Rt-1977-1017

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-10-22
Publisert:	Rt-1977-1017
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 136B/1977
Parter:	Kari Maristuen (advokat G. Mack - til prøve) mot 1. Lars Kvenshagen, 2. Finn H. Reknes (høyesterettsadvokat Helge Jacob Kolrud).
Forfatter:	Holmøy, Blom, Løchen, Michelsen, Stabel
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1950) §29, Sameigelova (1965) §2

Dommer Holmøy: Saken gjelder eiendomsforholdet til et grunnareal på Fillefjell i Lærdal herred. Arealet ligger nord for elven Oddedøla og strekker seg nord og østover til grensen mot eiendommene i Vang herred på den annen side av fylkesgrensen. Arealet består dels av løvskog, dels av beitemark og øde fjellområder. Størrelsen er oppgitt å være ca. 10.000 dekar. For så vidt angår feltets yttergrense i nord-øst verserer det imidlertid grensegangssak mellom blant annet partene i nærværende sak på den ene side og eiendommene Nystuen og Øye Vestfjell sameie i Vang på den annen side.

Partene i denne sak er på den ene side Lars Kvenshagen og Finn H. Reknes som eier henholdsvis gnr. 75 bnr. 1 og bnr. 3, og på den annen side Kari Maristuen, som nå eier Maristuen gård og turisthotell, gnr. 81, bnr. 1, alle i Lærdal. Lars Kvenshagen og Finn H. Reknes eier Gramstølen stølssameie.

På grunn av uenighet mellom sakens parter om rettighetsforholdene begjærte Lars Kvenshagen og Finn H. Reknes i juni 1967 grensegang, jordskifte og avløsning for Indre Sogn

Side:1018

jordskifterett. Ved jordskifterettens kjennelse av 9. september 1974 fikk saksøkerne medhold i sin prinsipale påstand om at de alene hadde eiendomsretten til hele arealet, med de grenser som de hadde angitt i sin begjæring om jordskiftesak. Kjennelsens slutning lyder:

«Eigedomsgrensa mellom Gramstølen under gnr. 75 bnr. 1 og 3, Kvenshagen, på vestre, nordre og austre side og Oddedalsstølen, Maristova og Stovestølen under gnr. 81, Maristuen, på dei motsvarande sidene i Lærdal herad tek til i søre Sulevatn i grensa mot Øye Vestfjell og går først i retning sør-vest- og vestover etter søre Sulevatn og Oddedøla til Marsteinhaugen, derpå i hovudretning nord etter grensa for skogdele mellom Maristuen og Gramstølen slik det er skrive i åstadsak 25. juli 1804 til Alfar-Veien, og derfrå i retning nordaust til nedre Sulevatn og etter dette til grensa mot Nystuen.

Orskurden står til påanke 2 - to - månader rekna frå den dagen partane tek mot rettkjend utskrift i rek. brev.

Etter dette fell grunnlaget for krav om jordskifte bort.

Kravet om avløysing vil verta teke opp når eigedomsgrensene er rettskraftig avgjort.»

Eieren av Maristuen påanket denne kjennelse til Gulating lagmannsrett, som den 16. oktober 1975 avsa dom med slik domsslutning:

«l. I skogområdet nord for Oddedalen og øst for Marsteinhaugen - Kloppemyren - gamleveien er Kvenshagen, gnr. 75 bnr. 1 og Reknes, gnr. 75 bnr. 3, eiere av skogen med grunn, så langt til fjells som skogen vokser (ca. kote 1100), dog slik at Maristuen har beiterett i området.

2. Det øvrige område, slik det er beskrevet med sine yttergrenser i jordskifterettens kjennelse av 9. september 1974, tilhører gnr. 75 bnr. 1.Kvenshagen og gnr. 75 bnr. 3 Reknes, sammen med Maristuen gnr. 81 bnr. 1 i Lærdal, i fellesskap, regnet etter skyld som bestemt i sameigeloven av 18/6-1965 §2.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Mot denne dom har eieren av Maristuen, nå Kari Maristuen, erklært anke, og Lars Kvenshagen og Finn H. Reknes aksessorisk motanke. Både anken og motanken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for jordskifteretten og lagmannsretten vises til kjennelsens og dommens grunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak. Kari Maristuen og Lars Kvenshagen har avgitt partsforklaringer. Videre har Anders Reknes, tidligere eier av gnr. 75 bnr. 3 og 18 andre vitner gitt forklaring. Det er fremlagt noen nye dokumenter. I det vesentlige står saken i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Den ankende part har i det vesentlige fremholdt:

Punkt 1 i lagmannsrettens dom, hvoretter Kvenshagen og Reknes er eiere av skogen, mens Maristuen bare har beiterett i skogområdet, er uriktig. Maristuen er sameier også i dette område i samme forhold som i beiteområdet ovenfor, etter at verdiandel for rett til skog er trukket fra.

Side:1019

Punkt 2 i lagmannsrettens dom som gjelder arealet utenom skogområdet er riktig for så vidt den går ut på at Maristuen er sameier i beiteområdet. Det er imidlertid ikke riktig å anvende skylden for gårdsbrukene verken den ureviderte eller den reviderte skyld, som grunnlag for fastsettelsen av sameieforholdet.

Dommen er videre uriktig for så vidt ankemotpartene er tilkjent sameierett også i de øde høytliggende fjellområder. Til disse områder har Maristuen eiendomsretten alene.

Den ankende parts utgangspunkt er at Maristuen er den opprinnelige eier av området. Maristuens eiendomsrett både til tvistefeltet og de tilstøtende områder som ubestridt er Maristuens eiendom, bygger på tradisjon og meget gammel bruk. Ankemotpartenes rett må bygge på hevd ut fra Maristuens område. De kan derfor ikke ha ervervet noen rett til de høytliggende fjellområder, hvor det ikke kan være grunnlag for rettighetserverv ved bruk.

Maristuens bruk har dels skjedd med utgangspunkt i Maristuen gård, og dels med utgangspunkt i Stovestølen og Oddedalsstølen. Maristuen har vært gårdsbruk i alle fall tilbake til år 1358 og er altså omkring 400 år eldre enn gamle Gramstøl. Som fjellgård måtte Maristuen ernære seg av fjellet, og tvistefeltet var et naturlig bruksområde for Maristuen. Derfra hadde man naturlig tilgang til hele området, dels fra sørøst gjennom Oddedalen og dels fra vest, nordover langs Stovedalen. Stovestølen må antas å være eldre enn fra ca. år 1800 som forutsatt av lagmannsretten; det er ikke noe som tyder på at Stovestølen er yngre enn gamle Gramstøl. Når det gjelder bruken fra Oddedalsstølen, er det riktig som lagmannsretten har lagt til grunn at det fra denne støl i atskillig utstrekning har vært beitet nordøstover og østover i retning mot Suletind.

Også skogområdet har vært brukt som beiteland og Maristuen kan ikke ha mistet sin eiendomsrett her så lenge beiteretten er opprettholdt. Utskiftingen av skogen i Smedalen i 1804 hvor blant annet Maristuen og Gramstølen fikk tildelt hver sine skogteiger, hadde bare betydning for retten til skogen og berørte ikke eiendomsretten til grunnen.

Også når det gjelder eiendomsretten til de høytliggende fjellområder, bygger Maristuen sin rett delvis på bruk, idet de har drevet reindrift i områdene. Videre påberopes tradisjon.

Dersom Maristuens sameierett i tvistefeltet ikke anerkjennes, vil det innebære at ankemotpartene får eiendomsretten til langt den største del av det gode beiteland i området. Dette er ikke i samsvar med den bruksutøvelse som har funnet sted. Det vil videre innebære at Maristuen får en høyst uheldig og lite naturlig grensearrondering.

Eierne av Maristuen kan heller ikke ved sine disposisjoner anses for å ha akseptert at de bare har bruksrett og ikke eiendomsrett i området. Med hensyn til betydningen av forliket av 1866 om reguleringen av beiterettighetene, støtter den ankende part seg til lagmannsrettens syn.

Når det gjelder bruken for Gramstølen, har den ankende part gjort gjeldende at denne ikke kan ha hatt et slikt omfang at den kan gi

Side:1020

grunnlag for sameierett i hele tvistefeltet. Det er imidlertid ikke lagt ned påstand om endret grensefastsettelse. Jeg forstår imidlertid den subsidiære påstand slik at dette spørsmål påstås hjemvist til behandling ved jordskifteretten dersom den ankende part ikke gis medhold i det andelsforhold som følger av punkt C i den prinsipale påstand.

Når det gjelder andelsforholdet i sameiet, gjør den ankende part gjeldende at henvisningen til sameielovens §2 i lagmannsrettens dom er uklar. Heller ikke gir jordskiftelovens §29 noen regel om andelsforholdet som kan anvendes i dette tilfellet. Et andelsforhold på grunnlag av skylden hvor en for ankemotpartenes vedkommende legger til grunn skylden for gårdsbrukene, vil iallfall være urimelig i betraktning av partenes husdyrhold og deres bruk av området. Etter den ankende parts påstand skal andelsforholdet fastsettes etter forholdet mellom Maristuens reviderte skyld og skylden for seterrettighetene på Gramstølen.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«A. Maristuen har eiendomsrett i skoggrunnen som definert i lagmannsrettens dom punkt 1, i samme sameieforhold som for den øvrige grunn, etter at verdiandel for rett til skog er fratrukket.

B. Maristuen er ene eiendomsberettiget til det øde høyfjell, hvor eiendomsrett ikke er ervervet ved støls- og beitebruk.

C. Eiendomsretten til det øvrige området slik som fastsatt i lagmannsrettens dom, er i sameie basert på en fordeling etter den reviderte skyld, som er ansatt/ansettes for seterrettighetene på Gramstølen i forhold til gården Maristuens reviderte skyld. Subsidiært: Saken hjemvises til ny behandling i jordskifteretten.

D. Ankemotparten betaler sakens omkostninger, såvel for lagmannsretten som for Høyesterett.»

Ankemotpartene mener prinsipalt at jordskifterettens kjennelse er riktig. De presiserer som utgangspunkt at spørsmålet om eiendomsrett her som ellers i saker om eiendomsretten til fjellstrekninger må vurderes konkret på grunnlag av hvordan partene har brukt og disponert over arealet. At Maristuen har vært statens eiendom, gir ikke noe særskilt grunnlag for eiendomserverv for Maristuen. Dette er heller ikke påberopt av Maristuen for Høyesterett.

Når det gjelder bruken, fremholdes at det er den eldste bruk som er den relevante. Eiendomsforhold som en gang er etablert på grunnlag av bruk, endres ikke på grunn av senere omlegging eller endring av bruken. De bevis man har om den eldste bruk, taler i overveiende grad mot at Maristuen har eiendomsrett. Gamle Gramstølen var den eldste støl, og den eneste støl i Oddedalen frem til omkring år 1800 da Oddedalsstølen ble ryddet. Stovestølen ble etter ankemotpartenes syn ryddet etter Smedalsforliket i 1804. Gamle Gramstøl ble ryddet i første del av det 18. århundre. Bruken fra gamle Gramstøl hevdes å gi grunnlag for eiendomsrett i hele tvistefeltet, og denne eiendomsrett må anses etablert før år 1800.

Side:1021

At det - som lagmannsretten forutsetter - har vært noen bruk av tvistefeltet av betydning før år 1800 med utgangspunkt i Maristuen, hevdes å være usannsynlig. Man må på grunnlag av det foreliggende bevis materiale legge til grunn at husdyrholdet på Maristuen før år 1800 var svært beskjedent. For de dyr som da kunne vinterføs på Maristuen, må det ha vært mer enn nok beite i de lettere tilgjengelige områder som Maristuen hadde i Stovedalen og Smedalen.

Det er først en del tid etter år 1800 at det fant sted en ekspansjon i husdyrholdet som førte til en beitebruk av betydning fra Maristuens side i tvistefeltet. I den første del av bruksperioden kan bruken bare i beskjeden grad ha skjedd fra Oddedalsstølen, da elven dannet en naturlig hindring.

De bevis som foreligger om rettsoppfatningen fra tiden etter 1800, taler i overveiende grad mot at Maristuen ble ansett som eier i tvistefeltet. Forliket av 1866 er blitt feiltolket av lagmannsretten. Ankemotpartenes syn er at Maristuens eier her forhandlet seg til en beiterett han ikke på forhånd hadde. Forliket må ses som en bekreftelse for at Gramstølen ble ansett som eier.

I 1934, i en rettssak mellom Maristuen og stølseierne til Fillestølen og Brusestølen om fiskeretten i Sauetjern og Nedre Sulevann, ble det fra Maristuens side hevdet at Stovestølens beitestrekninger gikk innover mot og omkring disse vann, idet Gramstølen på den ene side og Brusestølen på den annen side var til hinder for annet beite fra Stovestølen. Disse anførsler kan ikke forenes med at Maristuen nå påberoper seg sambruk i tvistefeltet med utgangspunkt i Stovestølen. Maristuen må i fiskerettssaken anses for å ha akseptert Gramstølens grense mot nordvest. Maristuens anførsler i nærværende sak om en urimelig grensearrondering er også vanskelig å forstå i lys av deres anførsler i fiskerettssaken.

Ankemotpartene er heller ikke enige i at grensene for tvistefeltet innebærer noen uheldig arrondering av Maristuens eiendom utenom tvistefeltet.

Hva spesielt angår eiendomsretten til skogen, påberoper ankemotpartene seg også utskiftingen av skogen i Smedalen i 1804. Det er i dette området tradisjon for at utskifting av skogen innebærer en utskifting også av eiendomsretten til grunnen.

Når det gjelder reinbeite, hevder ankemotpartene at reindrift også har vært drevet av Gramstølens eiere. De få opplysninger man har om reinbeite, synes bedre å kunne forenes med det syn at Gramstølen har eiendomsrett enn at Maristuen har det.

Også når det gjelder jakt og fiske i tvistefeltet i eldre tid, har man få skriftlige bevis. Gramstølens jaktrett har vært leiet ut fra Gramstølens eiere og disse bestrider at de har akseptert jaktrett for Maristuen.

Det bestrides at Maristuen kan påberope seg annet grunnlag for rettighetserverv i området enn bruk. At Maristuen dels har eiendom rundt tvistefeltet, gir heller ingen presumsjon for eiendomsrett i tvistefeltet. En slik presumsjon måtte iallfall forutsette at Maristuens yttergrenser har vært sikre og uomtvistet, men det har på langt nær

Side:1022

vært tilfelle. Bortsett fra den grense som ble trukket opp ved Stovedalsforliket i 1801, har Maristuens grenser vært usikre og sterkt omtvistet.

I tilfelle Maristuen får medhold i at de har sameierett, må spørsmålet om delingsgrunnlaget avgjøres etter jordskiftelovens §29. Henvisningen i lagmannsrettens dom til sameielovens §2 er en formell feil. Delingsgrunnlaget følger direkte av jordskiftelovens §29. Noen adgang til å fravike lovens regel om deling på grunnlag av den gamle skatteskyld kan det ikke være i dette tilfellet. At man for Gramstølens eiere skal legge til grunn skylden for stølsameiet og ikke for deres gårdsbruk, kan det ikke være noe holdepunkt for. Det er forholdet mellom brukene som er poenget i lovens fordelingsregel. I dette tilfellet må også gården Grams skyld regnes med. Spørsmålet om delingsgrunnlaget må imidlertid vurderes av jordskifteretten i første instans, ikke av Høyesterett.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«I. Prinsipalt: Jordskifterettens kjennelse stadfestes. Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes.

II. I begge tilfeller:

Den ankende part tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, med et mindre forbehold som gjelder henvisningen til sameielovens §2 i punkt 2 i lagmannsrettens domsslutning. Jeg kan i det vesentlige også slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

For så vidt angår spørsmålet om Maristuen har sameierett eller bruksrett i beiteområdet, må man ta utgangspunkt i partenes bruk i eldre tid.

Når det gjelder bruken av området som beite, bygger jeg på de opplysninger som lagmannsretten har lagt til grunn. Hva særlig angår Maristuens bruk, finner jeg at det må legges til grunn at gården har brukt området fra meget gammel tid. For dette taler både gårdens egenskap av fjellgård, dens alder og dens beliggenhet i forhold til tvistefeltet. Da den gamle Gramstøl ble ryddet antakelig i første del av det 18. århundre, hadde Maristuen vært gårdsbruk i flere hundre år. Senere ble det beitet også med utgangspunkt i Oddedalsstølen og Stovestølen. De konkrete opplysninger som foreligger om partenes bruk av området fram til henimot midten av forrige århundre, er sparsomme, og gir bare usikre holdepunkter for i hvilken utstrekning partene brukte området.

Jeg må imidlertid gå ut fra at området etter at gamle Gramstøl ble anlagt, har vært brukt av begge parter. Og jeg finner ikke holdepunkt for at den enes bruk gir sterkere grunnlag for eiendomsrett enn den annens.

De opplysninger man har om oppfatningen av rettighetsforholdene i området i eldre tid, gir etter min mening heller ikke støtte for det resultat at Gramstølen ervervet eiendomsrett alene. Rettsoppfatningen har åpenbart vært usikker helt fram til i dag. I flere tinglyste dokumenter fra 1800-tallet er det riktignok brukt uttrykk som tyder på at oppsitterne på Gramstølen anså seg som eneeiere. Bortsett fra skogutskiftingen av 1804 som iallfall ikke er noen bekreftelse på at de tidligere var eneeiere, har det her bare vært spørsmål om å ordne deres innbyrdes

Side:1023

rettighetsforhold eller påtale bruk fra utenforstående i det indre stølsområde og de nærmest tilliggende områder.

Konflikt mellom Maristuen og Gramstølen om beite har man opplysninger om fra midten av det forrige århundre. Konflikten førte fram til det forlik som partene inngikk for Borgund forlikskommisjon 8. mai 1866. Partenes syn på dette forlik, som er gjengitt i lagmannsrettens dom, er forskjellig. Jeg finner at de beste grunner taler for å se forliket som en regulering av den beiterett som partene, også Maristuen, på forhånd hadde. Jeg kan heller ikke se dette forlik som noe bevis for at beiteretten for Maristuen bygger på en bruksrett, ikke en eiendomsrett. Det vil ikke være riktig i saker av denne karakter å legge vesentlig vekt på ordlyden i eldre dokumenter. Realiteten i forliket er at partene regulerte beitebruken, som var det forhold de hadde praktisk interesse i. Forliksresultatet gir ikke på noen måte uttrykk for at Maristuen som bruker skulle stå tilbake for Gramstølen.

Forliket av 1866 gjelder - i alle fall først og fremst - beitebruken på Gramstølen og derfra innover Oddedalen.

For så vidt angår Stovedalen er det erkjent fra ankemotpartenes side at kreaturer fra Maristuen og Gramstølen i atskillig utstrekning har beitet om hverandre i tvisteområdet. Lagmannsrettens beskrivelse av tvisteområdet og adkomsten dit fra Maristuen og stølene omkring gir støtte for at dette må være riktig og for at jordskifterettens grense er trukket etter en linje som er naturlig etter terrenget og de opplysninger som foreligger om beiteutøvelsen. På denne bakgrunn og i betraktning av den usikkerhet som synes å ha foreligget om grensene i fjellet, finner jeg ikke at det til støtte for Gramstølens krav om eneeiendomsrett kan legges avgjørende vekt på de forklaringer om beiteutøvelsen som fra Maristuens side ble gitt under fiskerett-saken i 1934.

Av samme grunn kan jeg heller ikke se at Maristuen har sannsynliggjort at jordskifterettens grense er trukket lenger mot vest enn stemmende med beitebruken. Jeg behøver da ikke å ta standpunkt til om det, slik anken er utformet, er prosessuell adgang for Høyesterett til å hjemvise grensespørsmålet til ny behandling ved jordskifteretten, slik som den ankende part har nedlagt subsidiær påstand om.

Annen bruk av området enn som beite for husdyr, gir i denne sak ikke grunnlag for å avgjøre eierforholdet. Jaktrett mener begge parter å ha hatt, og noen direkte konflikt mellom partene på dette punkt er ikke opplyst. Fiske i tvisteområdet synes å ha hatt liten betydning, og det fiske som har vært drevet i eldre tid, er ikke nødvendigvis utslag av eiendomsrett. Opplysningene om reindrift er meget usikre, men tyder på at begge parter har tatt del i utbytte av driften.

Opplysningene om bruken fra den senere del av forrige århundre og utover synes å bekrefte at begge parter har utnyttet tvistefeltet.

Etter dette finner jeg at partenes bruk av området gir grunnlag for å anse dem som sameiere i hele det beitelendet som ligger ovenfor den skogen som er utskiftet.

Skogen i tvistefeltet ble ved utskiftingen i 1804 lagt til Gramstølen, og på samme måte som lagmannsretten finner jeg å måtte bygge på at det gjennom lang tid har vært rettsoppfatningen i området at eiendomsretten her fulgte skogen. Jeg er således enig med lagmannsretten i at

Side:1024

sambeitet i skogteigen ikke gir Maristuen grunnlag for å kreve medeiendomsrett her.

Når det gjelder villfjellet i tvisteområdet, er det etter avgjørelse av Høyfjellskommisjonen i kjennelse av 27. juli 1949 på det rene at dette ikke kan avgrenses som statsallmenning, men må anses som «goldfjellsimpediment i omliggende privateiendom». Noen særbruk fra Manstuens side er ikke godtgjort. Om dette henviser jeg til hva jeg allerede har sagt om jakt, fiske og reindrift. En konsekvens må bli at partene anses som sameiere her på samme måte som i fjellbeiteområdene.

Med hensyn til delingsforholdet i sameiet, er jeg enig med ankemotpartene i at dette ved jordskifte må avgjøres med utgangspunkt i jordskiftelovens §29, ikke etter sameielovens §2. Jeg går ellers ikke inn på delingsforholdet, som bør behandles av jordskifteretten i første instans under en fortsatt jordskiftesak. Jordskifteretten må da også vurdere om det i denne sak foreligger slike særlige grunner at det er rettslig grunnlag for å fravike den fordeling etter skyld som loven fastsetter, og - motsatt fall - hvilket skyldforhold som skal legges til grunn.

Verken anken eller motanken har ført fram. Saken har på enkelte punkter voldt tvil, og jeg finner at partene har hatt rimelig grunn til å se Høyesteretts avgjørelse. Hver av partene bør etter dette bære sine omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at punkt 2 i domsslutningen skal tyde: Det øvrige området, slik det er beskrevet med sine yttergrenser i jordskifterettens kjennelse av 9. september 1974, tilhører gnr. 75 bnr. 1, Kvenshagen og gnr. 75 bnr. 3, Reknes, sammen med Maristuen gnr. 81 bnr. 1 i Lærdal, i fellesskap.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Michelsen og Stabel: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Schei, M. Lund og ekstraordinær dommer, byfogd T. Gjessing):

- - -

Hele tvistefeltet består i det vesentlige av beiteland, med en del løvskog i den lavestliggende del. Maristua, husene på Gramstølen og Stovestølen ligger alle i den vestligste del av tvistefeltet og nær hverandre. Ankemotpartenes prosessfullmektig har oppgitt at det bare er 650 meter i luftlinje fra Maristua til Gramstølen, og at det bare var ca. 2,5 km fra Maristua til den gamle Gramstøl i Oddedalen.

Stovestølen ligger ca. 1 km nord for Maristua og Gramstølen.

Maristuas støl i Oddedal ligger ca. 3 km inne i Oddedalen, og altså øst for Gramstølen og Maristua.

Det var bru over Oddedøla som retten gikk over under befaringen, like vest

Side:1025

for Oddestølen. Det var forøvrig ingen vanskelighet i å gå over elva lengre oppe uten bro og det er vanskelig å forstå at kuene ville ha noen vanskelighet med det, uten ved flom.

Det synes forøvrig tidligere å ha vært ennå en bro over elva.

- - -

Det er lett adkomst til alle deler av tvistefeltet fra Maristua, Stovestølen, Gramsrølen og Oddetsølen og det må også ha vært det fra den gamle Gramstøl.

Et dokument av betydning for forholdet mellom partene er åpenbart et forlik i forlikelseskommisjonen for Borgund 8. mai 1866. Det er ikke referert i jordskifterettens kjennelse, men bare vist til for enkelte punkter, og da lagmannsretten, slik det anføres nedenfor, forstår dette dokument på en annen måte enn jordskifteretten, siteres det i sin helhet:

«Aar 1866 den 8. Mai holdtes Forligelseskommisjon for Borgunds Thinglag paa Gaarden Eraker ved de beskikkede Commissærer H. Eraker og Iver Olsen Berge. Hvor da foretoges:

Sag no 1. Anders Johnesen Maristuen imod Anders Iversen Kvenshagen, Ole Olsen Kvenshagen og Thomas Andersen Øie. Sagens Gjenstand angik, at klageren af Indklagede seer seg fornærmet paa sin Havningsrett på Gramstølen idet Indklagede have tilladt seg at indhægne bemelde Stølstraa hvor klageren tror sig berettiget til fri Havn for sine Kreaturer m.m.

Partene mødte personlig med Undtagelse af Indstævnte Thomas Andersen Øie, for hvilken Jonas Ingebrigtsen Eri mødte og fremlagde Lovlig Fuldmagt af 7 de dennes.

Den Lovlig forkyndte Klage med Paategning fremlagdes. Saken toges ad acto under NO. 1/1866 hvorpaa Parterne indgikk med hinanden følgende

Forlig:

Indstævnte Tomas Andersen Øie, Anders Iversen Kvenshagen og Ole Olsen Kvenshagen indrømmer Anders Johnsen Maristuen fri Stølsvei over Gramstølens Eiendom ovenfor Indhægningen på bemeldte støl.

2. Tilladelse at lade de Kreaturer han støler paa Oddedalen frit gaa over Oddedals Bro når de kommer til Stølen om Afterne.

3. Ikke lukke for sine Indhegninger på Gramstølen før 8 - otte - Dage før St. Hans tid hvert Aar.

4. Anders Maristuen skal have fri Havningsrett for de Kreaturer han føder paa Maristuen og for de nødvendige Heste han maatte tiltrænge for sitt Stationshold, saaledes som han hidindtil har haft paa Gramstøl Eiendom.

Da Gramstølens Havnegang og Udstrækning er af den Qvalifikation at der er mere end tilstrækkelig Sommerhavn for flere Kreaturer end Parterne føde hver på sin Gaard, saa indgaa de herved en fælles Forening om at indtage fremmede Kreaturer hver etter sin Andel til Sommerhavn paa følgende Støler:

Anders Maristuen skal have Tilladelse at tage til Havning paa Oddestølen 10 fækreaturer og dessuten fremtidig Tilladelse at have Hjermands Kreaturer til Sommerhavn samme steds; samt paa Maristustølen 36 Fækreaturer; Gramstølens Eiere, Anders Iversen Kvenshagen, Ole Olsen Kvenshagen og Thomas Andersen Øie skulle ligeledes for Fremtiden have Frihed at indtage, hver af dem for sin Andel, foruden hvad de vinterføde paa sine Gaarde, fremmede Kreaturer til Sommerhavn paa Gramstølen 10 - ti - Fekreaturer. Gramstølens Eiere forbinde seg til ikke at udflytte sine Slaattegjerders Indhegninger paa Gramstølen længere op end til Anders Kvernshagen, Thomas Øie og Sæl ... og frem til Klæmmebekken.

Side:1026

Partene erklærede saaledes, herved Sagen afgjort og underskreve Protokollen.

E.Sk. Ingen Uvedkommende, udenfor Eierne af Gramstølen maa tillade seg ... at bringe Kreaturer paa bemeldte støl forinden 8 dage for St. Hans Tid, det samme Baand skal ogsaa hæfte paa Maaristuens Besidder.

Anders Maristuen, Jonas Ingebrigtsen Erie, Anders Iversen Kvenshagen m.ih.P., Ole Olsen Kvenshagen m.ih.P. Da Iver Olsen Berge ikke kan sidde i commisionen ved følgende Sags Underskrev han Protokollen. Iver Olsen Berge.»

Ved utskiftning den 20/8-1915 over Gramstolen ble den bruksrett som Maristuens eier, etter for-likets punkt 3., hadde på Gramstølens inngjerdsler (Stølstråene) avløst, ved at Maristuen fikk til eie en bestemt del av stølstråene. Denne avgjørelse ble i det vesentlige stadfestet ved ovetutskiftning i 1918.

Utenom denne avløsning foreligger ingen opplysning om at det er gjort noe angrep på forliket i 1866, og lagmannsretten må legge til grunn at dette fremdeles har sin gyldighet, mellom partene.

- - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn jordskifteretten, men har ikke tillagt det noen betydning at Maristuen tidligere var statens eiendom og at den ble solgt med fjellstuen på bestemte vilkår.

Lagmannsretten er således enig med ankemotpartene i at det av den grunn ikke kan påberopes noen særrettigheter for eieren av Maristuen eller andre forhold av betydning for vurderingen av den tvist som foreligger.

Jordskifteretten fant bevist at eierne på Gramstølen fra uminnelig tid frem til omlag 1800 har nyttet dette område til stølsdrift, og at Gramstølen var det eneste stølsbolet en vet om i Oddedalen.

«Dette område» er angitt å gå fra den gamle Gramstølen til foten av Sulefjell og innover mot søre Sulevann.

Det er ikke opplyst når Gramstølen opprinnelig ble anlagt, men det er på det rene at den er nevnt i matrikulen i 1723, mens den ikke var nevnt i matrikulen i 1666. Lagmannsretten legger også til grunn at Gramstølen ble flyttet til det sted den nå ligger omkring 1800 eller noe før.

De andre stølene i området, Oddedalsstolen og Stovestølen var, etter de opplysninger som foreligger neppe anlagt før 1800.

Det er således rett når jordskifteretten sier at Gramstolen frem til 1800 var einaste stølsbolet en vet om i Oddedalen. En har heller ikke kjennskap til andre støler i nærheten som kunne gjøre seg nytte av beiteområdet på nord/øst siden av Oddedalselva mot Sulefjell og søre Sulevann.

Dette trenger imidlertid den tilføyelse at gården Maristuen lå laglig til for beite nettopp i dette område. Det er på det rene at gården Maristuen hadde eksistert i flere hundre år da Gramstølen flyttet selstuftene til det sted de ligger i dag. Det er på det rene at Maristuen hadde bruk for beite, i 1837 hadde Maristuen 2 hester, 10-11 kuer, 5-6 ungfe og 24 sauer.

Maristuens beliggenhet, like vest for nåværende Gramstøl skulle tilsi at det naturlige beiteområde gikk over Gramstøl og østover på nordsiden av Oddedalselva og det kan neppe være tvil om at Maristuen i adskillig utstrekning må ha beitet her før de fikk egen stol i Oddedalen og i Stovedalen (Stovestølen).

Det må også legges til grunn at Maristuen fra sin støl i Oddedalen i adskillig utstrekning har beitet i dette området nord/øst for Oddedøla, mens Maristuen

Side:1027

fra sin støl Stovestølen i alminnelighet beitet nordøstover og østover i retning mot Suletind.

Det foran siterte forlik av 6. mai 1866 gir adskillige opplysninger om det beite Maristuen må ha utovet.

Maristuen klaget over at de tre som var på Gramstølen hadde gjerdet inn stølstråen hvor Maristuen mente å ha beiterett, og resultatet ble som foran sitert. Maristuen fikk nærmere bestemt sin beiterett på stølstråen og havningsrett for egne dyr og for leiedyr. Jordskifteretten anfører om dette at det «ikkje ligg føre nokon rettshandel» som viser hvordan Maristuen har fått beiterett på Gramstølen, men har gjengitt 1. vitne Håkon A. Eraker som fortalte at eierne på Gramstølen fikk hugge stølsved i Maristulid og som vederlag fikk Maristuen beite på Gramstølen.

Lagmannsretten kan ikke være enig med jordskifteretten når den sier at det synes å være en rimelig forklaring med bytte av skog og beite. Forliket fant sted i 1866 etter at de tre på Gramstølen i 1845 utskiftet skogen på stolen på en slik måte at de neppe hadde bruk for å kjøpe eller bytte til seg stolsved, og det må ha all formodning mot seg at de ved et slikt bytte endog skulle gi fra seg noe av stølstråene.

Lagmannsretten antar at forliket rettelig må sees som et uttrykk for den beitebruk og beiterett som Maristuen utøvet.

Når det i pkt. 2 er sagt at Maristuen har tillatelse til å la de kreaturer han støler på Oddedalen fritt gå over Oddedals bro når de kommer til stolen om kvelden, må det nødvendigvis bety at Maristuen skal ha denne rettighet når dyrene kommer fra beiteområdene på nordsiden av Oddedalselva.

Punkt 4 i forliket antas å være av særlig betydning og må gjelde beiteområdene utenfor stølstråene, hva som må være klart etter forståelsen av første setning i punkt 4, og bekreftet i annet avsnitt hvor «Gramstølens Havnegang og Udstrekning» omtales.

Lagmannsretten forstår dette slik at Maristuen skulle ha fri havningsrett for de kreaturer han før på Maristuen og for de nødvendige hester til stasjonsholdet, slik han hittil har hatt det på Gramstøls eiendom. Maristuen fikk dessuten rett til å ta inn et bestemt antall leiedyr, da havnegangens kvalitet og utstrekning ga anledning til det, på samme måte som det ble bestemt i hvilken utstrekning Gramstølens eiere kunne ta inn leiedyr.

Dette må, etter lagmannsrettens oppfatning, forstås slik at de tre på Gramstølen bekreftet at Maristuen hadde og hadde hatt slik beiterett og fortsatt skulle ha det. Retten er uten annen begrensning og det kan være noe tvilsomt om den rettslig skal betraktes som eiendomsrett eller bruksrett. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne at Maristuens rett på noen måte må stå tilbake for den rett de tre på Gramstølen hevder å ha over området, og lagmannsretten antar av den grunn at Gramstølens beitestrekninger eies av Maristuen og Gramstølens oppsittere i fellesskap. Det er ikke klart når fellesskapet mellom de 3 eierne oppsto og eiendomsforholdet mellom dem bør bestemmes etter sameigelovas §2.

Dette må dog forstås med den begrensning som ligger i at Maristuens beiterett på stølstråene ble avløst i 1917 ved at Maristuen fikk andel av stølstråene til eiendom og følgelig ingen beiterett på stølstråene forøvrig.

Det må også forstås slik at Maristuen i skogområdet bare fikk beiterett, eller nærmere bestemt i det område som Gramstølens oppsittere fikk ved skogdelingen

Side:1028

i 1804, og som ble delt mellom oppsitterne på Gramstølen i 1845. Selvom delingen bare gjaldt skogen har delingen vært oppfattet som eiendomsgrense og partene handlet etter det i 1939 ved salg av grunn til rørgate, og lagmannsretten finner at grensene etter skogdelingen må betraktes som eiendomsgrense, hva Maristuen synes å ha vært enig i i 1939. Lagmannsretten er for så vidt enig i det jordskifteretten har sagt om det, og viser til det.

Maristuens beiterett i skogområdet antas etter forlikets punkt 4 å måtte begrenses til de dyr som føes på Maristuen.

Skogområdet antas å strekke seg oppover i fjellet så langt skogen går og den ankende part har oppgitt dette til ca. kote 1100. Ankemotpartene har ikke hatt innvendinger mot dette og lagmannsretten legger det til grunn.

Gramstølens beitestrekninger ovenfor skogen, som lagmannsretten har funnet at Maristuen og Gramstølens oppsittere eier i fellesskap antas å omfatte hele tvistefeltet, slik det med sine yttergrenser er beskrevet i jordskifterettens kjennelse. Det er nok så at det fornemste og vanligste beiteområdet strakk seg fra seterstøene på Gramstølen og østover på nordsiden av Oddedalselva, til foten av Suletind og til Suleskartjern og Sore Sul, men det har heller ikke vært uvanlig at beitingen skjedde mer nordover til Svarteberg, Brunshaug og til nedre Sulevatn.

Det er dog på det rene, etter flere vitneforklaringer dokumentert fra ankesak nr. 120/1933 for Bergen overrett, at dette siste området var Stovestølens naturlige og regelmessige beiteområde, så her må Gramstølen og Stovestølen i adskillig utstrekning ha beitet på samme område.

De områder som ligger enda høyere til fjells, har neppe i noen utstrekning vært beitet fra noen av stølene, men i den senere tid, kanskje i 100 år, vært nyttet til reinsbeite, dog ikke i slik grad at det kan ha innflytelse på spørsmålet om eiendomsretten. Det foreligger da intet særforhold som skulle sette disse områder i en annen stilling enn de virkelige beiteområder, og Maristuen og Gramstølens oppsittere må også betraktes som sameiere i disse områder. - - -