Hopp til innhold

Rt-1977-108

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1977-02-05
Publisert: Rt-1977-108
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 8B/1977
Parter: Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer).
Forfatter: Stabel, Blom, Elstad, Lorentzen, Bendiksby
Lovhenvisninger: Veitrafikkloven (1965) §22, §3, Straffeloven (1902) §52, §31, §4


Dommer Stabel: I straffesak mot A avsa Sør-Østerdal herredsrett den 11. oktober 1976 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1923, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §3 og §4, jfr. trafikkreglenes §22, punkt 2 litra a og b, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.

Side:109


2. Fullbyrdingen av straffen utsettes etter reglene i straffelovens §52 med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

3. Han ilegges i medhold av straffelovens §52 nr. 4 en ubetinget bot til statskassen stor kr. 2.000.00 - totusenkroner -, eller - for det tilfelle at boten ikke blir betalt eller lar seg inndrive - en straff av fengsel i 10 - ti - dager.

4. Han tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 300.00 - trehundrekroner.

Domfelte begjærte fornyet behandling for lagmannsrett og anket subsidiært over lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.

Samtykke til fornyet behandling ble nektet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved beslutning av 3. desember 1976, men anken ble henvist til Høyesterett.

Sakens faktiske bakgrunn og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.

For så vidt angår lovanvendelsen og saksbehandlingen er anken grunngitt med at det ikke fremgår av herredsrettens domsgrunner at retten har funnet bevis ført for at dødsulykken ble voldt ved uaktsom kjøring fra domfeltes side. I alle fall er domsgrunnene mangelfulle og selvmotsigende på dette punkt. Forsvareren for Høyesterett har for så vidt henvist til at retten ikke har uttalt noe om hvilken fart domfelte holdt før påkjørselen, samtidig som den - i forbindelse med straffutmålingen - har gitt uttrykk for at han ikke kjørte særlig annerledes enn de fleste bilkjørere ville ha gjort, og at kjøreulykken nærmest må karakteriseres som et hendelig uhell.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Av herredsrettens domsgrunner fremgår at veibanen på ulykkesstedet var dekket av is og sne. Det hadde falt en del sne om natten. Sneen var lett og tørr, slik at det hadde lett for å danne seg snefokk både på grunn av at det blåste en del og på grunn av lufttrykket fra kjøretøyer. Herav følger - mener jeg - at domfelte måtte være klar over muligheten av at det kunne oppstå farlige situasjoner ved plutselig begrensning av sikten, og han pliktet da å avpasse farten etter det, spesielt ved passering av møtende biler.

Når det gjelder den situasjon som umiddelbart førte til påkjørselen, forstår jeg domsgrunnene derhen at retten i det vesentlige har bygd på domfeltes forklaring om at han nettopp hadde passert en møtende lastebil som «dannet en vegg av snøfokk». Han bremset ikke opp, men sluttet å gi gass slik at farten av den grunn ble noe nedsatt. Den forulykkede ble han ikke oppmerksom på før han hadde passert lastebilen og var kommet ut av snefokken. På dette tidspunkt var han imidlertid kommet så nær inn på mannen at avstanden var for liten til at han ville klare å stanse opp.

Etter bevisførselen har herredsretten ikke funnet det mulig å ta standpunkt til akkurat hvilken fart domfelte holdt før påkjørselen. På dette punkt refererer den bare domfeltes forklaring som går ut på at han innrømmer at han overfor lensmannsbetjenten gav uttrykk for at farten kunne ha dreiet seg om 65-70 km/t, men sier at han ikke så på speedometeret og derfor ikke kan si med sikkerhet hva farten var. Han sier for øvrig at han mener at farten ikke kan ha vært så stor

Side:110

som oppgitt for lensmannsbetjenten, og begrunner dette med at han klarte å stanse bilen straks etter at ulykken hadde funnet sted og på en slik måte at farten ikke kunne ha vært så stor som angitt...

Det som således fremgår av domsgrunnene, er etter min mening tilstrekkelig til å vise at herredsretten ikke bygger på uriktig lovanvendelse når den sier at farten var for stor til at domfelte kunne stanse opp i tide slik at påkjørselen var unngått, og konkluderer med at han derved har overtrådt de bestemmelser tiltalen gjaldt, herunder bestemmelsen om hensynsfull og varsom kjøring og om plikt til å holde en etter forholdene tilstrekkelig liten fart og om nødvendig stanse når siktbarheten er nedsatt på grunn av lys- eller værforholdene.

Jeg kan heller ikke være enig med domfelte i at det er noen motsetning mellom dette og det retten senere sier i forbindelse med straffutmålingen. Det siktes her til følgende uttalelse i domsgrunnene:

«....Selv om det må bebreides tiltalte at han ikke kjørte og avpasset farten slik at han kunne stanse i tide da han ble oppmerksom på mannen på sparkstøttingen, har han etter rettens oppfatning ikke kjørt særlig anderledes enn de fleste bilførere ville ha gjort. Retten ser det slik at kjøreulykken nærmest må karakteriseres som et hendelig uhell....»

Uttrykket hendelig uhell er riktignok ikke heldig valgt, men det fremgår klart av sammenhengen, jfr. de innledende ord, at retten opprettholdt den bebreidelse mot domfelte for uaktsom kjøring som den hadde gitt uttrykk for i sin drøftelse av skyldspørsmålet. Poenget med den siterte uttalelse er formodentlig at selv om domfeltes straffeskyld ikke påvirkes av det forhold at mange andre bilister erfaringsmessig ville ha kjørt like uforsiktig, kan man ikke se bort fra at forholdet kan ha betydning for straffutmålingen. Denne betraktning er jeg enig i.

Til slutt må jeg ta standpunkt til den subsidiære anke over straffutmålingen. Fra domfeltes side er anført at hans forhold under enhver omstendighet må anses som så unnskyldelig at en bot vil være tilstrekkelig reaksjon. Jeg er ikke enig i det. Som herredsretten finner jeg riktignok domfeltes kjøring så pass lite graverende at det - tross dødsulykken - i dette tilfelle ikke kan anses nødvendig med ubetinget fengselsstraff. Men ut fra almenpreventive hensyn må det anses betenkelig å reagere med en bot alene, og jeg finner ikke grunnlag for å fravike herredsrettens vurdering når den har fastsatt en betinget fengselsstraff på 30 dager i tillegg til en bot på kr. 2.000.

Det blir mitt resultat at anken må forkastes.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Lorentzen og Bendiksby: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Magnus Kristensen med domsmenn):

Side:111

Tiltalte A er født xx.xx.1923. Han er disponent.... Han er tidligere ikke straffedømt, men er bøtelagt to ganger for trafikkforseelser. .

Personbilen, som hadde prøvenummer HB 65, ble ført av tiltalte. Han var på veg sydover fra Tynset og var alene i bilen. Ulykken skjedde noen hundre meter syd for Rena. Det er opplyst at vegbanen på stedet hadde en bredde på ca. 6 meter med brøytekanter på begge sider. Vegbanen var dekket av is og snø. Det er opplyst at det hadde falt en del snø om natten, og at snøen var lett og tørr slik at det hadde lett for å danne seg snøfokk både på grunn av at det blåste en del og på grunn av lufttrykket fra kjøretøyer.

Tiltalte har forklart at han et stykke syd for Rena møtte en lastebil som kom i motsatt kjøreretning. Lastebilen hvirvlet opp snøen slik at det dannet seg en vegg av snøfokk rundt bilen. Dette førte til at siktbarheten ble sterkt redusert da han passerte lastebilen. Han ble derfor ikke oppmerksom på at det et stykke lenger fremme befant seg en mann på sparkstøtting. Denne ble han først oppmerksom på etterat han hadde passert lastebilen og var kommet ut av snøfokken. På dette tidspunkt var han imidlertid kommet så nær inn på mannen med sparkstøttingen, at avstanden var for liten til at han ville klare å stanse opp, sier tiltalte. Han sier videre at mannen befant seg et godt stykke ute i kjørebanen, så langt ute at tiltalte bedømte situasjonen slik at det ville være mulig å passere ham ved å svinge helt over til sin høyre side. Han forsøkte det, men bilen kom antakelig bort i den ene av meiene på sparken og dette førte til at mannen ble truffet av bilen og slått overende. - - -

Retten finner etter bevisføringen å måtte gå ut fra at forulykkede, som med sin sparkstøtting kjørte i samme kjøreretning som personbilen - har befunnet seg noe ute i vegbanen da påkjørselen fant sted. Forulykkede bodde like ved det sted hvor påkjørselen skjedde. Det er på det rene at han for å komme til sitt hjem måtte krysse vegen, men om han allerede var begynt å svinge over mot venstre eller om det var andre grunner som førte til at han holdt seg noe ute i vegbanen, foreligger det ikke opplysninger om.

Etter de opplysninger som er kommet fram under åstedsbefaringen finner retten å måtte gå ut fra at forulykkede befant seg i utgangen av en slakk kurve da påkjørselen fant sted. Retten finner videre å måtte gå ut fra at tiltalte med sin bil befant seg i inngangen til denne kurve da passeringen av den møtende lastebil fant sted. Oversiktsmulighetene på stedet er ganske gode, og grunnen til at tiltalte ikke er blitt oppmerksom på forulykkede i tide må etter rettens oppfatning skyldes at sikten har vært sterkt redusert på grunn av det snøfokk som lastebilen førte med seg.

Påkjørselen fant sted ved 1130 tiden. Det var klarvær og solskinn. Det er på det rene at tiltalte hadde solen mot seg under kjøringen, og det kan være en viss mulighet for at sikten også av den grunn er blitt vanskeliggjort, men retten kan ikke se at denne omstendighet har hatt noen særlig betydning i det foreliggende tilfelle.

Det er noe uklart hvilken fart tiltalte holdt nied sin bil da han passerte lastebilen. Han har for lensmannsbetjenten etter ulykken forklart at han holdt en fart på ca. 65-70 km/t. For retten har han forklart at han ikke ka si noe om hvor stor farten var. Han sier at han - da han møtte lastebilen og kjørte inn i snøfokket - ikke bremset opp, men at han sluttet

Side:112

med å gi gass slik at farten av den grunn ble noe redusert. Han innrømmer at han overfor lensmannsbetjenten ga uttrykk for at farten kunne ha dreiet seg om 65-70 km/t, men sier at han ikke så på speedometeret og derfor ikke kan si med sikkerhet hva farten var. Han sier forøvrig at han mener at farten ikke kan ha vært så stor som oppgitt for lensmannsbetjenten og begrunner det med han klarte å stanse bilen straks etter at ulykken hadde funnet sted og på en slik måte at farten ikke kunne ha vært så stor som angitt.

Det foreligger ingen bremsespor eller andre omstendigheter som gjør det mulig for retten å danne seg noen sikker mening om hvor stor fart tiltalte har holdt. Det man med sikkerhet kan slå fast er at farten har vært for stor til at han kunne stanse opp i tide slik at påkjørselen var unngått. Retten vurderer forholdet slik at han ved kjøringen har overtrådt bestemmelsen i vegtrafikkloven om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke voldes skade eller fare for andre vegfarende. Han har også overtrådt bestemmelsene i trafikkreglene om at den som kjører bil plikter i særlig grad å holde en etter forholdene liten fart og om nødvendig å stanse når siktbarheten er nedsatt på grunn av lys- og værforholdene og når det er fare for at han kan bli blendet.

Retten er derfor kommet til at han har gjort seg skyldig i overtredelse av bestemmelsene i vegtrafikklovens §31, jfr. §3 §4, jfr. trafikkreglenes §22, pkt. 2 litra a og b. Han blir derfor å dømme i samsvar med de bestemmelser som er nevnt i tiltalen. - - -

Det er utvilsomt slik at forholdene var vanskelige da ulykken skjedde. Snøfokket nedsatte siktbarheten, og det forelå et visst risikomoment ved passeringen av møtende biler. Selv om det må bebreides tiltalte at han ikke kjørte og avpasset farten slik at han kunne stanse i tide da han ble oppmerksom på mannen på sparkstøttingen, har han etter rettens oppfatning ikke kjørt særlig anderledes enn de fleste bilførere ville ha gjort. Retten ser det slik at kjøreulykken nærmest må karakteriseres som et hendelig uhell.

Retten er derfor blitt stående ved at vilkårene for å gjøre straffen betinget etter reglene i straffelovens §52 foreligger, men er blitt stående ved at domfelte i forbindelse med den betingede dom og i medhold av straffelovens §52 nr. 4 bør ilegges en ubetinget bot. - - -