Rt-1977-287
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1977-03-17 |
| Publisert: | Rt-1977-287 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 54/1977 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans A. Hegje). |
| Forfatter: | Christiansen, Schweigaard Selmer, Stabel Mellbye, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §3, §31 |
Dommer Christiansen: Politimesteren i Sunnmøre utferdiget 5. november 1976 tiltalebeslutning mot sjåfør Olav Ståle Søvik, født xx.xx.1932, for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §3. Grunnlaget for tiltalen var
«at han den 21/7-76 kl. ca. 13.05 på E-69 på Lande i Ørskog, som fører av vogntog UE-20146-T-21942, ikke kjørte tilstrekkelig aktsomt idet han på den tørre oppmerkede, stigende asfaltvegen, i utgangen av en svak høyrekurve, sett i kjøreretning på ca. 150 m avstand så to barn
Side:288
oppholde seg ved et veikryss på venstre siden av vegen, som da han befant seg på ca. 40-50 m avstand, krysset kjørebanen fra venstre mot høyre og stanset på den gule malte varselslinjen midt i veien, hvor de snudde seg rundt og ble stående med ryggen mot sjåføren før de løp til hver sin kant av kjørebanen, uten at han i tide reduserte kjørehastigheten til en i særlig grad liten fart for eventuelt å kunne stanse, - men kjørte på - - -født xx.xx.71, 4 år, som fra veiens midtlinje krysset kjørebanen fra venstre mot høyre, - slik at han døde til samme tid og sted.»
Ved Nordre Sunnmøre herredsretts dom av 27. januar 1977 ble tiltalte frifunnet. Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse etter tiltalebeslutningen.
Politimesteren i Sunnmøre har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen, idet han mener det er stilt for små krav til tiltaltes aktsomhet. Videre er det anket over saksbehandlingen, mangelfulle og uklare domsgrunner. Det er dissens i herredsretten med hensyn til hvilken del av vogntoget som traff forulykkede. Politimesteren har i anken hevdet at flertallets vurdering bygger på bevis som ikke ble ført under hovedforhandlingen. Det er imidlertid i anken og i prosedyren for Høyesterett understreket at det faktiske spørsmål som herredsretten her tok stilling til, er irrelevant i forhold til lovanvendelsen.
Jeg finner domsgrunnene tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen, og jeg kommer derfor ikke nærmere inn på anken over saksbehandlingen.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Herredsretten har lagt til grunn at tiltalte ved kjøring på en oversiktlig, god veg i en avstand av ca. 150 m ble oppmerksom på at to barn i femårsalderen stod på venstre side av vegbanen. Barna stod da sannsynligvis stille. Biltogets hastighet var 70 km i timen, dvs. maksimumshastigheten for slike biler. Om det videre hendelsesforløp heter det så i dommen blant annet:
«Da tiltaltes bil befinner seg i en avstand av 50 til 60 m fra barna, begynner disse å bevege seg ut i kjørebanen. Tiltalte flyttet da høyre foten fra gasspedalen til bremsepedalen. Han gjorde seg også klar til å gire ned. Videre er det mulig at han på dette eller et tidligere tidspunkt brukte fløyten. En enstemmig rett er enig i at begge barna på dette tidspunkt eller umiddelbart senere, var klar over at bilen som tiltalte kjørte, kom mot dem. Idet barna løp tilbake, flyttet tiltalte høyre foten tilbake til gasspedalen igjen. Plutselig, idet tiltalte satt med hånden på girspaken, spratt forulykkede rundt og fór som en pil på skrå over i bilens kjørebane. Tiltalte reagerte da umiddelbart ved å trå inn fotbremsen samtidig som han hivde rattet mot høyre. Bilen ble så kjørt inn på avkjørselslommen hvor den deretter ble svinget mot venstre igjen. Venstre bakende av semitraileren ble stående 0,7 m til høyre for den hvite stripen på veiens høyre side, og 1,95 meter fra det sted hvor barnets hode ble overkjørt, som igjen ligger ca. 1 meter utenfor veiens høyre hvitstripe mot avkjørselslommen.
Bilen avsatte bremsespor på 42,8 meter. De første 10 meterne var svake og viste mest etter de høyre hjulparene. Over de siste 20 meterne derimot var bremsesporene kraftige.
Side:289
Retten er enstemmig blitt stående ved at biltogets hastighet, på det sted hvor bremsesporene begynte, i alle fall har vært 66 km. i timen.»
Etter å ha fastslått at bestemmelsen i vegtrafikkreglenes §22 nr. 2 1) her kom til anvendelse ved siden av den generelle aktsomhetsnorm i vegtrafikklovens §3, finner domsmennene at tiltalte må bli å frifinne. Flertallet begrunner dette slik:
«Da barna var på veg tilbake fra midtlinjen, oppfattet tiltalte situasjonen som avklaret. Etter omstendighetene har tiltalte opptrådt på en måte som etter en almindelig forstandig dom ikke kan bebreides ham.»
Jeg er ikke enig i denne vurdering. Når tiltalte ble oppmerksom på barna i en avstand av 150 meter fra ulykkesstedet, pliktet han straks å innrette sin videre kjøring ut fra det forhold at to små barn befant seg like ved vegbanen og at de kunne komme til å foreta umotiverte bevegelser. Han fortsatte imidlertid kjøringen med maksimal hastighet. Og selv da barna gikk ut i vegen for å krysse denne, foretok tiltalte ingen oppbremsing, men stolte på at barna ville holde seg borte fra hans kjørebane. Det påkjørte barns atferd kan imidlertid ikke karakteriseres som upåregnelig for et barn i denne alder. Herredsretten har derfor lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm når rettens flertall er kommet til at tiltalte oppfylte sin aktsomhetsplikt og kjørte forsvarlig etter vegtrafikklovens §3, jfr. trafikkreglenes §22 nr. 21).
Herredsrettens dom med hovedforhandling blir etter dette å oppheve.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Stabel, Mellbye og justitiarius Ryssdal: Likeså.