Hopp til innhold

Rt-1977-1370

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1977-11-18
Publisert: Rt-1977-1370
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 1174/1977.
Parter:
Forfatter: A. Endresen, Lorentzen, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1887) §384, §408, §469, §470, §471, Militære Straffelov (1902) §77, Veitrafikkloven (1965) §22, §31


Statsadvokaten utferdiget 20. januar 1975 tiltale i to punkter:

I. etter den militære straffelovs §77, første ledd for rettsstridig å ha tatt en jeep fra en militær avdeling og kjørt med den, og

II. etter vegtrafikklovens §31, jf. §22, første ledd for å ha foretatt kjøringen under påvirkning av alkohol.

Den 1. november 1976 fikk A underretning om at statsadvokaten hadde frafalt punkt II i tiltalen. Samme dag dømte Narvik forhørsrett A til betinget fengsel i 21 dager for overtredelse av militære straffelovs §77, første ledd. Ved Narvik forhørsretts kjennelse av 15. juli 1977 ble A tilkjent kr 46.000.- i erstatning, fordi hans førerkort hadde vært beslaglagt fra 31. august 1974 til 13. september 1976. Etter å ha forelagt saken for Justisdepartementet erklærte politimesteren kjæremål, hvoretter Hålogaland lagmannsrett i kjennelse av 29. september 1977 kom til at A ikke skulle ha noen erstatning. A påkjærte denne avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som bemerket:

«Straffeprosesslovens §471 annet ledd bestemmer at påtalemyndigheten skal gis anledning til å uttale seg på statskassens vegne om erstatningskrav etter §469. Loven har ikke noen uttrykkelig bestemmelse om hvem som kan treffe avgjørelse om anvendelse av

Side:1371

rettsmidler på statens vegne. Det foreligger ingen bestemmelse i lov eller forskrift om at spørsmål om å anvende rettsmidler i slike saker skal forelegges Justisdepartementet til avgjørelse. Utvalget finner at den nevnte bestemmelse i §471 annet ledd må forstås slik at det er vedkommende påtalemyndighet som treffer avgjørelse om anvendelse av rettsmidler. Fristen for å påkjære Narvik forhørsretts kjennelse begynte å løpe da Troms politikammer mottok underretning om kjennelsen. Fristen løp da ut den 5. august 1977, og kjæremålet ble erklært 12 dager for sent.

Utvalget finner det unnskyldelig at den konstituerte politimester i dette tilfelle tok feil med hensyn til beregningen av kjæremålsfristen. Kjæremålet kan derfor tas under realitetsbehandling etter bestemmelsen i straffeprosesslovens §408 første ledd tredje punktum jf. §384.

Lagmannsretten har lagt til grunn at erstatning er utelukket ved bestemmelsen i straffeprosesslovens §470, idet A har fremkalt forfølgningen ved eget forsettlig forhold. Retten har begrunnet dette med at han rettsstridig borttok motorvognen, og med at han kunne ha vært tiltalt for etterfølgende alkoholnytelse, jf. vegtrafikklovens §22 annet ledd. Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten med dette har bygget på en uriktig fortolkning av uttrykket «forfølgningen» i §470. Forutsatt at førerkortet ble beslaglagt på grunn av mistanken om at A hadde kjørt under påvirkning av alkohol - noe som lagmannsretten ikke har tatt klart standpunkt til - må man holde seg til forfølgningen for dette forhold. Erstatning kan da ikke utelukkes etter §470 fordi om A har pådradd seg forfølgning for andre forhold, og enda mindre fordi om man måtte mene at han kunne ha vært gjenstand for annen forfølgning eller at det ikke hadde vært nødvendig å innstille forfølgningen.

Kjæremålsutvalget kan ikke avgjøre om og i hvilken utstrekning A har krav på erstatning etter bestemmelsen i §469. Lagmannsrettens kjennelse må oppheves, og kjæremålet over Narvik forhørsretts kjennelse av 15. juli 1977 blir å hjemvise til behandling ved Hålogaland lagmannsrett.

A har påstått seg tilkjent saksomkostninger for kjæremålssakene. Påstanden tas til følge for så vidt angår omkostningene for kjæremålsutvalget. Spørsmålet om omkostninger for forhørsrett og lagmannsrett må avgjøres av lagmannsretten i forbindelse med realitetsavgjørelsen av erstatningskravet. Saksomkostningene for kjæremålsutvalget settes til kr 1.000.

Kjennelsen er enstemmig.»