Rt-1976-702

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-05-26
Publisert:	Rt-1976-702
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 75B/1976
Parter:	Gjensidige Norsk Skadeforsikring (advokat Anders F. Aavatsmark - til prøve) mot Johannes Minsaas (høyesterettsadvokat Rolf Opdahl).
Forfatter:	Christiansen, Blom, Leivestad, Mellbye, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §39, Merverdiavgiftsloven (1969) §16, Investeringsavgiftsloven (1969) §4

Dommer Christiansen: Johannes Minsaas fikk 12. august 1970 sin personbil skadet ved en kollisjon. Bilen var kaskoforsikret i Norsk Bilforsikring, Gjensidig. Dette selskap ble senere fusjonert med Samtrygd under navnet Samtrygd NBG, og heter i dag Gjensidige Norsk Skadeforsikring - i det følgende kalt selskapet. Bilen ble etter kollisjonen inntauet til firmaet Arvid Fische A/S, Trondheim, som både driver bilverksted og bilforretning. Her ble reparasjonsomkostningene av selskapets takstmann i besiktigelsesrapport av 17. august 1970 anslått til kr. 10.245, hvortil kom 20% merverdiavgift med kr. 2.049, til sammen kr. 12.294, og verkstedet sa seg villig til å utføre reparasjonen for takstbeløpet. Istedenfor å få bilen reparert for egen regning valgte Minsaas å kjøpe en ny bil av Arvid Fische A/S. Som et ledd i handelen ble den skadede bilen og erstatningskravet overdratt til bilselgeren for kr. 22.200. Under henvisning til at bilfirmaet ikke betaler merverdiavgift ved reparasjon av egne biler som skal videreselges, har selskapet imidlertid bare ment seg forpliktet for nevnte kr. 10.245. Minsaas har reist sak mot selskapet med krav om utbetaling også av den beregnede merverdiavgift på kr. 2.049.

Oslo byrett avsa 26. februar 1973 dom med slik domsslutning:

«Norsk Bilforsikring, Gjensidig, frifinnes.»

Av domsgrunnene fremgår at saksomkostningene ble opphevet.

Minsaas påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 17. mars 1975 avsa dom med slik domsslutning:

1. Samtrygd NBG dømmes til å betale Johannes Minsaas 2.049,- - totusenogførtini - kroner med 4 - fire - 96 renter p. a. fra 13. mars 1972 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne stemte for stadfestelse av byrettens dom.

Side:703

Jeg viser for øvrig om saksforholdet og partenes tidligere anførsler til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Gjensidige Norske Skadeforsikring har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det er opplyst at det tvistespørsmål saken gjelder, er gjenstand for uenighet mellom forsikringsselskapene og bilbransjen, og at det er av prinsipiell interesse å få prøvet saken i Høyesterett, jfr. for øvrig bemerkningen i lagmannsrettens dom om at det er bilbransjen som står bak saken. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 12. juni 1975 ble det gitt tillatelse til å bringe saken inn for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Selskapet hevder som for de tidligere instanser at Minsaas etter selskapets forsikringsvilkår bare har krav på å få dekket hva reparasjonen av bilen faktisk har kostet, og ikke hva den ville ha kostet om han selv hadde fått bilen reparert ved verkstedet. Dersom selskapet også skal betale for ikke påløpt merverdiavgift, antas dette å medføre at Minsaas får en vinning på kr. 2.049 i strid med vilkårenes §9, jfr. også forsikringsavtalelovens §39 første ledd. Det er for øvrig enighet mellom partene om at selve skadetaksten ikke i denne forbindelse er noen selvstendig gjeldserklæring som forplikter selskapet. Selskapet har sterkt understreket den forskjell det er i oppgjørsreglene etter forsikringsvilkårenes §9 med hensyn til totalskader og reparasjonsskader. I nærværende tilfelle er det uomtvistet at det gjaldt en reparasjonsskade, og nevnte §9 nr. 2 gir da sikrede krav alene på en naturalytelse, nemlig å få bilen reparert. Om selskapet gir kontantoppgjør, har sikrede ikke krav på å komme i en gunstigere økonomisk situasjon i forhold til forsikringsobjektet enn om reparasjon var foretatt. Reparerer således sikrede en skade selv, blir erstatningen fastsatt under hensyntaken til at hans timelønn blir en annen enn et verksteds m.v. Alle andre tap som sikrede måtte ha hatt på grunn av skadetilfellet enn selve reparasjonen, er vognskadeforsikringen uvedkommende. Dette gjelder også merverdiavgift, eventuelt registreringsavgift, som må betales dersom sikrede anskaffer seg en annen bil istedenfor å beholde den reparerte. Selskapet er ikke enig med lagmannsrettens flertall når det anfører at rettstekniske grunner taler for en ensartet regel for skadeoppgjøret enten sikrede reparerer den skadede bil for egen regning, eller velger å nytte den til innbyttebil. Oppgjørsreglene skal dekke en mangfoldighet av tilfeller, og satt på spissen vil lagmannsrettens løsning føre til ugrunnet forskjellsbehandling. Selskapet har ellers understreket sakens store prinsipielle betydning. Hvert år forekommer det her i landet ca. 260.000 bilskader, hvorav ca. halvparten omfattes av kaskoforsikringer. Hvis lagmannsrettens løsning blir stående, vil mange sikrede finne det fordelaktig å bytte inn sine skadede biler i en annen bil, idet merverdiavgiften for reparasjonen «konverteres» i bruktbilens innbyttepris. Endelig har selskapet for Høyesterett dokumentert at dets oppgjørspraksis er i samsvar med praksis i samtlige ledende bilforsikringsselskaper her i

Side:704

landet, og anført at det ikke kjenner noe selskap med en annen praksis.

Selskapet har nedlagt slik påstand:

«Gjensidige Norsk Skadeforsikring frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

Johannes Minsaas har i det alt vesentlige henholdt seg til den begrunnelse som er gitt av lagmannsrettens flertall. Han har nedlagt slik påstand:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Bortsett fra den nevnte dokumentasjon om oppgjørspraksis i andre skadeforsikringsselskaper står saken i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsrettens mindretall og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som disse har gitt. Etter prosedyren for Høyesterett skal jeg utdype mitt syn noe.

Sakens utgangspunkt er det alminnelige prinsipp om at alene forsikringsinteressen skal erstattes. Av forsikringsvilkårenes §9 fremgår at Minsaas her hadde krav på å få kollisjonsskaden reparert, jfr. særlig innledningen til pkt. 2: «Sikrede er pliktig til å beholde vognen mot å få skaden reparert, eller hvis selskapet foretrekker det, erstattet kontant.» Dersom reparasjonen medførte betaling av merverdiavgift, måtte skadelidte selvsagt få dekket også denne for å bli holdt skadesløs. Her er det imidlertid uomtvistet at merverdiavgift ikke er påløpt ved reparasjonen, siden bilverkstedet ikke pliktet å svare slik avgift i dette tilfellet. Noe krav på erstatning av det beregnede merverdiavgiftsbeløp som selskapet ville heftet for og staten mottatt ved en annen fremgangsmåte, har da Minsaas etter min mening ikke. Ut over utgiftene ved selve reparasjonen har selskapet nemlig intet ansvar, jfr. her også følgende bestemmelse i forsikringsvilkårenes §9 nr. 1: «Selskapet svarer ikke i noe tilfelle for tap eller utgifter ved avsavn av vognen. likesom eventuell verdiforringelse heller ikke dekkes.»

Det er fra Minsaas's side særlig argumentert med at han på grunn av reparasjonstidens lengde fant det påkrevd straks å skaffe seg en ny bil, og at han ved innbyttet faktisk ble belastet registreringsavgiften ved videresalg av den reparerte bil. Denne avgiften reduserte nemlig bruktbilens salgsverdi for ham. Videre måtte han betale merverdiavgift ved kjøpet av den nye bil. Det følger av det jeg alt har sagt at de nevnte utgifter ligger utenfor det forsikringen skulle dekke. I den grad ordningen med registreringsavgift virker pristrykkende, forelå for øvrig denne belastning på verdien av Minsaas's bil alt før kollisjonen. Jeg finner også grunn til å understreke at det ikke er noen funksjonell sammenheng mellom det beregnede beløp for merverdiavgiften

Side:705

i forbindelse med reparasjonen og registreringsavgiften ved videresalget av den reparerte bil. Det vil bero på en ren tilfeldighet om det her er en tallmessig sammenheng.

Etter omstendighetene finner jeg at Minsaas hadde fyldestgjørende grunn til å se byrettens dom i saken, og at byrettens omkostningsavgjørelse derfor bør stadfestes. Derimot antar jeg at Minsaas bør ilegges saksomkostninger både for lagmannsrett og Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd og §172 fØrste ledd. Det er innlevert lovbestemt omkostningsoppgave. Saksomkostningene finnes passende å settes til kr. 7.500, hvorav kr. 1.680 gjelder dekning av utgifter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke. I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Johannes Minsaas til Gjensidige Norsk Skadeforsikring til sammen 7.500 - sju tusen fem hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Mellbye og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Jacob Wulfsberg):

I.

Saksøkerens bil U-34045, Ford Taunus 17 M, ble skadet ved trafikkuhell 12.8.1970. Bilen var kaskoforsikret i Norsk Bilforsikring, Gjensidig (nedenfor kalt NBG).

Konsulent Nils Solem holdt 17.8.1970 skadetakst med disse hovedposter:

• Deler kr. 5.755

Arbeid »3.500

Lakk og kontroller » 990

kr. 10.245

+ 20% moms » 2.049

Brutto sum kr. 12.294

Taksten er skrevet på et trykt skjema, Besiktigelsesrapport, og det er angitt at reparasjonen skal utføres hos Arvid Fische A/S (nedenfor kalt Fische).

Saksøkeren bestemte seg for å kjøpe ny bil hos Fische og leverte den skadete bil samt transport på skadetaksten til Fische som delvis motverdi. Fra kjøpekontrakt 22.8.1970 om den nye bilen mellom Fische og Minsaas gjengis:

«I forbindelse med denne forretning leverer kjøperen i bytte .... Ford 17 M Årsmodell 1969 ...... U-34045 Forsikret i N.B.G. .... for omforenet pris kr. 22.200,- skadebeløpet overf. til A. F. A/S.»

Side:706

Fische skrev 9.9. 1970 til NBG:

«Vedlagt oversendes transporterklæring på kr. 12.294,- fra Johannes Minsaas iflg. skadetakst på hans bil U-34045 17 M personbil 1969.

Vi går ut fra at beløpet kan oversendes til oss straks, skulle det være ett eller annet i veien for dette, så velvilligst gi oss beskjed omgående.»

NBG meddelte i brev 23.9.1970 til Minsaas at det ville trekke fra merverdiavgiften i oppgjøret.

Minsaas svarte 30.9. at han ikke kunne godta det. - - -

III.

NBG har nedlagt påstand om frifinnelse og saksomkostninger.

NBG viser til sine «Alminnelige forsikringsvilkår av 1970».

«§9. Oppgjørsregier for voønskade.

1. Ved beregning av skaden gjelder som ufravikelig regel at oppgjøret ikke skal føre til vinning, men gi erstatning etter bestemmelsene i denne polise for skade som virkelig er ...

2. Sikrede er pliktig til å beholde vognen mot å få skaden reparert, eller hvis selskapet foretrekker det erstattet kontant...»

Taksten bygget på at Minsaas beholdt bilen og NBG betalte reparasjonen, jfr. vilkårenes §9.2. Så langt reparasjonen blir utført i samsvar med dette, er taksten bindende i forholdet mellom NBG og verkstedet (Fische).

Det som skjedde var imidlertid at Minsaas overdro bilen i ureparert stand til Fische. Det er på det rene at Fische ikke skal betale merverdiavgift for den reparasjon som verkstedet utførte på egen bil, og all den tid det ikke blir betalt noe til statskassen, blir det heller ikke noe krav fra Minsaas, eller Fische, mot NBG for dekning av slik avgift. - - -

IV.

Retten er enig med NBG i at skadetaksten må sammenholdes med de siterte avsnitt i forsikringsvilkårenes §9.

Taksten er holdt på den klare forutsetning at reparasjonen ville medføre merverdiavgift. Det er på det rene at reparasjonen - slik som den ble utført - ikke medførte merverdiavgift. Etter rettens oppfatning må følgen av det bli at Minsaas ikke hadde krav på å få avgiftsbeløpet dekket som en del av skadetaksten Fische ervervet ved transporten av skadetaksten ingen større rett enn Minsaas.

Retten har ikke funnet grunnlag for å se overdragelsen fra Minsaas til Fische som ledd i - eller utløser av - det videre salg fra Fische til ny kjøper. Det er to separate overdragelser og Minsaas hadde intet å gjøre med salget fra Fische. Også avgiftsmessig må de to overdragelser vurderes uavhengig av hverandre.

Resultatet blir riktignok at NBG sparer merverdiavgiften på kr. 2.049, men det er en følge av at staten ikke får avgiften.

Retten har ikke funnet det nødvendig å komme nærmere inn på det rettslige grunnlag for de forskjellige avgifter. I tilslutning til fylkesskattesjefens nevnte brev har NBC's advokat vist til loven om merverdiavgift §16.10. og loven om investeringsavgift §4 (lov nr. 66 og 67 av 19.6.1969, jfr. endringslov 19.12.1969 nr. 95, Ot. prp. nr. 31(1969-70) 2). Om registreringsavgift av bruktbiler vises til Stortingets vedtak

Side:707

5.12.1969 (lovtidende 1. avd. 1969 1518), jfr. lov av 19.5.1933 om omsetningsavgift. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Karl Lous, Finn Backer og Frithjof Gripne):

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten, dog slik at et av rettens medlemmer dissenterer og stemmer for at byrettens dom stadfestes.

Lagmannsrettens flertall - som består av laødommerne Lous og Backer - ser slik på saken:

Det er bare forsikringsselskapet og den sikrete som står i kontraktsmessig forhold til hverandre. Hva en ny eier gjør eller ikke gjør med den skadete bilen må således i prinsippet være forsikringsselskapet uvedkommende. Det samme gjelder spørsmålet om hvilke omkostninger som påløper i forbindelse med den nye eiers eventuelle reparasjon av bilen Det er i det foreliggende tilfelle på det rene at det ville ha kostet kr. 12.294,- å reparere bilen på Johannes Minsaas' hånd. Det er også på det rene at forsikringsselskapet etter forsikringsvilkårene §9 nr. 2 kunne ha motsatt seg at Minsaas brukte den skadete bilen til innbytte, og i stedenfor krevet at han først reparerte den. Selskapet har imidlertid ikke motsatt seg at han brukte bilen til innbytte før den var reparert. Hvis selskapet mener at denne måte å ordne seg på fører til at Minsaas' tap blir mindre enn om bilen var blitt reparert på hans hånd, må det være opptil selskapet å påvise dette. Etter flertallets mening er det her ikke tilstrekkelig å vise til at Minsaas fikk et bedre tilbud fordi verkstedet ikke behøvde å beregne merverdiavgift ved sin senere reparasjon av bilen. Man må i motsatt retning ta hensyn til at registreringsavgiften på den brukte bil tjente til å trykke den pris som kunne betales Minsaas og at Minsaas generelt sett tapte på å bytte bilen inn på et så tidlig tidspunkt. Det avgjørende kan her ikke være at bilen en gang ville blitt byttet inn under enhver omstendighet. Ved at Minsaas byttet inn bilen etter 1 år istedenfor f. eks. etter 5 eller 6 år, er det klart at han lider et tap.Det er riktignok så at selskapet ikke er pliktig til å erstatte dette tap, men det følger ikke derav at det ved vurderingen av spørsmålet om Minsaas har oppnådd en vinning i forhold til om han hadde valgt det alternativ å beholde bilen og reparere denne, er rimelig å se bort fra tapet. En slik beregningsmåte ville tvert imot fremtre som særdeles urealistisk.

Det har ikke fra den ankende parts side vært gjort noe egentlig forsøk på å beregne tapet ved at Minsaas byttet inn bilen for tidlig, bortsett fra at det har vært nevnt at registreringsavgiften for den brukte bil utgjør kr. 2.100,-. Flertallet mener imidlertid at dette ikke er avgjørende, da det som nevnt tidligere må være forsikringsselskapets sak å påvise at Minsaas tjente kr§. 2.049,- ved å velge det alternativ å bytte inn den skadete bil. Noe bevis for dette kan man ikke se er ført bare ved å påvise at neste eier ikke behøvde å betale dette beløp i merverdiavgift ved reparasjon av bilen.

Som et støtteargument til fordel for den løsning man er kommet frem til, vil flertallet nevne at man rettsteknisk får den enkleste ordning

Side:708

om det ikke gjøres noen forskjell på de tilfelle der den skadede bil repareres for den sikredes regning, og der han foretrekker å bruke den skadede bil som et innbyttemiddel for å skaffe seg ny bil. Den tanke som ligger bak bestemmelsen i forsikringsavtalelovens §39 første ledd og forsikringsvilkårenes §9 nr. 1, er at sikrede ikke skal fristes til å fremkalle forsikringstilfelle. Det skulle falle vanskelig å påvise at dette hensyn kommer inn i det foreliggende tilfelle. Ser man saken fra forsikringsselskapets side vil en reduksjon av erstatningen fordi sikrede velger å bytte inn den skadede bil, fremtre som en helt tilfeldig fordel.

Lagdommer Gripne stemmer for at byrettens dom stadfestes. Forsikringstageren antas bare å kunne kreve erstattet de faktiske reparasjonsomkostninger, jfr. Alminnelige forsikringsvilkår av 1970 §9 nr. 2. Om han således reparerer bilen selv, påløper ingen merverdiavgift som han kan kreve erstattet, og det stiller seg ikke annerledes om han innretter seg på den måte som gjort i det foreliggende tilfelle. Det tap forsikringstageren lider utover de faktiske reparasjonsomkostninger, f. eks. som følge av verdiforringelse på den reparerte bil, kan han ikke kreve erstattet. - For øvrig tiltres byrettens domsbegrunnelse. - - -