Rt-1977-358
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1977-01-27 |
| Publisert: | Rt-1977-358 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 18 K/1977 |
| Parter: | Arnstein Bjørkly m.fl. (advokat Øyvind Solberg) mot Ola-Petter Hjorth (advokat John Elden). |
| Forfatter: | Heiberg, Bølviken, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Husleieloven (1939) §11, Husleieloven (1939), Tvistemålsloven (1915) §404, §49 |
Ved kontrakter av 28. og 29. oktober 1973 mellom Ola-Petter Hjorth og et bokollektiv ble det avtalt at kollektivet skulle leie Hjorths 5 værelses leilighet frem til 1. januar 1976. Ifølge en tilleggsavtale skulle leietagerne stille til rådighet et beløp på kr. 18.000,-, kalt lån, som skulle brukes til oppussing av leiligheten. Beløpet skulle avdras i husleien med kr. 750,- pr. mnd., slik at siste avdrag ble for desember 1975.
Leietagerne flyttet ikke ved utløpet av leieperioden og 30. mars 1976 tok Oslo namsrett en begjæring om utkastelse til følge. Namsretten bygget sin avgjørelse på at beløpet kr. 18.000,- var å anse som forskudd og ikke lån. Leietagerne fraflyttet leiligheten umiddelbart etter namsrettens kjennelse, men påkjærte senere kjennelsen til lagmannsretten som 31. august avviste kjæremålet på grunn av manglende rettslig interesse.
I mai 1976 flyttet Arnstein Bjørkly, Mari Solberg, Stig Ulvad og Lise Grønvold inn i leiligheten. Ved udatert erklæring hadde de vederlagsfritt fått overdradd den påståtte leierett fra de tidligere leietagere. De nye leietagere påberopte seg at det beløp som var ydet i forbindelse med det foregående leieforhold var å anse som lån og derfor ga rett til 5 års leietid. De hevdet at husleielovens kap. 9 da kom til anvendelse, slik at de tidligere leietagere hadde rett til å overdra kontrakten. I medhold av husleielovens §49 tredje ledd søkte de huseieren om å bli godkjent som nye leietagere. Huseieren nektet godkjennelse og begjærte dem utkastet i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd.
Namsretten tok begjæringen om utkastelse til følge og lagmannsretten stadfestet denne avgjørelse.
Arnstein Bjørkly, Mari Solberg, Stig Ulvad og Lise Grønvold påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I mellomtiden hadde de også tatt ut stevning til Oslo Husleierett med påstand om at ydelsen på kr. 18.000,- skulle anses som lån og at huseieren skulle tilpliktes å godkjenne dem som leietagere. De påsto seg også tilkjent bruksrett til leiligheten inntil saken var rettskraftig avgjort, og husleieretten ga dem midlertidig bruksrett etter husleielovens §49, 4. ledd.
Side:359
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse. I et slikt tilfelle er kjæremålsutvalgets kompetanse begrenset, jfr. tvistemålslovens §404.
Kjæremålet er begrunnet med at «namsretten og lagmannsretten har tatt feil ved tolkingen av husleielovens §11 i forhold til husleielovens kap. 9». Kjæremålserklæringen inneholder ingen nærmere påvisning av hvori den uriktige lovtolking hevdes å bestå. Det anføres imidlertid at det i hvert fall ikke kan sies at de kjærende parters hjemmel for fortsatt beboelse er åpenbar uholdbar.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten ved sin avgjørelse har lagt til grunn noen uriktig tolking av husleielovens §11 eller av denne lovs kapittel 9. Lagmannsrettens anvendelse av lovens bestemmelser på det foreliggende saksforhold er utvalget avskåret fra å prøve, og likeledes dens konkrete vurdering av den påberopte hjemmel som «åpenbar uholdbar»i relasjon til bestemmelsen i tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd. Lagmannsrettens avtaletolking og bevisbedømmelse ligger også utenfor utvalgets kompetanse. Heller ikke kan utvalget overprøve lagmannsrettens nektelse av å utsette utkastelsessaken av hensyn til den verserende sak ved Oslo husleierett.
I anledning av at de kjærende parter sterkt har fremhevet betydningen av Oslo husleieretts kjennelse av 6. desember 1976 finner man grunn til å presisere at husleieretten bare har gitt bruksrett til namsrettssaken er rettskraftig avgjort, og at husleieretten ikke har tatt standpunkt til de underliggende rettsspørsmål.»