Rt-1976-766
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1976-03-26 |
| Publisert: | Rt-1976-766 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 96K/1976 |
| Parter: | Viljen Tengesdal m.fl. (høyesteretts advokat Anders Rekve) mot Maudal Kraftverk (advokat Rolf Undem). |
| Forfatter: | Heiberg, Lorentzen, Elstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Vassdragsloven (1940) §136, §176, §179 |
På vegne av 141 grunneiere langs Bjerkreimsvassdraget begjærte høyesterettsadvokat Anders Rekve skjønn til fastsettelse av erstatning m.v. for skade på fiske og ulempe for gjerdehold
Side:767
som følge av Maudal kraftverks regulering. I begjæringen var også nevnt skade på vassforsyning og for driften av et eldre elektrisitetsverk.
Dalane herredsrett avviste saken under henvisning til at det i 1947 ble holdt skjønn til fastsettelse av erstatninger for kraftverkets regulering av vassdraget. Avvisningen ble i første rekke begrunnet med at kravene i forbindelse med skade på fiske og ulempe for gjerdehold var avgjort i 1947-skjønnet. Avvisningen ble gjort gjeldende også for grunneiere som ikke selv eller ved rettsforgjengere hadde vært parter i 1947-skjønnet, da skjønnsbegjæringen ikke ga opplysning om hvilke av de 141 grunneiere som ikke var parter ved det tidligere skjønn.
Etter kjæremål fra grunneierne opphevet Gulating lagmannsrett avvisningskjennelsen for omtrent halvparten av grunneierne som ikke selv eller ved rettsforgjengere hadde vært parter i 1947-skjønnet. Forøvrig ble avvisningen fastholdt. Lagmannsretten fant at 1947-skjønnet hadde behandlet spørsmålet om skade på fisket, fordi det var gitt erstatning for skade på laksefisket nedenfor Fotlandsfossen, og skjønnsretten hadde uttalt at fisket ovenfor fossen var ubetydelig og ikke var skadet. Videre fant lagmannsretten at også spørsmålet om ulemper for gjerdehold var behandlet, fordi det var gitt slik erstatning for enkelte eiendommer.
Etter kjæremål fra grunneierne uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Kjæremålet gjelder lagmannsrettens delvise stadfestelse av skjønnsrettens kjennelse om avvisning av saken fordi erstatningskravene var rettskraftig avgjort ved skjønnet i 1947. Kjæremålet blir således å behandle etter bestemmelsene i tvistemålslovens §404 nr. 1.
Ved skjønnet av 1947 ble grunneierne stevnet ved offentlig kunngjøring. Av eierne av de kjærende parters eiendommer var det bare omlag halvparten som møtte fram og ble registrert som parter. Blant den del som møtte fram ved rettsmøtene, var det ingen som fremsatte krav om erstatning for skade på fisket. Skade på fiske som tilligger de kjærende parters eiendommer, kan da ikke anses medtatt i 1947-skjønnet jfr. vassdragslovens §136. Det endrer ikke dette forhold at enkelte grunneiere i andre deler av vassdraget krevde erstatning for skade på laksefisket, og at enkelte også fikk tilkjent slik erstatning. Som referert av lagmannsretten er det i skjønnsgrunnene av 1947 en bemerkning om at skjønnsretten antok at fisket i den nå aktuelle del av vassdraget var betydningsløst og ikke ville bli skadet. I og med at det ikke var reist krav om erstatning, kan denne bemerkning ikke være avgjørende for de kjærende parters adgang til nå å kreve skjønn til vurdering av eventuell skade på fisket.
Det er opplyst at det under skjønnet i 1947 var to av de kjærende parter eller deres rettsforgjengere som fremmet krav om erstatning for ulemper for gjerdehold. Videre er det opplyst
Side:768
at disse krav gjaldt spesielle forhold ved en sideelv, og at disse to parter ikke nå vil gjøre krav om ny erstatning i forbindelse med gjerdeholdet. At 1947-skjønnet behandlet de to nevnte krav om erstatning, kan ikke bety at ulemper for gjerdeholdet var medtatt i skjønnet også for det store antall grunneiere som ikke hadde reist slike krav. De øvrige kjærende parter må således ha krav på å få spørsmålet om erstatning for ulemper for gjerdeholdet behandlet ved fortsatt skjønn.
De kjærende parter eller deres rettsforgjengere reiste under 1947-skjønnet heller ikke krav om erstatning for ulemper med hensyn til vannforsyning eller for skader og ulemper for elektrisitetsverket på Gjedrem. Disse spørsmål er i det hele tatt ikke berørt i skjønnsgrunnene. De kjærende parter må da ha adgang til å fremme slike krav ved fortsatt skjønn etter vassdragslovens §136. Kravene var nevnt i skjønnsbegjæringen av 1. september 1973 og ble gjentatt i kjæremålserklæringen til lagmannsretten. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om skjønnsbegjæringens omtale av disse krav var tilstrekkelig til at de kjærende parter hadde rett til å få det nye skjønn fremmet selv om kravene om erstatning i forbindelse med fiske og gjerdehold ble avvist. Omtalen i skjønnsbegjæringen må i allfall være tilstrekkelig til at kravene om erstatning i forbindelse med vannforsyning og Gjedrem-verket ikke kan avvises når skjønnet fremmes til behandling av kravene om erstatning for skade på fiske og gjerdehold.
Etter dette finner kjæremålsutvalget at Dalane herredsretts kjennelse av 20. mars 1974 må oppheves i sin helhet og likeledes punktene 2 og 3 i lagmannsrettens kjennelse. Utvalget er enig med lagmannsretten i at den videre behandling av saken ved herredsretten bør skje med ny administrator og nye skjønnsmenn.
Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på angrepet på den saksbehandling som lå til grunn for kjennelsen av 20. mars 1974.
Etter det resultat kjæremålsutvalget er kommet til, må de kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for skjønnsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Deres prosessfullmektig har inngitt oppgave i henhold til tvistemålslovens §176 annet ledd, jfr. §179 annet ledd. Ifølge oppgaven utgjør de kjærende parters utlegg i alt kr. 10.117,60. Saksomkostningene settes til kr. 23.000.
Kjennelsen er enstemmig.»