Rt-1977-1207

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-12-03
Publisert:	Rt-1977-1207
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 155B/1977.
Parter:	A (høyesterettsadvokat Albert Wiesener) mot Pensjonstrygden for sjømenn (advokat Arne Fliflet - til prøve).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Elstad, Sinding-Larsen, Røstad, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §96, §97, Straffeloven (1902) §86, §62, §97, Sjømannspensjonsloven (1948) §23, Veitrafikkloven (1965) §24

Dommer Schweigaard Selmer: A, født xx.xx.1912, søkte 4. desember 1972 om alderspensjon etter lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn. I brev av 27. februar 1973 fra Pensjonstrygden for sjømenn ble A meddelt at han var tilstått pensjon fra 1. desember 1972 på grunnlag av sin fartstid - 243 fartsmåneder - etter lovens ikrafttreden 3. desember 1948. A hadde også fartstid fra tiden før loven trådte i kraft; i alt 50 måneder, hvorav 8 måneder mellom 1. september 1939 og 31. desember 1945. Under henvisning til sjømannspensjonslovens §23 første ledd ble A's fartstid før lovens ikrafttredelse ikke medregnet som pensjonsgivende. Bakgrunnen for dette var at A ved Aker herredsretts dom av 16. mai

Side:1208

1946 var dømt for forbrytelser mot straffelovens §86 jfr. landssvikanordningens §51 og straffelovens §62 til en straff av tvangsarbeid i seks år, foruten rettighetstap.

I brev av 28. februar 1973 til styret for Pensjonstrygden for sjømenn søkte A om å få medregnet også de fartsmåneder han hadde hatt før loven trådte i kraft. Søknaden ble avslått ved styrets vedtak av 12. april 1973. A anket avgjørelsen til Trygderetten, som ved kjennelse av 12. januar 1977 stadfestet vedtaket truffet 12. april 1973 av styret i Pensjonstrygden for sjømenn.

Ved stevning av 15. februar 1977 brakte A saken inn for Jarlsberg herredsrett i medhold av §23 i lov av 16. desember 1966 nr. 9. Herredsretten avsa 4. juli 1977 dom med slik domsslutning:

«1. Pensjonstrygden for sjømenn frifinnes.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Pensjonstrygden for sjømenn med kr. 2900 - totusennihundrekroner -.»

A påanket herredsrettens dom og søkte samtidig om tillatelse til å bringe anken direkte inn for Høyesterett. Slik tillatelse ble gitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved beslutning av 2. september 1977.

Om sakens nærmere omstendigheter og partenes tidligere anførsler viser jeg til herredsrettens dom.

Den ankende part, A, har gjort gjeldende at Trygderettens kjennelse må kjennes ugyldig fordi sjømannspensjonslovens §23 strider mot likhetsprinsippet, som er en grunnleggende regel i norsk rett. Prinsippet kan bare fravikes hvis det foreligger saklig grunnlag for forskjellsbehandling, men dette er ikke tilfelle i den foreliggende sak. A hevder også at lovens §23 er i strid med artikkel 14 punkt 7 og artikkel 26 i De Forenede Nasjoners menneskerettighetskonvensjon, som han prinsipalt mener er i samsvar med norsk rett, men subsidiært må legges til grunn uansett. Videre anfører A at sjømannspensjonslovens §23 strider mot grunnlovens §96 fordi han i virkeligheten er ilagt en tilleggsstraff ved at hans fartstid forut for lovens ikrafttreden ikke medregnes som pensjonsgivende. Han gjør også gjeldende at det foreligger strid med grunnlovens §97, dels fordi §23 innebærer en tilbakevirkning på et allerede oppgjort straffbart forhold, og dels fordi han ved sin fartstid før loven trådte i kraft hadde opparbeidet forutsetningen for en rettighet som ble aktuell i og med loven. Ytterligere anfører A at §23 første ledd bygger på en faktisk villfarelse hos lovgiveren, idet domfellelse etter straffelovens kapittel 8 og 9 ikke behøver å innebære noe grovt uverdig forhold, jfr. i denne forbindelse §23 annet ledd. Konkret sett var det forhold A er straffedømt for, ikke grovt uverdig.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Trygderettens kjennelse av 12. januar 1977 kjennes ugyldig.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og for Høyesterett.»

Ankemotparten, Pensjonstrygden for sjømenn, har i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for herredsretten og har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

Side:1209

2. Pensjonstrygden for sjømenn tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Som herredsretten er jeg kommet til at Pensjonstrygden for sjømenn må frifinnes.

Om bakgrunnen for loven av 3. desember 1948 om pensjonstrygd for sjømenn viser jeg til den redegjørelse som er gitt i herredsrettens dom. Jeg nevner her bare at bestemmelsen i lovens §23 første ledd må ses i sammenheng med §3 nr. 2 om pensjonsgivende fartstid før lovens ikrafttreden og §32 nr. 1, hvoretter ytelser fra Nortraship, kr. 186 000 000, utgjør trygdens grunnfond. På denne bakgrunn finner jeg det forståelig og saklig begrunnet at personer som for sitt forhold under krigen var straffet etter straffelovens kapittel 8 eller 9 m.v., som hovedregel ikke ble tilgodesett med pensjonsgivende fartstid før lovens ikrafttreden. Jeg er således ikke enig med A i at lovens §23 første ledd representerer noe brudd med de rettferds- og likhetsidealer som rettsordenen bygger på, og at man derfor for hans vedkommende må se bort fra regelen.

Heller ikke finner jeg at det foreligger noen motstrid mellom sjømannspensjonslovens §23 første ledd og de prinsipper som er kommet til uttrykk i F.N.s konvensjon av 19. desember 1966, ratifisert av Norge 13. september 1972, om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 punkt 7 om at ingen skal kunne straffes på ny for samme forhold og artikkel 26 om at lovgivningen skal forby enhver forskjellsbehandling, blant annet på grunnlag av «politisk eller annen oppfatning». Anvendelsen av regelen i §23 første ledd medfører etter mitt syn ingen tilleggsstraff, noe jeg kommer tilbake til. Heller ikke innebærer regelen at noen forskjellsbehandles på grunn av sin politiske oppfatning. Unntaket fra å få medregnet, som pensjonsgivende, fartstid før lovens ikrafttreden gjelder for personer som er straffedømt for visse alvorligere forbrytelser, og uansett motivasjonen for overtredelsene. Det er ikke den politiske oppfatning som begrunner torskjellsbehandlingen, men den forbryterske handling vedkommende har gjort seg skyldig i. Prinsippet om likebehandling i artikkel §26 kan ikke anses krenket ved en slik regel som også har sin saklige begrunnelse.

I tilknytning til sin anførsel om at sjømannspensjonslovens §23 strider mot forbudet i grunnlovens §96 om at ingen kan straffes uten etter dom, har A blant annet vist til definisjonen av straff i Andenæs' bok Statsforfatningen i Norge (1976) side 352: «Straff er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde.» Etter min mening viser nettopp Andenæs' definisjon klart at det ikke dreier seg om noen tilleggsstraff når A, fordi han tidligere er domfelt etter straffelovens §86, etter lovens §23 første ledd ikke får medregnet fartstid forut for loven. Det er i dette tilfellet ikke tale om tilføyelse av et tilsiktet onde på grunn av lovovertredelsene. Når sjømannspensjonsloven for andre sjøfolk hjemler fordeler som A ikke får del i fordi han er straffedømt, kan nok dette for ham føles som et onde eller en tilleggsstraff, men det er ikke nok for at tapet av fordelen kan karakteriseres som straff i grunnlovens forstand. I tilknytning til prosedyren

Side:1210

fra A's side på dette punkt tilføyer jeg at A ikke har lidt noe rettighetstap som følge av at han etter regelen i §23 første ledd ikke får godskrevet fartstid før lovens ikrafttreden ettersom det før dette tidspunkt overhodet ikke forelå noen rettighet.

For så vidt angår A's anførsler om at sjømannspensjonslovens §23 første ledd strider mot grunnlovens §97, finner jeg at heller ikke disse fører frem. I den utstrekning loven av 1948 ble gitt tilbakevirkning, var det til gunst for de sjøfolk som fikk medregnet, som pensjonsgivende, fartstid forut for lovens ikrafttreden, og før pensjonsavgift ble betalt. Før loven trådte i kraft, forelå, som allerede nevnt, ingen pensjonsrettigheter. A er derfor ikke grunnlovstridig fratatt noen rettighet ved bestemmelsen i §23 første ledd. Heller ikke kan jeg være enig med A når han hevder at bestemmelsen innebærer en grunnlovstridig tilbakevirkning ved at den knytter nye rettsfølger til et straffbart forhold som allerede var opp- og avgjort. Når loven ikke innrømmer A den begunstigelse som ble andre sjøfolk til del, er det fordi han er straffet for alvorlige forbrytelser under krigen. Dette finner jeg etter forholdene saklig begrunnet. Jeg viser her igjen til bakgrunnen for sjømannspensjonering og grunnfondet som skriver seg fra Nortraships virksomhet.

A har ytterligere anført at lovens §23 første ledd bygger på en faktisk villfarelse hos lovgiveren. Domfellelse etter straffelovens kapittel 8 eller 9 behøver ikke å innebære noe grovt uverdig forhold, hevdes det, men sett i sammenheng med paragrafens annet ledd må første ledd forstås slik at den bygger på forutsetningen om grov uverdighet.

Jeg er ikke enig i denne forståelse av §23. Etter sin ordlyd kommer §23 første ledd til anvendelse på den som er straffet etter de der nevnte bestemmelser uten hensyn til hvordan vedkommendes forhold måtte bli å karakterisere. Det er ingen grunn til å tvile på at dette har vært tilsiktet fra lovgiverens side. §23 annet ledd hjemler styret for pensjonstrygden en videre og skjønnsmessig adgang til å avslå pensjonskrav. Formuleringen av annet ledd kan heller ikke medføre at det i første ledd skal oppstilles et tilleggskrav om at vedkommende som er straffedømt, har utvist grovt uverdig forhold.

Jeg er etter dette kommet til at Pensjonstrygden for sjømenn må frifinnes.

Anken har ikke ført frem og har ikke budt på tvil. Jeg finner likevel at A bør fritas for å betale saksomkostninger for Høyesterett fordi avgjørelsen er av betydning ut over den foreliggende sak. Saksomkostningene for herredsretten blir å oppheve. Jeg stemmer for denne

dom:

Punkt 1 i herre ds rettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Røstad og Andreas Endresen: Likeså.

Side:1211

Av herredsrettens dom (sorenskriver Aug. Nissen Breder): - - -

Retten skal bemerke:

Vedtaket 12.4. 1973 av Styret for Pensjonstrygden for sjømenn ble i sin helhet avløst av Trygderettens kjennelse av 12.1.1977. Retten legger til grunn at det kun er Trygderettens kjennelse som er gjenstand for nærværende domstolsprøving, og at det kun er lovmessigheten av denne kjennelse som kan prøves, jfr. §23 i ankeloven av 16.12.1966 nr. 9.

Trygderetten har i sin avgjørelse bygget på at som følge av domfellelsen av A i 1946 for forbrytelse mot strl.s. §86 jfr. 1.a. §51, gir pensjonstrygdlovens §23 første ledd, hjemmel for å holde utenfor pensjonsberegningen for A den fartstid som ligger forut for lovens ikrafttreden.

A angriper denne avgjørelse på det grunnlag at §23 første ledd, og Trygderettens anvendelse av denne strider mot Grl.s. §96 og §97 og også er i strid med Menneskerettighetskonvensjonens art. 14 pkt. 7 og art. 26.

Retten vil bemerke at det den 9.11.1945 ble nedsatt et utvalg til å utrede spørsmålet om lov om pensjonstrygd for sjømenn. Da Nortraships fond på kr. 186 000 000 ikke ville strekke til til finansiering av pensjonsordning slik at all fartstid før lovens ikrafttreden kunne medregnes, fant utvalget at «omfanget bør innskrenkes til bare å dekke de sjømenn som har seilt under krigen, den gruppe som en har antatt først og fremst skal betenkes». Utvalget foreslo dog unntak for sjømenn som hadde gjort seg skyldig i forhold som rammes av strl. s. kapitler 8 og 9 m.v. Om dette uttalte utvalget at regelen var tatt opp fra Loven om krigspensjonering.

I Ot. prp. nr. 13 (1948) til lov om pensjonstrygd for sjømenn foreslo departementet en utvidet adgang til å tilgoderekne fartstid før lovens ikrafttreden i forhold til utvalgets innstilling. Departementet uttaler herom (på 29) bl.a.:

«Departementet er etter nye overveielser kommet til at pensjonsordningen bør legges opp slik at den fra starten er effektiv for alle sjømenn som har så lang fartstid bak seg at de kan sies å ha vært en vesentlig del av sin arbeidsdyktige levetid til sjøs. I samsvar med dette synspunkt går departementets forslag i proposisjonen ut på at alle sjømenn som er i tjeneste når loven settes i verk eller senere går ut til sjøs, får regnet sine pensjoner etter samlet fartstid før og etter lovens ikrafttreden.»

Om den særskilte pensjonsordningen for sjømenn uttales det i proposisjonen (s. 14-l5) bl.a. at både sjømenn og videre gjennom sine organisasjoner har gått sterkt inn for en slik pensjonsordning, og - uttales det bl.a. - «Videre må en se avsetningen av de 186 mill. kroner i forbindelse med oppgjøret mellom staten og rederne for bruken av handelsflåten under krigen som et uttrykk for rederens og statens ønske om en effektiv løsning av pensjonsspørsmålet.»

I proposisjonens utkast til lovens §23, er bestemmelsen ikke nærmere kommentert, men bestemmelsen svarer i det vesentlige til utvalgets forslag til §60 hvorom det bare uttales at «reglen er tatt opp fra loven om krigspensjonering».

Om forslaget til den tilsvarende bestemmelse i sistnevnte lov (lov nr. 21 av 13.12.1946) uttales det i Innstillingen av 30.11.1945 fra Krigsskadekomitéen på s. l7-18:

«Den någjeldende bestemmelse som utelukker erstatning for den som

Side:1212

har gjort seg skyldig i forræderi og spionasje etter den militære og borgerlige straffelovgivning, må etter komitéens mening utvides til å omfatte også personer som rammes av de gjeldende straffebestemmelser om landssvik. Komitéen antar videre at det bør åpnes adgang til i særlige tilfelle å nekte ytelser av Krigspensjoneringen helt eller delvis, dersom vedkommende ellers antas å ha gjort seg skyldig i grovt uverdig forhold. Det ligger så meget av billighet og dels belønning i disse ytelser at en slik adgang synes begrunnet.»

I Trygderettens kjennelse er det av mindretallet gitt følgende vurdering av bestemmelsen i §23 første ledd, i loven av 3.12.1948:

«Den strenge reaksjon mot de sjømenn som hadde gjort seg skyldige i landssvik under krigen, kan sees i sammenheng med lovens §32 nr. 1 hvoretter Nortraships fond på kr. 186 000 000 utgjør trygdens grunnfond. For øvrig har departementet i proposisjonen ikke kommentert den reaksjon som utvalget hadde foreslått for sjømenn som gjorde seg skyldige i brudd på kapittel 8 og 9 i straffeloven og som etter de forutsetninger utvalget arbeidet ut fra bare gjaldt for seilas under krigen - også skulle gjøres gjeldende for seilas før krigen. Mindretallet vil videre bemerke at pensjonsordningen for sjømenn var den første av flere pensjonsordninger som ble gjennomført etter krigen der det var regler om tilgoderekning av tjeneste før lovens ikrafttreden. Nevnes kan særlig pensjonsordning for statens arbeidere (1950) pensjonsordning for skogsarbeidere (1951) og pensjonstrygden for fiskere (1957). Når sjømannspensjoneringen ble gjennomført så tidlig må dette sees i sammenheng med den anerkjennelse samfunnet ga for sjømennenes innsats under krigen. Sett i forhold til andre grupper som ikke hadde pensjonsordning, ville det være urimelig at de som sviktet under krigen, skulle nyte godt av godviljen overfor sjømennene. Mindretallet finner imidlertid grunn til å peke på at pensjonsordningen for stortingsrepresentanter - lov av 15. desember 1950 - inneholder regler som svarer til §23 i loven om pensjonstrygd for sjømenn.

Mindretallet ser for øvrig en særlig sammenheng mellom §23 og de særlige gunstige regler om tilgoderekning av tjeneste under krigen i lovens §3 ar. 2».

Herredsretten er enig i denne vurdering.

Forsåvidt angår spørsmålet om forholdet til Grl.s. §96 §97 og Menneskerettighetskonvensjonens art. 14 nr. 7 og art. 26, er herredsretten enig i Trygderettens avgjørelse og begrunnelse, hvilket man viser til. Foranlediget av prosedyren for herredsretten, vil dog herredsretten knytte noen ytterligere bemerkninger til ovennevnte spørsmål, likesom retten nedenfor også vil drøfte spørsmål vedr. prøving av Trygderettens avgjørelse vedr. eventuell dispensasjon etter lovens §23 første ledd, 2. pkt.

Ad forholdet til Grl.s. §96.

Som det fremgår bygger også herredsretten, på samme måte som Tryg deretten, på at før sjømannstrygdloven trådte i kraft 3.12.1948, kunne ingen opparbeide pensjonsrettigheter etter loven. Først fra dette tidspunkt ble det betalt pensjonsavgift, og for fartstid etter lovens ikrafttreden har da også A fått beregnet sin pensjon, hvilket han har ubetinget krav på. Når det gjelder fartstid før lovens ikrafttreden, jfr. lovens §3 ar. 2, antar retten at denne bestemmelse må betraktes som en begunstigelse til sjømannsstanden, bl.a. p.g.a. sjømennenes innsats for norske interesser under krigen, en begunstigelse som iallfall synes delvis muliggjort ved Nortrashipfondet på 186

Side:1213

mill. kroner. Først ved lovens ikrafttreden fikk sjømenn krav på pensjon også for fartstid før denne tid, og når lovens §23 første ledd holdt personer, domfelt etter strl.s. kapitler 8 eller 9, utenfor denne begunstigelse, var det således ikke noen ervervede rettigheter som ble fratatt dem.

Med domfellelse følger gjerne en rekke onder, men ikke ethvert onde er straff eller tilleggsstraff, selv om vedkommende selv føler det slik. En straffedom har ofte rettsvirkninger etter forskjellige bestemmelser og lover, f.eks. ved visse bevillingsspørsmål. Som et av mange eksempler kan således nevnes vegtrafikklovens §24, a første ledd. Dette er verken straff i straffelovens eller Grunnlovens forstand. Det samme må etter rettens oppfatning også gjelde rettsvirkningen i sjømannspensjonstrygdlovens §23, I. ledd. Når Trygderetten har vudert dispensasjonsspørsmålet etter §23 første ledds 2. pkt. bl.a. på grunnlag av straffedommen, kan ikke dette ansees som en fornyet straffutmåling, som hevdet av saksøkeren. Det var her spørsmål om å lempe på rettsfølgen av straffedommen etter §23 første ledd, 1. pkt., og avslaget innebærer da ikke noen ny straff. Også ved benådningssaker blir spørsmålet avgjort bl.a. på bakgrunn av straffedommen. At et helt eller delvis avslag på benådningssøknaden skulle betraktes som ny straff og stridende mot Grl.s. §96, er ganske meningsløst. Lignende betraktninger må også gjelde i nærværende tilfelle.

Ad forholdet til Grl.s. §97.

Saksøkeren hevder at han ved fartstid før krigen har opparbeidet en eventuell rett til pensjon som han ikke kan fratas i h.t. Grl.s. §97. Retten antar imidlertid at en slik «eventuell rettighet» ikke er en slik ervervet rettighet som er beskyttet av Grl.s. §97. Som anført foran og av Trygderetten var det først fra pensjonstrygdlovens ikrafttreden 3.12.1948 man kunne opparbeide pensjonsrettigheter for tidligere fartstid. For de grupper sjømenn som ved loven oppnådde dette, kan man, som saksøkte anfører, si at loven er gitt tilbakevirkning, men i gunstig retning. Når det altså på dette punkt er gjort unntak i §23 første ledd, antar retten - som Trygderetten - at saksøkerens påberopelse av Grl.s. §97 ikke er relevant. Spørsmålet blir vel heller om bestemmelsen i §23 første ledd, er i strid med de alminnelige likhetsprinciper, hvilket retten skal komme tilbake til nedenfor.

Ad forholdet til Menneskerettighetskonvensjonen.

Såvidt skjønnes er det enighet mellom partene om at Menneskerettighetskonvensjonen bare er veiledende. Retten er enig med saksøkte i at «selv om en intern norsk lovbestemmelse av denne art skulle være i strid med folkerettslige bestemmelser, er de interne bestemmelser like fullt bindende og skal legges til grunn av norske forvaltningsmyndigheter og domstoler inntil de måtte bli endret».

De bestemmelser i konvensjonen som saksøkeren har vist til, er art. 14 pkt. 7 og art. 26 som begge er sitert i Trygderettens kjennelse.

Forsåvidt angår art 14 pkt. 7, som bl.a. omhandler at ingen må straffes på ny for noe han allerede er dømt for, antar retten at det her er tale om slik straff som også Grl.s. §96 omhandler. Under henvisning til det som er uttalt foran vedrørende denne bestemmelse, finner retten at pensjonstrygdlovens §23 første ledd, heller ikke strider mot nevnte att. 14 pkt. 7.

Når det gjelder art. 26, er retten etter prosedyren i tvil om saksøkeren sikter til bestemmelsen om beskyttelse mot forskjellsbehandling på grunnlag av politisk oppfatning. Hvis det er dette som her påberopes, vil retten

Side:1214

bemerke at det i nærværende tilfelle ikke er tale om forskjellsbehandling p.g.a. politisk oppfatning. Saksøkeren er dømt for forbrytelse mot strl. s. §86 som ikke er en politisk forbrytelse, selv om hans motiver skulle være av politisk karakter. Forsåvidt er §23 første ledd, ikke i strid med art. 26. Denne bestemmelse som handler om likhet for loven, er forøvrig i samsvar med de rettferds- og likhetsidealer som også vår alminnelige rettstradisjon bygger på. Det er dog loven som fastsetter og regulerer hva som skal behandles likt i de forskjellige relasjoner. Det antas å måtte foreligge et særlig markert brudd på disse rettferds- og likhetsidealer for at domstolen skal kunne sette en lovbestemmelse til side, jfr. Frihagen i Lov og Rett 1964 341. Noe slikt brudd foreligger ikke ved bestemmelsen i pensjonstrygdlovens §23 første ledd. At de som ble domfelt etter strl.s. kapitler 8 og 9 m.v., ikke som andre sjømenn fikk medregnet fartstid før lovens ikrafttreden, er etter rettens mening ikke en usaklig forskjellsbehandling som kan tilsidesettes av domstolene. Med likhet for loven må menes at like forhold behandles likt, men like forhold er det ikke i nærværende tilfelle.

Saksøkeren har anført at han anser bestemmelsen i §23 første ledd, for å være krigsbetont jus, uholdbar i fredstid. Såvidt skjønnes mener saksøkeren at man bør skjelne mellom svik og svikt, og at det i dag ikke kan forsvares å opprettholde generelt at landssvik var grovt uverdig. På bakgrunn av §23,2. ledd - der det tales om «på annen måte» - mener saksøkeren at det også i 1. ledd ligger en generell oppfatning av grovt uverdig forhold. Retten kan ikke finne noen holdepunkter for dette, og finner det heller ikke relevant å ta standpunkt i denne forbindelse til om bakgrunnen for de handlinger A er dømt for, er svik eller svikt. Heller ikke finner retten grunn til å drøfte betydningen av kapitulasjonsavtalen i Trondheim den 10.6.1940 for bedømmelsen av A's straffbare forhold. A måtte under enhver omstendighet senere under okkupasjonen ha vært fullt klar over at krigen mot Tyskland fortsatte fra de lovlige norske myndigheter.

Når saksøkeren videre har anført at man må vurdere lovmessigheten av §23 etter hvordan man antar den i dag ville blitt, er retten enig med saksøkte i at dette er uholdbart. Som det fremgår av foranstående bemerkninger, har retten ikke funnet at bestemmelsene i §23 - da loven ble vedtatt i 1948 - var strid med Grl.s. §96 og §97 . At oppfatningen senere skal ha endret seg, er en påstand som retten finner tvilsom, men ikke finner grunn til å drøfte nærmere. Det er under alle omstendigheter kun de lovgivende myndigheter som kan endre loven, og retten vil - som saksøkte - peke på at lovbestemmelsen senest var til behandling i Stortinget i forbindelse med lovendring av 20.12.1968 utenat spørsmålet om realitetsendring av §23 ble tatt opp.

Spørsmålet om dispensasjon etter §23 første ledd, 2. pkt.

Trygderetten har med 3 mot 2 stemmer avslått dispensasjon for A's vedkommende i h.t. §23 første ledd, 2. pkt. Det avgjørende for flertallet var de straffbare handlinger A var dømt for, og sammenholdt saken med andre avgjørelser vedrørende spørsmålet om dispensasjon. Mindretallet - som stemte for delvis dispensasjon - la bl.a. vekt på at det nå er naturlig å vise tilbakeholdenhet med å ramme økonomisk sjømenn som forbrøt seg under krigen, men som siden har sonet sin straff og deretter har utført samfunnsgavnlig arbeid etter evne på like linje med andre borgere. Mindretallet la også vekt på at A ikke under krigen hadde opptrådt ondsinnet eller agressivt mot landsmenn, men at det tross alt dreiet seg om relativt alvorlige forgåelser.

Side:1215

Trygderettens avgjørelse vedrørende dispensasjonsspørsmålet er en skjønnsmessig avgjørelse. Herredsretten legger til grunn at dette skjønn ikke kan underkjennes av domstolene såfremt resultatet ikke er «så urimelig og så stridende mot alminnelig samfundsoppfatning at avgjørelsen må ansees rettsstridig og derfor erklæres ugyldig.» se Rt-1951-19 flg. Avgjørelsen av dette spørsmål ligger derfor etter rettens mening innenfor den adgang domstolene har etter §23 i ankeloven av 19.12.1966 til å prøve lovmessigheten av Trygderettens kjennelse.

Retten finner det ikke tvilsomt at Trygderettens avgjørelse heller ikke kan kjennes ugyldig på dette grunnlag. Det er etter rettens mening verken ulovlig eller usaklig når Trygderetten ved avgjørelsen av dispensasjonsspørsmålet har tatt i betraktning A's straffbare forhold under krigen. Uansett om bakgrunnen for A's straffbare forhold var svikt og ikke svik - hvilket retten ikke finner grunn til å drøfte nærmere - så var hans forhold under enhver omstendighet så alvorlig at Trygderettens avslag på denne bakgrunn ikke kan karakteriseres som urimelig, ennsi åpenbart urimelig, selv om man tar i betraktning de formildende omstendigheter som Aker herredsrett la til grunn ved straffutmålingen, samt de øvrige momenter som er anført av Trygderettens mindretall. Selv om retten - likesom saksøkte - ikke har funnet at Pensjonstrygdelovens §23 første ledd, generelt innebærer at alle som kommer inn under denne bestemmelse ansees å ha gjort seg skyldig i «grovt uverdig forhold», jfr. foran, så finner retten at A's forhold slik det fremgår av Aker herredsretts foran siterte dom av 16.5.1946, må gis denne karakteristikk.

Herredsretten finner etter dette at Trygderettens avslag på dispensasjon etter Pensjonstrygdelovens §23 første ledd, 2. pkt., ikke kan kjennes ugyldig som ulovmessig. Trygderettens skjønnsmessige avgjørelse forøvrig vedrørende dette punkt - om helt eller delvis avslag - tilkommer det ikke herredsretten å ta standpunkt til. - - -