Rt-1976-815
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1976-06-23 |
| Publisert: | Rt-1976-815 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 95/1976 |
| Parter: | G. A. Treschow (høyesterettsadvokat Eivind Rynning) mot Siljan kommune (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan). |
| Forfatter: | Roll-Matthiesen, Stabel, Tønseth, Christiansen, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §5, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §380, §384, §385, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Bygningsloven (1965) §36, §4 |
I medhold av bygningslovens §36 nr. 1 samtykket Kommunal- og arbeidsdepartementet i brev av 18. mai 1973 i at Siljan kommune eksproprierer 110 dekar grunn av eiendommen gnr. 16 bnr. 5 i Siljan, tilhørende brukseier G. A. Treschow. Det ble senere klarlagt at det grunnareal ekspropriasjonstillatelsen gjaldt delvis ligger under gnr. 17 bnr. 8, som også tilhører G. A. Treschow.
Siljan kommune begjærte skjønn 18. januar 1974. Skien og Porsgrunn byrett avsa den 21. august 1974 skjønn med denne slutning:
«1. Erstatningen for det areal på ca. 110 da som Siljan kommune krever avsatt fra G. A. Treschows eiendommer gnr. 16 bnr. 5 og gnr. 17 bnr. 8 i Siljan herred fastsettes til kr. 0,95 pr. m2.
2. Den rentefot som omtales i skjønnsforutsetningens punkt 4, settes til 7 - - sju - - prosent p.a.
3. I erstatning for utlegg til juridisk hjelp betaler Siljan kommune innen 2 - - to - - uker fra forkynning av dette skjønn - - til G. A. Treschow 4.000,- - - - firetusen - - kroner.
4. G. A. Treschow tilkjennes ikke erstatning for utlegg til tekniskhjelp.»
G. A. Treschow påanket skjønnet til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Lagmannsretten avsa den 9. september 1975 dom med slik domsslutning:
«1. Skien og Porsgrunn byretts skjønn av 21. august 1974 stadfestes med den endring at Siljan kommune innen 2 - - to - - uker fra forkynnelsen av denne dom betaler til G. A. Treschow 1.050 - - ettusenogfemti - - kroner som erstatning for omkostninger ved teknisk bistand.
2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»
G. A. Treschow med høyesterettsadvokat Eivind Rynning som prosessfullmektig har ved ankeerklæring av 13. november 1975 påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Det ble i ankeerklæringen nedlagt påstand om opphevelse av skjønnet av 21. august 1974, hjemvisning av saken til ny behandling av Skien og Porsgrunn byrett med ny sammensetning av skjønnsretten, samt om saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
Side:816
Siljan kommune med høyesterettsadvokat Bjørn Dalan som prosessfullmektig avgav den 20. april 1976 tilsvar i saken. Tilsvaret er sålydende:
«Ankeerklæring av 13.11.1975 fra h.r.adv. Rynning som har ligget i påvente av Høyesteretts plenumsdommer vedrørende fortolkningen av lov 26.1.1973, er forkynt for meg 22.3.1976. Lagmannsretten har gitt meg frist til 27.4.1976 med tilsvar.
På bakgrunn av Høyesteretts plenumsdommer kan det på flere punkter reises tvil om Skien og Porsgrunn byrett i sitt skjønn av 21.8.1974 og Agder Lagmannsrett i sin dom av 9.9.1975 har lagt til grunn den fortolkning av loven av 26.1.1973 som Høyesterett har fastslått i plenumsdommen av 27.1.1976 i Kløftasaken. Siljan kommunestyre har derfor i møte 8.4.1976 enstemmig vedtatt å nedlegge påstand om at skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling slik at skjønnsretten kan behandle hele saken på ny i samsvar med den lovfortolkning Høyesterett har fastslått skal følges.
H.r.adv. Eivind Rynning og jeg har diskutert saken. Vi er blitt enige om å begjære saken overført til skriftlig behandling etter rettergangslovens §380 og vi vil nedlegge samme påstand.
Høyesterett har i sin dom i Kløftasaken i hovedtrekkene løst forholdet mellom erstatningsloven av 26.1.1973 og Grunnlovens §105. Disse tvistespørsmålene har derfor ikke lenger aktualitet i denne ankesaken.
Partene er enige om at skjønnsrettens premisser i nedenfor nevnte spørsmål reiser tvil om retten har fulgt den rette lovforståelse slik den er kommet til uttrykk i plenumsdommene.
1. Skjønnsretten har bygget hele sin verdsetting på skogbruksverdien. Retten sier at verdsetting etter bruksverdi som skog ikke vil føre til vesentlig lavere verdi enn den som «generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk». Når det gjelder forståelsen av det siterte uttrykk i lovens §5 nr. 1, er skjønnsrettens premisser meget knappe og gjør det ikke mulig å se om en korrekt forståelse av loven er lagt til grunn for skjønnet, se Rt-1976-1 på side 13 og 14.
Det kan således være tvil om retten med tilsvarende eiendommer bare har sett på andre skogbrukseiendommer i distriktet eller har medtatt også tomtearealer.
I Kløftasaken har Høyesteretts flertall pekt på at det etter erstatningslovens formål og også ut fra hensynet til Grunnlovens §105 må være så vel den faktiske bruk som den bruk arealene er egnet til som er relevant. Er et areal egnet til bebyggelse og har det i kraft av dette en fast etablert tomteverdi, blir det den verdi som er sammenligningsgrunnlag.
2. Skjønnsretten har videre nevnt at en vurdering av arealet etter tomteverdi ikke vil gi noen vesentlig høyere verdi enn vurdering på grunnlag av bruksverdien som skog.
I plenumsdommen i Kløftasaken peker Høyesteretts flertall på, se Rt-1976-1 på side 3, at skjønnsretten som utgangspunkt plikter å gi mererstatning når det kan påvises et
Side:817
misforhold mellom verdisettingen etter §4 og den høyere verdi som §5, nr. 1 angir. Det kan ikke kreves at misforholdet er vesentlig.
Skjønnsrettens korte premisser etterlater etter dette tvil om hva skjønnsretten har ment med «vesentlig». Når Høyesterett fastslår at det kun må konstateres et misforhold, og at det ikke er avgjørende om dette er vesentlig, må en ankedomstol ha fullt klarlagt hva en skjønnsrett legger i begrepet for å kunne konstatere om det foreligger riktig eller feil rettsanvendelse. Tvil om dette spørsmål er feil i saksbehandlingen som er grunnlag for opphevelse av skjønnet.
3. Skjønnsretten sier også i sine premisser at den under ingen omstendighet finner det rimelig i dette tilfellet å tilkjenne noen erstatning utover bruksverdien som skog, jfr. lovens §5, nr. 1 og 2.
I plenumsdommen i Kløftasaken, Rt-1976-1 ff har Høyesterett enstemmig kommet til at det ikke kan tillegges skjønnsrettene ut fra en konkret rimelighetsvurdering å avgjøre om mererstatning etter §5 skal tilkjennes. skjønnsrettens anførsler om at den ikke finner det rimelig å tilkjenne mererstatning etter §5 etterlater derfor sterk tvil om retten har fulgt den rettsoppfatning som Høyesterett gir uttrykk for i plenumsdommen, Rt-1976-1 ff.
4. Lagmannsretten har i sin dom av 9. september 1975 akseptert skjønnsrettens premisser og funnet disse holdbare i henhold til de krav som stilles etter skjønnslovens §28. Lagmannsretten har imidlertid ikke drøftet spørsmålet om forholdet til Grunnloven, og etter plenumsdommene er partene enige om at lagmannsretten har stillet for små krav til innholdet av skjønnspremissene.
5. Etter dette har det liten interesse å prosedere spørsmålet om rettsanvendelsen i dette tilfellet er riktig, idet skjønnsrettens premisser ikke gir tilstrekkelig holdepunkt for en forsvarlig bedømmelse. Dette må regnes for feil saksbehandling som etter skjønnslovens §28, jfr. rettergangslovens
§384 og 385, må føre til at skjønnet oppheves.
Partene er som nevnt enige om å begjære anken overført til skriftlig behandling etter rettergangslovens §380. Partene vil nedlegge en felles påstand gående ut på at skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling av skjønnsretten idet hvert par bærer sine saksomkostninger.
Påstand:
Skien og Porsgrunn byretts skjønn av 21. august 1974 oppheves og hjemvises til ny behandling av byretten idet hver part bærer sine saksomkostninger.»
Brukseier G. A. Treschow v/høyesterettsadvokat Eivind Rynning har anført følgende i prosesskrift av 22. april 1976:
«Jeg har mottatt gjenpart av ankemotpartens tilsvar til Høyesterett av 20. ds. og erklærer herved at min part og jeg fullt ut tiltrer dette. Jeg slutter meg således til begjæringen om at
Side:818
anken overføres til skriftlig behandling og endrer min påstand i ankeerklæringen til følgende
Påstand:
Skien og Porsgrunn byretts skjønn av 21. august 1974 oppheves og hjemvises til ny behandling av byretten idet hver part bærer sine saksomkostninger.»
Justitiarius i Høyesterett har den 24. mai 1976 bestemt at saken skal gå over til skriftlig behandling, jfr. tvistemålslovens §380. Begge parter har meddelt at de ikke anser det nødvendig med ytterligere innlegg i saken.
Høyesterett finner at partenes felles påstand om opphevelse av skjønnet må tas til følge.
Etter skjønnsrettens beskrivelse av saksforholdet må det være riktig at retten ved verdsettelsen tok utgangspunkt i de avslåtte arealers verdi som skogbruk, jfr. §4 i loven av 26. januar 1973.
Skjønnsretten fant videre at det ikke var grunnlag for å foreta høyere verdsettelse etter lovens §5. Om dette heter det i skjønnet:
«Noe tillegg til skogbruksverdien etter foran nevnte lovs §5 - - slik som subsidiært påstått av saksøkte - - finner ikke retten grunnlag for. Uten hensyn til om en trekker vide eller snevre grenser for «distriktet», hvor tilsvarende eiendommer skal danne sammenlikningsgrunnlaget, finner ikke retten at verdsetting etter bruksverdi som skog i dette tilfelle fører til en vesentlig lavere verdi enn den som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet «etter deres vanlige bruk». I denne forbindelse vises til det som foran er anført om eiendommenes bruk. En vurdering av ekspropriasjonsarealet etter tomteverdi, ville for øvrig, etter rettens mening - - ikke gi vesentlig høyere verdi enn vurdering på grunnlag av bruksverdien som skog. Dette fordi det vil kreve så store investeringer å gjøre feltet byggeklart at det ikke ville bli mye igjen for grunnen om prisene på tomtene skal kunne holdes på et nivå som det vil være realistisk å regne med. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet, idet den under ingen omstendighet finner det rimelig i dette tilfelle å tilkjenne noen erstatning utover bruksverdien som skog, jfr. lovens §5 nr. 1 og 2.»
Den her gjengitte begrunnelse kan tyde på at skjønnsretten til dels har bygd på en annen forståelse av ekspropriasjonserststningslovens §5 enn den som er lagt til grunn av Høyesterett i Kløfta-saken, Rt-1976-1. Og skjønnsgrunnene, som på dette punkt er meget knappe, er i alle fall ikke tilstrekkelige til å vise at det var riktig når retten fant at det i dette tilfelle ikke var grunnlag for mererstatning etter lovens §5.
Det her anførte er etter Høyesteretts mening tilstrekkelig til at skjønnet må oppheves, og det er ikke grunn til å gå ytterligere inn på det som er anført i tilsvaret av 20. april 1976.
Høyesterett tilføyer at anken også gjelder krav om erstatning for «tapt treforedlingsgevinst», et spørsmål som ikke berøres av det foreliggende opphevelsesgrunnlag. Høyesterett
Side:819
finner imidlertid at skjønnet også for så vidt bør oppheves, således at retten ved det nye skjønn kan behandle hele saken.
Kjennelsen er enstemmig:
Slutning:
Skien og Porsgrunn byretts skjønn av 21. august 1974 oppheves.
Saken hjemvises til ny behandling av Skien og Porsgrunn byrett.