Rt-1976-827
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1976-06-25 |
| Publisert: | Rt-1976-827 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 97/1976 |
| Parter: | Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Bølviken, Blom, Roll-Matthiesen, Mellbye, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§1, Veitrafikkloven (1965), Straffeprosessloven (1887) §377, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §5, §7 |
Dommer Bølviken: A, født xx.xx.1944, ble den 21. januar 1976 forelagt en bot på kr. 300, subsidiært 5 dagers fengsel, for forseelse mot vegtrafikklovens §31 jfr. §24 første ledd jfr. førerkortforskriftenes §1 punkt 1 c for å ha kjørt truck uten å ha førerkort for motorvogn. Da forelegget ikke ble vedtatt av A, ble saken sendt Dalane herredsrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377. Ved herredsrettens dom av 24. mars 1976 ble A frifunnet og tilkjent forsvarsutgifter med kr. 1.300.
Det dreiet seg i saken om kjøring av truck av slik størrelse at førerkort for motorvogn er nødvendig etter førerkortforskriftenes §1 punkt 1 c. Det alminnelige unntak fra førerkortplikten i forskriftenes §3 kom ikke til anvendelse. Men det var spørsmål om den kjøring som forelegget gjaldt, gikk inn under det særlige unntak i forskriftenes §4 om blant annet kjøring «utenfor veg, på privat veg og ved kryssing av offentlig veg».
Kjøringen fant sted i Eigersund havneområde fra pakkhus
Side:828
til lastebåt. Pakkhuset ligger til en trekai, mens lastebåten lå ved en bortenfor liggende betongkai. Da trekaien var for svak til å bære vekten av trucken med last, kjørte A trucken, når den var lastet, på innsiden av pakkhuset langs den kommunale vei Varbergveien. Havnevesenet eier havneområdet, og også en smal stripe langs Varbergveien. Men stripen er ikke bred nok til at trucken i sin helhet kunne kjøres på stripen. Den måtte delvis kjøres i selve Varbergveien.
Om de nærmere omstendigheter ved kjøringen viser jeg for øvrig til herredsrettens dom.
Herredsretten fant at den påtalte kjøring omfattes av det særlige unntak i førerkortforskriftenes §4. Kaiområdet og stripen langs Varbergveien, som altså eies av Havnevesenet, måtte etter rettens mening anses som «privat veg» i førekortforskriftenes forstand, slik at unntaket i §4 for kjøring på privat vei kom til anvendelse. Den omstendighet at det under kjøringen var nødvendig å «sneie» inn på den offentlige vei. Varbergveien, måtte etter herredsrettens mening kunne likestilles med unntaket i §4 for «kryssing» av offentlig vei.
Politimesteren i Eigersund har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen, idet det i ankeerklæringen blant annet anføres:
«Jeg mener retten har tatt feil når den finner at kaiområdet er «privat vei» i relasjon til førerkortforskriftenes §4, da dette eies av en offentlig etat - - Havnevesenet - - og er åpen for alminnelig ferdsel.
I alle tilfeller mener jeg retten har tatt feil når den finner en kjøring langs offentlig gate over en strekning av ca. 30 meter kan likestilles med kryssing av offentlig veg.»
Jeg er kommet til at anken må tas til følge. Jeg er enig i herredsrettens forståelse av førerkortforskriftenes §4 for så vidt angår uttrykket «privat veg», men jeg kan ikke være enig i rettens anvendelse av unntaksbestemmelsen for «kryssing» av offentlig vei.
Som herredsretten ser jeg det slik at når vegtrafikkloven og de forskrifter som er gitt med hjemmel i denne lov, bruker betegnelsen «offentlig veg», må man - - all den stund verken vegtrafikkloven selv eller forskriftene definerer begrepet - - falle tilbake på den definisjon som vegloven gir. Jeg tiltrer det herredsretten uttaler om dette. Veglovens §1 definerer «offentlig veg» som vei eller gate som er åpen for alminnelig ferdsel, og som blir holdt ved like av stat, fylke eller kommune etter reglene i veglovens kapittel IV, mens alle andre veier eller gater blir å regne som «private». Det er etter denne definisjon av offentlig vei ikke tilstrekkelig at området eies av en offentlig etat, og heller ikke at det er åpent for alminnelig ferdsel, når vedlikeholdet ikke skjer av stat, fylke eller kommune etter reglene i veglovens kapittel IV. Det vedlikehold som er grunnlag for veglovens klassifisering av veiene som offentlige eller private, synes riktignok å ha liten relevans i forhold til veitrafikklovgivningen.
Side:829
Men når denne siste lovgivning, uten reservasjoner, knytter sine bestemmelser til veglovens begrep, er jeg enig med herredsretten i at også veglovens definisjon av begrepet må legges til grunn.
Herredsrettens anvendelse av førerkortforskriftenes bestemmelse om «kryssing» av offentlig vei, er etter min oppfatning ikke holdbar. Kjøring ca. 30 meter langs en vei, kan ikke naturlig betegnes som en kryssing av veien. Å krysse er å kjøre over veien, ikke langs den. Og jeg kan ikke se at det kan være grunnlag for noen analogisk anvendelse av en positiv unntaksbestemmelse som denne.
Jeg finner således at herredsrettens frifinnelse hviler på uriktig lovanvendelse for så vidt angår kjøringen langs den offentlige vei. Da handlingen i forelegget er beskrevet som kjøring fra pakkhus til kai, uten at det er skilt mellom køring på havnevesenets område og kjøring i Varbergveien, antar jeg at dommen med hovedforhandling som helhet bør oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Mellbye og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn B. Midbøe med domsmenn): - - - - - -
Retten skal bemerke:
Tiltalte har innrømmet at han til tid og på sted som nevnt i forelegget kjørte en truck uten å ha førerkort for motorvogn. Han har oppgitt vekten av trucken til ca. 5- - 6 tonn, løfteevnen til ca. 31/2- - 4 tonn og at den kan kjøre med en fart av anslagsvis 15- - 20 km i timen. Det er således på det rene at den trucken han kjørte ikke går inn under det alminnelige unntak fra førerkortplikt i førerkortforskriftenes §3.
Høsten 1975 kjørte tiltalte trucken gjennom byen til en bensinstasjon for smøring. For dette forholdet vedtok han 19. januar 1976 en bot på kr. 200. Når han ikke har vært villig til å vedta forelegget av 21. januar 1976 skyldes det at den kjøringen som forelegget gjelder, etter hans mening går inn under det særlige unntak fra førerkortplikten som er nevnt i førerkortforskriftenes §4.
Tiltaltes kjøring fant sted i forbindelse med hans arbeid som kaiarbeider for skipsekspedisjonsfirmaet Odd H. Torjusen, Egersund. Dette firmaet, som er det eneste skipsekspedisjonsfirmaet i Egersund, leier de tre pakkhusene på havnevesenets kai og bruker i denne forbindelse den ca. 320 meter lange kaien. Det ene pakkhuset er i havnebyggets første etasje mens de to andre pakkhusene ligger på rad lenger vest og på innsiden av kaien. Mellom pakkhusene og fjellet går Varbergveien.
Den kjøringen tiltalen gjelder, og som fant sted om natten, skjedde i forbindelse med lossing og lasting av en lastebåt som var kommet inn med slagside. Båten hadde en gipslast og en del av lasten ble lagt under
Side:830
presenning mens en del ble tatt inn under tak i pakkhus nr. 1. Mellom pakkhus nr. 1 og sjøen er det bare en trekai som ifølge oppsatt skilt ikke tåler større trykk enn 1 tonn pr. m2. Tiltalte har forklart at han av denne grunn kjørte trucken med lass på innsiden av pakkhuset mens han kjørte på utsiden når han ikke hadde lass. Tiltalen gjelder kjøring fra pakkhus langs Varbergveien til betongkai. Retten legger til grunn at dette var kjøring med lass. Tiltalte har videre forklart at han kjørte trucken langs pakkhusveggen på sin høyre side i Varbergveien. Han måtte da kjøre ca 30 m langs Varbergveien før han kunne svinge inn på betongkaien. Retten legger tiltaltes forklaring for såvidt til grunn.
Det er på det rene at pakkhusene og kaien eies av havnevesenet som sorterer under Kystdirektoratet. - - - - - - Slik Varbergveien nu fortoner seg er det naturlig for trafikk vestover som holder god høyreside å kjøre like inn til pakkhusveggen. Det er imidlertid uklart hvor grensen mellom vegbane og tomt for pakkhuset egentlig går.
Retten er kommet til at tiltalte må gis medhold i at kjøringen går inn under unntaksreglene i førerkortforskriftenes §4. Det er på det rene at tiltalte har fylt 18 år og har nødvendig ferdighet og vilkåret etter §4 er da at det gjelder kjøring utenfor veg, på privat veg eller ved kryssing av offentlig veg.
Det er på det rene at kjøringen har skjedd på området som i relasjon til vegtrafikklovgivningen må karakteriseres som veg. Retten ser da bort fra kjøringen innenfor pakkhusets vegger. Denne kjøringen må betraktes som kjøring utenfor veg og omfattes forsåvidt heller ikke av tiltalen.
Aktor har gjort gjeldende at hele kaiområdet må betraktes som offentlig veg da området er åpent for alminnelig ferdsel. Retten er imidlertid kommet til at dette ikke kan være riktig. I førerkortforskriftene, som er gitt med hjemmel i vegtrafikkloven, gis det ingen definisjon av begrepene offentlig veg og privat veg. Vegtrafikkloven, som bruker betegnelsene offentlige og private veger, jfr. §5 og §7, gir heller ingen definisjon av disse begreper. Av vegtrafikklovens §7 som omhandler offentlig veg synes å fremgå av annet ledd at man bruker begrepet offentlig veg på samme måte som i vegloven av 21. juni 1963. Det vises til veglovens §1 som lyder slik:
«Offentlig veg er veg eller gate som er åpen for almen ferdsel og som blir halden vedlike av stat, fylke eller kommune etter reglane i kap. IV. Alle andre vegar eller gater blir i denne lova å rekne som private.»
Det vises videre til veglovens kap. IV hvor det opereres med riksveger og fylkesveger og kommunale veger slik som nevnt i vegtrafikklovens §7 annet ledd. At veglovens definisjoner er lagt til grunn for bruken av begrepene offentlig veg og privat veg i vegtrafikkloven synes også å fremgå av innstillingen fra vegtrafikklovutvalget i 1959 11 og odelstingsproposisjon nr. 23 (1964- - 1965) side 44 og side 57.
Havnevesenets kaiområde er riktignok veg i vegtrafikklovens forstand og det er formodentlig også åpent for almen ferdsel, men det blir etter rettens mening ikke holdt vedlike av stat, fylke eller kommune etter reglene i veglovens kap. IV og går ikke inn under betegnelsene riksveg, fylkesveg eller kommunal veg eller gate. Konklusjonen må da
Side:831
bli at havnevesenets kaiområde må regnes som privat veg i relasjon til vegtrafikkloven og kjørekortforskriftene.
Tiltalte har hevdet at han bare har kjørt på havnevesenets område idet også en stripe mellom pakkhuset og Varbergveien tilhører havnevesenet og må antas å tilhøre havnevesenets kaiområde.
Havnefogden har som vitne forklart at det på grunn av det makeskifte som fant sted med kommunen, er uklart hvor eiendomsgrensene går og likeså uklart hvor grensen mellom vegbane og havnevesenets kaiområde går. Etter vitnets mening må det iallfall være en smal stripe mellom pakkhuset og vegen som tilhører havneområdet.
Retten finner imidlertid at denne stripen iallfall ikke kan ha en slik bredde at den ga tilstrekkelig plass for tiltalte under den kjøringen saken gjelder. Etter rettens mening må tiltalte ved denne kjøringen også ha kommet inn på offentlig veg. Det gjelder imidlertid en strekning på maksimum ca. 30 meter og under slike forhold at retten finner at kjøringen må kunne likestilles med kryssing av offentlig veg.
Aktor har riktignok gjort gjeldende at unntaksbestemmelsen i førerkortforskriftenes §4, med hensyn til kryssing av offentlig veg, tar sikte på landbruksforhold hvor bønder som eier jord på begge sider av en veg, skal kunne krysse vegen uten å komme inn under de regler som gjelder for kjøring på offentlig veg. Etter rettens mening kan en slik eventuell motivering for unntaksbestemmelsen ikke bli av avgjørende betydning. Det er en bestemmelse som ikke er begrenset til landbruksforhold, som må gis generell anvendelse, og som det er rimelig å anvende i det foreliggende tilfelle. Det bemerkes at skipsekspedisjonsfirmaet har flere trucker og ingen av disse er registrerte. Det ville være urimelig om bruk av disse truckene skulle underkastes de regler som gjelder for kjøring på offentlig veg når truckene på grunn av lokale forhold og i spesielle tilfeller må sneie inn på offentlig veg under kjøring mellom pakkhus og kai. Iallfall den kjøringen på offentlig veg som saken gjelder, må bedømmes som kryssing av offentlig veg.
Retten er således kommet til at den kjøring som tiltalen gjelder, faller inn under unntaksbestemmelsen i førerkortforsikringenes §4 og at det ikke kreves førerkort for kjøringen. Tiltalte må etter dette bli å frifinne. - - - - - -