Rt-1976-245
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1976-02-28 |
| Publisert: | Rt-1976-245 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 28B/1976 |
| Parter: | Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Tor Erling Staff). |
| Forfatter: | Blom, Lorentzen, Schweigaard Selmer, Mellbye, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §257, §258, §263, §268, §39, §62, §64, Fengselsloven (1958) §12 |
Dommer Blom: Eidsivating lagmannsrett avsa 26. september 1975 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1952, dømmes for forbrytelser mot strl. §268 første ledd, jfr. §267 første ledd, §258 jfr. §257 og §257 jfr. §64, §62 og §263, som delvis tilleggsstraff til de straffer han fikk ved Eidsivating lagmannsretts dom av 7. mars 1975 og Oslo byretts dom av 2. juni 1975 til fengsel i 1 - ett - år med fradrag av 197 - etthundreognittisyv - dager for utholdt varetektsarrest.
Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler etter strl. §39 nr. 1 a-e for et tidsrom av 5 år.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Domfelte har påanket dommen. Han hevder at lagmannens rettsbelæring er feilaktig og uklar, og at dette må ha hatt betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet. Videre har han påanket dommen for så vidt angår sikringsspørsmålet, idet han mener at sikring ikke burde vært anvendt. Utenom anken har forsvareren for så vidt angår sikringsspørsmålet også gjort gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt innflytelse på avgjørelsen, når bare den ene av de to psykiatriske sakkyndige var til stede under hovedforhandlingen.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket til skjerpelse av straffen.
Når det gjelder domfeltes anke over rettsbelæringen, knytter den seg til hovedspørsmål 1 til lagretten. Dette spørsmål gjelder tiltalen for ran, og gjerningsbeskrivelsen lyder slik:
«ved i Drammen natt til søndag 9. mars 1975 på rom nr. 318 på Viktoria Hotell å ha bemektiget seg Bs lommebok inneholdende bl.a. omlag kr. 150,- i kontanter ved å holde ham fast og/eller slå ham i hodet med en tom helflaske brennevin, eller å ha medvirket hertil?»
Den protokollerte del av rettsbelæringen lyder slik:
«Det er riktig at tyveri og en etterfølgende voldsanvendelse ikke automatisk er ran. Det må imidlertid forutsettes et visst minimum av forløpt tid. Jeg kan ikke se at det kan aksepteres en slik betraktningsmåte i denne sak. Vi forutsetter nå at tiltalte tok lommeboken. Fornærmede våkner i det samme og
Side:246
griper fatt i ham, og tiltalte gir ham øyeblikkelig et slag i hodet med flasken. Dette, som skjer i løpet av meget kort tid, må sees som en helhet. Man kan ikke dele det opp og si at når tiltalte har grepet lommeboken, er et tyveri fullført og tiltalte tilføyer deretter fornærmede en legemsfornærmelse. Jeg ser slaget med flasken mot hodet som en voldsanvendelse for å få fullført bemektigelsen av lommeboken, som et nødvendig ledd for å få handlingen gjennomført.
Videre kan det ikke godtas at tiltalte tok med flasken i selvforsvar. En mann som bevepner seg med et såvidt farlig slagvåpen før han bestjeler en mann, har ikke krav på at et selvforsvarssynspunkt gjøres gjeldende. Desto mere gjelder dette når han går inn til en sovende mann for å bestjele ham. Han visste dessuten ikke på forhånd på hvilket tidspunkt han måtte bruke dette redskap; om det skjer sekundet før eller sekundet etter at han snapper lommeboken, må være likegyldig. Slike hårfine avgrensninger kan ikke anvendes på dette forhold.»
Det spørsmål som protokollasjonen knytter seg til, gjelder tidsrekkefølgen mellom voldsanvendelsen og bemektigelsen av fornærmedes ting. I prinsippet ser jeg på dette spørsmål på samme måte som professor Andenæs i Formuesforbrytelsene, 3. utgave side 80. Hvis bemektigelsen av tingen er fullført før det brukes vold, kan tiltalte ikke dømmes for ran, men for tyveri og legemskrenkelse. Denne hovedregel burde ha vært klarere presisert i rettsbelæringen, idet det etter min mening ikke er helt dekkende når den innleder med å gi uttrykk for at det er riktig «at tyveri og en etterfølgende voldsanvendelse ikke automatisk er ran». Men har volden og borttakelsen funnet sted samtidig, - eller i løpet av så kort tid at de praktisk må ses som én og samme handling - må det etter min mening være riktig slik lagmannen har gitt uttrykk for, at vold og borttakelse må ses som en helhet, og at bemektigelsen ikke var fullført da volden trådte inn. Lagmannens rettsbelæring er knyttet til de faktiske forutsetninger som han bygger på, og jeg må gå ut fra at han har gjort det klart for lagretten at hans uttalelser om sakens faktiske side ikke er bindende for denne, slik at lagretten hadde full adgang til å besvare skyldspørsmålet benektende hvis den hadde et annet syn på begivenhetsforløpet enn det lagmannen forutsetter.
Jeg finner da ikke at lagmannens rettsbelæring inneholder noen feil som kan ha påvirket lagrettens avgjørelse til skade for tiltalte.
Når det gjelder anken over sikringsspørsmålet, er jeg kommet til at sikring under de foreliggende omstendigheter ikke bør idømmes. Jeg finner det da ikke nødvendig å gå inn på anken over saksbehandlingen på dette punkt, men tilføyer at den etter de foreliggende omstendigheter neppe ville ha kunnet føre frem. Domfelte er riktignok i denne sak dømt for et ran hvor voldsanvendelsen, slag i hodet med en flaske, kunne ha ført til alvorlige konsekvenser for fornærmede. Han ble for
Side:247
øvrig få dager før ranet dømt for et annet ran, men voldsanvendelsen var der særdeles beskjeden, og i det hele hadde dette forhold karakter av et fylleran. Videre har han som det fremgår både av dommen i den foreliggende sak og av hans tidligere domfellelser, vist en iherdig vinningskriminalitet. Jeg ser det imidlertid slik at denne vinningskriminalitet i seg selv ikke er tilstrekkelig til at sikring bør anvendes, og når det gjelder voldsanvendelse, dreier det seg altså bare om ett tilfelle av alvorlig vold. Etter de foreliggende opplysninger må jeg, som lagmannsretten, gå ut fra at han trenger psykiatrisk hjelp, men dette må det, når han nå skal sone en lengre fengselsstraff, være mulig å gi ham enten under soningen i fengsel eller ved overføring i medhold av fengselslovens §12 første ledd. Ved avgjørelsen av sikringsspørsmålet som jeg har funnet noe tvilsomt, legger jeg også vekt på at det kan være lettere for domfelte å tilpasse seg samfunnet hvis han ikke får belastningen av å være sikringsdømt.
Jeg antar at statsadvokatens anke over straffutmålingen må tas til følge. Jeg viser for så vidt til det jeg har sagt om den ranshandling han er dømt for, og om hans tidligere kriminalitet. Både av almenpreventive grunner og av hensyn til domfelte selv er det nødvendig å idømme en vesentlig strengere straff enn lagmannsretten har gjort, og jeg finner en straff av fengsel i ett år og seks måneder passende.
Det er opplyst at domfelte 23. oktober 1975 ble overført fra varetekt til soning av den tidligere lagmannsretts dom. Han skal da ha varetektsfradrag for ytterligere 27 dager i tillegg til de 197 dagers fradrag for varetekt før dommen.
Jeg stemmer for denne
dom:
I lagmannsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 224 - to hundre og tjuefire - dager for varetektsfengsel.
2. Bestemmelsen om at påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler etter straffelovens §39 nr. 1 a-e utgår.
Dommer Lorentzen Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schweigaard Selmer, Mellbye og Endresen: Likeså:
Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Erik Jørgensen, kst. lagdommer Erling Bauge og byfogd Per Kaas):
Tiltalte A, - - -, er født xx.xx.1952 i Winnipeg, Canada, av norske foreldre. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han er fabrikkarbeider og tjener ca. kr. 3.000,- pr. måned, er uformuende. Han er fritatt for militærtjeneste.
Side:248
Han er tidligere straffedømt i alt 7 ganger, hvorav 2 ganger i Danmark og 1 gang i Sverige. Dommene gjelder simpelt og grovt tyveri og i ett tilfelle ran.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 27. august 1975 - rettet under hovedforhandlingen - er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Buskerud lagsogn, til fellelse etter
I straffelovens §268 første ledd, jfr. §267 første ledd, - - -
ved i Drammen natt til søndag 9. mars 1975 på rom nr. 318 på Viktoria Hotell å ha bemektiget seg B's lommebok inneholdende bl.a. omlag kr. 150,- i kontanter ved å holde ham fast og/eller slå ham i hodet med en tom helflaske brennevin, eller å ha medvirket hertil,
II straffelovens §258, jfr. §257 - - -
a) ved i Oslo fredag 14. mars 1975 omlag kl. 0300 i garderoben på restaurant «Rosekjelleren» fra en av C's lommer borttok hans lommebok inneholdende bl.a. førerkort, postsparebankbok m.v., alt tilhørende C, eller å ha medvirket hertil,
b) ved i Vestfossen i Ø. Eiker natt til lørdag 1. mars 1975 etter å ha banet seg adgang til D's kiosk ved å knuse en rute i inngangsdøren, fra kiosken borttok endel røketobakk, sjokolade og sigarettpapir, tilhørende D, eller å ha medvirket hertil,
III straffelovens §257, - - -
ved i Drammen natt til søndag 9. mars 1975 på rom 310 på Viktoria Hotell borttok et armbåndsur av merket «Longines», en jakke, en lighter og omlag kr. 300,-, alt tilhørende E, eller å ha medvirket hertil. - - -
Lagretten har fått seg forelagt 5 hovedspørsmål og 2 tilleggsspørsmål i samsvar med tiltalebeslutningen. Lagretten har svart ja på samtlige spørsmål. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn. - - -
Når det gjelder straffeutmålingen, legger retten i skjerpende retning vekt på at den voldanvendelse som tiltalte gjorde seg skyldig i ved det ran han nå dømmes for, var av en brutal karakter og lett kunne fått meget alvorlige følger for fornærmede. Videre legges vekt på at tiltalte spesielt under alkoholpåvirkning synes å ha meget liten motstand mot impulsen til å begå stadig nye tyverier. Det legges videre vekt på at tiltalte i en forholdsvis lang periode har forbrutt seg med relativt korte mellomrom.
I formildende retning legges vekt på at tiltalte har hatt en meget uheldig oppvekst. Hans far har etter det som er opplyst i den foretatte personundersøkelse og etter tiltaltes opplysning til de rettspsykiatrisk sakkyndige vært meget autoritær overfor tiltalte og i en periode nærmest daglig gikk ham korporlig avstraffelse. Som følge av dette kom tiltalte i et voldsomt motsetningsforhold til sin far, og virkningene var så kraftige at han allerede som 14-åring i 3 perioder på tilsammen ca. 1 år ble plassert på Lier sykehus til observasjon. Det er dog ikke opplyst at disse opphold har ført til noe resultat for tiltalte. De rettspsykiatrisk sakkyndige, hvis konklusjon går ut på at tiltalte er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, tillegger hans forhold i oppveksten vesentlig betydning for denne tilstand. Det bemerkes at de handlinger som tiltalte ble dømt for etter tiltalebeslutningens I, II a og III er
Side:249
foretatt få dager etter Eidsivating lagmannsretts dom av 7. mars 1975. Dommen ble imidlertid avsagt etter en forhandling hvor tiltalte var uteblitt, og det kan derfor ikke antas at han kjente denne dom da han begikk de nevnte straffbare handlinger. Det er videre tatt hensyn til at det gjenstår betydelig ikke sonet straff fra tidligere dommer og at tiltalte inntil idag i denne sak har sittet i varetekt i 197 dager.
Straffen fastsettes til fengsel i 1 år. Ved fastsettelsen av straffen har retten sett hen til at tiltalte trenger psykiatrisk behandling og mener at dette kan tilgodesees ved hjelp av bemyndigelse til påtalemyndigheten om anvendelse av sikringsmidler etter strl. §39 nr. 1 a-e. Sikringstiden settes til 5 år. - - -