Rt-1976-573
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1976-05-07 |
| Publisert: | Rt-1976-573 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 67B/1976 |
| Parter: | Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Leivestad, Mellbye, Michelsen, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §51, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Investeringsavgiftsloven (1969) §7, Straffeloven (1902) §62, §21, §2, §3 |
Dommer Schweigaard Selmer: I straffesak mot A, født xx.xx.1920, avsa Trondheim byrett 12. februar 1976 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av lov om merverdiavgift av 19/6 1969 §72 annet ledd, lov om investeringsavgift av samme dato §7 første ledd samt lov om betaling og innkreving av skatt m.v. av 21/111952 §51, alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd, til fengsel i et år og seks måneder.
Dommen er avsagt under dissens, idet en av domsmennene stemte for en straff av fengsel i ett år.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Domfelte har anket over lovanvendelsen og over straffutmålingen, som han finner for streng. Han fremholder blant annet i ankeerklæringen:
«Når det gjelder lovanvendelsen mener jeg at de faktiske forhold som ble opplyst i retten ikke dekker lovens uttrykk «mottatt vederlag»i merverdiavgiftslovens forstand. Jeg fremhever at jeg dokumenterte for byretten at kassakreditten i min bankforbindelse høsten 1973 ble satt ned fra 2 millioner til 1,1 million kroner. Reduksjonen virket avgjørende inn på min likviditet og dermed på min evne til å betale avgifter og forskottstrekk.
Videre fremhever jeg at jeg faktisk ble satt ut av spillet, ved at mine byggherrer Ungdommens Egen Heim Boligbyggelag A/L og Valøyveien 6 A/S selv bestemte sine betalinger og fastsatte hvem som skulle motta disse. Det var oppgjør til underentreprenører og vareleverandører som skjedde, dermed fikk ikke jeg oppgjør som jeg i tilfelle hadde kunnet anvende til dekning av de krav hvis mislighold jeg nå er tiltalt og dømt for. - - -
Jeg gjør gjeldende at jeg ikke har «mottatt vederlag» i lovens forstand heller - når jeg i virkeligheten ikke har mottatt vederlag på den måte at jeg har kunnet foreta oppgjør av avgifter og skattetrekk, mener j og at lovens krav ikke kan sies å være fylt.»
Statsadvokaten i Trondheim har anket til skjerpelse av straffen.
Side:574
Jeg finner at ankene må forkastes, og behandler først anken over lovanvendelsen.
Når det gjelder reduksjonen av kassakreditten og den manglende likviditet, finner jeg det klart at disse forhold er uten betydning for domfeltes straffansvar.
For så vidt angår spørsmålet om domfeltes overtredelse refererer seg til «mottatt vederlag», viser jeg til byrettens uttalelse: «At det rettede beløp (kr. 1.721.705,-) svarer til beregnet merverdiavgift av faktisk mottatt vederlag, kan ikke være tvilsomt.»
Jeg forstår denne uttalelse dit hen at byretten har funnet det bevist at domfeltes selskap har mottatt det vederlag som de nevnte avgiftsbeløp er beregnet av. Denne bevisbedømmelse er Høyesterett bundet av. Når dette legges til grunn, har A objektiv sett overtrådt merverdiavgiftslovens §72 annet ledd.
Med hensyn til domfeltes subjektive forhold, fremgår det av byrettens dom at han var klar over at utbetalingene fra byggherrene - også den del som refererte seg til merverdiavgiften - skjedde direkte til underentreprenørene, og at han visste at selskapet ikke var i stand til å betale avgiften. Realiteten var da at merverdiavgiften, som skulle ha vært kanalisert videre til avgiftsmyndighetene, istedet ble brukt til å finansiere selskapets fortsatte virksomhet. Domfelte, som hadde rådigheten over selskapet, valgte å fortsette driften fremfor å realisere aktiva eller om nødvendig gjøre oppbud. Hvorvidt betalingsordningen ble påtvunget ham, eller om han frivillig medvirket til den, er under disse omstendigheter ikke avgjørende. Jeg finner således ingen feil ved byrettens lovanvendelse.
Heller ikke ankene over straffutmålingen fører frem.
Domfellelsen gjelder manglende innbetaling av meget store beløp, samlet mer enn 2 millioner kroner. Overfor forgåelser av et slikt omfang må det anvendes en streng fengselsstraff. Jeg finner at den straff som byrettens flertall har utmålt, kan være passende.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Leivestad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Mellbye, Michelsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av byrettens dom (dommer St. Stephensen med domsmenn):
A, som er født xx.xx.1920, er byggmester, gift og forsørger hustru og 3 barn, er uformuende med en oppgitt inntekt i 1975 av kr. 25.000,-, - - -er ved beslutning den 24. november 1975 av statsadvokaten i Trondheim satt under tiltale ved Trondheim byrett til fellelse etter
I. Lov om merverdiavgift §72 annet ledd, - - -
Side:575
ved at han som daglig leder av entreprenørfirmaet A A/S i Trondheim i tidsrommet fra og med 4. termin 1974 til og med 3. termin 1975 unnlot i rett tid å innbetale til Statskassen merverdiavgift med kr. 1.721.705,- som han pliktet av mottatt vederlag, eller medvirket hertil,
II. Lov om avgift på investeringer m.v. §7 første ledd, jfr. §2 og §3 - - - ved at han som daglig leder av entreprenørfirmaet A A/S i Trondheim i tidsrommet fra og med 4. termin 1974 til og med 3. termin 1975 unnlot å betale til statskassen investeringsavgift med kr. 42.478,- som han pliktet av avgiftspliktige anskaffelser, idet han for disse anskaffelser hadde fradragsrett for inngående avgift etter merverdiavgiftslovens §21, eller medvirket hertil,
III. Skattebetalingsloven av 21. november 1952 §51, - - - ved at han som daglig leder av firmaet A A/S i Trondheim:
a. for 5. og 6. skattetermin 1974 unnlot å foreta forskottstrekk ved utbetaling av lønn til firmaets ansatte, idet han bare utbetalte den beregnede nettolønn slik at skattebeløp på tilsammen kr. 268.572,- ikke ble innbetalt til kommunekassereren i Trondheim i rett tid,
b. for 2., 3. og 4. skattetermin for 1974 unnlot å foreta forskottstrekk ved utbetaling av lønn til firmaets ansatte, idet han bare utbetalte den beregnede nettolønn slik at skattebeløp på tilsammen kr. 58.552 ikke ble innbetalt til kommunekassereren i Malvik kommune i rett tid.
c. for 2., 3. og 4. skattetermin for 1974 unnlot å foreta forskottstrekk ved utbetaling av lønn til firmaets ansatte, idet han bare utbetalte den beregnede nettolønn slik at skattebeløp på tilsammen kr. 51.531 ikke ble innbetalt til kommunekassereren i Klæbu i rett tid,
d. for 2., 3. og 4. skattetermin for 1974 unnlot å foreta forskottstrekk ved utbetaling av lønn til firmaets ansatte, idet han bare utbetalte den beregnede nettolønn slik at skattebeløp på tilsammen kr. 49.996 ikke ble innbetalt til kommunekassereren i Skaun i rett tid,
e. for 2., 3., 4. og 5. skattetermin for 1974 unnlot å foreta forskottstrekk ved utbetaling av lønn til firmaets ansatte, idet han bare utbetalte den beregnede nettolønn slik at skattebeløp på tilsammen kr. 35.555,- ikke ble innbetalt til kommunekassereren i Orkdal i rett tid,
f. for 2., 3., 4., 5. og 6. skattetermin for 1974 unnlot å foreta forskottstrekk ved utbetaling av lønn til firmaets ansatte, idet han bare utbetalte den beregnede nettolønn slik at skattebeløp på tilsammen kr. 19.205,- ikke ble innbetalt til kommunekassereren i Røros i rett tid,
g. for 2., 3., 4., 5. og 6. skattetermin for 1974 unnlot å foreta forskottstrekk ved utbetaling av lønn til firmaets ansatte, idet han bare utbetalte den beregnede nettolønn slik at skattebeløp på tilsammen kr. 14.750,- ikke ble innbetalt til kommunekassereren i Frøya i rett tid,
h. for 2., 3. og 4. skattetermin for 1974 unnlot å foreta forskottstrekk ved utbetaling av lønn til firmaets ansatte, idet han bare utbetalte den beregnede nettolønn slik at skattebeløp på tilsammen kr. 6.957 ikke ble innbetalt til kommunekassereren i Nøtterøy i rett tid.
Side:576
Det bemerkes at det i gjerningsbeskrivelsen under post I angitte beløp opprinnelig lød på kr. 1.751.705,-. Beløpet ble under hovedforhandlingen rettet av aktor til det beløp som foran er gjengitt.
Tiltalte har i det hele ikke erkjent straffskyld. Men han har vedgått at samtlige tiltalens gjerningsbeskrivelser er rette gjengivelser av de faktiske forhold. Bevisførselen kan heller ikke etterlate noen tvil om at så er tilfelle. Når det gjelder den nevnte rettelse i tiltalepost I refererer reduksjonen av beløpet seg til avgift av vederlag, som det ut fra de opplysninger som forelå for retten ikke sikkert kunne sies var mottatt av A A/S. At det rettede beløp svarer til beregnet merverdiavgift av faktisk mottatt vederlag, kan ikke være tvilsomt.
A A/S ble stiftet i 1954 og registrert først i handelsregisteret i Nordmøre. I 1964 ble virksomheten flyttet til Trondheim og selskapet ble registrert i handelsregisteret her. Med tiltalte A, som er byggmester av yrke, som enestyre og disponent har selskapet drevet en ganske betydelig entreprenørvirksomhet i byggebransjen, og hadde en tid hele 200 arbeidstagere. Selskapets bo ble tatt under konkursbehandling den 5. september 1975.
Etter hva tiltalte selv har forklart i retten begynte selskapets likviditet å bli anstrengt i 1971. Allerede i det året var det påløpt en ubetalt restanse til Skattefogden i Sør-Trøndelag på 1,2 millioner kroner for merverdiavgift, arbeidsgiveravgift til folketrygden samt forskuddstrekk i arbeidstageres lønn for skatt.
I 1973 ble selskapets kassakreditt i Fiskernes Bank redusert fra 2,2 millioner kroner til 1,1 million.
Per 27/3 1974 beløp den ubetalte restanse av merverdiavgift, arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk seg til 3,7 millioner kroner. I mars 1975 var den samlede restanse til skattefogden 3,145 millioner, som ble sanert ned til det halve beløp ved innbetaling fra selskapets hovedoppdragsgiver boligbyggelaget Ungdommens Egen Heim i Trondheim.
Samtlige de trukne skattebeløp som omfattes av tiltalens post 111 ble dekket den 1813 1975 da selskapet fikk sluttoppgjør for et oppdrag.
Det fremtrer imidlertid som ganske klart at det langt fra var noen bedring i likviditeten som tillot nedbetaling av restansen og dekning av skattetrekkbeløpene. Det påløp gjeld til selskapets underentreprenører og materialleverandører, som satte som vilkår for fortsatt drift og leveranser å bli dekket ved direkte betaling til seg for selskapets regning av dets oppdragsgivere, først og fremst Ungdommens Egen Heim. Selskapet måtte således bokføre vederlag inklusive merverdiavgift som mottatt uten at de respektive beløp passerte dets kasse. Hvor stor andel det dreier seg om av den avgiftsrestanse tiltalen gjelder, har ikke kunnet oppgis for retten. Men retten anser heller ikke det eksakte andelsbeløp forsåvidt å være av betydning i saken.
Skattefogden hadde både i 1974 og 1975 gitt tiltalte betalingshenstand. Han kunne imidlertid ikke lenger fortsette med det. Konkursen var en følge av skattefogdens begjæring. Slik retten ser det, måtte det også da fremstille seg som ganske klart for skattefogden at det var uforsvarlig å tillate tiltalte å fortsette selskapets virksomhet.
De restanser på henholdsvis merverdiavgift og investeringsavgift
Side:577
som omhandles i tiltalens poster l og II er meldt som krav i konkursboet.
Hva tiltalte selv angår, er det, etter rettens vurdering, ikke til å komme forbi at det ville ha vært hans plikt på et langt tidligere tidspunkt å sørge for å realisere selskapets aktiva til dekning av gjelden og om nødvendig å inngi oppbud.
Når tiltalte, som fullt ut innrømmer at han som enestyre og disponent for selskapet er ansvarlig for dets disposisjoner, allikevel ikke har erkjent straffskyld, har han vist til de tiltagende likviditetsvansker, som dels angivelig har vært forårsaket av uhell på byggeplassene, reduksjonen av kassakreditten, vanskeligheter med Ungdommens Egen Heim, og særlig at underentreprenører og materialleverandører ble dekket ved direkte betaling fra selskapets oppdragsgivere.
At kassakreditten ble redusert, i 1973, er på det rene. Men hverken dette eller det forhold at oppdragsgiverne betalte forbi selskapet til dettes underentreprenører og leverandører kan tjene tiltalte til noen unnskyldning. Tvertimot. Dette var forhold som klart og uomtvistelig tilkjennega den situasjon selskapet var kommet i. At tiltalte i virkeligheten også forsto dette, anser ikke retten for tvilsomt.
Når det særlig gjelder det forhold at betalinger er skjedd direkte til underentreprenører og leverandører, kan ikke tiltalte høres med at avgiftsbeløpene derved er undratt selskapets anvendelse til innbetaling av avgiften. Avgiftsbeløpene er mottatt av selskapet i og med at de er gått til dekning av dets gjeld. At selskapet da ikke ble istand til å innbetale avgiften er et resultat av illikviditeten og ikke av nedbetalingen av annen gjeld.
Ellers finner ikke retten grunn til å ta noe standpunkt til realiteten i hva tiltalte forøvrig har anført til sin unnskyldning. Uansett hva årsaken må ha vært, var illikviditeten et faktum, og det er det som er avgjørende.
Det er ganske klart at tiltalte har vært fullstendig på det rene med at selskapet ikke ville være istand til å betale avgiftsterminene, herunder investeringsavgiften, ettersom terminene fra og med 4. termin for 1974 til og med 3. termin for 1975 fortalt. Allikevel har han med åpne øyne for situasjonen ufortrødent fortsatt selskapets virksomhet. Han har da i relasjon til §72 annet ledd i lov om merverdiavgift av 19/6 1969 og §7 første ledd i lov om avgift på investeringer m.v. av samme dato forsettlig unnlatt å betale avgiftene til statskassen, og er skyldig til straff etter tiltalens poster I og II. At han også er straffskyldig etter tiltalens post III fremgår allerede av hva i det foregående er anført. Med hensyn til denne tiltalepost bemerkes at det overensstemmende med hva tiltalte hevder, er lagt til grunn at det ved de enkelte lønnsutbetalinger ikke har vært disponible midler utover det som gikk med til betaling av netto lønninger - lønn minus forskuddstrekk for skatt.
Det ligger nær å anta at tiltalte er en dyktig håndverker som ikke har hatt evner til og forutsetninger for å administrere en virksomhet av det omfang selskapet etter hvert fikk. Riktignok har han til fulle forstått situasjonen, men han har klamret seg til et helt urealistisk håp om at han skulle komme over vanskelighetene. Imidlertid må ved straffutmålingen i en sak som denne vurderinger knyttet til tiltaltes
Side:578
personlige forhold og omstendigheter være av helt underordnet betydning i forhold til de almenpreventive hensyn At tiltalte i 1956 ble idømt 60 dagers betinget fengsel for underslag av skattetrekk må dessuten tas i betraktning i skjerpende retning.
Rettens flertall er kommet til at straffen må settes til fengsel i et år og seks måneder. Domsmann Torleif Hoff, mener at fengsel i et år ville være passende. - - -