Rt-1977-308

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1977-03-19
Publisert:	Rt-1977-308
Stikkord:	Saksbehandling og straffutmåling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 59/1977
Parter:	Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer) og B (forsvarer høyesterettsadvokat Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Christiansen, Schweigaard Selmer, Stabel, Mellbye, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §413, Straffeloven (1902) §229, §448, §267, §268, §39, §52, §62, Tvistemålsloven (1915) §369

Dommer Christiansen: Frostating lagmannsrett avsa 11. november 1976 dom med slik domsslutning:

«I. a) Tiltalte A, født xx.xx.1951, dømmes for forbrytelse mot straffelovens §267 første ledd jfr. §2681. ledd og straffelovens §229 første ledd, 3. straffalternativ jfr. straffelovens §62 til fengsel i 5 - fem - år med fradrag av 270 - tohundreogsytti - dager for utholdt varetektsarrest.

b) Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å bringe i anvendelse overfor tiltalte de sikringstiltak som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 a-f, dog ikke ut over et tidsrom på 10 - ti - år uten rettens samtykke.

II. Tiltalte B, født xx.xx.1947, dømmes for forbrytelse mot straffelovens §267 første ledd, jfr. §268 første ledd til fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 270 - tohundreogsytti - dager for utholdt varetektsarrest.

III. Tiltalte C født xx.xx.1954 dømmes for forbrytelse mot straffelovens §267 1. ledd jfr. §268 1. ledd til fengsel i 1 - ett år og 3 - tre - måneder med fradrag av 270 - tohundreogsytti - dager for utholdt varetektsarrest.

IV. A, B og C dømmes til, en for alle og alle for en, å betale erstatning til D med 7337 - sjutusentrehundreogtrettisju - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Domfelte C vedtok dommen på stedet, mens B og A har anket. Bs anke gjelder straffutmålingen, som han mener er for streng. As anke gjelder både saksbehandlingen og straffutmålingen. Men A har i sin rettsmiddelerklæring også begjært gjenopptakelse fordi han mener at skyldspørsmålet er uriktig avgjort.

Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

I brev av 13. mars 1977 til Høyesterett har B bedt om at behandlingen av ankesaken blir utsatt. Det heter i brevet blant annet:

«Undertegnede, B født xx.xx.1947, vil herved be om utsettelse av behandling av sak nr. 36-381976 på grunn av manglende bevis under behandling av saken i Frostating Lagmannsrett.

Side:309

Jeg har tidligere under etterforskningen bedt politiet om å hente et skrin som ble tatt fra D i Sparbu den 2/2-76. Dette skrinet befinner seg i Gjevingåsen og advokat Lynum mente at dersom skrinet ble kastet i Gjevingåsen, så er det bevis på at den rettslige forklaring er korrekt.

Da det enda er endel snø, ber jeg om å få sakens behandling utsatt til månedskifte april/mai i år slik at politiet kan finne skrinet.»

Jeg innskyter at advokat Lynum var Bs forsvarer for lagmannsretten.

Bs forsvarer for Høyesterett har etter dette prinsipalt nedlagt påstand om at ankesaken utsettes. Dette begrunnes med at brevet - som innrømmes å være uklart - kan forstås derhen at B vil ha fram et nytt bevis i saken vedrørende skyldspørsmålet, og at brevet derfor må oppfattes som en begjæring om gjenopptakelse. I så fall antar forsvareren at gjenopptakelsesbegjæringen etter straffeprosesslovens §413 skal behandles før straffutmålingsanken. Det er her blant annet vist til avgjørelsen i Rt-1914-720.

Statsadvokaten har understreket at anførselen om at det omtalte skrin skal være kastet et eller annet sted i Gjevingåsen, ikke er ny i saken. Den er således nevnt av alle tre domfelte under deres utenrettslige eller rettslige forklaringer. Hovedforhandlingen for lagmannsretten ble ikke av denne grunn begjært utsatt. Han finner det derfor vanskelig å oppfatte Bs utsettelsessøknad som en begjæring om gjenopptakelse. I høyden kan brevet oppfattes derhen at det er mulig at saken begjæres gjenopptatt om skrinet blir funnet.

As forsvarer for Høyesterett har opplyst at han ønsker ankesaken tatt under behandling nå.

Jeg finner at Bs brev etter omstendighetene ikke kan oppfattes som en begjæring om gjenopptakelse, og at det ikke foreligger noen grunn til å utsette behandlingen av Bs straffutmålingsanke.

Det nevnte problem om behandlingsrekkefølgen mellom en gjenopptakelsesbegjæring og en ankeerklæring oppstår imidlertid i forhold til domfelte A. Grunnlaget for hans gjenopptakelsesbegjæring er anførselen om et nytt vitneprov vedrørende skyldspørsmålets faktiske side, mens hans anke som nevnt både retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og straffutmåling. Dette prioritetsspørsmål er ikke direkte løst i straffeprosesslovens §413, det er til dels delte meninger om spørsmålet i teorien, og det foreligger ikke noen sikker rettspraksis. Jeg nøyer meg med å vise til oversikten i Straffeprosesslovkomitéens innstilling til ny lov om rettergangsmåten i straffesaker, se innstillingen side 341 første spalte til lovutkastets §369 første ledd. Her blir det foreslått at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kollisjonstilfellene kan velge den fremgangsmåte som det finner mest hensiktsmessig i saken, også prosessøkonomisk sett. Jeg kan for min del ikke se at det etter gjeldende rett er noe til hinder for at Høyesterett i dette tilfelle behandler anken før gjenopptakelsesbegjæringen er avgjort, noe As forsvarer for Høyesterett også har erklært seg enig i.

Jeg går så over til å behandle As anke over lagmannsrettens saksbehandling. A har selv skrevet sin ankeerklæring, og til tross for at den senere er presisert ved politiavhør, er hans anførsler ikke helt

Side:310

klare. For det første besværer A seg over at politilegen som sak kyndig fikk «gripe ordet»under hovedforhandlingen før avgjørelsen av skyldspørsmålet og erklære de domfeltes rettslige forklaringer for lite troverdige, noe A antar direkte påvirket lagrettens avgjørelse. Videre anfører A at lagmannen under sin rettsbelæring la ordene i munnen på lagretten ved bevisvurderingen. Endelig er det før omtalte skrin også nevnt i tilknytning til angrepet på saksbehandlingen, slik at A muligens mener at lagmannsretten ikke sørget for sakens fullstendige opplysning.

Det fremgår av lagmannsrettens rettsbok og av en for Høyesterett innhentet uttalelse fra den fungerende lagmann at det under hovedforhandlingen verken fra de tiltalte eller deres forsvarere ble gjort noen bemerkninger til lagmannens prosessledelse og rettsbelæring. Lagmannen har for øvrig opplyst at han i sin rettsbelæring og ellers under hovedforhandlingen overhodet ikke gav uttrykk for sin vurdering av de enkelte bevis som var ført om skyldspørsmålet. Når det gjelder politilegens utsagn under hovedforhandlingen, er det for Høyesterett opplyst at han på direkte spørsmål fra aktor eller en av forsvarerne uttalte seg om troverdigheten av en ny forklaring fra en eller flere av de domfelte. Jeg bemerker at politilegen var en av de psykiatrisk sakkyndige og hadde avgitt erklæringer om begge de ankende.

Jeg finner etter dette ikke grunn til å gå nærmere inn på saksbehandlingsanken, som ikke kan føre frem. Tilbake står straffutmålingsankene fra A og B.

Begge de domfelte var tidligere sterkt kriminelt belastet. Det ran de foretok, skjedde etter lang tids planlegging og ble gjennomført på en meget brutal måte. Fomærmede ble av A påført betydelig varig skade, og han ble etterlatt alene i hjelpeløs tilstand. De generalpreventive hensyn må her veie meget tungt. Jeg kan etter dette ikke se at det er noe misforhold mellom de straffbare handlinger og de utmålte straffer.

Jeg tilføyer at domfelte A også har gjort gjeldende at lagmannsrettens erstatningsfastsettelse er uriktig. Etter utfallet i ankesaken kan dette spørsmål ikke prøves av Høyesterett, jfr. straffeprosesslovens §448.

De domfelte har etter lagmannsrettens dom sittet ytterligere 128 dager i varetekt, slik at det samlede varetektsfradrag for hver blir 398 dager.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Ankene forkastes.

I straffen for A og B fragår for hver i alt 398 - tre hundre og nittiåtte - dager for varetektsfengsel.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Mellbye og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (fungerende lagmann H. Barsett, sorenskriverne Jens Christophersen og Frederik Beichmann):

I. A, født xx.xx.1951, platearbeider, - - -, ugift,

Side:311

uten forsørgelsesbyrde, arbeidet i ca. 3 mndr. i 1975 og tjente kr. 12.000,-, har ikke avtjent verneplikt, tidligere straffedømt, er av statsadvokaten i Trondheim ved tiltalebeslutning av 27. oktober 1976 satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter

Straffe lovens §267 første ledd, jfr. §268 første ledd, - - - ved at han om kvelden den 2. februar 1976, etter forutgående avtale og sammen med B og C på Ds bopel i Sparbu i Steinkjer, bemektiget seg bl.a. et metallskrin inneholdende bl.a. 3 bankbøker pålydende tilsammen ca. kr. 8.240,-, en del kontanter og minnemynter, I treskrin med ukjent innhold og 2 gullur, alt tilhørende D, ved å tilføye ham et eller flere knyttneveslag mot hodet slik at D falt overende på golvet, og en eller flere ganger slo Ds hode mot en vegg, og eller mot golvet, slik at D bl.a. ble påført hjernerystelse og bevisstløshet, og således satte ham ute av stand til forsvar, eller medvirket hertil,

Straffe lovens §229 første ledd, 3. straffalternativ. - - - ved at han til tid og på sted som nevnt under post I forholdt seg som der beskrevet og med de følger som der nevnt, samt at D videre bl.a. ble påført brudd i venstre øyehule, slik at han mistet synet på venstre øye. eller medvirket hertil. II. B, født xx.xx.1947, sveiser, p.t. uten stilling, har ikke hatt inntekter i 1975 på grunn av skolegang og fengselsopphold, gift, senere skilt, er pålagt bidragsplikt til 3 barn i ekteskap, har avtjent verneplikt i Infanteriet, husker ikke årstallet, tidligere straffedømt, og - - -

Straffelovens §267 første ledd jfr. §268 første ledd, - ved at de om kvelden den 2. februar 1976, etter forutgående avtale og sammen med A på Ds bopel i Sparbu i Steinkjer, bemektiget seg bl.a. et metallskrin inneholdende bl.a. 3 bankbøker pålydende tilsammen ca. kr. 8.240,-, en del kontanter og minnemynter, I treskrin med ukjent innhold og 2 gullur, alt tilhørende D, ved å tilføye ham ett eller flere knyttneveslag mot hodet slik at D falt overende på golvet, og en eller flere ganger slo Ds hode mot en vegg og/eller mot golvet, slik at D bl.a. ble påført hjernerystelse og bevissiløshet, og således satte ham ute av stand til forsvar eller medvirket hertil. - - -

Den handling de nå er funnet skyldig i ble foretatt om kvelden den 2. februar 1976. Etter de foreliggende bevis i saken hadde de tre tiltalte på forhånd planlagt å rane den 68 år gamle D, som bodde alene i sitt hus i Sparbu. I løpet av januar foretok de flere turer til D i dette øyemed. Ifølge de tre tiltaltes tilståelser for politiet etter å være pågrepet den 16. februar 1976, hadde de tiltalte planlagt å sette D ut av spillet ved å gi ham sjokolade innsatt med bedøvende stoff. Det var også på tale å kjøre ham til Østersund i Sverige hvor han skulle bli etterlatt uten legitimasjonspapirer i den hensikt å forsinke og vanskeliggjøre etterforskningen. Underveis til Ds bopel om kvelden den 2. februar 1976 drøftet de tre tiltalte hvorvidt det hadde noen hensikt å gjennomføre videre forsøk med forgiftet sjokolade, og de var ifølge sine egne tilståelser for politiet innstilt på eventuelt å bruke vold. Ranet ble gjennomført ved at tiltalte A gikk inn til D alene mens de to øvrige tiltalte ble sittende i en

Side:312

bil som de hadde parkert utenfor Ds hus. Avtalen var at A skulle tilkalle de to øvrige tiltalte når han hadde uskadeliggjort D enten ved hjelp av forgiftet sjokolade eller ved bruk av vold. Etter at tiltalte A hadde oppholdt seg hos D en tid, tilføyet han D flere slag mot hodet slik at D ble liggende bevisstløs. Deretter ble de tiltalte B og C kalt inn i huset, som ble gjennomsøkt etter penger eller verdigjenstander. Da de forlot huset tok de med seg ett gullur, ett sølvur, ett låst treskrin med ukjent innhold og ett metallskrin inneholdende bl.a. bankbøker, minnemynter og noen få kontanter som beskrevet i tiltalebeslutningen. Før de forlot huset hadde de skrudd fra hverandre mikrofonen på Ds telefon for å gjøre denne ubrukelig i den hensikt å hindre D i å tilkalle hjelp. Retten legger til grunn at D var bevisstløs da de tre tiltalte forlot ham. Det er på det rene at D, som ble funnet av en nabo neste dag, var påført betydelig skade. Han er som følge av de slag tiltalte A tilføyet ham blitt totalt blind på ett øye, har smerter i kjeven og har fått store vanskeligheter med å gå.

Når det gjelder tiltalte A vil retten spesielt bemerke: 17 år gammel begikk han ran og i denne forbindelse overlagt drap på en eldre mann. Han ble for dette dømt i Frostating lagmannsrett den 6. juni 1969 til en straff av fengsel i 9 år og til sikring etter straffelovens §39 nr. 1 a-f i ti år. Under varetektsopphold i forbindelse med denne sak foretok han rømningsforsøk sammen med et par medfanger. Herunder ble det anvendt vold mot en fengselsbetjent som hadde dårlig hjerte. Fengselsbetjenten døde kort tid etter denne voldsanvendelse, som en følge av den anvendte vold. Frostating lagmannsrett dømte ham i denne sak den 24. november 1969 til en fellesstraff for begge de to nevnte handlinger på 9 år og 7 måneder. Tiltalte A har sonet det vesentligste av denne dom. Han ble løslatt på prøve 30. mai I 975 med 3 års prøvetid for en reststraff på 3 år og 35 dager. De handlinger han nå dømmes for er begått i prøvetiden. Tiltalte A har skikket seg vel fra prøveløslatelsen frem til handlingen i den sak han nå står tiltalt i. Han har hatt fast arbeid med relativt god inntekt. Retten finner at straffen for A bør settes til fengsel i 5 år. I skjerpende retning har retten tatt hensyn til at ranet var planlagt over lengere tid og at fornærmede ble etterlatt hjelpeløs alene. Videre at fornærmedes telefon ble ødelagt slik at han ikke kunne tilkalle hjelp samt at ranet og legemsbeskadigelsen ble begått mot en eldre enslig mann. I formildende retning vites intet å anføre. Straffelovens §62 er iakttatt. Retten har ellers lagt vekt på at tiltalte har en reststraff å sone fra tidligere dom samt at han nå vil bli ilagt sikring.

Retten bar oppnevnt overlege Per Hegrenæs og politilege Karl-Ewerth Horneman som rettspsykiatrisk sakkyndige. De har den 9/8 1976 avgitt rettspsykiatrisk erklæring vedrørende tiltalte A som konkluderer med at tiltalte ikke er sinnsyk nå eller på tiden for de påklagede handlinger, samt at han lider av mangelfullt utviklede sjelsevner og at det av den grunn er fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Retten finner påtalemyndighetens begjæring om bemyndigelse til å iverksette sikringstiltak vel begrunnet, og vil ta begjæringen til følge.

Spesielt om tiltalte B skal bemerkes: Han er tidligere straffet 8 ganger for vinningsforbrytelser, siste gang den 26/4 1973 hvor han ble idømt I år og 6 måneders fengsel. De fire siste dommer er sonet under ett i tiden fram til 2/3 1975 da han ble løslatt på prøve med 2 års

Side:313

prøvetid for en reststraff på ett år og 117 dager. Den handling han nå dømmes for er begått i prøvetiden. Han har vært gift, men ble skilt i mars 1975. I ekteskapet er det 3 barn. Han har i den senere tid ikke hatt noe arbeid og har bodd sammen med en dame som han er forlovet med. Han har tidligere hatt en del nervøse plager, og har vært behandlet for dette.

Retten finner at B bør dømmes til en straff av fengsel i 2 år og 6 måneder. - - -

Retten har for de to sistnevnte tiltalte i skjerpende retning lagt vekt på de samme forhold som er nevnt foran under bemerkningene vedrørende tiltalte A. For Bs vedkommende har retten dessuten i skjerpende retning lagt vekt på at han under varetektsoppholdet i forbindelse med den foreliggende sak sendte et truselbrev anonymt til fornærmede D, som D tok seg meget nær av og som han følte seg sterkt truet av. For begge de to sistnevnte tiltalte, er det dessuten lagt vekt på i skjerpende retning at ranet har fått alvorlige legemlige følger for D.

Det er fra forsvarets side henstillet til retten å gjøre straffene for brødrene B betinget etter reglene i straffelovens §52 ff. Retten finner ikke at betinget straff kan komme på tale.

I de fastsatte fengselsstraffer fragår for samtlige tre tiltalte utholdt varetektsarrest med 270 dager.

Påtalemyndigheten har under straffesaken fremmet erstatningskrav fra fornærmede D om å bli tilkjent kr. 7.337,- for utgifter han har hatt som følge av den skade han ble påført, ved innkjøp av nye briller og utgifter til stell og pass av hans husdyr. Det er fra de tiltaltes side ikke reist noen innvendinger mot kravet. Retten finner kravet begrunnet og vil ta dette til følge. Det vil bli avsagt namsdom om dette. - - -