Rt-1977-1179

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1977-11-25
Publisert:	Rt-1977-1179
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 170/1977
Parter:	Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer advokat Kjell Amundsen - til prøve).
Forfatter:	Michelsen, Sinding-Larsen, Elstad, Blom, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §90, §91, Domstolloven (1915) §125, §283, §62

Dommer Michelsen: Oslo forhørsrett avsa den 31. august 1977 dom med slik domsslutning:

«A født xx.xx.1945, dømmes for overtredelse av strl. s. §91 annet ledd, jfr. §62, til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder, hvorfra går 22 - tjueto - dager for utholdt varetektsarrest.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til forhørsrettens domsgrunner.

Over denne dom har A erklært anke. Han anker over rettsanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.

Etter domfeltes oppfatning dekker den tilståelsen som er protokollert i forhørsrettens rettsbok, ikke samtlige vilkår som må være oppfylt for at noen kan straffes for overtredelse av straffelovens §91 annet ledd. Hans tilståelse er således ikke uforbeholden og fullstendig, og saken skulle derfor ikke vært pådømt i forhørsretten.

Domfelte har gjort gjeldende at han oppbevarte det beslaglagte dokumentmateriale på vegne av avisen Ny Tid, og at denne oppbevaring ikke var «uberettiget» i relasjon til bestemmelsen i straffelovens §91 annet ledd. Avisen måtte ha rett til å beholde materialet inntil redaktøren kunne treffe beslutning om hvorvidt opplysningene helt eller delvis kunne offentliggjøres. Denne anførsel ble ikke gjort gjeldende i forhørsretten.

Domfelte har videre anført at han ikke i lovens forstand har satt seg i besittelse av det materiale han mottok til oppbevaring. Ordlyden i §91 annet ledd tar sikte på en mer aktiv handling. Også denne anførsel er ny for Høyesterett.

Etter domfeltes oppfatning er det en feil at forhørsretten ikke i domsgrunnene har foretatt noen selvstendig vurdering av om det materiale som han mottok til oppbevaring, var av slik beskaffenhet at det bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat, jfr. §91 annet ledd sammenholdt med §90. Det er også en vesentlig feil at forhørsretten ikke har tatt standpunkt til om den del av materialet som A overlot til B, inneholdt noen slik hemmelighet.

Domfelte har videre anført at det ikke med tilstrekkelig klarhet fremgår av den protokollerte tilståelse hvilket kjennskap han hadde til innholdet av dokumentene. Det står riktignok i rettsboken at han forstod at det i materialet fantes dokumenter som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet. Men i den rettslige forklaring er det også vist til siktedes politiforklaring av 26. august 1977, og

Side:1180

ved den anledning uttalte han seg mer forbeholdent om sitt kjennskap til innholdet av dokumentene. Av de to utsagn må man etter domfeltes oppfatning legge mest vekt på det som står i politiforklaringen. Det fremgår for øvrig verken av politiforklaringen eller av den rettslige forklaring at domfelte hadde grunnlag for noen slik totalbedømmelse av materialet som i dette tillfelle er nødvendig.

Subsidiært har domfelte gjort gjeldende at den straff forhørsretten har utmålt, er for streng.

Aktor har anført at anken over lovanvendelsen ikke kan føre frem, og at heller ikke anken over saksbehandlingen bør tas til følge.

Forhørsrettens domsgrunner er meget knappe, men de må likevel være tilstrekkelige til at dommen kan opprettholdes. Ifølge dommen har retten funnet at siktedes uforbeholdne tilståelse styrkes ved de øvrige opplysninger i saken, og forhørsrettsdommeren hadde nøye kjennskap til hele det dokumentmateriale A mottok til oppbevaring.

Når dommen sammenholdes med dette materiale, kan det etter aktors oppfatning ikke være tvil om at A er dømt med rette. Selv om det skulle være en feil at retten ikke i domsgrunnene har gjort nærmere rede for innholdet av dokumentmaterialet, kan det ikke antas at denne feil har virket bestemmende på dommens innhold. Til støtte for dette har aktor under prosedyren for Høyesterett av det beslaglagte materiale dokumentert lister med navn og andre opplysninger om ansatte i politiets overvåkingstjeneste og ansatte i forsvarets sikkerhets- og etterretningstjeneste. Aktor har anført at de lister

A oppbevarte, inneholdt systematiske og ajourførte informasjoner om så godt som samtlige ansatte i disse tjenester, og at det ville få alvorlige skadevirkninger for vårt lands sikkerhet om disse informasjoner skulle bli offentliggjort eller på annen måte bli gjort kjent for uvedkommende. Det ville i beste fall ta meget lang tid å avbøte disse skadevirkninger. Aktor har videre dokumentert enkelte deler av det øvrige beslaglagte materiale, deriblant notater med beskrivelse av forsvarets radiostasjoner.

Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen bør tas til følge.

Da det til dels er nøye sammenheng mellom saksbehandlingen og lovanvendelsen, finner jeg det hensiktsmessig først å behandle enkelte spørsmål om anvendelsen av bestemmelsene i straffelovens §90 §91.

Straffelovens §91 annet ledd, som siktelsen og forhørsrettens dom hviler på, retter seg mot den som uberettiget setter seg eller andre i besittelse av en slik hemmelighet som er nevnt i lovens §90.

Bestemmelsen i §90 setter straff for den som rettsstridig bevirker eller medvirker til at noe åpenbares som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat. I dette ligger for det første at den straffbare handling må gjelde forhold som på forhånd er så lite kjent at det kan bestraktes som en hemmelighet. For det andre må åpenbaring av denne hemmelighet være til skade for rikets sikkerhet. Saker om overtredelse av §90 som tidligere har vært behandlet i Høyesterett, har for det meste angått åpenbaring av opplysninger om militære anlegg. Men bestemmelsen kan videre

Side:1181

ramme åpenbaring av andre forhold som er av betydning for rikets sikkerhet like overfor annen stat, og jeg antar at dette etter omstendighetene også kan gjelde systematiske informasjoner om organisering og bemmanning av forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjeneste og politiets overvåkingstjeneste.

Et dokument kan inneholde en slik hemmelighet som er nevnt i §90 selv om det ikke er utarbeidet av noen offentlig myndighet. Det kan være et notat som er satt opp av en privatperson. Dokumentets innhold vil være avgjørende.

Det fremgår av den rettspraksis vi har på dette område, at det til dels vil bero på et skjønn om man står overfor opplysninger om forhold som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat. Dersom det dreier seg om et innsamlet dokumentmateriale, kan ikke det enkelte dokument uten videre bedømmes isolert. Er det foretatt en systematisk innsamling, må de opplysninger som er fremskaffet, vurderes i sammenheng. Opplysninger som ikke inneholder hemmeligheter når de bedømmes hver for seg, kan til sammen gi et helhetsbilde som ikke er kjent på forhånd, og som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat. Jeg viser i denne forbindelse til avgjørelsen i Rt-1968-486, særlig side 489.

Det er ikke noe vilkår for straffbarheten etter §90 at åpenbaring av hemmeligheten skjer etter oppdrag fra en fremmed stat. Og etter §91 annet ledd er det ikke noe vilkår at den som setter seg eller andre i besittelse av en slik hemmelighet, har til hensikt å åpenbare den.

Straffelovens §91 annet ledd retter seg som før nevnt mot den som uberettiget «setter seg eller andre i besittelse av noen sådan hemmelighet», det vil si noen slik hemmelighet som er nevnt i §90.

A er dømt for å ha mottatt til oppbevaring et omfattende dokumentmateriale som var innsamlet av en annen, og for å ha overlatt deler av dette materiale til B. Det er klart at han ved dette siste satte B i besittelse av en del av materialet. Men etter min mening satte han også seg selv i besittelse av det materiale han mottok. En slik innskrenkende tolking av ordene «setter seg - - -i besittelse av» som domfelte har gjort seg til talsmann for, ville medføre at bestemmelsen i §91 annet ledd ikke ville nå sin hensikt.

Jeg kan heller ikke gi domfelte medhold i at hans handlemåte ikke var «uberettiget» i relasjon til §91 annet ledd fordi han handlet på vegne av avisen Ny Tid.

Spørsmålet må derfor bli om det etter siktedes protokollerte tilståelse og premissene i forhørsrettens dom kan legges til grunn at de dokumenter A har tatt imot og delvis overlatt til B, inneholder slike hemmeligheter som er nevnte i §90, og at A var klar over dette.

I samsvar med siktelsens punkt a) har forhørsretten funnet det bevist at A «mandag den 1. august 1977 i Oslo, mottok til oppbevaring et omfattende dokumentmateriale som inneholdt en kartlegging av forsvarets sikkerhets- og etterretningstjeneste samt overvåkingstjenesten enda han forsto at det i materialet fantes dokumenter som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet og at en offentliggjørelse ville gjøre betydelig skade».

Side:1182

I samsvar med siktelsens punkt b) har forhørsretten videre funnet det bevist at han «i begynnelsen av august 1977 i Oslo, ved to forskjellige anledninger, overlot deler av det forannevnte materiale til B, etter at han hadde foretatt mangfoldiggjøring av endel av det».

Det er ikke angitt i siktelsen, tilståelsen eller dommen hvilke deler av materialet A overlot til B. Gjerningsbeskrivelsen er derfor ikke tilstrekkelig til å vise om det her gjelder noen slik hemmelighet som er nevnt i straffelovens §90. Jeg finner ikke at Høyesterett kan supplere disse manglende domsgrunner ut fra det som er dokumentert under prosedyren for Høyesterett, og finner derfor at forhørsrettens dom må oppheves for så vidt A er dømt etter punkt b) i siktelsen.

Også når det gjelder punkt a), er gjerningsbeskrivelsen i dommen meget knapp. Men særlig er det her en mangel at den protokollerte tilståelse og dommen ikke klart viser hvilket kjennskap A hadde til innholdet av dokumentene da han mottok dem til oppbevaring. En uforbeholden tilståelse som skal danne grunnlaget for pådømmelse i forhørsrett, må dekke alt det som i faktisk henseende kreves for straffbarhet, både objektivt og subjektivt. Det er derfor ikke fullt tilstrekkelig når det i tilståelsen og dommen uten nærmere angivelse er sagt at siktede forstod at det i materialet fantes dokumenter som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet. Det burde på en mer klar måte ha vært angitt om siktede hadde kjennskap til arten og omfanget av de opplysninger i dokumentmaterialet som etter rettens vurdering inneholdt slike hemmeligheter som er nevnt i §90.

Under disse omstendigheter og i betraktning av at både påtalemyndigheten og forhørsretten har funnet at siktelsens punkt b) er det mest alvorlige i saken mot A, antar jeg at forhørsrettens dom bør oppheves i sin helhet.

Jeg finner grunn til å tilføye at en sak av denne art og vanskelighetsgrad etter min mening ikke burde ha vært avgjort ved pådømmelse i forhørsrett. Dette gjelder selv om siktede og hans forsvarer anmodet om at saken måtte bli pådømt av forhørsretten.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Forhørsrettens dom oppheves.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Elstad, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Under ankeforhandlingen i Høyesterett ble det avsagt kjennelse hvor det av førstvoterende, dommer Michelsen bl.a. uttales:

«Under henvisning til domstolslovens §125 har aktor anmodet om at ankeforhandlingen delvis må holdes for lukkede dører fordi hensynet til statens forhold til en fremmed makt krever det.

Anken over lovanvendelsen gjelder spørsmålet om hvorvidt det materiale A har oppbevart, inneholder dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat.

Side:1183

Aktor har fremholdt at dørene bør lukkes når partene skal referere eller gjengi innholdet av de dokumenter det her siktes til, men at ankeforhaadIigen for øvrig kan foregå for åpne dører.

Forsvareren har sluttet seg til dette.

De nevnte dokumenter er tatt inn i et særskilt utdrag.

Jeg er enig med aktor og forsvarer i at ankeforhandlingen bør holdes for lukkede dører i den utstrekning partene under ankeforhandlingen vil referere eller omtale de nevnte dokumenter, men at ankeforhandlingen for øvrig kan foregå for åpne dører.

Jeg stemmer for slik

kjennelse:

Med hiemmel i domstolslovens §125 blir saken å behandle for lukkede dører i den utstrekning partene under ankeforhandlingen vil giengi eller omtale de doktumenter som er tatt inn i et særskilt utdrag.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende medførstvoterendes konklusjon.

Av førhørsrettens dom (byrettsdommer Terje Torp):

Ved siktedes uforbeholdne tilståelse som er gitt i retten og hvis riktighet styrkes av de øvrige opplysninger i saken finner retten bevist at han a) (se sitat i Høyesteretts kjennelse) - - - b) (se sitat i Høyesteretts kjennelse) - - -

Siktede handlet forsettlig og hans forhold rammes av strl. s. §91. 2. ledd.

Siktede har samtykket i dom i forhørsretten og retten finner at betingelsene for dette er tilstede, jfr. strl.s. §283.

Ved vurderingen av siktedes handlemåte tar retten utgangspunkt i at han nærmest ved et tilfelle og uten noe eget initiativ ble bragt inn i saken. Han ble uten noe forhåndsvarsel oppsøkt på sitt arbeidssted av to journalister i avisen Ny Tid med forespørsel om han ville oppbevare de dokumenter de hadde med seg. Siktede gikk uten videre med på dette, enda han var klar over arten av de dokumenter han mottok. Han hadde dog ikke nærmere detaljkunnskap om dokumentene, og var nok ikke fullt ut klar over hvor alvorlig det var for ham å motta dokumentene. Han skjønte imidlertid at det blant dokumentene også fantes materiale som av hensyn til rikets sikkerhet ikke burde offentliggjøres. Retten går ut fra at det er riktig som anført av siktede at han oppfattet sin rolle nærmest som å være oppbevaringsboks og at han ikke var interessert i å skaffe seg nærmere kunnskap om dokumentene.

Det alvorligste punkt i siktelsen er at han ca. I uke senere overlot deler av materialet til en venn av seg, etter å ha mangfoldiggjort noe av det materiale han mottok. Mangfoldiggjøringen skjedde etter anmodning fra de som hadde overlevert ham dokumentene. Da han ga fra seg deler av dette

Side:1184

materiale til sin venn hadde siktede fått en nærmere forståelse av hvor viktig materiale han satt inne med. Det er således spesielt klanderverdig av ham at han på denne måte overlot deler av dokumentene til en tredje mann, men retten tar på den andre side også hensyn til at det vel er riktig som siktede har anført at dette var en impulshandling fra hans side, etterat han i forbindelse med kopieringen nærmest fikk panikk, da han skjønte hvor alvorlig saken var. Retten legger også vekt på at siktede uoppfordret fortalte politiet at han hadde levert materialet til denne vennen. - - -