Rt-1976-179
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1976-02-21 |
| Publisert: | Rt-1976-179 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 27/1976 |
| Parter: | Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Stabel, Bølviken, Christiansen, Schweigaard Selmer, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §266, §331, §332, Straffeloven (1902) §192 |
Dommer Stabel: I straffesak mot A, født xx.xx.1952, avsa Agder lagmannsrett den 27. november 1975 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §192 første ledd, 2. straffalternativ, jfr annet ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder. I straffen fragår 54 - femtifire - dager for utholdt varetektsfengsel.
Han frifinnes for l forbrytelse mot straffelovens §192,1. ledd, 2. straffalternativ, jfr annet ledd - tiltalens post a.»
De faktiske omstendigheter i saken fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Jeg presiserer at domfelte var tiltalt for å ha voldtatt den 15 år gamle B to ganger natten mellom den 4. og 5. oktober 1975, først ca. kl. 2230 på Vakttårnheia i Arendal og deretter ca. kl. 24 ved Frolandsveien. Lagretten svarte ja på skyldspørsmålet for det annet tilfelles vedkommende, men nei når det gjaldt det første. For denne post i tiltalen ble domfelte derfor frifunnet. Lagmannsretten har i sine straffutmålingsbetraktninger lagt til grunn at fornærmede frivillig hadde samleie med ham under den første episode.
Side:180
Videre nevner jeg at fornærmede under etterforskningen var avhørt av politiet to ganger og deretter en gang av sorenskriveren i Nedenes utenfor rettsmøte i medhold av straffeprosesslovens §266 tredje ledd. En begjæring fra forsvareren om at hun måtte bli avhørt direkte for den dømmende rett, ble under hovedforhandlingen avslått av lagmannsretten med følgende begrunnelse: «Retten bemerker at etter strpl. §332, siste ledd, må det i tilfelle retten skal beslutte å innhente vitnets muntlige forklaring foreligge særlige grunner, slik at retten finner dette uunngåelig. Retten kan ikke finne at slike særlige grunner foreligger.» Fornærmedes forklaring under dommeravhøret ble deretter dokumentert.
På et senere stadium under hovedforhandlingen begjærte forsvareren saken utsatt fordi det var kommet beskjed om at et annet av hans oppgitte vitner, C, som var pasient på Eg sykehus, ikke kunne møte på grunn av sin helsetilstand. Også denne begjæring ble avslått av retten. Forklaringen var tidligere dokumentert.
Et tredje vitne som forsvareren hadde begjært avhørt, lege Bjørn Ruud, hadde allerede før hovedforhandlingen meldt forfall på grunn av reisefravær. Dette kommer jeg nærmere tilbake til.
Under henvisning til de bevisføringskomplikasjoner som her er nevnt, har domfelte anket til Høyesterett over lagmannsrettens saksbehandling. Han mener det må ses som en saksbehandlingsfeil at retten nektet å ta til følge forsvarerens begjæring om direkte avhør av fornærmede. Hun manglet bare 5 måneder på å være 16 år, og etter de opplysninger som forelå om hennes vandel og seksuelle erfaringer, var det ingen grunn til å tro at hun ville lide noen overlast ved å møte i retten. Ikke på noe trinn av saken har domfelte eller forsvareren fått anledning til å stille spørsmål til henne. De hadde ikke fått varsel om dommeravhøret. Det er videre en feil, hevdes det, at retten avslo forsvarerens begjæring om utsettelse etter at domfeltes bevisføringsmuligheter så sterkt hadde sviktet. Ankeerklæringen avsluttes med følgende:
«Slik som denne saken artet seg under lagmannsrettssaken sitter domfelte igjen med et inntrykk av at saken ikke er blitt skikkelig og forsvarlig opplyst idet det vesentlige av hans bevistilbud ikke er kommet frem for den dømmende rett samtidig som han aldri har fått anledning til å rette spørsmål til fornærmede under etterforskningen eller hovedforhandlingen og hensett til denne saks meget alvorlige karakter.»
Jeg har funnet saken tvilsom, men er blitt stående ved at anken må tas til følge.
Innledningsvis understreker jeg at tiltalen gjaldt meget alvorlige forbrytelser og at det for avgjørelsen av skyldspørsmålet måtte være av sentral betydning å vurdere troverdigheten av fornærmedes forklaring mot den forklaring som tiltalte selv gav i retten. Det er her grunn til å nevne at fomærmedes
Side:181
forklaring, slik den var protokollert under dommer-avhøret, På vesentlige punkter stod i strid med lege Bjørn Ruuds gjengivelse av hva hun sa til ham da han undersøkte henne samme natt som de to episoder hadde funnet sted. Ifølge en erklæring som legen skrev umiddelbart etter undersøkelsen, sa hun da at hun hadde vært utsatt for et voldtektsforsøk, ikke to fullbyrdede voldtekter slik som hun senere har forklart. I legens erklæring refereres hennes utsagn derhen at det ikke var noen seksuell kontakt mellom henne og domfelte.
Ut fra hensynet til sakens fulle opplysning - jfr. i denne sammenheng regelen i straffeprosesslovens §331 femte ledd - måtte det under disse omstendigheter og slik saken i det hele tatt lå an, etter min mening fremstille seg som meget ønskelig å få fornærmedes forklaring umiddelbart for den dømmende rett med adgang for forsvareren til å stille spørsmål.
Straffeprosesslovens §332 siste ledd stiller imidlertid meget strenge vilkår for slik avhøring av personer under 16 år i en sedelighetssak. Det kan bare skje når retten «av særlige grunner finner det uunngåelig å måtte innhente vidnets muntlige forklaring». Jeg tar ikke standpunkt til i hvilken grad Høyesterett har kompetanse til å overprøve en avgjørelse av lagmannsretten om ikke å foreta direkte avhør. I den foreliggende sak er det etter min mening iallfall ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering om at lovens vilkår ikke forelå. Jeg tilføyer her at fomærmedes mor var til stede i retten og sterkt motsatte seg at datteren ble avhørt der.
Imidlertid er jeg blitt stående ved at slik bevisføringssituasjonen etter hvert hadde utviklet seg, ville det - når vilkårene ikke var til stede for umiddelbart avhør av fornærmede - iallfall vært riktig å få hennes forklaring supplert ved nytt dommer-avhør, eventuelt etter utsettelse av saken. Forsvareren hadde allerede 3 uker før hovedforhandlingen sendt vitneoppgave til statsadvokaten omfattende fornærmede og de to andre vitner som jeg har nevnt tidligere, og bare disse. Han bad uttrykkelig om at fornærmede måtte bli avhørt direkte for den dømmende rett, og tilføyde at han under en tidligere telefonsamtale hadde forstått det slik at statsadvokaten var enig i dette. Jeg må etter det opplyste bygge på at dette er riktig og at forsvareren hadde grunn til å gå ut fra at fornærmede ville bli innkalt til hovedforhandlingen og avhørt der. Forsvareren har opplyst at han ved fremmøtet i lagmannsretten hadde utarbeidet et omfattende spørsmålsskrift til bruk ved avhøret. Også dette må jeg gå ut fra er riktig. Når fornærmede likevel ikke kunne avhøres under hovedforhandlingen, mener jeg at det etter omstendighetene var oppfordring for lagmannsretten til av eget tiltak å foranledige at forsvarerens spørsmål ble forelagt for henne gjennom nytt dommer-avhør. Jeg tenker da særlig på det forhold at forsvarerens vitne lege Bjørn Ruud hadde meldt forfall til hovedforhandlingen. Som tidligere nevnt, var en erklæring som legen tidligere hadde avgitt, på viktige punkter
Side:182
uforenlig med fornærmedes forklaring under dommer-avhøret. Det blir etter dette min korklusjon at lagmarmsrettens dom med hovedforhandling må oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Schweigaard Selmer og Bendiksby: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen, sorenskriverne Nils Onsrud og Egil Endresen):
Statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder har den 29. oktober 1975 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett til fellelse etter:
«Straffelovens §192 første ledd, 2. straffalternativ, jfr annet ledd, for ved vold å ha tvunget noen til utuktig omgang, nemlig samleie, og han tidligere er straffet etter denne paragraf, derved at han
a. den 4. oktober 1975 ca. kl. 22.30 på et j orde på X grep fatt i B, født xx.xx.1960, presset henne ned på bakken, trakk av henne ytterbenklærne og trusen og tiltvang seg samleie med henne, til tross for at hun gjorde den motstand hun var i stand til,
b. den 4. oktober 1975 ca. kl. 24.00 i nærheten av X, grep fatt i B, født xx.xx.1960, dro henne utfor vegskråningen og ned på en sandslette hvor han presset henne ned på bakken, trakk av henne ytterbenklærne og trusen og tiltvang seg samleie med henne, til tross for at hun gjorde den motstand hun var i stand til, og da hun gråt og skrek om hjelp, holdt sin hånd over hennes nese og munn slik at hun fikk pustevansker.»- - -
Ved straffeutmålingen har retten, foruten de almenpreventive hensyn, lagt vekt på at fornærmede B var en meget ung pike. Hun er ennu ikke fylt 16 år. Videre ble tiltalte så sent som 19. juni 1974 dømt for voldtekt, og han ble løslatt etter soningen av denne dom så sent som 16.3.1975. I formildende retning er lagt vekt på at tiltalte er en ung mann og at selve voldtekten er utført med en moderat form for vold. Fornærmede har da heller ikke fått noen fysiske skader. Det er ikke påvist psykiske skader, selv om man naturligvis ikke kan si hvorledes denne hendelse kan innvirke på hennes kjærlighetsliv i fremtiden. Endelig legger retten stor vekt på at partene hadde et frivillig samleie tidligere på kvelden. Ved fastsettelsen av straffen har retten tatt hensyn til at tiltalte har en resttid på 155 dager som han nå må sone. - - -
Side:183