Rt-1977-1065
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1977-10-27 |
| Publisert: | Rt-1977-1065 |
| Stikkord: | Ekspropriasjonserstatningsloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 161/1977 |
| Parter: | Olav O. Viko (advokat Rolf Nybakk - til prøve) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Ketil Lund). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Bølviken, Christiansen, Holmøy, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, §11 |
Dommer Schweigaard Selmer: I henhold til bemyndigelse fra Samferdselsdepartementet besluttet veisjefen i Buskerud fylke 25. juli 1973 i medhold av veilovens §50 å ekspropriere grunn til anlegg av ny riksvei 7, parsell Gol S-Gol V, i Gol kommune. Den nye veitrasé går langs Hallingdalselven syd for Gol tettsted.
Skjønn til fastsettelse av ekspropriasjonserstatningene ble begjært 10. august 1973. Hallingdal herredsrett avhjemlet underskjønnet 14. oktober 1974.
Staten v/Samferdselsdepartementet ved veisjefen i Buskerud og en del av de saksøkte begjærte overskjønn, som ble avhjemlet ved Hallingdal herredsrett 1. juli 1975.
Blant de saksøkte som begjærte overskjønn, var Olav O. Viko. For hans vedkommende fastsatte overskjønnsretten følgende erstatninger:
1. Elvegrunn kr. 0,50 - femtiøre - pr. m2.
2. Elveskråning med delvis beite kr. 1,- enkrone - pr m2.
3. Dyrket mark kr. 5,- -femkroner - pr. m2.
4. Skoggrunn kr. 1,50 - enkronefemtiøre - pr. m2.
5. Gjerde på nordsiden kr. 15,- femtenkroner - pr. l.m.
6. Gjerde på sydsiden på Storøya kr. 15,- femtenkroner - pr. 1. m.»
Post 4 gjelder ca. 12 dekar skoggrunn beliggende på den såkalte Storøya. Grunnerstatningene for øvrig er knyttet til andre deler av Vikos eiendom. Viko hadde for overskjønnsretten nedlagt påstand om erstatning etter tomteverdi for Storøyas vedkommende og hadde også krevd erstatning for tap av garnfiskeplass. Disse krav ble ikke tatt til følge.
Olav O. Viko har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt angår erstatningspost nr. 4 - skoggrunn på Storøya - og fordi han ikke ble tilkjent erstatning for tapt garnfiskeplass. Etter begjæring ble han, ved Hallingdal herredsretts kjennelse av 17. september 1975, gitt oppreisning mot oversittelse av ankefristen. Tvisten om fiskeerstatningen er senere forlikt, og denne del av ankesaken er hevet ved Høyesteretts kjennelse av 21. april 1977.
Om sakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler for under- og overskjønnsrettene viser jeg til skjønnsgrunnene.
Side:1066
Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Hallingdal herredsrett 15. juli 1976. Olav O. Viko og ett vitne, Tor Håvard Berntsen, teknisk sjef i Gol kommune, avgav forklaring. Begge forklarte seg også for overskjønnsretten. For øvrig er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter, blant annet reguleringsplan for sentrum vest i Gol kommune stadfestet 24. juni 1976 og kart datert 22. juni 1976 over kommunale grunnkjøp.
Den ankende part, Olav O. Viko, har nedlagt slik påstand:
«1. Hallingdal Herredsretts overskjønn av 1. juli 1975 for så vidt gjelder fastsatt erstatning for grunn på Storøya, takst nr. 16 A, erstatningspost nr. 4, oppheves og hjemvises til ny behandling med ny sammensetning av skjønnsretten.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger.»
Ankemotparten, staten ved Samferdselsdepartementet, har nedlagt denne påstand:
«Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket, og staten v/ Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Den ankende part, Olav O. Viko, har prinsipalt gjort gjeldende at overskjønnsrettens rettsanvendelse er feilaktig når den for erstatningspost 4 - skoggrunn på Storøya - har tilkjent erstatning basert på bruksverdi og ikke gitt mererstatning etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 jfr. §5. Videre hevdes at på bakgrunn av sakens faktiske omstendigheter må overskjønnsretten ha akseptert Vikos anførsel om at den etablerte omsetningsverdi for Storøya var som tomtegrunn. Når retten allikevel bare erstattet grunnen etter bruksverdi, må dette skyldes en uriktig forståelse av vilkårene for mererstatningen etter lovens §5. Særlig på bakgrunn av rettens uttalelser for så vidt angår takst nr. 17,22 og 24 og ikke minst rettsformannens dissens under de to sistnevnte takstnumre gjør Viko gjeldende at retten har feiltolket hva som etter §5 ligger i «tilsvarende eiendommer i distriktet», og at den også uriktig må ha ment at §5 nr. 3 var til hinder for mererstatning.
Subsidiært anfører Viko at overskjønnet må oppheves fordi skjønnsgrunnene er mangelfulle og uklare. Han viser i denne forbindelse til at rettens beskrivelse av faktum er for knapp som grunnlag for en vurdering av mererstatning etter §5 nr. 1, at det av skjønnet overhodet ikke fremgår at retten har foretatt noen slik vurdering og at skjønnet i alle fall etterlater tvil om hvordan §5 er anvendt.
Ankemotparten, staten ved Samferdselsdepartementet, gjør gjeldende at overskjønnet må forstås slik at det gir uttrykk for rettens faktiske vurdering av grunnverdien på Storøya og at det ikke var grunnlag for noen mererstatning. Retten pliktet ikke å gi noen nærmere begrunnelse for denne vurdering, som ikke kan overprøves. Men selv om man skulle komme til at overskjønnet omfatter både faktiske og rettslige vurderinger, hevdes det ikke å være grunnlag for opphevelse. For øvrig tilbakeviser staten at det av skjønnsgrunnene vedrørende andre takstnumre kan utledes at rettsanvendelsen er uriktig for
Side:1067
så vidt angår den erstatning som ble tilkjent Viko for grunn på Storøya.
Jeg er kommet til at overskjønnet må stadfestes så langt det nå er påanket. I de alminnelige skjønnsgrunner uttales om erstatningen for skoggrunnen:
«Det er tvist mellem partene om erstatningen for grunn på Storøya under takstnummer 16 skal fastsettes efter bruksverdi eller tomteverdi. Det avstås her skoggrunn med noe beite. Vegvesenet hevder at det følger av erstatningslovens §4 at bruksverdien må legges til grunn. Saksøkte hevder at området peker seg ut som vel egnet til boligtomter. I kommunens planer idag er området utlagt til jord- og skogbruksområde. Disse planer er ikke stadfestet og de er ikke endelige. Den tekniske sjef i Gol kommune har som vitne erklart at man ikke kan utelukke at det i en senere plan vil bli ekspansjonsområde for tettbebyggelsen i Gol.
Retten finner at grunnen må erstattes efter bruksverdien som skoggrunn. Det foreligger intet grunnlag for å fravike bestemmelsen i erstatningslovens §4. Retten legger marginalverdien til grunn. Ved verdsettelsen har retten delt seg i et flertall bestående av skjønnsmennene, som setter erstatningen til kr. 1,50 pr. m2. Mindretallet formannen finner at erstatningen bør være kr. 1,10 pr. m2.»
Mindretallets standpunkt er i samsvar med underskjønnsrettens erstatningsfastsettelse. Ved underskjønnet prosederte Viko ikke på at grunnen erstattes etter tomteverdi.
De kommunale planer som omtales i overskjønnet, må være generalplanutkastet av 1. november 1974 hvor Storøya er utlagt til jord-, skog- og naturområde. Utkastet er senere fulgt opp ved reguleringsplan for sentrum vest i Gol kommune. Planen er stadfestet 24. juni 1976 og omfatter blant annet størstedelen av Storøya, som er utlagt til jord- og skogbruk.
Jeg forstår overskjønnsrettens uttalelse slik at dens erstatningsfastsettelse i første rekke bygger på en vurdering av de faktiske forhold, herunder de kommunale planer, og at retten ut fra denne vurdering er kommet til at grunnverdien på Storøya tilsvarer bruksverdien som skoggrunn. Jeg tilføyer at det her er verdien på tidspunktet for tiltredelsen, ifølge overskjønnet 1. januar 1975, som skal legges til grunn, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens § Il. På bakgrunn av Vikos anførsel om erstatning etter tomteverdi må overskjønnsretten også vurdere om de rettslige vilkår for mererstatning etter lovens §5 forelå, slik retten blant annet har gjort for takst nr. 22 og 24. At overskjønnsretten for Vikos vedkommende skulle ha bygd på en uriktig forståelse av §5 finner jeg ikke noe holdepunkt for i skjønnet. Tvert om viser overskjønnsrettens - flertallets - anvendelse av §5 under takst nr. 22 og 24 at retten ikke kan ha feiltolket bestemmelsen.
Skjønnsgrunnene er meget knappe, men jeg har funnet dem tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves. Heller ikke anken over saksbehandlingen fører derfor frem.
Når det gjelder statens påstand om saksomkostninger for Høyesterett, finner jeg at særlige grunner taler for å frita Viko ettersom anken ble fremsatt på et så tidlig tidspunkt etter ekspropriasjonserstatningslovens ikrafttredelse, allerede 3. september 1975, at det ennå rådde atskillig uklarhet med hensyn til forståelsen av §4, jfr. §5.
Side:1068
Jeg stemmer for denne dom:
Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Holmøy og Heiberg: Likeså.
Av overskjønnet (byfogd Per Kaas, som settedommer med skjønnsmenn):
Det er tvist mellem partene om erstatningen for grunn på Storøya under takstnummer 16 - - -(se sitat i Høyesteretts dom).
Fra takstnr. 22 avstås dyrket mark og skoggrunn. Den tilstøtende grunn ervervet Gol kommune i 1973 til friareal for kr. 8,- pr. m2. Det var saksøkte som overdro dette til kommunen, og han beholdt bare det areal som nu medgår til riksvegen. Dette fortsatte han å bruke som før. Det er anført at det var vegplanene som førte til at kommunen ikke kjøpte også dette område.
Rettens flertall skjønnsmennene finner at verdsettelse efter jord- og skogbruksverdi vilde gi eieren en vesentlig lavere erstatning enn verdien av tilsvarende eiendommer i distriktet. Eiendommen ligger i et område hvor grunnen er tatt i bruk til annet formål enn jord- og skogbruk. Flertallet anser salgsverdien av den tilstøtende eiendom som det riktige verdigrunnlag efter grunnens anvendelse her.
Rettens formann finner ikke at det er grunn for å fravike bestemmelsen i erstatningslovens §4. Den grunn som avstås har like til veganlegget kom, vært brukt som jord og skoggrunn. De tilsvarende eiendommer i distriktet, som man her skal sammenligne med hvis lovens §5 skulde anvendes, er andre jord- og skogbruk, som det er mange av. Det kan ikke ses at erstatning efter bruksverdien gir noen lavere erstatning enn verdien av annen jord- og skogbruksgrunn. Forøvrig foreligger heller ikke vilkåret efter §5 nr. 3 for å anvende et annet grunnlag enn bruksverdien ved erstatningsfastsettelsen.
Også fra takstnr. 24 avstås jord og skoggrunn. Fra denne eiendom er det ikke tidligere solgt noe areal til kommunen. Ellers er forholdene likeartet med takstnr. 22.
Rettens flertall skjønnsmennene antar at vilkårene for å anvende bestemmelsen i §5 på samme måte er tilstede for dette takstnummer som for nr. 22. Formannen antar at vilkårene ikke er tilsteds og henviser til det som er sagt om nr. 22.
For begge disse takstnummer setter flertallet grunnerstatningen til kr. 8,- pr.m2, mens formannen antar at erstatningen bør være kr. 5,- for dyrket mark og kr. 1,- for skoggrunn. - - -