jfr. strprl. §277 annet ledd, jfr. §270.

Med den tilsidesettelse av straffeprosesslovens regler som foreligger, finner flertallet at forhørsrettens beslutning må bli å oppheve.

Mindretallet, lagdommer Lund, er kommet til et annet resultat enn flertallet. Mindretallet anser det ikke tvilsomt at på det tidspunkt da A nektet å stille ytterligere materiale til disposisjon for Norges Bank, kunne banken med hjemmel i valutalovens §7 annet ledd bedt om politiets bistand til beslag av de dokumenter som med hjemmel i samme bestemmelse kunne kreves fremlagt. Lovens ordlyd etterlater formentlig ingen tvil om at banken da også hadde hjemmel for å granske de beslaglagte dokumenter. Denne gransking er en administrativ forføyning som ikke krever noen straffeprosessuell hjemmel. Spørsmålet blir da om denne adgang til gransking er bortfalt av den grunn at Norges Bank og Skattedirektøren tok saken opp med påtalemyndigheten og at politiet siktet A etter skatteloven, valutaloven og lov om sjømannsskatt, og med forhørsrettens samtykke etter straffeprosessloven foretok ransaking og beslag av bl.a. de samme dokumenter.

Hvis Norges Bank hadde valgt den førstnevnte fremgangsmåte, må man formentlig ikke se bort fra at en vel tenkelig følge av granskingen kunne bli at Norges Bank på grunnlag av granskingsresultatet ville føre til anmeldelse med mulighet for straff, jfr. valutalovens §10. Det er forsåvidt grunn til å feste seg ved at det allerede foreligger en siktelse etter valutaloven som vel må antas å bygge på dokumenter som ble stillet til Norges Banks disposisjon med As samtykke. Det er altså en fortsatt kontroll Norges Bank nå ønsker å foreta, og en slik fortsatt kontroll vil selvsagt både kunne føre til hel eller delvis

Side:1464

avkreftelse av mistanken eller til styrkelse av mistanken, eventuelt også til frafallelse av siktelsen eller til utvidelse av denne.

Det synes å føre til en kunstig sondring hvis man på den ene side må akseptere en beslagleggelse med politiets hjelp av dokumentene med etterfølgende gransking av Norges Bank med mulighet for anmeldelse og straff, mens den omstendighet at de samme dokumenter er beslaglagt etter straffeprosesslovens regler og etter at A er siktet bl.a. etter valutaloven, skulle hindre Norges Bank fra å granske dokumentene.

Mindretallet vil anta at valutalovens bestemmelser om gransking består uavhengig av om Norges Bank har fått beslaglagt dokumentene med hjemmel i valutalovens §7 annet ledd, eller om de er beslaglagt etter straffeprosessloven. Valutalovens §7 annet ledd gir Norges Bank en spesiell hjemmel av hensyn til valutakontrollen som ikke antas å berøres av straffeprosesslovens regler om behandling av dokumenter.

Mindretallet finner imidlertid grunn til å presisere at den adgang Norges Bank antas å ha til gransking bare gjelder de dokumenter som går inn under valutalovens §7 annet ledd og som Norges Bank med hjemmel i samme bestemmelse kan kreve at politiet beslaglegger til det formål paragrafen omhandler. Med denne begrensning finner mindretallet at Norges Bank kan kreve å få granske de beslaglagte dokumenter. - - -