Rt-1976-819
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1976-06-25 |
| Publisert: | Rt-1976-819 |
| Stikkord: | Straffutmåling, Foreldelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 96/1976 |
| Parter: | Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Blom, Roll-Matthiesen, Mellbye, Bølviken, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §3, §67, Særavgiftsloven (1933) §2, Prisloven (1953) §15, §24, §52, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Straffeprosessloven (1887) §392, §255, §256, §62, §63, §64, §69, Lov om pris- og rasjoneringsføresegnen (1948) §14, §4, §59, §5, §6, §7, §27, §33, §34, §42 |
Dommer Blom: Oslo byrett avsa 14. oktober 1974 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1932, dømmes for overtredelse av lov om omsetningsavgift av 19. mai 1933 nr. 11, §2 annet ledd, jfr. straffelovens §256, jfr. §255, lov om merverdiavgift av 19. juni 1969, nr. 66, §72 annet ledd, 1. pkt., jfr. §34 første ledd og §72 første ledd, jfr. §27, §33 og §42 samt lov av 26. juni 1953 om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold §52, jfr. §24, jfr. Kgl.res. av 1. juli 1960 om nye prisforskrifter for byggearbeider §4 femte ledd, jfr. §2, samme lovs §52, jfr. §24. jfr. samme Kgl. res. §3 og §4, samme lovs §52, jfr. §15 og samme lovs §52, jfr. §24, jfr. samme Kgl. res. §7, alt sammenholdt med straffelovens §62 og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 9 - - ni - - måneder som tillegg til den straff han ble idømt ved Oslo byretts dom av 26. oktober 1972, jfr. straffelovens §64.
A, dømmes til innen 14 - - fjorten - - dager å betale til:
1. Firma Petter Korseth, v/ Svenn Korseth .... kr. 24315,29
2. Edith Christensen Nerdrum » 6.150,-
3. Alfhild Gulliksen » 815,-
4. Egil Oulie-Hansen » 1.696,96
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Side:820
Domfelte krevde fornyet behandling ved lagmannsrett, og hevdet i begjæringen også at den idømte straff var urimelig hard. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 21. november 1974 å tillate lagmannsrettsbehandling for så vidt angår domfellelsen etter prisloven. Saken kom først opp i lagmannsretten 15. mars 1976. Under forhandlingene der erkjente tiltalte seg skyldig i alle punkter i tiltalen og godtok byrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Han frafalt sin begjæring om fornyet behandling ved lagmannsrett, men erklærte anke over byrettens straffutmåling. Saken ble deretter hevet for lagmannsretten, og anken ble 2. april 1976 henvist til Høyesterett.
Utenom anken har forsvareren under henvisning til straffeprosesslovens §392 annet ledd gjort gjeldende at domfelte må frifinnes etter hovedtiltalens II. Dette er jeg enig i. Denne tiltalepost gjelder merverdiavgiftslovens §72 første ledd, og det straffbare forhold, unnlatelse av å sende melding om avgiftspliktig næringsvirksomhet til fylkesskattesjefen, er henført til tiden 1. januar 1970 til 8. mars 1971. Merverdiavgiftslovens §72 første ledd setter straff av bøter eller fengsel inntil ett år for forsettlig overtredelse og bøtestraff ved uaktsomhet. Etter straffelovens §67, slik den lyder etter endring 14. april 1972, er foreldelsesfristen i begge tilfelle to år. Tiltalen er uttatt 9. april 1973, altså mer enn to år etter at det straffbare forhold opphørte, og etter det aktor og forsvarer har opplyst, er fristen ikke tidligere avbrutt ved rettergangsskritt som medfører at den mistenkte får stilling som siktet, jfr. straffelovens §69 første ledd. Det følger videre av straffelovens §3 at det er de nye og for tiltalte gunstigere bestemmelser om foreldelse som får anvendelse, da forfølgning ikke er lovlig påbegynt før lovendringen. Domfelte må således frifinnes etter hovedtiltalens III.
Når det gjelder tilleggstiltalen etter prisbestemmelsene, har forsvareren videre utenom anken gjort gjeldende at dommen må oppheves fordi retten ikke har tatt standpunkt til om forholdet var forsettlig eller uaktsomt og det derfor ikke er mulig å avgjøre om forholdet er foreldet. Om dette skal jeg bemerke:
Tilleggstiltalen gjelder i sin helhet overtredelser av prislovens §52. §52 første ledd setter straff av bøter eller fengsel inntil ett år for forsettlig overtredelse av loven, og etter annet ledd kan det under særdeles skjerpende omstendigheter anvendes fengsel inntil tre år. Uaktsom overtredelse straffes etter §52 tredje ledd med bøter. Ved de foreldelsesbestemmelser som gjaldt inntil 14. april 1972 var foreldelsesfristen ved uaktsomt forhold bare ett år, og tilleggstiltalen er uttatt 18. mai 1973. Det følger av dette at straffansvaret etter tilleggstiltalen vil være foreldet hvis tiltaltes forhold bare er uaktsomt. Så langt er jeg enig med forsvareren.
Jeg er også enig i at det er en mangel ved byrettens domsgrunner at det ikke uttrykkelig tas standpunkt til skyldformen, men leser jeg dommen i sammenheng, kan jeg ikke være i tvil om at retten har bedømt forholdet som forsettlig. Dette er helt
Side:821
klart for så vidt angår tilleggstiltalens II, III og IV. Det lar seg ikke hevde at tiltalte ikke har visst at han unnlot å spesifisere sine regninger, unnlot å gi prisnemnda de opplysninger den bad om, og at han unnlot å føre hovedregnskap og særregnskap. En mulig villfarelse fra tiltaltes side her kan bare referere seg til selve prisbestemmelsens innhold, og vil således være en rettsvillfarelse som ikke betar handlingene deres forsettlige karakter. Når det gjelder tilleggstiltalens I, fire tilfelle av ulovlig prisberegning, kan det heller ikke være tvil om at tiltalte visste hvilken pris han beregnet, og etter det byretten har ansett bevist om tiltaltes virksomhet, må jeg legge til grunn at han også kjente omfanget av de arbeider han beregnet prisen for. Men når så er tilfellet, må forholdet anses forsettlig. Jeg kan således ikke se at dommens riktighet fremstiller seg som tvilsom.
Når det gjelder anken over straffutmålingen, har statsadvokaten gitt uttrykk for at en viss nedsettelse av straffen er på sin plass, og dette er jeg enig i. Byrettens straffutmålingsbetraktninger viser riktignok at domfeltes forhold er så graverende at det er nødvendig med en streng reaksjon. Men selv om det til dels skyldes ham selv at saken har trukket så lenge ut, står det dog fast at saken gjelder forhold som nå ligger meget langt tilbake i tiden, og dette kan ikke unngå å ha konsekvenser for avgjørelsen av hvilken straff som skal utmåles.
Under disse særegne omstendigheter er jeg kommet til at det må være tilstrekkelig med en fengselsstraff på 120 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Tiltalte frifinnes for overtredelse av lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66 §72 første ledd, jfr. §27 - - hovedtiltalens III.
2. I byrettens dom gjøres for øvrig den endring at straffen settes til fengsel i 120 - - ett hundre og tjuc - - dager.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Mellbye, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Terje Torp med domsmenn):
A, født xx.xx.1932. Han har vært uten arbeid i ett år p.g.a. at han gikk konkurs, er sykmeldt og har kr. 100,- pr. dag i sykepenger. Gift og har 4 barn å forsørge, alle fire barnene er under 6 år. Tidligere straffedømt 2 ganger, 1 promilledom i 1961 og en dom 26/10.1972 for overtredelse av prisloven. Bøtlagt 6 ganger.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokaten i Oslo den 9. april 1973 er han satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:
I. lov om omsetningsavgift av 19. mai 1933 nr. 11, §2 annet ledd jfr. straffelovens §256, jfr. 255, - - - - - -
ved i 1969 som innehaver og daglig leder av det personlige firma A,- - - - - -, å ha forbrukt til egne og/eller andres formål eller
Side:822
firmaets drift, omsetningsavgift med tilsammen kr. 11.114,- iberegnet i mottatt vederlag ved avgiftspliktig omsetning, eller å ha medvirket hertil,
II. lov om merverdiavgift av 19. juni 1969, nr. 66, §72 annet ledd, 1. punktum, jfr. §34 første ledd, - - -
ved i tidsrommet 1970-1971, som innehaver og daglig leder av det personlige firma, A, Rådhusgaten 1- - 3, Oslo, ikke å ha betalt til statskassen merverdiavgift for 1. eller flere terminer i perioden 1.- - . termin 1970, og 1.- - . termin 1971, med tilsammen kr. 25.202,- iberegnet i mottatt vederlag med avgiftspliktig omsetning, eller å ha medvirket hertil,
III. lov om merverdiavgift av 19. juni 1969, nr. 66, §72 første ledd, jfr. §27, - - - - - -
ved i tiden 1. januar 1970 til 8. mars 1971, som innehaver og daglig leder av det personlige firma, A, Rådhusgaten 1- - 3, Oslo, å ha drevet avgiftspliktig næringsvirksomhet uten å ha sendt melding om dette til fylkesskattesjefen i Oslo, eller å ha medvirket hertil,
IV. lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66, §72 første ledd, jfr. §33, - - - - - -
ved i tidsrommet 1971- - 1972 som innehaver og daglig leder av det personlige firma A, Rådhusgaten 1- - 3, Oslo, ikke å ha sendt omsetningsoppgaver til fylkesskattesjefen i Oslo, for 2.- - 6. termin 1971, og 1.- - 5. termin 1972, eller å ha medvirket hertil,
V. lov om merverdiavgift av 19. juni 1969, nr. 66, §72 første ledd, jfr. §42, - - - - - - ved i 1970- - 1972, som innehaver og daglig leder av det personlige firma, A, Rådhusgaten 1- - 3, Oslo, ikke å ha innrettet bokføringen, slik at avgiftsmyndighetene har grunnlag for å kontrollere omsetningen og utgående og inngående avgift, eller å ha medvirket hertil.
Straffelovens §62 får anvendelse.
Ved tilleggstiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokaten i Oslo den 18. mai 1973 er han videre satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:
I. lov av 26. juni 1953 om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold §52, jfr. §24, jfr. Kgl. res. av 1. juli 1960 om nye prisforskrifter for byggearbeider §4, S. ledd, jfr. §2,
bestemmelsen om at ervervsdrivende må for byggearbeid som utføres etter regning ikke ta eller kreve høyere pris enn svarende til kostnadene med tillegg av rimelig fortjeneste og omsetningsavgift i den utstrekning slik avgift skal betales, og det må bare regnes med kostnader som faktisk har gått med, dog ikke med større beløp enn nødvendig ved rasjonell og forsvarlig utføring av arbeidet, og ved beregningen må ikke tas med merkostnader som skyldes uforsvarlig planlegging eller dårlig ledelse av arbeidet eller mangelfull utnyttelse av arbeidskraft, av materialer eller av tekniske hjelpemidler eller merkostnader som av andre grunner ikke kan anses nødvendig, og merkostnader som skyldes at arbeidet blir forsert eller utført på ekstraordinært vis kan bare tas med i den utstrekning oppdragsgiveren har samtykket i tiltakene, eller å ha medvirket hertil,
Side:823
a) ved i mars-april 1970 og senere i Oslo, som innehaver av firma A, Oslo, for takreparasjoner i Odinsgate 30, Oslo for firmaet Petter Korseth v/Svenn Korseth, av denne å ha krevet en pris kr. 37.015,29, og mottatt kr. 32.015,29, mens høyeste lovlige pris - - basert på Oslo prisnemnds vedtak av 30. november 1972 - - ikke må overstige kr. 7.700,- eller å ha medvirket hertil,
b) ved i august- - september 1971 og senere i Oslo, i egenskap som nevnt under post I a, for delvis oppmuring av 5 piper, delvis muring av branngavler og diverse blikkenslagerarbeid i Majorstuveien 41, Oslo for Edith Christensen Nordrum, av denne å ha krevet og mottatt en pris på kr. 12.300,- mens arbeidet - - basert på Oslo prisnemnds vedtak av 30. november 1972 - - anses verdiløst, eller å ha medvirket hertil,
c) ved i november 1971 og senere i Oslo, i egenskap som nevnt under post I a, for å skifte noen takstein i Johan Sverdrupsvei 35, Økern, Oslo for Alfhild Gulliksen, av denne å ha krevet og mottatt en pris på kr. 1.200,- mens høyeste lovlige pris - - basert på Oslo prisnemnds vedtak av 30. november 1972 - - ikke må overstige kr. 385,- eller å ha medvirket hertil,
d) ved i desember 1971 og senere i Oslo, i egenskap som nevnt under post I a, for blikkenslager- og snekkerarbeid i Solveien 137, Ljan, Oslo for Egil Oulie-Hansen, av denne å ha krevet en pris på kr. 8.239,67 og mottatt kr. 7.105,47, mens høyeste lovlige pris - - basert på Oslo prisnemnds vedtak av 17. august 1972 ikke må overstige kr. 5.408,51 eller å ha medvirket hertil,
II. samme lovs §52 jfr. §24, jfr. samme Kgl. res. §3,
bestemmelsen bl.a. om at når et byggearbeid som utføres etter regning er avsluttet, skal den som har utført arbeidet sende oppdragsgiveren datert regning som er spesifisert slik at det går klart fram hvilke direkte kostnader som er regnet og hvilke tillegg som er regnet til dekning av indirekte kostnader og fortjeneste og i tilfelle hvor meget som er påløpet i omsetningsavgift, eller å ha medvirket hertil,
ved i 1970-1971 og senere i Oslo, i egenskap som nevnt under post I a, og etter å ha avsluttet de under post I a, b, c og d, nevnte byggearbeider, å ha unnlatt å sende de der nevnte oppdragsgivere forskriftsmessig spesifiserte regninger for arbeidene, idet det av regningene ikke gikk klart frem hvilke direkte kostnader som er regnet og heller ikke hvilke tillegg som er regnet til dekning av indirekte kostnader og fortjeneste, eller å ha medvirket hertil,
III. samme lovs §52, jfr. §15,
bestemmelsen bl.a. om at enhver plikter å gi Kongen, departementet og de myndigheter som er nevnt i §4, §5, §6, §7§7, eller de særskilte tillitsmenn som disse myndigheter oppnevner, de opplysninger som de krever for å kunne utføre sine gjøremål, etter denne lov, og opplysningene kan kreves gitt skriftlig eller muntlig innen den frist som myndighetene eller deres tillitsmenn fastsetter, eller å ha medvirket hertil,
ved i tidsrommet juli- - oktober 1972 i Oslo, i egenskap som nevnt under post I a, å ha unnlatt å gi Oslo prisnemnd v/inspektørene Skjefstad og Haakonsen opplysninger, bl.a. kvitterte time- og lønningslister og materialbilag angående de under post I a, b, c og d nevnte byggearbeider, som Oslo prisnemnd v/nevnte inspektører krevet, og som var
Side:824
nødvendig for å kunne gjennomføre kontroll med prisene som var krevet og mottatt for nevnte byggearbeider, eller å ha medvirket hertil,
IV. samme lovs §52, jfr. §24, jfr. samme Kgl. res. av 1. juli 1960 §7, bestemmelsen bl.a. om at den som utfører byggearbeid må foruten hovedregnskap, føre særregnskap for hvert arbeid der prisen utgjør minst kr. 5.000,- og for arbeider der prisen er mindre kan føres et samlet særregnskap, og
særregnskapene skal vise alle direkte kostnader og alle inntekter og kostnadene må minst være fordelt på konto for lønninger, materialer, transporter, underentreprenører og andre direkte kostnader, og kostnadskontiene skal ha henvisningsrubrikk der det klart vises til regnskapsbilagene, og
den ervervsdrivende skal i sitt hovedregnskap føre egen konto som viser spesifisert alle indirekte kostnader som ikke føres i særregnskapene for de enkelte byggearbeider eller i det felles særregnskap for arbeider under kr. 5.000,- eller å ha medvirket hertil,
a) ved i tidsrommet 1970-1972 i Oslo, i egenskap som nevnt under post I a, ved utførelse av byggearbeider, å ha unnlatt å føre forskriftsmessig hovedregnskap, eller å ha medvirket hertil,
b) ved i 1970-1971 i Oslo, i egenskap som nevnt under post I a, ved utførelse av de under post I a, b og d, nevnte byggearbeider, å ha unnlatt å føre forskriftsmessige særregnskap for hvert av de nevnte byggearbeider, eller å ha medvirket hertil.
Straffelovens §62 og prislovens §52 annet ledd kommer til anvendelse.
I medhold av prislovens §59, jfr. oppehaldsloven av 9/7-48 §14, 1. ledd, forbeholdes nedlagt påstand om tilbakebetaling til de fornærmede, det for meget betalte, - - -
Retten vil først gi en karakteristikk av tiltaltes virksomhet. Tiltalte har selv hevdet at han ikke har drevet entreprenørvirksomhet, men ren arbeidsformidling. Retten kan ikke være enig i dette. Tiltalte har i stor utstrekning avertert i dagspressen at han mottar oppdrag av bygningsmessig art, og han har i annonsene betegnet seg som entreprenør. Når han har fått oppdrag, har han i eget navn inngitt anbud, og han har også på sine brevark benyttet tittelen entreprenør. Når et arbeid var utført, sendte han regning i eget navn og opptrådte i det hele tatt på alle måter som den ansvarshavende overfor oppdragsgiverne. Retten vil etter dette betegne hans virksomhet som entreprenørvirksomhet, selv om denne har vært drevet ulovlig, idet tiltalte ikke har autorisasjon som entreprenør og heller ikke fyller vilkårene for å kunne få slik autorisasjon.
Retten vil så ta for seg de enkelte tiltaleposter.
Ad tiltalebeslutning av 9. april 1973.
I. Det anses godtgjort at tiltalte i 1969 som innehaver og daglig leder av det personlige firma A, Rådhusgaten 1- - 3, Oslo, mottok omsetningsavgift med tilsammen kr. 11.114,- fra sine oppdragsgivere iberegnet i mottatt vederlag ved avgiftspliktig omsetning. - - - - - -
Han blir således å dømme for overtredelse av lov om omsetningsavgift av 19. mai 1933 nr. 11 §2 annet ledd, jfr. straffelovens §256, jfr. §255. Forholdet anses som grovt da det dreier seg om et betydelig beløp.
Side:825
II. Retten finner bevist at tiltalte i tidsrommet 1970- - 71 som innehaver og daglig leder av forannevnte firma ikke betalte til statskassen merverdiavgift for en eller flere terminer i 1970 og 71 med et betydelig beløp iberegnet i mottatt vederlag ved avgiftspliktig omsetning. Det er uklart hvor stort beløpet egentlig er, men retten antar at det ikke kan ligge så svært langt unna det beløp som er nevnt i tiltalen, nemlig ca. kr. 25.000,- - . - - - - - -
III. Det er på det rene at tiltalte i tiden 1. januar 1970 til 8. mars 1971 i egenskap som nevnt under post I drev avgiftspliktig næringsvirksomhet uten å sende melding om dette til fylkesskattesjefen i Oslo.
Han handlet forsettlig og blir å dømme for overtredelse av lov om merverdiavgift §72 første ledd, jfr. §27.
IV. Det er godtgjort at tiltalte i tidsrommet 1971-72 i egenskap som nevnt under post I ikke sendte omsetningsoppgaver til fylkesskattesjefen i Oslo for 2.- - 6. termin 1971 og 1.- - 5. termin 1972. Han handlet forsettlig og blir å dømme for overtredelse av lov om merverdiavgift §72 første ledd, jfr. §33.
V. Det er på det rene at tiltalte i 1970- - 72 i egenskap som nevnt under post I ikke hadde slik bokføring at avgiftsmyndighetene kunne kontrollere omsetningen og ut- og inngående avgift. Han førte i det hele tatt ikke regnskaper.
Tiltalte har handlet forsettlig og blir å dømme for overtredelse av lov om merverdiavgift §72 første ledd, jfr. §42.
Ad tilleggstiltalebeslutningen av 18. mai 1973.
I a) Det er godtgjort at tiltalte i mars-april 1970 og senere i Oslo som innehaver av firma A, Oslo, for diverse takreparasjoner i Odinsgate 30, Oslo, for firma Petter Korseth v/Svenn Korseth av denne krevet en pris på kr. 37.015,29 og mottok kr. 32.015,29, mens høyeste lovlige pris ifølge Oslo Prisnemnds vedtak av 30. november 1972 ikke måtte overstige kr. 7.700,-. Etter de opplysninger som er kommet frem under hovedforhandlingen, går en ut fra at Prisnemnda har bygget sin avgjørelse på riktig faktisk grunnlag, og retten legger avgjørelsen til grunn for sin vurdering av tiltaltes forhold. - - - b) - - - Etter de foreliggende opplysninger går retten ut fra at både prisnemnda og den sakkyndige nemnd som besiktiget og vurderte arbeidet, ikke fikk tilstrekkelige og korrekte opplysninger om hva som var gjort og hvilket arbeid som var bestilt, og derfor traff sin avgjørelse på delvis feilaktige premisser. Etter det som er opplyst må imidlertid retten gå ut fra at de utførte arbeider ikke betinget en så høy pris som den som ble betalt og at det derfor foreligger en prisovertredelse fra tiltaltes side. Rent skjønnsmessig fastsetter retten verdien av det utførte arbeid til halvparten av det beløp som ble betalt, slik at det for dette punkts vedkommende foreligger en prisovertredelse på kr. 6.150,-. - - - - - -
c) - - -Retten legger prisnemndas vedtak til grunn for sin avgjørelse. - - -
d) - - -Retten legger prisnemndas vedtak til grunn for sin avgjørelse.
Tiltalte har for disse fire punkters vedkommende hevdet at han ikke kan ha noe ansvar for eventuelle prisovertredelser, idet det må
Side:826
være den enkelte håndverker som må svare for dette. Retten kan ikke være enig med tiltalte i dette. En viser til det som innledningsvis er sagt om tiltaltes virksomhet, og anser ham som ansvarlig for de nevnte prisovertredelser, både sivilrettslig og strafferettslig.
Hans forhold rammes av lov av 26. juni 1953 om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold §52, jfr. §24, jfr. Kgl. res. av 1. juli 1960 om nye prisforskrifter for byggearbeider §4 femte ledd, jfr. §2.
II. Det er på det rene at tiltalte i 1970- - 71 og senere i Oslo i egenskap som nevnt under post I a) og etter å ha avsluttet de under post I a), b), c) og d) nevnte byggearbeider unnlot å sende de der nevnte oppdragsgivere forskriftsmessig spesifiserte regninger og at anbudene heller ikke var forskriftsmessig spesifisert, idet det ikke klart fremgikk hvilke direkte kostnader som var beregnet og heller ikke hvilke tillegg som var regnet til dekning av indirekte kostnader og fortjeneste.
Hans forhold rammes av prislovens §52, jfr. §24, jfr. samme Kgl. res. §3 og §4.
III. Retten finner det godtgjort at tiltalte i tidsrommet juli- - oktober 1972 i Oslo i egenskap som nevnt under post I a) unnlot å gi Oslo prisnemnd opplysninger som nemnda ba om angående de under post I nevnte byggearbeider og som var nødvendige for å kunne kontrollere de priser som var krevet og mottatt for nevnte byggearbeider. Tiltalte har hevdet at han ikke har kunnet gi de opplysninger det ble bedt om når han ikke hadde noen regnskaper, men retten bygger på at han i hvert fall kunne gitt prisnemndas inspektører en del av de opplysninger de ba om. Hans forhold rammes av prislovens §52, jfr. §15.
IV. Retten finner det bevist at tiltalte
a) i tidsrommet 1970-72 i Oslo i egenskap som nevnt under post I a) ved utførelse av byggearbeider unnlot å føre forskriftsmessig hovedregnskap og
b) i tidsrommet 1970- - 71 i Oslo i egenskap som nevnt under post I a) ved utførelse av de byggearbeider som er nevnt under post I a), b) og d) unnlot å føre forskriftsmessig særregnskap for hvert av de nevnte byggearbeider.
Hans forhold rammes av prislovens §52, jfr. §24, jfr. samme Kgl. res. §7.
Ved Oslo byretts dom av 26. oktober 1972 ble tiltalte idømt en bot på kr. 400,- for prisovertredelser. De forhold han nå dømmes for ligger forut for denne dommen, og straffelovens §64 kommer således til anvendelse.
Retten er kommet til at tiltalte nå bør idømmes en straff av fengsel i 9 måneder som tillegg til den straff han ble idømt i 1972. Det avgjørende for rettens vurdering av tiltaltes forhold er ikke størrelsen av de enkelte beløp under de forskjellige tiltaleposter, men måten han har drevet sin virksomhet på. Han har vist en fullstendig mangel på respekt for alle lover og bestemmelser som gjelder for de områder som her er aktuelle, og det synes som om han ikke engang har gjort den minste anstrengelse for å sette seg inn i vedkommende regler. Han har drevet på et område hvor det kreves autorisasjon, noe tiltalte ikke har vært uvitende om. Han har uriktig betegnet seg som entreprenør og på denne
Side:827
måte ført en rekke mennesker bak lyset ved at de har fått det feilaktige inntrykk at de hadde med en fagmann å gjøre. Han har drevet ulovlig entreprenørvirksomhet av stort omfang og uten å ha noen av de faglige kvalifikasjoner som trengs. Retten har ikke kunnet finne noen formildende omstendigheter ved tiltaltes forhold. Strl. §62 §63 annet ledd er tatt i betraktning.
Aktor har nedlagt påstand om at tiltalte for alltid må bli fradømt retten til å drive entreprenørvirksomhet. Retten er enig med aktor i at tiltalte ikke må få anledning til å drive entreprenørvirksomhet, men den finner ikke grunnlag for å fradømme ham en slik rett. Det er på det rene at tiltalte i dag ikke har tillatelse til å drive entreprenørvirksomhet, og han vil heller ikke for fremtiden kunne drive slik virksomhet før han eventuelt får autorisasjon som entreprenør. Det synes i dag høyst usannsynlig at tiltalte noen gang vil kunne oppnå en slik autorisasjon. I og med at tiltalte nå ikke har adgang til å drive som entreprenør og at han heller ikke vil kunne gjøre det i fremtiden før han eventuelt har skaffet seg de nødvendige faglige kvalifikasjoner og fått autorisasjon, finner retten ikke behov for å ta med i domsslutningen en bestemmelse om at han ikke tillates å drive som entreprenør. - - - - - -