Rt-1977-278

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-03-17
Publisert:	Rt-1977-278
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 51/1977
Parter:	A (høyesterettsadvokat Finn Grøstad) mot Norges Brannkasse (Høyesterettsadvokat Andreas Arntzen).
Forfatter:	Mellbye, Christiansen, justitiarius Ryssdal, Mindretall: Schweigaard Selmer, Stabel
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §19, Straffeloven (1902) §272, §379

Dommer Mellbye: Eiendommen Blekebakkveien 30 i Skien ble sterkt brannskadet 4. januar 1971. Eier var A, som hadde kjøpt eiendommen av sin far i oktober 1970 og fra den tid bodd i huset sammen med B. A og B var ringforlovet siden september 1968, og hadde bodd sammen fra ca. en måned før forlovelsen. De giftet seg 18. november 1972.

Brannetterforskningen klarla at brannen forsettlig var påsatt av B i den hensikt å utløse et forsikringsoppgjør til husets eier. Han ble straffedømt for dette ved Skien byrett 4. oktober 1971 og ved Agder lagmannsrett 27. januar 1972.

Norges Brannkasse, som hadde overtatt forsikringen så vel på huset som på innboet, foretok erstatningsoppgjør med panthaverne i den faste eiendom, men nektet ytterligere utbetaling. Brannkassen påberopte seg forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd, jfr. §18, og anførte at A og B hadde etablert en slik samlivsform at de måtte likestilles med ektefeller. Bs forsettlige fremkalling av forsikringstilfellet medførte derfor etter Brannkassens oppfatning at huseieren A ikke fikk noe krav mot forsikringsselskapet.

Huseieren, som i mellomtiden hadde giftet seg med B og antatt hans slektsnavn, anla sak mot Norges Brannkasse ved Oslo byrett, som avsa dom 10. januar 1974 med slik domsslutning:

«Norges Brannkasse dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til A erstatning etter brannen i Blekebakkveien 30, Skien, 7. januar 1971, i henhold til brannforsikringspolisen og uten avkortning etter forsikringsavtalelovens §19, 3. ledd.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Norges Brannkasse erklærte anke til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 17. desember 1975 med denne domsslutning:

«Norges Brannkasse frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun har, som i lagmannsretten, fått bevilling til fri sakførsel.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak tatt opp forklaring fra den ankende part og fra to vitner, derunder B. Det er også fremlagt noen nye dokumenter.

Side:279

Saken foreligger i Høyesterett i faktisk henseende uforandret fra lagmannsretten.

Begge parter har påberopt de samme anførsler som i de foregående instanser.

Den ankende part har særlig understreket at lagmannsretten har lagt for stor vekt på det økonomiske interessefellesskap mellom A og B. Dette erkjennes i og for seg å ha vært ganske sterkt, men det er sekundært i forhold til karakteren av samlivet mellom de to. Dette hadde, etter den ankende parts oppfatning, i 1971 ikke en slik varighet og en slik fasthet at det i alt vesentlig innebar et slikt nært faktisk interessefellesskap som man vanligvis finner mellom ektefeller. Selv om forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd etter Høyesteretts dom i Rt-1975-50 også er anvendelig på samlivsformer som ikke er ekteskapelige, må avgrensningen av dette avvik fra lovens ordlyd trekkes slik at det foreliggende tilfelle ikke bedømmes på samme måte som et ekteskap.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Norges Brannkasse dømmes til å foreta brannskadeoppgjør overfor A etter brannen 4. januar 1971 uten avkortning.

2. Norges Brannkasse tilpliktes å betale A sakens omkostninger for byretten og det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten har henholdt seg til lagmannsrettens dom, og mener at det reelle grunnlag for høyesterettsdommen av 1975 foreligger i samme grad i nærværende sak.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at A tilpliktes å betale Norges Brannkasse saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

2. A dømmes til å betale Norges Brannkasse saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg har funnet avgjørelsen tvilsom, men er blitt stående ved at anken må føre frem.

Regelen i forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd tillegger det samme virkning for sikredes forsikringskrav om det er sikrede selv eller sikredes samboende ektefelle som fremkaller forsikringstilfellet. Denne identifikasjon er i lovmotivene begrunnet i «det faktiske interessefellesskap som består mellem ektefeller som bor sammen, med hensyn til alle deres eiendeler, uten hensyn til hvorledes formuesforholdet er ordnet mellem dem». Det avgjørende her er imidlertid etter mitt syn ikke først og fremst det økonomiske fellesskap. Et slikt økonomisk fellesskap er i andre tilfelle ikke tillagt tilsvarende betydning, for eksempel fellesskapet mellom foreldre og barn eller mellom samboende søsken. Og loven gir ikke ellers anvisning på at en faktisk økonomisk interesse i skadeoppgjøret hos den som utløser forsikringstilfellet, skal eller kan ba innflytelse på skadeoppgjøret. Regelen i forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd er således en særregel for ektefeller. Og når begrunnelsen for regelen da søkes i de samboende ektefellers «faktiske interessefellesskap», understreker dette at det er ektefellenes personlige fellesskap og den varighet og fasthet som dette normalt har, som skal bære regelen.

Side:280

Det må derfor etter mitt syn først og fremst være på dette plan man må vurdere om et samboende par som ikke er gift, har etablert en slik situasjon at det er rimelig å likestille dem med ektefeller i relasjon til forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd.

I denne forbindelse finner jeg også grunn til å nevne at synet på ekteskapet og på samlivsformer utenfor dette har gjennomgått en slik utvikling siden forsikringsavtaleloven ble utarbeidet, at det i dag ikke uten videre er klart at forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd er velbegrunnet. Dette tilsier en viss forsiktighet med å fortolke lovbestemmelsen utvidende fordi dagens situasjon mer kaller på lovgiveren og og forsikringsselskapenes utforming av polisevilkårene enn på lovfortolkningen med dens begrensede muligheter. Ikke minst gjelder dette fordi §18 i visse tilfelle utelukker ethvert krav og derfor er dårlig egnet for tilknytning til skjønnsmessige kriterier.

Når jeg da med dette utgangspunkt skal vurdere As og Bs situasjon i januar 1971, er det et vesentlig trekk i disses forhold at de ikke fremstilte seg som ektefeller, men som forlovede. De betraktet forlovelsen som et forstadium til ekteskap, de aktet også å gifte seg, men fra As side var dette betinget av at mannen la om sin livsførsel, først og fremst med hensyn til alkohol. Hun ville ha sikkerhet for hvordan dette utviklet seg før hun tok det endelige steg inn i en varig forbindelse. De hadde planer om å gifte seg i januar-februar 1971, men det ble ikke noe av. De ble ikke gift før i november 1972.

På den tid da brannen fant sted, hadde de på dette grunnlag bodd sammen i ca. 2 1/2 år, som var omtrent den tid de hadde kjent hinannen. De var barnløse.

Det er ikke opplyst at de i noen henseende, således for eksempel i relasjon til folkeregisteret eller ligningsvesenet, opptrådte som ektefeller. Tvert imot er det i skranken for Høyesterett opplyst at de ble lignet hver for seg.

Det samlede bilde viser at partene befant seg på et reelt ment forlovelsesstadium. Selv da de flyttet sammen hadde de, og mente å ville ha, frihet til å flytte fra hinannen uten formaliteter. De hadde med andre ord etablert et samliv som de selv ikke anså for å være like fast og varig som det man vanligvis forbinder med et ekteskapelig samliv, og de gav overfor omgivelsene heller ikke uttrykk for noe annet.

Dette bilde skiller paret A og B på avgjørende punkter fra paret i saken fra Rt-1975-50.

Tilbake blir så alene de økonomiske fellesinteresser. De er nok sterke, ikke minst på områder som ikke er berørt av forsikringstilfellet. Det er også sannsynlig at om den ankende part får et ubeskåret forsikringsoppgjør, vil det kunne få positive følger også for B s økonomi. Det er isolert sett ikke noe tiltalende resultat, men som alt nevnt, er lovens ordning slik at det samme vil kunne inntreffe i mange andre og rettslig sett utvilsomme tilfelle. Dette kan da ikke være utslagsgivende for forståelsen av forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd.

Jeg er etter dette kommet til at forholdet mellom A og B i januar 1971 ikke var slik at det berørte Anna

Side:281

As krav på Norges Brannkasse at forsikringstilfellet ble utløst forsettlig av B. Den ankende parts påstand for så vidt blir etter dette å ta til følge. Mot formuleringen av denne er det ikke reist noen innvending.

Saken har voldt atskillig tvil. Jeg finner derfor ikke at den ankende part bør tilkjennes saksomkostninger. Som alt nevnt har den ankende part fri sakførsel for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Norges Brannkasse dømmes til å foreta brannskadeoppgjør overfor A etter brannen 4. januar 1971 uten avkortning.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-1975-50 er det slått fast at identifikasjonsregelen i forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd også kan brukes i forholdet mellom mann og kvinne som bor sammen uten å være gift. I den nevnte dom uttaler førstvoterende at han ikke finner det betenkelig å anvende forsikringsavtalelovens §18, jfr. §19 tredje ledd, i et tilfelle der samlivet er «av en slik varighet og en slik fasthet at det i alt vesentlig innebærer et like nært faktisk interessefellesskap som man vanligvis finner mellom ektefeller». Jeg finner at samlivet mellom A og B, på den tid da brannen fant sted, hadde vart så lenge og hadde en slik fasthet at den samme betraktning bør anlegges på deres situasjon. Jeg nevner også at preventive grunner taler for å anvende identifikasjonsregelen i §19 tredje ledd ved faste og varige samlivsforhold fordi skadevolderen ellers ville nyte godt av erstatningen i kraft av det økonomiske fellesskap mellom ham og sikrede.

Dommer Stabel: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Schweigaard Selmer.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Mellbye.

Justitiarius Ryssdal: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Dag Havrevold):

- - -

Rettens bemerkninger:

Den faktiske sammenheng i saken er på det rene. Det er ikke bestridt at saksøkeren og B hadde levd og bodd sammen som ektefeller siden september 1968, og at de ikke var gift, da saksøkerens hus brente 4. januar 1971. B ble tiltalt og dømt til 6 måneders fengsel for forsikringsbedrageri ved å ha satt ild på huset for at forsikringssummen skulle utbetales.

Side:282

Det spørsmål retten skal ta standpunkt til, er om identifikasjonsregelen i forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd, som direkte gjelder ektefeller som bor sammen, skal komme til anvendelse i denne sak. I lovens motiver finnes liten veiledning, ut over påpekningen av det faktiske interessefellesskap som består mellom ektefeller som bor sammen, med hensyn til alle deres eiendeler, uten hensyn til hvorledes formuesforholdet er ordnet mellom dem. I dette må antas også å ligge et prevensjonshensyn i betraktning av muligheten for et samspill mellom ektefeller for uberettiget utnyttelse av forsikringen. Det synes rimelig, som partene har fremholdt, at det på den tid loven ble gitt, ikke var aktuelt for lovgiveren å drøfte og eventuelt gi regler om identifikasjon også for ugifte par som levet sammen. Spørsmålet ble for øvrig heller ikke berørt for så vidt angår andre personer som står hverandre nær, f.eks. nære familiemedlemmer, som bor sammen. Men her står formentlig identifikasjonsmuligheten fjernere.

Rettspraksis gir liten veiledning. Det samme gjelder den av saksøkte omtalte litteratur.

Retten finner det for sitt vedkommende betenkelig å gi §19 tredje ledd alminnelig anvendelse ved utenomekteskapelig samliv, selv om synet på dette er vesentlig forandret. Opphevelsen av strl. §379 reflekterer en slik endring, men innebærer neppe mer enn at straffebestemmelsen faktisk finnes upåkrevd. Av dette kan det ikke trekkes for vidtgående paralleller til f.eks. forsikringsforhold. Identifikasjonsregelen kan etter rettens mening neppe anvendes på enhver form for samliv mellom ugifte, men vel først og fremst på de utpreget ekteskapslignende forhold. Den omtalte uttalelse fra Avkortningsnemnda gjaldt således et par som hadde levet sammen i 10 år og hadde to barn sammen. Det var for øvrig i nærværende sak uenighet mellom partenes prosessfullmektiger om den sikrede i avkortningssaken hadde akkviescert ved nemndas uttalelse. I denne sak er det opplyst at B forsørget saksøkeren, og at han bidro økonomisk ved kjøpet av huset og til utgiftene på det i løpet av det halve års tid de hadde det før branden. Saksøkeren har for øvrig oppgitt at de først inngikk ekteskap i september 1972, da hun på grunn av hennes forlovedes forhold til alkohol hadde vært usikker på om hun skulle gifte seg.

Saksøkte har sammenlignet forholdet mellom saksøkeren og hennes forlovede med et ekteskap hvor ektefellene har fullstendig særeie. Men det er etter rettens mening å gå for langt å sette fullt likhetstegn mellom disse to forbindelser. Det (faktiske interessefellesskap»i et ekteskap er sterkere enn i et fritt forhold som når som helst kan brytes uten større rettslige konsekvenser i seg selv.

En skjønnsmessig wrdering av samlivets ekteskapslignende karakter vil medføre en usikkerhet med hensyn til selskapets forpliktelser i tilfelle som dette. Dette harmonerer ikke med forventningen om utbetaling av erstatning når forsikringstilfellet inntreffer, slik som saksøkeren har anført, men endog neppe en avgjørende innvending. Prevensjonshensyn kan tale for en slik fortolkning av §19 som saksøkte hevder. Men etter rettens mening imøtekommes dette hensyn også ved straffebestemmelsene om forsikringsbedrageri m.v. og ved selskapets regressadgang. Formentlig er det også fullt praktisk gjørlig for selskapene å gardere seg på dette punkt ved bestemmelser i forsikringsvilkårene.

Man går ikke nærmere inn på saksøkerens anførsler i forbindelse med

Side:283

folketrygdloven og arveloven, da de ikke kan sees spesielt å kaste lys over identifikasjonsspørsmålet. Det samme gjelder saksøktes betraktning om at Bs domfellelse for forsikringsbedrageri taler for at saksøkeren ikke bør få erstatning.

Retten vil ikke utelukke at forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd kan komme til anvendelse på andre som sikrede lever sammen med, enn den sikredes ektefelle. Men det antas i så fall å måtte følge av helt overbevisende grunner, hvilket etter rettens mening må komme som et resultat av en wrdering av den individuelle situasjon. I denne sak har retten vært i tvil. Det bilde av et samliv som foreligger, gir etter rettens syn ingen klar indikasjon på at saksøkeren i forholdet til det saksøkte forsikringsselskap bør bære det økonomiske ansvar for sin forlovedes handling, slik at selskapet blir fri fra sin forpliktelse i henhold til polisen. Denne tvil antar retten må komme saksøkeren til gode, og saksøkeren får etter dette medhold i sitt krav. - - -

Av lagmannsrettens dom lagdommerne Anton Hiorth, Th. Sverdrup-Thygeson og Einar Løchen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

A, som er født den 10.3.1945, ble ringforlovet den 7.9.1968 med B, som er født xx.xx.1944, og de flyttet sammen ca. en måned før forlovelsen. De giftet seg 18.11.1972.

Sommeren I 970 kjøpte A sin fars eiendom Blekebakkveien 30, Skien, for kr. 40.000,-, og hun flyttet inn i huset sammen med sin forlovede.

Huset ble skadet ved brann 4.1.1971.

Ved Agder lagmannsretts dom av 27.11.1972, ble B dømt til 6 måneders fengsel for forbrytelse mot strl. §272 første ledd, I. pkt., jfr. siste ledd, idet han ble kjent skyldig i å ha satt fyr på huset for at han eller hans forlovede skulle få utbetalt forsikringssummen.

Skaden på huset er satt til kr. 75.000,- hvorfra kommer til fradrag, i tilfelle huset ikke blir gjenoppbygget, et beløp fastsatt ved skjønn for nedsatt anvendelighet. Skaden på løsøre er satt til ca. 40.000,- kroner. Forsikringsselskapet har utbetalt panthaverne ca. kr. 20.000,-.

A har for lagmannsretten forklart at før hun ble forlovet hadde hun lagt seg opp kr. 10.000,-. Dette beløp ble brukt til avbetaling på kjøpesummen på huset. Hennes forlovede betalte kr. 5.000,- av kjøpesummen. Han har også skaffet kjøkkeninnredningen og en del oppussing. Det gjenstår for dette en restgjeld på ca. kr. 6.000,-.

Etter at hun flyttet sammen med B er hun blitt underholdt av ham og han har også betalt renter og avdrag på pantegjelden med kr. 1700,- pr. halvår. I forlovelsestiden ble det kjøpt to biler. Den siste var en Ford Mustang til ca. kr. 70.000,-. Denne ble kjøpt på avbetaling i hennes navn og ble også registrert i hennes navn, men det var B som var eier. Den gamle bil ble tatt i innbytte og det gjenstod ca. kr. 30.000,- på kjøpesummen. Bilen er senere solgt av firmaet. Hun har videre forklart at det var meningen at de skulle gifte seg, og de inngikk også ekteskafødt xx.xx.1972. De har felleseie.

Side:284

Eiendommen, Blekebakkveien 30 i Skien, har hun solgt og de bor nå i Kolbu. Hennes mann arbeidet tidligere som blikkenslager, og hadde en inntekt på ca. kr. 25.000, - årlig. Han arbeider nå som maler.

Partene er enige om at Agder lagmannsretts dom av 27.1.1972 kan legges til grunn i nærværende sak. Dette innebærer at det må anses godtgjort at brannen er påsatt av B. Selskapet vil da ikke ha plikt til å utbetale erstatningsbeløpet såfremt forsikringsavtalelovens §18, jfr. §19,3. ledd kommer til anvendelse.

I Høyesteretts dom av 24.1.1975 er det uttalt at selve lovteksten i §19, 3. ledd ikke gir holdepunkt for at bestemmelsen får anvendelse på andre enn dem som er lovformelig gift. Videre heter det i førstvoterendes votum, som de andre dommere har sluttet seg til: «Når det gjelder lovgrunnen, må denne sees i sammenheng med bestemmelsene i §18. Lovgiveren har der slått fast at sikredes grovt uaktsomme forhold kan medføre bortfall eller nedsettelse av erstatningen. Bakgrunnen for dette må dels være prevensjonshensyn, dels den rimelighetsbetraktning at det store antall alminnelige forsikringstakere ikke skal få sin premiebelastning øket på grunn av grov uaktsom opptreden fra de få. Når §19 tredje ledd så gir denne bestemmelse tilsvarende anvendelse på sikredes ektefelle, ligger det i dagen og er sagt klart fra i motivene at bakgrunnen er det faktiske interessefellesskap mellom ektefeller. Et slikt interessefellesskap betraktes som så inngripende at det både ut fra prevensjons- og rimelighetshensyn er naturlig at den ene ektefelles grovt uaktsomme opptreden kan få konsekvenser for den annens forsikringskrav. Hvor langt denne lovgrunn bærer en utvidende tolking, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til. På den ene side synes det klart at loven, når den etablerer identifikasjon mellom ektefeller, ikke åpner adgang til en tilsvarende identifikasjon mellom barn og foreldre, selv om også interessefellesskapet der kan være sterkt. På den annen side kan ikke ethvert samliv i felles bolig mellom mann og kvinne uten videre åpne adgang til identifikasjon.»

I det tilfelle som er omhandlet av Høyesterett hadde de to levet sammen som ektefeller i 20 år, og de hadde tre barn sammen, og hadde forøvrig opptrådt utad som ektefeller.

Det fremgår av førstvoterendes votum at det forelå et samliv «av en slik varighet og en slik fasthet at det i alt vesentlig innebærer et like nært interessefellesskap som man vanligvis finner mellom ektefeller». I nærværende tilfelle foreligger det et forholdsvis kortvarig samliv, og det er fremholdt av A at interessefellesskapet ikke har den karakter eller styrke at det kan bringe forholdet inn under lovens §19, tredje ledd.

Selskapet på sin side har fremholdt at når to lever sammen, bør det økonomiske fellesskap være avgjørende og ikke det formelle at partene har inngått ekteskap.

Lagmannsretten er enig med den ankende part i at det formelle ved samlivet ikke er avgjørende. Dette er for så vidt i samsvar med den oppfatning som er kommet til uttrykk i den ovenfomevnte høyesterettsdom.

Bakgrunnen for bestemmelsen er det faktiske interessefellesskap som består mellem ektefeller som bor sammen, med hensyn til alle deres eiendeler, uten hensyn til hvorledes formuesforholdet er ordnet mellem dem, og dette synes derfor å måtte tillegges vesentlig betydning.

I dette tilfelle besto det et faktisk interessefellesskap av ganske betydelig

Side:285

omfang. I så henseende er det vanskelig å se noen forskjell mellem dette samliv og et samliv i ekteskap. At de to forlovede bare hadde levet sammen i vel to år da brannen inntraff, kan neppe tillegges særlig betydning. Selv om man rent generelt vil anta at et kortvarig samliv ikke alltid vil medføre så sterkt interessefellesskap at bestemmelsen i §19 tredje ledd får anvendelse, forholder det seg ikke slik i omhandlede tilfelle. De to hadde betydelige felles økonomiske interesser da B satte fyr på huset, og formuesforholdet mellem dem må nærmest likestilles med et ekteskapelig formuesfellesskap.

Samlivet mellem de to forlovede i nærværende sak synes forøvrig å kunne likestilles med et ekteskapelig samliv. Det foreligger her et samliv som bygger på en alvorlig ment forlovelse, og de inngikk ekteskap. Hvis selskapet blir tilpliktet å betale erstatningen, vil B nyte samme fordel av denne som A. Et slikt resultat synes å ville virke støtende. - - -