Rt-1977-361
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1977-02-04 |
| Publisert: | Rt-1977-361 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 29 K/1977 |
| Parter: | Oslo kommune (kommuneadvokaten v/ høyesterettsadvokat Fridthjof Brustad) mot Gunvor A. Ellingsen (advokat Sven-Erik Hallgren) Lill-Ann og Edward George Crowe (advokat Kåre Myklebust) Reidar Olsen (advokat Roar Fløttre) Bodil og Bjørn Wiggen, Marit Semner, Tor og Leif Skogstad (advokat Eystein Wiggen) Sigrid Antonsen, Birger Bjerke (advokat Henry W. Andresen). |
| Forfatter: | Heiberg, Bølviken, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §54, Tvistemålsloven (1915) §181, §404 |
Dommerne Heiberg, Bølviken og Tønseth.
I et ekspropriasjonsskjønn møtte de saksøkte med 7 prosessfullmektiger. En av disse representerte 17 parter, en 12 og de øvrige 5 fra 1-3 parter. Eksproprianten, Oslo kommune, hevdet at samtlige saksøkte kunne benyttet de to førstnevnte prosessfullmektiger, og at de som var representert av de øvrige ikke hadde krav på å bli tilkjent omkostninger etter skjønnslovens §54.
Skjønnsretten tilkjente samtlige saksøkte saksomkostninger, og lagmannsretten stadfestet denne avgjørelse. Lagmannsretten bemerket bl.a.:
«Kjæremålet gjelder skjønnsrettens saksomkostningsavgjørelse, jfr. tvml. §181, og går ut på at skjønnslovens §54 er feilaktig anvendt. Feilen hevdes å fremgå klart av uttalelsen i skjønnet 35, 1. avsnitt. Det heter der at retten har lagt vekt på «den forståelse som finnes å medføre de største fordeler for rettens praktiske tilrettelegging og behandling av saken, herunder den fordel det er at partene i det hele tatt er representert ved prosessfullmektiger». Slik lagmannsretten forstår denne uttalelse gir den uttrykk for at retten - som et tolkningsmoment - har lagt vekt på hensynet til en effektiv saksbehandling og dette kan ikke innebære at lovbestemmelsen er uriktig anvendt eller at avgjørelsen bygger på et annet grunnlag enn loven gir anvisning pa.
Skjønnsretten har ansett det utelukket at det i den aktuelle sak ville vært mulig for alle de saksøkte å benytte samme juridiske bistand, og har funnet det klart at partene til de to advokater som representerte de fleste takstnummer - henholdsvis 17 og 12 nummer - måtte få sine omkostninger dekket fullt ut. Dette er også akseptert av eksproprianten i og med at saksomkostningsavgjørelsen for så vidt ikke er påkjært.
For kjæremotpartenes vedkommende har skjønnsretten bygget på at
Side:362
de har benyttet advokater som hadde kjennskap til klientens personlige forhold fra tidligere. Videre sier skjønnsretten:
«Likeledes må tas i betraktning at dersom en prosessfullmektig har mange parter med likeartede interesser, vil nok hans arbeide med å tilrettelegge saken rent juridisk kunne falle enklere for hvert takstnummers vedkommende. Men samtidig vil det å ha et større antall klienter medføre et forholdsvis betydelig større administrativt arbeide for advokaten under den praktiske tilrettelegging av saken, enn tilfelle er når han har færre parter.
Den omstendighet at det i nærværende sak har opptrådt mer enn to-tre advokater på saksøkersiden, kan efter Skjønnsrettens oppfatning neppe føre til at ekspropriantens prosessutgifter blir særlig meget større fordi om alle parter får sine saksomkostninger fullt dekket, og anvendelsen av Skjønnsprosesslovens §54 kan derfor ikke berettiget til noen drastiske innhugg i de foreliggende salæroppgaver.»
Skjønnsretten har således ut fra sitt kjennskap til sakens faktiske side tilkjent kjæremotpartene saksomkostninger for nødvendig juridisk bistand, idet deres omkostningskrav er redusert til anslagsvis samme beløp som de ville måtte tilkjennes om de hadde benyttet de advokater som det ikke er reist innvendinger mot. At kjæremotpartene har benyttet annen juridisk bistand har således etter skjønnsrettens reduksjon ikke betydd økt omkostninger for den kjærende part. Lagmannsretten kan ikke se at dette skulle være i strid med skjønnsprosesslovens §54, som forøvrig ikke stiller et kategorisk krav om bruk av samme juridiske bistand. Skjønnsrettens vurdering av omkostningsbeløpene er lagmannsretten avskåret fra å prøve.» Oslo kommune påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som bemerket:
«Kjæremålet er som det fremgår rettet mot lagmannsrettens forståelse av skjønnslovens §54. Utgangspunktet er etter bestemmelsens første ledd at ekspropriater skal ha erstattet nødvendige utgifter i anledning skjønnssaken. Hvorvidt utgiftene har vært nødvendige, tilligger det skjønnsretten å bedømme. Men retten står ikke fritt for så vidt som den etter bestemmelsens annet ledd er pålagt å ha for øye at ekspropriater med likeartede interesser som ikke står i innbyrdes strid, bør nytte samme juridiske og tekniske bistand. Dette kan imidlertid ikke være til hinder for at retten godtar utgifter til egen bistand når den etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle finner at det har vært nødvendig å engasjere slik bistand, jfr. lovens uttrykk: «blandt annet ha for øye» og «bør». Hvilke momenter retten ellers kan ta hensyn til ved denne vurdering, angir loven ikke.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten på noe punkt har tolket skjønnslovens §54 i strid med det som her er anført.
Utvalget kan heller ikke se at der er noen mangel ved lagmannsrettens saksbehandling.
Etter bestemmelsene i tvistemålslovens §404 kan utvalget ikke prøve bevisbedømmelsen eller den konkrete rettsanvendelse.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.»