Rt-1977-1377
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1977-12-20 |
| Publisert: | Rt-1977-1377 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 324 K/1977. |
| Parter: | John Riktor Hansen mot Livsforsikringsselskapet Hygea (advokat Kjell Buer). |
| Forfatter: | Blom, Bølviken, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, §17, Tvistemålsloven (1915) §107, §108, §404, §161 |
Trondheim namsrett tok den 15. juni 1976 tilfølge begjæring fra Livsforsikringsselskapet Hygea om avholdelse av gjentatt førstegangs tvangsauksjon over eiendom tilhørende John Riktor Hansen. Etter klage fra Hansen avsa namsretten 10. juni 1977 kjennelse hvor namsrettens beslutning ble stadfestet og auksjonsbegjæringen fremmet.
John Riktor Hansen påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som 12. oktober 1977 avsa kjennelse hvorved namsrettens kjennelse ble stadfestet.
John Riktor Hansen påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjorde bl.a gjeldende at det påkrav som ble forkynt for ham 5. desember 1968 var for gammelt, slik at nytt påkrav skulle vært forkynt for ham. Om dette spørsmål hadde lagmannsrettens flertall, lagdommerne Madsø og Nørstebø (lagdommer Sølberg dissenterte) bl.a uttalt følgende:
«Når det gjelder Hansens anførsel om at påkravet av 2/12 1968 var for gammelt til å tilfredsstille kravet i tvangsloven til påkrav, er lagmannsretten enig med namsretten og tiltrer dennes begrunnelse med noen tilleggsbemerkninger. Disse gjelder spørsmålet om hvorvidt bestemmelsene i tvangslovens §17 første ledd, 2. punktum og §109, siste ledd om nytt varsel eller påkrav etter utsettelse, medfører at nytt påkrav var nødvendig etter de utsettelsene som var en
Side:1378
følge av namsrettens beslutninger av 6/9 1971 og 2/12 1972, eller etter den forsinkelse av fullbyrdelsen som var en følge av lagmannsrettens opphevelse av namsrettens stadfestelseskjennelser av 2/4 1969 og 20/3 1975. Hansen hadde også i den sak som ble avgjort ved sistnevnte kjennelse, gjort gjeldende den innsigelse at påkravet var for gammelt. Lagmannsretten tok den gangen ikke standpunkt til innsigelsen, idet stadfestelseskjennelsen ble opphevet på annet grunnlag.
Tvangslovens §17 første ledd, 2. punktum og §109, siste ledd forutsetter tilfeller hvor det skal sendes inn begjæring om fullbyrdelsen. Ved namsrettens beslutning av 6/9 1971 ble behandlingen av saken om fullbyrdelsen utsatt inntil rettssaken mot Hygea «er rettskraftig avgjort», og i beslutningen av 2/12 1972 ble behandlingen av saken utsatt inntil «saken om tvangsgrunnlaget er avgjort i Frostating lagmannsrett». Etter at avgjørelsene forelå, skulle namsretten fortsatt behandlingen av saken, selv om det ikke var kommet inn begjæring om det fra saksøkeren. Forholdet er forsåvidt tilsvarende som det som gjelder ved stansning etter tvistemålslovens §107, jf. §108, første ledd. De utsettelsene som ble besluttet av namsretten kan således ikke ses å være utsettelser som nevnt i tvangslovens §17 eller §109.
Opphevelsene av namsrettens stadfestelseskjennelser medførte forsinkelse av fullbyrdelsen, men forsinkelsene kan ikke anses som utsettelser som nevnt i tvangslovens §17 og §109. Som følge av at det ikke var begjært, og ikke i kjennelsene om opphevelse var inntatt noe om hjemvisning av saken, antas det at fullbyrdelsen ikke kunne komme i gang uten ny begjæring, jf. Alten: Tvangsloven, nest siste avsnitt i note 7 til §161, men som nevnt av namsretten inneholder tvangsloven ikke noen bestemmelse om nytt påkrav i slikt tilfelle, og det kan heller ikke ses at det var nødvendig med nytt påkrav hvor saksøkeren har sendt ny begjæring om tvangsauksjon så snart det var anledning til det, det vil si straks opphevelsen av siste stadfestelseskjennelse var rettskraftig.»
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det her dreier seg om et kjæremål over lagmannsrettens behandling av en kjæremålssak. Etter bestemmelsene i tvistemålslovens §404 kan utvalget da bare prøve saksbehandlingen ved lagmannsretten og lagmannsrettens tolking av en lovforskrift. Det følger av dette at utvalget ikke kan behandle Hansens angrep mot lagmannsrettens kjennelse for så vidt dette er begrunnet i at auksjonsbegjæringen er fremmet uten fullmakt og at lånet ikke kan tjene som grunnlag for auksjonsbegjæringen. Utvalget kan heller ikke gå inn på de anførsler Hansen er kommet med i sitt siste prosesskrift da de dels gjelder bevisbedømmelsen og dels lovens anvendelse i den foreliggende situasjon. Utvalget bemerker for ordens skyld at det ikke kan finne noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Derimot må utvalget forstå kjæremålet slik at anførslen om at påkravet var for gammelt, knytter seg til lagmannsrettens tolking av bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §17 og §109, og denne tolking må utvalget prøve.
Side:1379
Utvalget er kommet til at lagmannsrettens flertall har tolket bestemmelsene i tvangsfullbyrdelseslovens §17 og §109 riktig, og er enig i den begrunnelse flertallet har gitt. Utvalget kan således på grunnlag av det saksforhold lagmannsretten bygger på, ikke se at auksjonsforfølgningen i lovens forstand er utsatt på ubestemt tid. Utvalget kan heller ikke se at opphevelsene av stadfestelseskjennelsen etter loven gjorde det nødvendig med nytt påkrav, når auksjonsforfølgningen ble fremmet på ny innen ettårsfristens utløp.
Utvalget finner den lovtolking lagmannsrettens flertall har foretatt riktig og kan ikke se at hensynet til saksøktes interesser skulle tilsi at nytt påkrav må utferdiges i et tilfelle hvor man som her står overfor en sammenhengende auksjonsforfølgning».