Rt-1977-1336
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1977-10-07 |
| Publisert: | Rt-1977-1336 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 261K/1977 |
| Parter: | Mevlut Parlar (høyesterettsadvokat Jonas Myhre) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Johan Fr. Remmen). |
| Forfatter: | Mellbye, Tønseth, E. Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §262, §268, Sysselsettingsloven (1947), Fremmedloven (1956) §13e |
Dommerne Mellby, Tønseth og E. Endresen.
Tyrkisk statsborger Mevlut Parlar ble dømt for overtredelser av prisloven, sysselsettingsloven og fremmedloven og ble dessuten besluttet utvist av Oslo politikammer. Utvisningsbeslutningen ble etter administrativ anke stadfestet av Justisdepartementet.
Parlar anla deretter sivil sak for å få utvisningsvedtaket kjent ugyldig og begjærte samtidig midlertidig forføyning om forbud mot iverksettelse av utvisningen. Både byrett og lagmannsrett avslo denne begjæring. Parlar påkjærte lagmannsrettens kjennelse med den begrunnelse at lagmannsretten hadde stilt for strenge krav til sannsynligheten for at han ville nå frem med sin påstand, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §268, jfr. §248.
Kjæremålsutvalget forkastet kjæremålet og uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse til å prøve lagmannsrettens rettsanvendelse er begrenset i tvistemålslovens §404 nr. 3 til å gjelde tolkningen av en lovforskrift, her tvangsfullbyrdelseslovens §262 og §248 jfr. 268. Derimot kan utvalget ikke prøve lagmannsrettens konkrete anvendelse av loven på den foreliggende sak.
Kjæremålet gjelder forståelsen av lovens vilkår om at «kravet», i dette tilfelle kravet om at utvisningsbeslutningen skal kjennes ugyldig, må gjøres «sannsynlig». Det anføres at lagmannsretten har anvendt et for strengt sannsynlighetsbegrep. Lagmannsretten har pekt på at utvisningsbeslutningen har klar hjemmel i fremmedlovens §13e. Retten har videre pekt på at forvaltningens skjønn over om utvisning bør skje ikke kan overprøves av domstolene. Unntak fra denne regel gjelder bare hvis det er begått så grove feil at vedtaket må anses ugyldig.
På dette grunnlag som i og for seg ikke er angrepet av den kjærende part, anfører så lagmannsretten at det «er intet i de foreliggende opplysninger som synes å trekke i denne retning, enn si som sannsynliggjør at Parlar vil kunne få medhold i sin ugyldighetspåstand». Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke forstå det siterte på annen måte enn at hvis kravet til sannsynlighet skal ha praktisk betydning oppfyller den kjærende part ikke dette krav.
Det foreligger under disse omstendigheter ingen lovtolkingsfeil som kjæremålsutvalget kan overprøve. Sannsynlighetsgraden er på lagmansrettens grunnlag uten betydning, og er ikke vurdert. Den
Side:1337
redegjørelse lagmannsretten deretter gir om grunnlaget for sitt konkrete syn kan utvalget ikke overprøve.
Det er etter dette ikke foranledning til å gå inn på tolkingen av tvangsfullbyrdelseslovens §262.»