Rt-1976-756
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1976-06-12 |
| Publisert: | Rt-1976-756 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 89B/1976 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A, B, C, D og E (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Mellbye, Røstad, Michelsen, Stabel, Roll-Matthiesen |
| Lovhenvisninger: | Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §59, §86, Straffeprosessloven (1887) §377, §57, §68 |
Dommer Mellbye: Politimesteren i Rogaland utferdiget 5. september 1975 fem forelegg mot henholdsvis A, B, C, D og E for forseelser mot lov av 6. mars 1964 om laksefisket og innlandsfisket §86, jfr. §57 og §59 hvoretter det under årsfredningen i sjøen fra 5. august til 30. april er forbudt i sjøen å fiske blant annet laks og å bruke, sette ut eller la stå ute redskaper som er innrettet til eller kan brukes til slikt fiske. For alle fem var grunnlaget at de 13. august 1975 alene eller 2 sammen om kvelden i sjøen utenfor Es-stranden i et område hvor laksen stod for å gå opp i Håelva satte ut et nærmere angitt antall garn, slik at da garnene neste morgen ble trukket, var det laks eller smålaks i dem.
Ingen av de 5 vedtok foreleggene, hvoretter saken ble sendt Jæren herredsrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377.
Jæren herredsrett avsa dom 19. mars 1976 med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1935, B født xx.xx.1945, D født xx.xx.1927, C født xx.xx.1911 og E født xx.xx.1906 frifinnes for tiltale for overtredelse av lov om laksefiske og innlandsfiske §86 j fr. §57 og §59, og tilkjennes saksomkostninger.»
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Rogaland har anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen. I ankeerklæringen er anført om dette:
«Retten har lagt til grunn at grensen mellom det tillatte og ulovlige fiske må trekkes ut fra objektive holdepunkter. Den har videre funnet det bevist at de garn som ble nyttet egnet seg godt for fiske etter laks, og at garnene ble satt i nærheten av Håelvas utløp innen for en avstand av 1000 meter og nærmere. Retten har videre funnet å måtte legge til grunn at områdene der garnene ble satt er bra fiskeplasser også for annen fisk enn laks. Etter å ha fastslått dette, heter det i dommen:
«Det er på den annen side klart at det var mye laks rundt munningen av Håelva på den tid de tiltalte satte ut de garn saken gjelder. Det var almen kjent at laksen på denne tid hadde vansker med å gå opp elva og at den derfor ble gående i området ved munningen og inne i selve elveoset.»
Side:757
Den samlete fangst på 17 laks og smålaks bekrefter også dette. De tiltalte som alle har lang erfaring fra fiske i området, kjente eller burde kjenne disse spesielle forhold. Retten har ikke tatt standpunkt til hvor dypt garnene stod, men det er ihvertfall på det rene at de stod grunnere enn 5 meter som er nevnt som sikker dybde i Høyesteretts kjennelse, Rt-1975-858. Jeg mener derfor at retten har stillet for små krav til den aktsomhet som loven krever.
Når det gjelder saksbehandlingen, mener jeg det er en mangel at retten ikke har tatt standpunkt til hvor dypt garnene stod i dette tilfelle. Dommen gir derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om lakseloven er riktig anvendt.»
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Utgangspunktet for vurderingen av om de garn som saken gjelder er satt ut i strid med lakselovens §59 er den fiskeeffekt de må regnes å ha, bedømt på grunnlag av alle foreliggende faktiske forhold. Jeg viser om dette til Høyesteretts kjennelse i Rt-1975-858, særlig side 859.
Om de faktiske forhold i nærværende sak har herredsretten lagt følgende til grunn:
På den angjeldende tid var det mye laks rundt munningen av Håelva. Den hadde vansker med å gå opp i elven og ble derfor gående i sjøen utenfor elvemunningen og i selve elveoset. Det var med andre ord ikke tale om laks på vandring, men en ansamling av laks som ventet på å gå opp nettopp i Håelva når vannstanden i elven ble tilstrekkelig stor.
De garn som saken dreier seg om, var brukelige for fiske av laks. Ved to av de tre garnsettinger ble det satt ut garn som tidligere var brukt til laksefiske, men da som drivgarn. Den tredje garnsetting fanget faktisk laks, ikke bare smålaks.
Farvannet hvor garnsettingen fant sted, er grunt. Det er etter rettens premisser uklart hvilken avstand det ble fra garnenes fløter til vannoverflaten. Dette burde retten ha uttalt seg mer bestemt om, men det må i alle fall være klart at avstanden ikke var over 3 + meter, og noen steder har den sikkert vært mindre.
De steder hvor garnene ble satt ut, var «bra fiskeplasser også for annen fisk enn laks». I dette ligger forutsetningsvis at stedene også var bra fiskeplasser for laks.
Om avstanden fra elvemunningen sier herredsretten at Elling og Ds to garn kan ha vært rundt 1000 meter fra denne. As og Bs seks garn lå rett ved (C og D)-garnene. Es åtte garn stod sør for elveløpet, noe nærmere enn de andre garn. Disse avstander er langt innenfor de grenser som i lakselovens §68 er satt for fullmakten til Kongen til å forby ethvert fiske blant annet med settegarn ved utløpet av vassdrag hvor det går laks.
Om resultatet av garnsettingen sier herredsretten at det ved trekkingen neste morgen var laks i garnene. Så vidt jeg forstår er det ikke bestridt at beskrivelsen av dette i foreleggene er riktig, at det ble fanget 16 smålaks og 1 laks, mens det av annen
Side:758
fisk bare ble tatt en bergsugge. Resultatet belyser ikke bare garnenes egnethet for fiske av laks, men også det relative for hold på fiskestedet mellom laks og slik sjøfisk som faller utenfor lakseloven.
Den situasjon herredsretten etter det foranstående har lagt til grunn, viser således at det var en nærliggende og sterkt påregnelig mulighet at garnene ville fange laks.
Ved vurderingen av de tiltaltes forståelse av dette faktiske bilde har herredsretten trukket inn endel momenter som jeg må knytte noen bemerkninger til.
Herredsretten har lagt til grunn at de tiltalte ikke tidligere har fått laks ved å sette garn ut på slikt dyp som det her gjel- der. Denne anførsel har bare interesse hvis ikke bare sjødybden, men også alle de andre omstendigheter, først og fremst laksemengden, har vært likeartet. Det faktiske fangstresultat synes avgjørende å godtgjøre at denne sammenligning halter.
Videre er det lagt til grunn at hobbyfiskere som de tiltalte vanligvis bruker samme slags garn både til laksefiske og fiske av vanlig sjøfisk. Jeg kan ikke se at dette forhold bidrar noe til å klarlegge fiskeeffekten av garnene i det foreliggende tilfelle. De er i og for seg egnet til å fange laks, både før og etter 5. aug.
Herredsretten har pekt på at det også etter fredningstidens begynnelse finnes laks langs størsteparten av Jærkysten. Retten peker også på at farvannet langs denne kysten er grunt, slik at det er vanskelig å få garn til å stå særlig dypt. Disse påpekninger overser det sentrale forhold at denne sak dreier seg om fiske i et munningsområde hvor det står laks og venter på å gå opp i en bestemt elv. Det gir ganske andre muligheter for å fange laks enn ved fiske utenom munningsområdene. Jeg er imidlertid i prinsippet enig i at ved avgjørelsen av om muligheten for å få laks i et redskap skal utløse forbud mot å bruke dette redskapet, slik at også fiske etter annen sjøfisk med dette redskap må gis opp, er det av betydning hvilke mengder av slik annen fisk det kan være tale om å få. Så dominerende kan denne utsikt være at muligheten av også å få noe laks må fortone seg som en uønsket eller iallfall likegyldig mulighet, og jeg vil ikke utelukke at lakseloven da ikke kan anvendes. Men i nærværende tilfelle er dette helt åpenbart ikke situasjonen.
Bedømmer man fiskeeffekten av de garn saken gjelder på grunnlag av de faktiske forhold som herredsretten har beskrevet, finner jeg det ikke tvilsomt at garnene objektivt sett er satt ut i strid med lakselovens §59. For straffverdigheten av dette blir da de tiltaltes subjektive forhold avgjørende.
Herredsretten har etter bevisførselen ikke funnet at det er godtgjort at de tiltalte har forstått at deres garn, slik de var satt ut, kunne brukes til fiske av laks. Dette er et spørsmål om de tiltaltes faktiske forståelse, og for så vidt må herredsrettens dom legges til grunn. For anvendelsen av lakselovens §86 er det imidlertid tilstrekkelig med uaktsomhet. I herredsrettens be- visbedømmelse ligger. så vidt jeg kan forstå dommen. ikke at
Side:759
de tiltalte har vært i villfarelse om noen av de faktiske momenter jeg i det foregående har gjennomgått. Spørsmålet blir således alene om de tiltalte har foretatt en aktsom vurdering av disse omstendigheter når de baserte seg på at deres garn i dette tilfelle ikke ble brukt til å fange laks. Jeg finner det Klart at herredsretten ved sin besvarelse av dette spørsmål har anvendt en for lemfeldig aktsomhetsnorm. Slik situasjonen her var, måtte en forsvarlig vurdering føre til at disse garn ville komme i konflikt med fredningsbestemmelsen som de tiltalte har erkjent at de visste om.
Jeg stemmer etter dette for slik
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Michelsen, Stabel og Roll-Matthiesen: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Inger Labråthen med domsmenn):- - -
Etter de tiltaltes egne erkjennelse og det som ellers er fremkommet under hovedforhandlingen, er det på det rene at de tiltalte alle hadde satt ut garn i nærheten av Håelvas munning om kvelden den 13. august 1975. Årsfredningen av laks hadde inntrådt den 5. august, og etter lakselovens §59 var det derved forbudt å fiske laks. Det må også anses bevist at da garna neste morgen ble trukket besto fangsten av laks/smålaks slik som det er angitt i foreleggene.
I henhold til Høyesteretts praksis i tilsvarende saker er det ikke tilstrekkelig at det er satt ut redskap som faktisk kan nyttes til fiske av laks eller sjøørret for at lakselovens §59 skal anses overtrådt. Det er lagt til grunn at fiskerne også må ha hatt til hensikt å fiske laks, uten dog at det kan kreves at fiske av laks har vært hovedmotivet med utsetting av redskapen. Etter lakselovens §86 er overtredelse av loven straffbar både i forsettlig og i uaktsom form. Retten antar at grensen mellom det fiske som må anses forbudt etter fredningsbestemmelsene, og det ordinære sjøfiske som er tillatt, må bli å trekke etter objektive holdepunkter. Avgjørende må være den type redskap som er benyttet, måten den er satt ut på, forekomsten av fredet fisk og av annen fisk i området m.v. tilsier at redskapen har siktemål å fange laks, og slik at bestemmelsene også er overtrådt om dette skyldes uaktsomhet av fiskeren.
I dette tilfelle hadde 2 av de tiltalte, A og B ute en garnsetting bestående av 6 stk. 10 omfars senegarn natten mellom 13. og 14. august. Garna var satt ut et stykke nord for Håelvas utløp. Garna var satt som bunngarn, med stein nedentil. A og B hadde også benyttet de samme garn til laksefiske tidligere på sommeren, men da som drivgarn.
C og D hadde samme kveld satt ut 2 stk. 14 omfars nylongarn. Garna var kjøpt som seigarn, og var ikke blitt benyttet til laksefiske. Garnsettingen lå rett ved A og Bs garnsetting. Retten legger til grunn at avstanden fra garna til munnin-
Side:760
gen av Håelva kan ha vært rundt 1000 m. Avstanden fra land var vesentlig kortere.
Es garnsetting besto av 8 stk. 10 + omfars garn. Han hadde satt sine garn sør for elveutløpet, - noe nærmere enn de tidligere nevnte. Retten finner å måtte legge til grunn at områdene der garna ble satt er bra fiskeplasser også for annen fisk enn laks. En bygger her både på de forklaringer de tiltalte har avgitt, og vitneforklaringer fra folk som er kjent med fiske i området. Det er på den annen side klart at det var mye laks rundt munningen av Håelva på den tid de tiltalte satte ut de garn saken gjelder. Det var alment kjent at laksen på denne tid hadde vansker med å gå opp elva, og at den derfor ble gående utenfor i området ved munningen og inne i selve elveoset.
Det er omtvistet i saken hvor dypt garna var satt. Det er på det rene at de var satt som bunngarn, og ikke som flytegarn, men hvor mange meter under overflaten garnas overkant var, er angitt forskjellig. Vitnene, lensmannsbetj. Andersen og fiskerioppsynsmann Haugstad, dro om morgenen opp garnsetting tilhørende A og B, og gamsettingen til E, og de kom også til mens C og D var i ferd med å ta opp sin garnsetting. Fiskerioppsynsmannen og lensmannsbetjenten var blitt anmodet om å foreta kontroll på stedet da det ble antatt at det foregikk fiske i strid med fredningsbestemmelsene i området. Haugstad oppgir at etter hans mening var garnsettingen til A og B ca. 1 m under overflaten - toppen 2 meter. Han antar også at Cs garnsetting var toppen 2 m under overflaten, mens Es kan ha vært noe dypere. De tiltalte har forklart at de mener garna var blitt satt iallefall 3,5 meter under overflaten.
De tiltalte har forklart - uten at det er fremkommet noe som gir grunn til å dra forklaringen i tvil - at de tildels i svært mange år har drevet fiske i området etter fredningen er inntrådt på samme måte som det ble gjort i dette tilfelle, altså ved å sette bunngarn, uten at det noen gang har vært påtalt, og at slik fiske har vært regnet som lovlig. Det er ikke fremlagt klare opplysninger om i hvilken grad det faktisk forekommer at man i området har fått laks ved å sette bunngarn, og hvor nær overflaten disse i så tilfelle var. De tiltalte forklarer alle for retten at de ikke tidligere har fått laks på denne måte, og retten finner at deres forklaringer på dette punkt ikke kan settes tilside.
Retten kan ikke se at det som er fremkommet under hovedforhandlingen gir grunnlag for å fastslå at det for noen av de tiltaltes vedkommende var formålet med garnsettingene å fiske laks. Det som da blir spørsmålet er om dette må bli å anse som en «bihensikt» på den måte at de tiltalte har satt ut garna i den hensikt å fange den fisk de måtte få tak i på stedet - det være seg laks eller annen sjøfisk. Det kan eventuelt også være spørsmål om de tiltalte, dersom de ikke tenkte på muligheten av å få laks, likevel har satt garna på en slik måte at, og på slik sted at de burde være klar over at redskapen var vel egnet til å fange laks. Hva angår det første av disse spørsmål finner retten dette tvilsomt. At garna kunne nyttes til laksefiske må anses uomtvistelig ettersom det faktisk var gått laks i dem. Samtlige av de tiltalte er imidlertid hobbyfiskere, og de deltar, - eller har iallefall deltatt - i laksefiske. At de under slike omstendigheter benytter de samme garn
Side:761
til flere formål synes svært naturlig. At garn er av en type som gjør at det kan nyttes under laksefiske kan ikke medføre at det er forbudt å benytte dette i den fredningstiden for laks. Stedet der garna ble satt må som nevnt være å anse som en god fiskeplass især for torsk og sei og er såvidt skjønnes også en populær alminnelig brukt fiskeplass. Det kan spørres om de tiltaltes garn - eller noen av disse - sto så høyt i vannet at de derved var egnet til å ta laks. Det er i Høyesteretts dom i Rt. for 1975 angitt at sikker grense må settes til min. 5 meter - altså mer enn den dybde garna her var satt i. Retten kan imidlertid ikke se at det er ført bevis for at det å sette ut garn på dybde som her er gjort er ensbetydende med at man setter ut redskap som tar helt eller delvis tar sikte på å fange laks. En annen ting er at man faktisk kan oppleve å få laks både på slike dybder, og også om man går adskillig dypere. Retten anser spørsmålet tvilsomt, men finner at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at de tiltalte har satt ut redskap med tanke også på å fiske laks. Hva angår spørsmålet om de har overtrådt fredningsbestemmelsene ut fra uaktsomhet finner retten å måtte legge utslagsgivende vekt på at fiske av samme type som det saken gjelder lenge synes å ha vært drevet, og at det er uvaniig å få laks ved dette. En har også vurdert betydningen av at også de tiltalte måtte kjenne til at her var laks i området, men har ikke funnet å kunne tillegge dette utslagsgivende vekt. Det må antas at det også etter fredningstidens inntreden finnes laks langs størsteparten av Jærkysten. Det vil etter rettens oppfatning være å gå for langt om man av hensyn til en effektiv praktisering av fredningsbestemmelsene i praksis skulle forby ordinært garnfiske i dette område. Det kan i denne forbindelse også pekes på at farvannet her i tillegg er grunt, slik at de praktiske vansker med å finne en form for fiske med garn som klart lovlig kunne utøves, vil være desto større. Retten vil videre påpeke at den ikke ser det bevist at fisken vaket på den tid de tiltalte satte ut garna. Retten finner ingen grunn til å betvile vitneutsagn på dette punkt, men viser til at det ikke er framkommet opplysninger om at det var på den tid garna ble satt at man så fisken vake.
Især sett på bakgrunn av det faktiske fangstresultat de tiltaltes garnsetting gav har retten funnet saken svært tvilsom. De tvil som foreligger må imidlertid komme de tiltalte til gode, og de blir derved alle å frifinne. - - -