Rt-1976-501

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-04-24
Publisert:	Rt-1976-501
Stikkord:	Ektepakt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 55B/1976
Parter:	A (høyesterettsadvokat Sven Gisvold) mot B (advokat Odd Grut - til prøve).
Forfatter:	Heiberg, Mellbye, Røstad, Blom, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927), Ektefelleloven (1927) §26

Dommer Heiberg: Ektefellene herr og fru A, som hadde felleseie, opprettet 5. oktober 1970 ektepakt. Ved ektepakten ble alle eiendeler som tilhørte felleseiet, gjort til mannens særeie. Til slutt heter det i dokumentet:

«Hvis det mot formodning i fremtiden skulle bli aktuelt med et skifte som følge av skilsmisse, skal det dog forholdes som om alt det vi begge eier tilhører et fullstendig felleseie.»

Hustruen døde 28. desember 1972. Hennes datter i et tidligere ekteskap, B, begjærte offentlig skifte ved Trondheim skifterett og bestred gyldigheten av ektepakten.

Tvisten ble overført til søksmåls former. Ved skifterettens dom av 13. februar 1974 ble A frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Etter anke fra B avsa Frostating lagmannsrett 3. februar 1975 dom i saken med domsslutning:

«Ektepakt av 5. oktober 1970 opprettet mellom A og fru A kjennes ugyldig.

Erstatning for saksomkostninger ved skifterett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for skifteretten og lagmannsretten fremgår av de avsagte dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han bestrider ikke at loven om ektefellers formuesforhold utelukker bruken av en klausul som den foreliggende om felleseie i tilfelle av skilsmisse, men han hevder at ektepakten for øvrig må bli stående ved makt. De konkrete omstendigheter i forbindelse med ektepaktens opprettelse viser at dette vil stemme med partenes ønske, og det er ikke grunnlag for å la en eventuell ugyldighet av en klausul av helt underordnet betydning få virkning utover hva lovens formål krever. Han fastholder også at ekte-

Side:502

pakten ikke kan kjennes ugyldig som en dødsdisposisjon. For øvrig gjør han i alt vesentlig gjeldende det samme som for skifteretten og lagmannsretten.

B gjør likeledes i det vesentlige de samme anførsler gjeldende som for de tidligere instanser. Hun hevder også for Høyesterett som en subsidiær innsigelse at ektepakten under enhver omstendighet er ugyldig som en dødsdisposisjon.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har Trondheim byrett foretatt avhør av partene og 7 vitner. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter.

Den ankende part har nedlagt påstand:

«A frifinnes for kravet fra B om at ektepakt av 5.10.1970 kjennes ugyldig.

B dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for alle retter.»

Ahkemotparten har nedlagt påstand:

1. Frostating lagmannsretts dom av 3.2.1975, pkt. 1 stadfestes.

2. A tilpliktes å erstatte B sakens omkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse for at ektepakten i sin helhet må kjennes ugyldig.

Som lagmannsretten finner jeg det klart at loven om ektefellers formuesforhold ikke tillater den form for kombinasjon av særeie og felleseie som her er søkt etablert. Spørsmålet er bare hvilke konsekvenser dette vil få.

Jeg ser ikke i og for seg noen grunn til å betvile riktigheten av den fremstilling A, med tilslutning av høyesterettsadvokat Gisvold, har gitt om bakgrunnen for og de nærmere omstendigheter ved opprettelsen av ektepakten. Men resultatet var dog at partene ble enige om å inngå en avtale av det innhold den underskrevne ektepakt viser. Det er ikke bestridt at den dekket deres mening, og noen annen avtale om forholdet har de ikke inngått. Det er da etter min mening ikke mulig å sette en annen, tenkt avtale i stedet for den som faktisk ble inngått. I dette tilfelle omfatter ugyldighetsgrunnen det samlede formueskompleks, og det lar seg ikke gjøre å opprettholde avtalen med et annet innhold enn det partene er kommet overens om.

Også rettsteknisk ville det være uheldig om man i et tilfelle som dette skulle basere gyldigheten på ektefellenes individuelle motiver. En ektepakt er en formbundet rettshandel som skal innføres i ektepaktregisteret og tinglyses, og som også tredjemann skal kunne basere seg på. Selv om det her gjelder forholdet til en arving, er jeg enig med lagmannsretten i at gyldigheten må bero på en generell forståelse av loven, ikke på de opplysninger som kan skaffes om ektefellenes individuelle motiver.

Jeg kommer etter dette til at ektepakten i sin helhet må kjennes ugyldig. Jeg finner da ikke grunn til å ta standpunkt til det subsidiære spørsmål om den i tilfelle i realiteten inneholder en dødsdisposisjon, og heller ikke av den grunn ville kunne opprettholdes.

A's anke har ikke ført frem. Saken gjelder imidlertid et

Side:503

spørsmål av prinsipiell rekkevidde, og det er opplyst at klausuler som den foreliggende har vært anvendt i atskillig utstrekning i distriktet, og også har vært godtatt til tinglysing. Under disse omstendigheter finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Røstad, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av skifterett ens dom (dommerfullmektig Anders Mørland):

- - -

Retten skal bemerke:

Innledningsvis skal for ordens skyld slås fast at også saksøkte har gitt uttrykk for at den i ektepakten inntatte bestemmelse om felleseieskifte ved skilsmisse må sees på som ugyldig idet den ikke er overensstemmende med gjeldende regler for formuesordninger som skissert i ektefelleloven. På dette punkt er det altså ingen uenighet mellom partene. Det er virkningene av denne ugyldighet det primært strides om.

Det skal også bemerkes at der ikke er noen uoverensstemmelse hva gjelder det gjensidige testament som ble opprettet samme dag som ektepakten.

Hvor en del av et avtalekomplex rammes av ugyldighet, går retten ut fra at det som et utgangspunkt må være riktig å begrense ugyldighetsvirkningene til å gjelde denne spesielle del av avtalen. Dette antas å harmonere med den generelle ugyldighetslære - nemlig at virkningene ikke skal slå lenger enn grunnen tilsier det. Dette utgangspunkt må dog bli å modifisere hvor en vurdering av avtalen som helhet tilsier noe annet. Rammer ugyldigheten en sentral bestemmelse eller et vesentlig moment som reflekterer avtalens ånd eller må sees på som en forutsetning for den, da vil det være naturlig å sette tilside det hele som ugyldig. En partiell ugyldighet i slike tilfeller ville lett kunne føre til et amputert resultat som ville ligge utenfor det partene hadde tenkt seg.

I nærværende sak har saksøkte i sin partsforklaring opplyst at det aldri har vært på tale om skilsmisse mellom ham og hans hustru. Han medgir at det ved en enkelt episode skal ha vært nevnt noe om det, men dette ligger så langt tilbake i tiden som 1956. Ekteskapet var godt og ektefellene nær knyttet til hverandre både i arbeid og fritid. Da ektefellene i 1970 oppsøkte h.r.advokat Gisvold for å sette opp ektepakt, var det på dennes innstendige oppfordring at siste avsnitt i pakten ble tatt med. Først etter overtalelser fra advokatens side og ved å tilføye ordene «mot formodning», gikk A og fru A med på å ta med bestemmelsen om felleseieskifte ved skilsmisse. For ektefellene fremsto dette avsnitt som uvesentlig. Partsforklaringen støttes på dette punkt av h.r.advokat Gisvolds vitneforklaring. Det var for å forberede en

Side:504

situasjon som kunne inntreffe at ektefellene kom til ham. De foregående år hadde det vært flere samtaler mellom advokat og klient hvor sistnevnte har beklaget seg over en generelt vanskelig situasjon og i særdeleshet et problematisk leieforhold.

Retten finner å måtte legge avgjørende vekt på vitnets uttalelser, og finner overensstemmende med dette at der ikke kan foreligge grunnlag for å sette hele ektepakten ut av funksjon. Den helt uvesentlige betydning siste ledd i ektepakten hadde for ektefellene sammenholdt med de opplyste grunner for paktens opprettelse tilsier ikke at det reageres med total ugyldighet. Noe avhengighetsforhold mellom paktens siste ledd og det øvrige innhold kan ikke retten se er til stede, og det kan derfor ikke godtas at der foreligger en kombinasjon mellom siste avsnitt i ektepakten og det øvrige innhold slik saksøker har hevdet.

Saksøker har for å støtte synspunktet om total ugyldighet henvist til dom inntatt i RG-1954-473. Også her gjaldt det en ektepakt opprettet under ekteskapet hvor det ble bestemt at alt løsøre og innbo skulle være hustruens særeie, men mannen skulle ha rett til å få tilbake de av ham anskaffede gjenstander dersom ekteskapet ble oppløst. Lagmannsretten kom her til at disse bestemmelser ikke var bindende for partene og at løsøre og innbo måtte skiftes som felleseie. Retten finner at den påberopte dom ikke kan føre til et annet resultat i nærværende sak. Partsforholdet og omstendighetene var andre i dommen av 1954 - og den tilføyde avtale i dommen av 1954 sto langt mer sentralt i bildet enn hva tilfellet er i den aktuelle sak.

Saksøker har hevdet at ektepakten under alle omstendigheter må tilsidesettes som ugyldig, idet den gir uttrykk for en dødsdisposisjon fra fru A's side. Det er i denne sammenheng hevdet at fru A var alvorlig syk og at all sannsynlighet talte for at hun ville være den første av ektefellene til å falle fra.

Saksøkte bestrider saksøkers fremstilling av fru A's sykdom. I motsetning til saksøker har han aldri hørt henne klage over å være dødssyk. Saksøkte mener fru A led av asmatiske lidelser som var arvelige, men medgir at dette ikke er medisinsk dokumentert. Saksøkte er selv av den oppfatning at han med sine epileptiske anfall, som følge av et skjebnesvangert fall, godt kunne være den første av ektefellene til å dø.

Når det gjelder spørsmålet om eventuelt misbruk av alkohol, fremkom partene med motstridende forklaringer. På grunnlag av disse motstridende forklaringer fra henholdsvis avdødes datter og mann finner retten det nødvendig i spørsmålet om ektefellenes sykdom å holde seg til de for retten fremlagte og dokumenterte legeuttalelser. Det går her frem at fru A led av høyt blodtrykk, noe som forøvrig bedret seg, samt at hun var utpreget nervøs. Hun var innlagt på sykehus flere ganger - angivelig på grunn av brekninger. Det fremgår av legeerklæringen at det ikke er funnet noe unormalt ved foretatte lever- og nyreprøver. Heller ikke finnes det grunnlag for å påstå overforbruk av alkohol, idet dette var ukjent for legen.

Retten er av den formening at saksøker ikke har ført tilstrekkelig bevis til støtte for påstanden om at fru A var alvorlig syk og måtte antas å avgå ved døden før sin mann. Det fremlagte medisinske materiale er ikke egnet til å trekke sikre konklusjoner i så henseende. Par-

Side:505

tene har selv avgitt motstridende forklaringer, og retten føler at den ikke har grunnlag for å vurdere disse mot hverandre på en forsvarlig måte. På denne bakgrunn kan ikke retten se at der fra saksøker er ført bevis for at ektepakten var en dødsdisposisjon.

Det gjenstår så å drøfte hvorvidt ektepakten kan sies å ha hatt noen virkning for partene i levende live.

Når det gjelder livs- contra dødsdisposisjoner må man kort kunne si at der hvor en disposisjon har medført en konkret endring for partene i levende live, en endring med et reelt innhold, der må man som utgangspunkt kunne gå ut ifra at man står overfor en livsdisposisjon.

I den aktuelle sak vil retten et godt stykke på vei si seg enig med saksøker i at betingelsene for dette ikke er oppfylt. Fru A's fordring på X Fargehandel A/S samt hennes hytteeiendom ble overført til saksøktes selvangivelse. Denne opplyser å ha disponert over kontoen og viser til registrerte bevegelser samt hva hytten angår, til foretatte investeringer av en betydelig størrelsesorden. Men realiteten på tross av disse endringer har allikevel vært at fru A har hatt den samme bruksrett og disposisjonsrett som før. Det har hele tiden vært innenfor hennes rekkevidde og nær sagt når som helst få sine ting tilbake ved å begjære separasjon.

Imidlertid står det for retten som klart at man må gå varsomt frem når det skal settes krav til endringer og virkninger for parter ved vurdering av om der foreligger en livs- eller dødsdisposisjon. Slike krav kan ikke settes opp generelt, men må sees i lyset av den aktuelle situasjon. I nærværende sak er den konkrete situasjon nettopp den at ektepakten ble inngått for å møte eller forberede en fremtidig situasjon som man ikke visste eller var herre over når ville inntreffe. Her må det være riktig å si at virkningene inntrådte når ektefellene hadde gjennomført det de mente var nødvendig for å mestre den fremtidige og vanskelige situasjon. Det som de mente kunne gjøres var gjort, og retten finner ingen grunn til å gå inn på hensiktsmessigheten av ektepaktens innhold i forretningsmessig øyemed. Saksøkte opplyste i sin partsforklaring at skulle det likevel ha kommet til skilsmisse mellom ektefellene og ektepakten mellom dem ikke hadde inneholdt bestemmelsen om felleseieskifte, så ville de allikevel delt som om ektepakten ikke hadde eksistert. Dette kan peke i retning av at ektepakten bare skulle gjelde utad og ikke mellom partene. Imidlertid kan det ikke være riktig å legge for meget vekt på svar hvor en part uttaler seg om en tenkt situasjon med sin avdøde hustru. Sannsynligheten peker i retning av et annet svar dersom skilsmissesituasjonen virkelig hadde vært aktuell. Det er derfor rettens oppfatning at der ikke har vært anført tilstrekkelig sikre bevis for å slutte at den omprosederte ektepakt gir uttrykk for en dødsdisposisjon og således må bli å omstøte. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Helge Barsett og Inge Kolberg):

- - -

Herr og fru A giftet seg i april 1950. Hun hadde vært gift før, og hadde fra det tidligere ekteskap datteren B, som da var 6 år gammel, og som fulgte med moren til hennes nye hjem.

Side:506

Ektefellene hadde fra først av vanlig felleseie, men den 5. oktober 1970 - etter 20 års ekteskap - opprettet de en ektepakt hvorved alt det de eide ble gjort til A's særeie. - - -

Samtidig med ektepakten opprettet A og fru A et gjensidig testament. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

De midler som fru A overførte til sin manns særeie var hennes andel i felles bolig med inventar og løsøre. Det var videre hytteeiendommen ved Y, som hun hadde fått overført fra sine foreldre. Så langt gjaldt det midler som tjente deres felles privatbruk, og innenfor en slik ramme hadde overføringen ingen praktisk betydning for hennes daglige livsførsel.

Det som ble overdradd utenom de nevnte verdier var et tilgodehavende fru A hadde i X Farvehandel, som A oppgir til ca. kr. 30.000. Han hadde selv tilgode ca. kr. 70.000.

Disse tilgodehavender var opparbeidet ved at A hadde latt deler av sin gasje stå uhevet, og de avspeiler derved den særlige tilknytning ektefellene hadde til sin felles arbeidsplass, X Farvehandel.

De eide ikke noen del av forretningen, men var likevel sterkt engasjert i dens drift, som i vesentlig grad berodde på deres personlige innsats. De var imidlertid engstelige for at den skulle bli nødt til å opphøre, særlig fordi man risikerte oppsigelse fra forretningslokalene i - - -gate.

Mellom ektefellene besto det derfor et fellesskap også i ervervsinteresser, som gjorde det naturlig å se på de opparbeidede tilgodehavender som en felles reserve, som de kunne satse for å sikre et fremtidig erverv.

Det kunne derfor være naturlig å se på eiendomsretten også til denne del av formuen som et praktisk spørsmål. Kunne en felles utnyttelse av deres kapitalreserve sikre deres ervervsinteresser, ville heller ikke overføringen av denne være noen reell belastning for fru A.

Så lenge forholdet mellom ektefellene var så godt som de selv ga uttrykk for, ville fru A knapt registrere noen praktisk virkning av ektepakten. Så langt hadde den derfor trekk som er karakteristiske for en dødsdisposisjon.

Det som normalt gir en formuesoverføring til den ene ektefelles særeie karakter av en livsdisposisjon, er i første rekke dens virkninger ved en eventuell skilsmisse. Den som har gitt midlene fra seg kan da ikke kreve noe tilbake, og dette innebærer en realitet selv om muligheten for et ekteskapelig havari synes fjern. Men nettopp denne konsekvens var det fru A reserverte seg mot, og slik ektepakten ble utformet, var det intet tilbake som kunne gjøre den til en reell livsdisposisjon.

Nå er det på det rene at den nevnte reservasjon var rettslig uholdbar, og man må forsåvidt se bort fra den også som grunn til at ektepakten i realiteten er en dødsdisposisjon.

Det påberopes imidlertid at ektefellene i hvert fall faktisk utelukket muligheten av en skilsmisse, men selv om dette måtte være en vel underbygget vurdering, kan man ikke på det grunnlag karakterisere ektepakten som en dødsdisposisjon.

Da ektepakten ble opprettet var A og fru A henholdsvis 53 og 49 år

Side:507

gamle. Fru A hadde vært en god del syk, og hadde etter alt å dømme betydelige nervøse plager. På medisinsk grunnlag var det imidlertid ikke grunn til å regne med noen snarlig bortgang, og det er ikke noe som tyder på at ektefellene selv regnet med det. Enkelte utbrudd fra fru A i annen retning, må man se på som utslag av hennes nervøse sinnstilstand.

Da hun døde i mellomjulen 1972, kom dette helt uventet. Fru A hadde på vanlig måte deltatt i den anstrengende julehandel i forretningen, uten at noen hadde merket tegn til sykdom eller overanstrengelse hos henne.

Etter en samlet vurdering kommer lagmannsretten således til at ektepakten ikke rommer noen dødsdisposisjon. Dens gyldighet beror derfor alene på om den ugyldige reservasjonsklausul medfører at den som helhet blir en rettslig nullitet.

Dette spørsmål er ikke løst direkte i loven, men man må kunne trekke nokså sikre slutninger av dens hele system når det gjelder å ordne formuesforholdet mellom ektefeller.

Loven gir ikke ektefellene noen fullstendig avtalefrihet i så henseende. De må velge mellom to hovedtyper av formuesordninger, felleseie og særeie, men med mulighet for visse kombinasjoner innenfor dette system. De kan således avtale et partielt særeie, og loven gir dem også adgang til å avtale at særeieordningen skal anses bortfalt når den ene avgår ved døden. Den sistnevnte mulighet ble det åpnet adgang til ved en tilføyelse av 25. juni 1937 til §26 i loven om ektefellers formuesforhold, men man har altså ingen tilsvarende regel for tilfelle av skilsmisse. Og det er da helt klart at en slik reservasjon i ektepakten er ugyldig.

Lovens system tilsier imidlertid at man ser på ektepakten som et hele, og dersom ektefellene velger en kombinasjon av ordninger som loven ikke godtar, kan man ikke uten videre stryke det som presumptivt er uakseptabelt og la resten bli stående.

Om partene har opprettet særeie på vilkår som loven ikke godtar, er det ikke dermed sikkert at de under enhver omstendighet ville ha opprettet særeiet og at de spesielle vilkår fremtrer som noe sekundært. Det kan like lett tenkes at vilkåret nettopp er et vesentlig motiv for deres ønske om å opprette en særeieordning, og at dette ikke ville ha kommet på tale dersom de hadde vært klar over lovens forutsetning.

Det er hevdet at herr og fru A primært hadde til hensikt å opprette særeie for ham, og at de selv var uinteressert i reservasjonsklausulen. Dette er det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til, for ektepaktens gyldighet må i denne sammenheng bero på en generell forståelse av loven, og kan ikke basere seg på ektefellenes individuelle motiver.

Det synspunkt at en ugyldighetsgrunn ikke gis større rekkevidde enn forholdet i seg selv tilsier, kan ikke uten reservasjoner overføres fra den alminnelige avtalerett til reglene om ektefellers formuesforhold, dette særlig fordi disse i vesentlig grad er utformet også for å tilgodese tredjemanns interesse.

Det utelukker ikke at det også i forholdet mellom ektefeller kan bli tale om rent partiell ugyldighet, men forutsetningen må da være at

Side:508

ugyldighetsgrunnen refererer seg til en begrenset del av den formue som det disponeres over. Alt etter de konkrete omstendigheter kan det da bli tale om å la ektepakten bli stående for de deler av formuen som er uberørt. Slik synes situasjonen å ha vært i den sak som ble avgjort ved den påberopte dom i RG-1954-473. I nærværende sak er det imidlertid ikke aktuelt å dele opp ektepakten på en liknende måte. Den ulovlige reservasjon er koblet sammen med ektepakten som helhet.

Konsekvensen av det foran anførte må bli at herr og fru A's ektepakt av 5. oktober 1970 er ugyldig i sin helhet, og at de må anses å ha levet i vanlig felleseie.

Ugyldigheten må også kunne påberopes av B som fru A's livsarving. At hennes forventning om arv ellers er svakt beskyttet, og eventuelt kunne ha vært skuffet ved andre disposisjoner fra hennes mors og stefars side, er i denne sammenheng uten betydning. Hennes påstand om fastsettelsesdom for at ektepakten er ugyldig blir derfor å ta til følge.

- - -