Rt-1976-94
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1976-01-16 |
| Publisert: | Rt-1976-94 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 13/1976 |
| Parter: | Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Elstad, Endresen, Michelsen, Christiansen, Roll-Matthiesen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §169, Straffeloven (1902) §169, Veitrafikkloven (1965) §3, §382, §27, §28, §52, Domstolloven (1915) §146, §31 |
Dommer Elstad: Oslo byrett avsa 30. januar 1975 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1933, dømmes for forseelse mot vegtrafikklovens §31, jfr. §3, til en bot til statskassen stor kr. 500 - femhundrekroner - eller hvis boten ikke blir betalt til en straff av fengsel i 5 - fem - dager.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Det var dissens i retten om straffutmålingen. Rettens formann stemte for å anvende en betinget fengselsstraff på 30 dager.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Dommen ble forkynt for domfelte ved domsavlesningen og på stedet vedtatt av ham. Saksdokumentene med dommen ble samme dag ekspedert til Oslo politikammer og mottatt 3. februar 1975. Etter det som foreligger, fikk rettens formann like etter en muntlig henvendelse fra domfeltes forsvarer med anmodning om å foreta visse rettelser i domsgrunnene, jfr. straffeprosesslovens §169 annet ledd. Det førte til at byrettsdommeren muntlig orienterte vedkommende polititjenestemann og bad ham sende dokumentene tilbake med sin uttalelse. Dokumentene ble returnert til byretten 6. februar 1975. Den 13. samme måned ble de av byretten på ny sendt politikammeret uten at det var foretatt rettelser i domsgrunnene. Det fremgår av oversendelsespåtegningen at forsvareren hadde frafalt sin anmodning etterat byrettsdommeren telefonisk hadde foreholdt ham politikammerets innvendinger mot eventuell rettelse. Den 25. februar 1975 anket politimesteren i Oslo over straffutmålingen. Ankeerklæringen ble samme dag mottatt til forkynnelse ved Økern politistasjon og 3. mars 1975 forkynt for domfelte.
Under ankeforhandlingen har domfeltes forsvarer for Høyesterett på to grunnlag reist spørsmål som etter hans oppfatning kan være til hinder for en realitetsvurdering av politimesterens anke over straffutmålingen.
1) En begjæring om rettelse etter straffeprosesslovens §169 annet ledd må fremmes innen utløpet av ankefristen. Domfelte hadde 30. januar 1975 vedtatt dommen, slik at det ikke løp noen
Side:95
ankefrist for ham. Dermed var han og hans forsvarer avskåret fra å kunne fremme slik begjæring. Og den muntlige henvendelse som likevel ble gjort fra forsvarerens side, kan ikke medføre stans i forløpet av ankefristen for politiet.
Utgangspunktet for beregningen av ankefristen skulle etter dette, hevdes det, fortsatt være 3. februar 1975. Det betyr at anken som ble uttatt 25. februar 1975, er erklært for sent.
Etter min mening kan denne innvending mot fremme av politimesterens anke ikke føre frem. Jeg finner ikke grunn til å vurdere om domfelte her var avskåret fra å fremme begjæring om rettelse etter straffeprosesslovens §169 annet ledd og/eller om byrettsdommeren som fikk en muntlig anmodning fra forsvareren, kunne avfeid henvendelsen med en beskjed om i tilfelle skriftlig å fremme en formell begjæring. Det som betyr noe, er at politikammeret av byrettsdommeren ble orientert om begjæringen og anmodet om å sende dokumentene i retur til bruk for den vurdering dette måtte foranledige. En slik anmodning måtte selvsagt imøtekommes uten hensyn til hva vedkommende polititjenestemann kunne mene om holdbarheten ved eventuelt å foreta rettelse, og tilbakesendingen innebar at saksdokumentene ikke var tilgjengelige ved politikammeret under ankefristens normale forløp. Dette er etter min oppfatning tilstrekkelig til å vise at reglen i straffeprosesslovens §169 femte ledd får anvendelse på tilfellet.
Som nevnt ble saksdokumentene annen gang sendt fra byretten til politikammeret 13. februar 1975. Det er ikke opplyst når de ble mottatt der. Utgangspunktet for ankefristen blir således 13. februar eller den senere dato dokumentene nådde frem. Anken er da fremsatt i tide, jfr. straffeprosesslovens §382 sammenholdt med domstolslovens §146 første ledd.
2) Det andre spørsmålet forsvareren har reist, refererer seg til saksbehandlingen ved byretten. Det hevdes at domsgrunnene er ufullstendige og ikke gir mulighet for å vurdere om en riktig aksomhetsnorm er lagt til grunn. Byretten har ikke, sies det, fulgt opplegget i tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse og tatt standpunkt til de enkelte ledd i den.
Etter min mening har heller ikke denne innvending noe for seg. Jeg viser til at byretten fant det bevist «at tiltalte har forholdt seg slik som angitt i gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen». Etter denne generelle konstatering har den så fått nærmere inn på de vesentlige sider ved forholdet. Fremstillingen er etter mitt skjønn fullt tilstrekkelig til å vise at byretten har lagt til grunn en riktig aktsomhetsnorm, og at den med rette har vurdert domfeltes atferd som straffbart uaktsom.
Jeg går så over til det anken fra politimesteren gjelder - straffutmålingen.
Utgangspunktet for vurderingen er at domfelte kom kjørende med en i og for seg fullt lovlig fart mot lysregulert kryss hvor lyset viste grønt i hans kjøreretning. I fotgjengerovergangen ved krysset så han to fotgjengere som var i ferd med å gå over mot
Side:96
midtrabatten i veien. Den ene av dem var den gamle damen som ble påkjørt. Etter det byretten fant bevist, så domfelte henne så tidlig at han ennå hadde nok tid til å bremse og avverge dødsulykken. Men han unnlot å bremse i tide. Jeg er enig med byrettens mindretall i at domfeltes forhold «etter at han ble oppmerksom på fotgjengeren må bedømmes mer uavhengig av fotgjengerens forhold», og at domfelte hadde «en ubetinget plikt til å vise varsomhet til trots for at fotgjengeren var kommet ut i kjørebanen på rødt lys». Etter min oppfatning må domfeltes forhold vurderes som så alvorlig at det ligger i grenseområdet mot det som skulle kvalifisere til ubetinget fengselsstraff. Når jeg likevel er blitt stående ved at betinget reaksjon, slik byrettens mindretall voterte for og aktor for Høyesterett har gått inn for, etter forholdene må anses for tilstrekkelig, skyldes det blant annet tidsforløpet. Det er nå henimot to år siden trafikkulykken fant sted. Jeg finner at fengselsstraffens lengde passende kan settes til 30 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 30 - tretti - dager. I medhold av reglene i straffelovens §52 flg. utstår fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid av 2 - to - år.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Michelsen, Christiansen og Roll-Matthiesen: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Helge Drabløs med domsmenn):
Tiltalte A, født xx.xx.1933, - - -gift, forsørger hustru og 2 barn, inntekt kr. 7.00-8.000 pr. år. Han er tidligere ustraffet. - - -
Tiltalte har selv forklart at han kjørte mot lyskrysset i det venstre av 3 kjørefelt i sin kjøreretning, ved midtrabatten som avgrenser motgående trafikk. Han hadde en fart av 50-60 km/t og lysene i hans kjøreretning viste grønt da han ble oppmerksom på to fotgjengere som var på vei over Trondheimsveien i en fotovergang mot rødt lys i gang-retningen. Den ene - en ung gutt - kom seg raskt og trygt forbi før tiltalte kom frem til fotgjengerovergangen. Den andre - en eldre dame - virket derimot usikker på om hun burde fortsette eller stoppe eller snu. Hun stoppet et par ganger, men gikk videre, siste gang plutselig. Fotgjengeren kom fra tiltaltes høyre side og måtte således gå adskillige metre før hun kom over i det felt hvor tiltalte kjørte. Trondheimsveien er her ca. 31 m bred og avstanden fra det fortauet damen startet og bort til midtrabatten er ca. 16-17 m, jfr. de fremlagte skisser med mål. Ca. 7 meter fra dette fortauet er det imidlertid en refuge som har sitt utspring ved fotgjengerovergangen. Tiltalte har for retten forklart at han ikke ble oppmerksom på damen før han så henne ved denne refugen som hadde uklare kanter p.g.a. snø. Den oppnevnte sakkyndige har for retten forklart at tiltalte etter de opplysninger som foreligger - burde se damen på ca. 165-195 meters avstand og innrette seg deretter ved å sette ned
Side:97
farten ved bremsing. Selv om tiltaltes egen forklaring om at han først så damen ved refugen legges til grunn er retten av den oppfatning at han ennå hadde nok tid til å bremse og avverge dødsulykken. Også etter dette alternativ bygger retten på den sakkyndiges forklaring for retten. Avstanden mellom kanten av refugen og kanten av midtrabatten er ca. 10 meter, og selv om en trekker fra et par meter fra begge kanter fra den omtalte snøkant og fra bilens avstand fra midtrabatten trenger en fotgjenger i normal fart likevel så vidt lang tid til å bevege seg de resterende antall metre at tiltalte hadde tid til å reagere og avverge ulykken helt eller delvis ved å bremse. Han har selv forklart at han ikke kunne svinge til høyre p.g.a. faren for forbikjørende i kjørefeltet til høyre for seg og at han heller ikke kunne svinge til venstre p.g.a. den andre fotgjengeren og midtrabatten. Han brukte imidlertid hornet. - - -
Retten finner at tiltalte ved å unnlate å bremse ned farten straks han ble oppmerksom på damen i fotovergangen, slik som beskrevet i det foranstående, ikke har vist tilstrekkelig varsomhet og aktpågivenhet og at hans forhold således rammes av vegtrafikklovens §31, jfr. §3.
Rettens flertall, domsmennene, finner at det vil stride mot deres rettsbevissthet og antagelig også mot almindelig rettsbevissthet å dømme tiltalte til fengselsstraff i et tilfelle som foreliggende, hvor ulykken i det vesentligste må antas å ha sin årsak i at den forulykkede på rødt lys bega seg ut i kjørebanene i et usedvanlig farlig og sterkt trafikkert veikryss med grønt lys for den kjørende trafikk.
Flertallet finner at tiltalte bør idømmes en bot til statskassen som under hensyntaking til tiltaltes dårlige økonomiske stilling, hans forsørgelsesbyrde og til de opplysninger som foreligger om hans og hans families sykdom bør settes til kr. 500,-, eller hvis boten ikke blir betalt til en straff av fengsel i 5 dager, jfr. strl.s. §27 §28.
I skjerpende retning har flertallet tatt hensyn til den alvorlige følgen av ulykken.
I formildende retning er tatt hensyn til at tiltalte ikke kjørte uaktsomt på noen annen måte enn foran nevnt, at det ikke er påvist noen feil ved hans bil, at tiltalte tidligere er ustraffet og heller ikke bøtelagt, og at han etter det opplyste generelt må antas å være en forsiktig bilfører.
Rettens mindretall, finner ikke å kunne tillegge fotgjengerens forhold så stor vekt som flertallet, men at tiltaltes forhold etter at han ble oppmerksom på fotgjengeren må bedømmes mer uavhengig at fotgjengerens forhold. Tiltalte hadde en ubetinget plikt til å vise varsomhet til tross for at fotgjengeren var kommet ut i kjørebanen på rødt lys. Mindretallet finner tiltaltes forhold ved å unnlate å bremse i tide så vidt graverende at almenpreventive hensyn etter mindretallets oppfatning tilsier at det bør reageres med fengselsstraff. Mindretallet finner derimot at hverken almenpreventive eller spesialpreventive hensyn krever ubetinget straff og stemmer for en betinget straff av fengsel i 30 dager med en prøvetid på 2 år uten tilsyn, jfr. strl. §52 flg. Mindretallet viser her til Høyesteretts dom i Rt-1961-098 og for øvrig til de momenter som flertallet har lagt vekt på ved straffeutmålingen. - - -
Side:98