Rt-1977-608

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-06-11
Publisert:	Rt-1977-608
Stikkord:	Erstatning, Ugyldighet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 80B/1977
Parter:	Solveig og Odd Johnsen (høyesterettsadvokat Oddvar S Kvam) mot A/S Kolbjørn Knutsen & Co. (advokat F. W. Heimbeck - til prøve).
Forfatter:	Christiansen, Sinding-Larsen, Holmøy, Lorentzen, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §29, Straffeloven (1902) §255, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, §33, Tinglysingsloven (1935) §17, Mortifikasjonsloven (1959)1-§90

Dommer Christiansen: Mellom sportsartikkelfirmaet A/S Kolbjørn Knutsen & Co. (senere kalt KK) ved seniorsjefen Alf O. M. Knudsen og Norsk Galopp og Travservice A/S (senere kalt NGT) ved styremedlemmene Rolf Bækkevold og Odd Johnsen, ble det 16. juni 1969 inngått en muntlig samarbeidsavtale om salg av hesteartikler. Etter avtalen var det Johnsen som skulle forestå detaljsalget og foreta oppgjør med KK, som holdt varelager basert på import og til dels egen produksjon. KK fikk i begynnelsen av 1971 mistanke om at det forelå en svikt i Johnsens innbetalinger i forhold til de varer NGT hadde mottatt. På et møte med KK's ledelse den 8. februar 1971 underskrev Johnsen en erklæring om at han av innkomne beløp hadde tilvendt seg ca. 150.000 kr. Om kvelden samme dag undertegnet Johnsens hustru Solveig Johnsen en pantobligasjon utstedt til KK pålydende kr. 150.000 i sin eiendom St. Olavsgt. 59, Lillestrøm. Under den etterfølgende gjennomgåelse av regnskapene kom KK til at innbetalingssvikten var større enn først antatt.

Det er senere blitt tvister mellom partene om gyldigheten m.v. av pantobligasjonen og om hvorvidt Odd Johnsen har noe gjeldsansvar overfor KK. Nedre Romerike herredsrett behandlet tvistene under ett, og retten avsa 23. desember 1972 dom med slik domsslutning:

«1. Solveig Johnsen dømmes til innen en frist av 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til A/S Kolbjørn Knutsen &

Side:609

Co. kr. 150.000,- - kroneretthundreogfemtitusen 00/100 - med 8 % årlig rente fra 1/2 1971 til betaling skjer, dog slik at det Johnsen betaler A/S Kolbjørn Knutsen & Co. utover kr. 19.722,- - kronernittentusensyvhundreogtoogtyve 00/100 - med renter er befriende virkning også for fru Johnsen.

2. Odd Johnsen dømmes til innen frist av 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til A/S Kolbjørn Knutsen & Co. kr. 169.722,- - kroneretthundreogniogsekstitusensyvhundreogtoogtyve-00/100-med 8 % årlig rente av kr. 150.000,- -og 6 % avkr. 19.722,-beregnet h.h.vis fra 1/2 og 23/3-1971 inntil betaling skjer, dog slik at betaling fra Solveig Johnsen skjer med befriende virkning for Odd Johnsen.

3. Pantobligasjonen av 8/2-1971 utstedt av Solveig Johnsen til A/S Kolbjørn Knutsen & Co. med pant i eiendommen St. Olavsgt. 59, Lillestrøm, er gyldig som gjeldserklæring og pantsettelseserklæring og hefte på eiendommen. Tvangsgrunnlag oppnås først ved rettskraftig dom.

4. Alle parter frifinnes for saksomkostninger.»

Solveig og Odd Johnsen påanket dommen i sin helhet til Eidsivating lagmannsrett, som den 24. november 1975 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Solveig Johnsen og Odd Kåre Johnsen dømmes til en for begge og begge for en å betale til A/S Kolbjørn Knutsen &Co. 156.000 - etthundreogfemtisekstusen - kroner med 6 - seks - prosent årlig rente av beløpet fra 11. januar 1972 til betaling skjer. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra dommen er forkynt.

2. Pantobligasjonen som er utstedt 8. februar 1971 av Solveig Johnsen til A/S Kolbjørn Knutsen & Co. med pant i eiendommen St. Olavs gt. 59, Lillestrøm, er gyldig som gjeldserklæring og pantsettelseserklæring. Pantobligasjonen er ikke effektiv for høyere samlet beløp, renter medregnet, enn 156.000 - etthundreogfemtisekstusen - kroner med 6 - seks - prosent årlig rente av dette beløp fra 11. januar 1972 til betaling skjer. Tvangsgrunnlag oppnås først ved rettskraftig dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår ellers av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Når lagmannsretten kom til et mindre ansvarsbeløp for Odd Johnsen enn herredsretten, skyldes dette for det første at Johnsen ble godskrevet sin kontantinnbetaling på kr. 44.090 til NGT i sin helhet. Dernest foretok lagmannsretten et mindre skjønnsmessig fradrag i ansvarsbeløpet på grunn av svinn og ikke refunderte reiseutgifter for KK. For øvrig kom lagmannsretten til samme resultat som herredsretten bortsett fra visse mindre korreksjoner med hensyn til rentekravene.

Solveig og Odd Johnsen har påanket lagmannsrettens dom i sin helhet til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og det er i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er uenighet mellom partene med hensyn til størrelsen av de bruttosalgssummer som Odd Johnsen har unnlatt å innbetale til KK. Lagmannsretten har feilaktig lagt KK's innkjøpsfakturaer til grunn for sin beregning, mens det riktige her ville vært å nytte Johnsens kvitteringer

Side:610

for vareuttak fra lageret. Disse kvitteringer er tross provokasjoner ikke blitt framlagt, og de kvitteringer Johnsen har påført de fleste fakturaer - delvis en bloc etter at saken kom opp, er intet bevis for hva åtte ha holdt tilbake-. Risikoen for svinn kan ikke veltes over på Johnsen. Selv mener Johnsen at uttakskvitteringene bare ville vist et tilbakeholdt beløp på mellom ca. 83.000 og 93.000 kroner, hvorav ca. 23.000 kr. ble nyttet av Johnsen til eget bruk og ca. 60-70.000 kr. til drift av NGT's bil. Subsidiært har Johnsen vedrørende størrelsen av det tilbakeholdte beløp anført at han ikke har mottatt mer enn det som følger av de fakturaer han har påført sin kvittering. Av det ansvarsbeløp lagmannsretten la til grunn på kr. 156.000, utgjør de ukvitterte fakturaer tillagt avanse og merverdiavgift ca. 47.000 kr. Dessuten har ankemotparten for Høyesterett innrømmet at den faktura Biederman som lagmannsretten gjør fradrag for, etter omstendighetene også skulle vært tillagt merverdiavgift på ca. kr. 1.200 for at regnestykket skulle vært korrekt. Dette innebærer at det tilbakeholdte beløp maksimalt kan utgjøre ca. kr. 108.000.

Som for de tidligere retter hevder Johnsen at han ikke er erstatningsansvarlig overfor KK for tilbakeholdte beløp. For det første var han ikke part i avtalen mellom NGT og KK. Noe objektivt kontraktsansvar benekter han derfor å ha. I forhold til selskapene opptrådte han i denne sammenheng alene som selger og bud for NGT. Det som måtte være å bebreide ham i disse egenskaper, må videre ses ut fra den situasjon som oppstod fordi KK ikke overholdt pliktene etter avtalen til å gi NGT månedlige oversikter og andel av tilgodehavende. Under ingen omstendighet har Johnsen opptrådt så klanderverdig i forhold til KK at det oppstod noe culpaansvar overfor dette selskap, og det understrekes som nytt for Høyesterett at politianmeldelsen fra KK mot Johnsen for underslag ble henlagt etter bevisets stilling den 19. desember 1973. Videre blir påberopt at Johnsen var i god tro fordi han i forståelse med NGT's styreformann Bækkevold tilbakeholdt deler av salgssummen i den nødssituasjon som forelå. I alle tilfeller antar Johnsen at det i et eventuelt ansvarsbeløp for ham må gjøres fradrag for et ubestemt beløp for utgifter til Sverigereiser og tollboden for KK, og at han ikke kan belastes de kr. 11.500 han i årene 1970/71 mottok i direkte utbetalinger fra KK.

Hva endelig angår pantobligasjonen, fastholder Solveig Johnsen at denne er ugyldig på grunn av tvang eller i hvert fall utilbørlig påvirkning ved undertegningen, jfr. avtaleloven §29 og §33 . For Høyesterett er også påberopt bristende forutsetninger, idet KK tross pantsettelsen den 8. september 1971 anmeldte Odd Johnsen for underslag. Subsidiært er det som nytt for Høyesterett gjort gjeldende at pantobligasjonen ikke kan anses kombinert med noe personlig ansvar for Solveig Johnsen.

Solveig og Odd Johnsen har nedlagt slik påstand:

«1. Pantobligasjon kr. 150.000,- datert 8.2.1971 fra Solveig Johnsen til A/S Kolbjørn Knutsen & Co. med pant i St. Olavst. 59, Lillestrøm, kjennes ugyldig og blir å slette av grunnboken.

2. Solveig og Odd Johnsen frifinnes.

3. A/S Kolbjørn Knutsen & Co. dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Side:611

A/S Kolbjørn Knutsen & Co. har i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse. I tillegg til det culpaansvar lagmannsretten la til grunn, fastholdes imidlertid at Johnsen etter omstendighetene også hadde et objektivt kontraktsansvar overfor KK for riktig innbetaling av salgssummene. Odd Johnsen var en sentral person ved opprettelsen og utformingen av avtalen mellom NGT og KK med personlige plikter etter denne direkte overfor KK. For oppfyllelsen av disse var han objektivt ansvarlig og kunne ikke gjøre gjeldende at han alene var funksjonær i NGT. Det benektes at det forelå noe ansvarsbefriende forhold for den manglende innbetaling, Bækkevold kunne verken gi eller gav noe samtykke til at Johnsen kunne beholde en del av salgsbeløpene, og Johnsen hadde ingen rett til å dekke sine utgifter til bildrift og egne formål i strid med partenes avtale. De påberopte reiseutgifter ved henting av varer i Sverige og på tollboden oppstod på grunn av Johnsens eget initiativ og uten at samtykke var innhentet fra KK. At Johnsen beholdt noe av salgssummene ble for øvrig aldri meddelt verken KK eller NGT, og han førte intet regnskap over de tilbakeholdte beløp. Det benektes også at KK misligholdt avtalen med NGT med hensyn til regnskapsoversikter og overføringer av tilgodehavende. NGT manglet den nødvendige oversikt nettopp fordi Johnsen ikke overholdt forpliktelsen om kontantsalg og videre ikke innleverte fullstendige salgsbilag sammen med kontantinnbetalingene. Hertil kom de faktiske vansker som oppstod for KK fordi dets regnskapsår ikke fulgte kalenderåret og på grunn av omlegging av bokholderiet samt brann.

Johnsen hentet til dels varer selv hos leverandørene i Sverige eller på tollboden. I de tilfellene ble uttakskvitteringer fra lageret ikke benyttet, og det var også tilfeldig om Johnsen kvitterte på fakturaene. De foreliggende uttakslister er derfor verdiløse for beregningen av tilgodehavendet. Enklest hadde det vært å bygge på bokførte salg, men her er Johnsens bilagsmateriale helt ufullstendig. Den eneste mulige beregningsmåte er derfor som gjort av de tidligere retter, å ta utgangspunkt i innkjøpsfakturaer og egenproduksjon sammenholdt med lagerbeholdningene - salget skjedde jo bare gjennom Johnsen, og KK fastsatte hans salgspriser.

For så vidt angår pantobligasjonen, fastholdes at det ikke foreligger noen ugyldighetsgrunn, og at pantsettelsen i alle tilfelle er godkjent ved etterfølgende passivitet. Pantobligasjonen må videre forståes etter sin ordlyd slik at den også omfatter et personlig ansvar.

A/S Kolbjørn Knutsen & Co. har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A/S Kolbjørn Knutsen & Co. tilkjennes sakens omkostninger for alle retter.»

Foruten partene er det til bruk for Høyesterett avhørt 3 vitner ved bevisopptak. Solveig Johnsen har først avgitt forklaring ved dette bevisopptaket, og også vitnet Kjersti Tveter - datter av Odd og Solveig Johnsen - er nytt. Det er også fremlagt en del nye dokumenter. Bortsett fra de to nye forklaringer om hva som skjedde i forbindelse med pantsettelsen, står imidlertid saken i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Side:612

Jeg er i likhet med de tidligere retter kommet til at Odd Johnsen er erstatningsansvarlig overfor KK, men finner at ansvarsbeløpet er mindre enn antatt av lagmannsretten. Hva dernest angår den pantobligasjon som hans hustru Solveig Johnsen utstedte for dette erstatningnsansvaret, antar jeg at pantsettelsen med den tilhørende gjeldserklæring etter omstendighetene er ugyldig.

Jeg nevner innledningvis at KK ikke for Høyesterett har opprettholdt påstanden om at den skylderklæring Odd Johnsen underskrev 8. februar 1971 eller hans medunderskrift på pantobligasjonen av samme dag, danner noen selvstendige gjeldsgrunnlag.

Utgangspunktet for vurderingen av Johnsens mulige erstatningsansvar er da for det første NGT's faktiske omsetning, som utelukkende omfattet varer mottatt fra og priset av KK, og videre den muntlige avtale av 16. juni 1969.

Hva den nevnte omsetning angår, kan det, slik saken foreligger, ikke gjennom kvitterte uttakslister fra KK's varelager eller på annen måte med sikkerhet fastslås hvilke varemengder som Johnsen mottok på vegne av NGT og deretter har omsatt. Som i de tidligere retter er man her henvist til å ta utgangspunkt i beregninger basert på KK's innkjøpsfakturaer og egenproduksjon med tilslag for avanse og omkostninger. Både herredsretten og lagmannsretten har foretatt korreksjoner i de beregninger som er fremlagt av Sæbøes Revisjonskontor for så vidt angår gjennomsnittlig avansesats og tilleggsomkostninger, og de har begge da kommet til at det beregnede totale salg må ha vært kr. 420.135. Denne beregning bygger på forutsetningen om at samtlige hesteartikler som kom inn på KK's lager eller for øvrig ble innkjøpt av dette selskap, også ble solgt av NGT, bortsett fra en mindre post kalt «faktura Biederman». Det forekommer meg imidlertid usannsynlig at det i forretningsvirksomhet av den art og det omfang som vi her står overfor, ikke også må ha vært et visst svinn. Da det er KK som har bevisbyrden for størrelsen av sitt tap, antar jeg derfor at det beregnede totale salg' må være mindre enn antatt av lagmannsretten. Ved tapsberegningen må det derfor gjøres et fradrag i nevnte kr. 420.135.

Når det gjelder den muntlige avtale mellom KK og NGT, er det enighet mellom partene om at denne hadde det innhold som fremgår av NGT's styreprotokollat av 17. juni 1969, gjengitt i herredsrettens dom. Avtalen er på flere punkter uklar, og den er heller ikke - som jeg senere kommer tilbake til - helt ut etterlevet av partene. I likhet med de tidligere retter forstår jeg imidlertid avtalen slik at den alene er inngått mellom selskapene, og at Johnsen således ikke direkte er avtalepart. Noe objektivt kontraktsansvar kan jeg derfor ikke se at Johnsen har i forhold til KK. Avtalen må imidlertid forstås slik at det skulle foretas oppgjør med KK etter hvert som de utleverte varer ble solgt. KK hadde på bakgrunn av NGT's svake økonomiske stilling en klar interesse i at så skjedde. I samsvar med det som var forutsatt i avtalen - som Johnsen hadde vært med på å inngå - var det han som mottok varene fra KK, solgte disse, innkasserte salgsbeløpene og foretok innbetalingene til KK. Han måtte både ut fra avtalen og situasjonen for øvrig ha en klar aktsomhetsplikt når det gjaldt KK's interesse i å få sitt tilkommende etter avtalen løpende innbetalt. Uaktsomhet i så hensende må føre til erstatningsansvar for ham.

Side:613

Selv om ordningen kan synes lite økonomisk fordelaktig ut fra NGT's synspunkt, var det så vidt skjønnes partenes mening at bruttosalgsbeløpene av NGT skulle innbetales uavkortet til KK, som så etter å ha beregnet bruttofortjenesten skulle tilbakeføre halvparten av denne til NGT. Da NGT selv helt manglet likvider og etter det opplyste ikke hadde andre inntekter enn fra salgssamarbeidet med KK, og selskapet videre hadde driftsutgifter til varebil og lønn til den heldagsbeskjeftigede Johnsen - alt forhold som KK's ledelse må antas å ha vært klar over - kom NGT raskt i en umulig situasjon da KK på grunn av dårlig regnskapsoversikt og tross purringer utbetalte NGT for små beløp. Den dårlige regnskapsoversikt var dels Johnsens feil, idet det synes lite forståelig at han selv ikke holdt noe regnskap over sin virksomhet som kunne vedlegges innbetalingene til KK. På den annen side er det også vanskelig å skjønne at KK bare kunne la det hele drive, både fordi selskapet etter avtalen pliktet å gi regnskapsoversikter og særlig sett på bakgrunn av at Knudsen senior ved avtaleinngåelsen nettopp hadde understreket at hans firma selv ville holde kontroll med og vurdere kjøp og omsetning. Det er erkjent av KK at det hadde vært fullt mulig å ha oversikt over partenes mellomværende ved hjelp av notater om utleverte varer og de opptellinger av Johnsens varebeholdning som ble foretatt hver måned, sammenholdt med de beløp som Johnsen innbetalte. Det kan tilføyes at KK er et selskap av slik størrelse at det må forventes å inneha tilstrekkelig forretningsmessig kyndighet, mens Odd Johnsen etter endt 7-årig folkeskole alene har erfaring fra skomakervirksomhet. Slik situasjonen derfor utviklet seg partene imellom, synes Johnsen å ha tilegnet seg den oppfatning at han var berettiget til å dekke sitt selskaps driftsutgifter av de innkomne midler. Han måtte imidlertid være klar over at det maksimale beløp han under enhver omstendighet kunne være berettiget til å holde tilbake, var det tilgodehavende som endelig tilkom NGT. På grunn av det rot som oppstod med regnskapene, var det dog unnskyldelig at Johnsen ikke nøyaktig kunne holde rede på hva som utgjorde maksimalbeløpet til enhver tid. Utsalgsprisen ble satt av KK og på grunnlag av selskapets kalkyler, og det var også av denne grunn vanskelig for Johnsen å ha oversikt over NGT's tilgodehavende. Lagmannsretten har så vidt skjønnes ut fra slike vurderinger antatt at Johnsen ikke var ansvarlig for et beløp på kr. 42.590 som ble overlatt til Bækkevold for dekning av NGT's gjeld og utgifter, selv om NGT i det tidsrom som samarbeidet varte, i alt fikk utbetalt kr. 20.440 direkte fra KK og videre hadde fått uttrykkelig samtykke til å beholde kr. 1.500. Disse beløp utgjør til sammen ca. kr. 14.000 mer enn hva NGT etter lagmannsrettens vurdering i alt tilkom etter samarbeidsavtalen. På grunn av Johnsens manglende mulighet for oversikt kan det etter min mening ikke bebreides ham om han har gått ut fra at NGT's andel av overskuddet har vært noe større.

Videre antar jeg i likhet med lagmannsretten at Johnsen må høres med at han nyttet noen av salgsinntektene til fraktutgifter som dels skulle falt på KK etter avtalen. Men lagmannsretten har etter min mening vært for forsiktig ved vurderingen av denne post. Slik Sæbøes Revisjonskontor har beregnet tapet, er jeg videre enig i at også faktura Biederman må belastes med en (tenkt) merverdiavgift når den fradras ved tapsberegningen.

Side:614

Jeg antar etter dette at Johnsens erstatningsansvar skjønnsmessig kan settes til kr. 125.000. Prosessrenter blir å tilkjenne fra 11. januar 1972.

Jeg går så over til å behandle pantobligasjonen utstedt av Solveig Johnsen. Innledningsvis bemerker jeg at det er antatt at en trusel om anmeldelse bare er rettmessig i forhold til avtaleloven §29, dersom forholdet virkelig er straffbart, jfr. Arnholm: Privatrett II side 299. Lagmannsretten har antatt at Johnsen ved sine uberettigede disposisjoner over salgsbeløpene gjorde seg skyldig i underslag overfor KK. Jeg finner etter omstendighetene det ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmål, men nevner at det kan reises tvil om salgsbeløpene etter den foreliggende avtale mellom KK og NGT egentlig kunne sies å være innfordret av Johnsen på vegne av KK eller betrodd ham av dette selskap, jfr. straffelovens §255. Uansett hvordan dette strafferettslig måtte forholde seg, antar jeg fru Johnsen utstedte pantobligasjonen under rettsstridig tvang. Det som skjedde, var følgende:

Etter at Odd Johnsen den 8. februar 1971 hele dagen hadde oppholdt seg hos KK uten at hans hustru ante at noe spesielt var på ferde, kom han hjem mellom kl. 2200 og 2400 sammen med Alf Knudsen i KK, som fruen ikke kjente fra før. Knudsen fortalte henne at mannen hadde begått underslag som var blitt oppdaget ved regnskapsgjennomgåelse, og at det var nødvendig med garantistillelse ved pant for gjelden på ca. 150.000 kr. Hun fikk videre beskjed om at dersom hun ikke på stedet underskrev en medbrakt og utfylt pantobligasjon for dette beløp i det hus som tilhørte henne, ville ektemannen bli anmeldt til politiet for underslag. Solveig Johnsen ble ute av seg, og hennes mann var etter det passerte apatisk og uten evne til å råde henne. Noen betenkningstid ble likevel ikke innrømmet. Fru Johnsens situasjon må også ses på bakgrunn av at huset var hennes eneste formue og tjente som bolig for ektefellene med deres to mindreårige barn, noe KK's ledelse også måtte være klar over. Det press som her ble øvet overfor Solveig Johnsen, medfører etter min mening at pantsettelsen må anses ugyldig etter bestemmelsen i avtaleloven §29.

Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at Solveig Johnsen ved sin etterfølgende opptreden har godkjent pantsettelsen. Allerede i møte 2. mars 1971 ble for øvrig KK underrettet om at Bækkevold og Odd Johnsen anså pantobligasjonen fremtvunget ved rettsstridig tvang, og dette syn ble gjentatt i brev av 9. mars 1971 fra advokat Worren til KK.

Solveig Johnsen har etter dette vunnet saken i sin helhet og blir å tilkjenne saksomkostninger for samtlige retter. Odd Johnsen har bare fått delvis medhold, og for dette søksmål antas hver av partene å burde bære sine egne saksomkostninger. Høyesterettsadvokat Kvam har lagt fram lovbestemte saksomkostningsoppgaver på til sammen kr. 36.527 for samtlige retter, hvorav kr. 3.477 utgjør hans utgifter. Jeg antar at til sammen kr. 18.000 bør falle på det søksmål som ble reist av Solveig Johnsen om gyldigheten av pantobligasjonen.

Odd og Solveig Johnsen har for Høyesterett ved bevilling av Justisdepartementet vært fritatt for rettsgebyrer og sideutgifter. Disse utgjør til sammen kr. 5.657,20. Av dette beløp antar jeg at kr. 2.800 bør falle på

Side:615

tvisten om gyldigheten av pantobligasjonen, og dette beløp blir da å tilkjenne staten, jfr. sportelloven §90 annet ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Odd Kåre Johnsen dømmes til å betale til A/S Kolbjørn Knutsen &Co. 125.000 - ett hundre og tjuefem tusen - kroner med 6 - seks - prosent årlig rente fra 11. januar 1972 til betaling skjer.

2. Solveig Johnsen frifinnes.

3. Pantobligasjon pålydende kr. 150.000 datert 8. februar 1971 fra Solveig Johnsen til A/S Kolbjørn Knutsen & Co. med pant i St. Olavsgt. 59, Lillestrøm, kjennes ugyldig og blir å slette av grunn boken.

4. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler A/S Kolbjørn Knutsen & Co. til sammen 18.000- utten tusen - kroner til Solveig Johnsen og i saksomkostninger for Høyesterett 2.800 - to tusen åtte hundre - kroner til staten. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Lorentzen og Andreas Endresen: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Halvor Musæus): - - -

Bakgrunnen for søksmålene er som følger:

Norsk Galopp og Travservice A/S, heretter også kalt NGT. var et selskap stiftet i 1967 av vitne nr. 1, Rolf Bækkevold, og saksøkte med formål å selge hesteartikler. Rolf Bækkevold var styreformann, og saksøkte medlem av styret. Førstnevnte skulle stå for forretningsdriften, mens saksøkte skulle ta seg av salgene. De var begge aksjonærer. Selskapet var utstyrt med monopol på salg av hesteartikler på landets travbaner, idet det hadde Det Norske Travselskaps enetillatelse til dette.

Selskapet var i 1968 i økonomiske vanskeligheter og hadde problemer med å få tak i varer. Saksøkte tok derfor kontakt med KK, som var et større sportsartikkelfirma i Oslo, for å undersøke om KK ville produsere hesteartikler for NGT. Et samarbeid mellom de to selskaper ble innledet samme år, først ved at KK startet produksjonen av beskyttelsesplater for hester. NGT hadde imidlertid vanskeligheter med å betale varene selskapet fikk utlevert fra KK hvilket førte til stans i leveranse på kreditbasis.

Da det syntes å ligge gode penger i salg av hesteartikler, ble det av Rolf Bækkevold, saksøkte og seniorsjefen i KK, Knudsen sen., inngått en muntlig avtale mellom NGT og KK den 16. juni 1969 i henhold til hvilken KK skulle stå for innkjøp av varer og holde varelager, mens NGT skulle forestå salget. Avtalen ble av Bækkevold nedtegnet i NGT's styreprotokoll dagen

Side:616

etter. Fra protokollen hitsettes: «Av ta le med firma A/S Kolbjørn Knutsen & Co., Oslo v/seniorsjef Knudsen.

Selskapets stilling og hele dets situasjon ble drøftet med Knudsen sen. i møte mandag 16. juni.

Det var enighet om følgende avtale:

Firma A/S Kolbjørn Knutsen & Co. foretar heretter alle innkjøp av artikler for trav og galoppsporten fra vårt firmas svenske leverandører.

Videre holder firmaet lager og forestår bokføring og utlevering av varer til Johnsen, som skal forestå salget og foreta oppgjør med firma A/S Kolbjørn Knutsen & Co.

A/S Norsk Galopp og Travservice holder varebil og driften av denne, samt evt. annonsering.

Salget skjer i firmaets navn da det er Norsk G og T som har lisens for banene, og det er Bækkevold som har handelsbrev og han og Johnsen som har omførselsbrev.

Den bruttofortjeneste som fremkommer deles likt mellom partene.

A/S Kolbjørn Knutsen & Co. skal levere oversikt som viser partenes tilgodehavende til enhver tid, slik at Norsk Galopp og Travservice A/S kan få midler til å betale sine kreditorer. Knudsen sen. anså det unødvendig med en skriftlig avtale mellom partene, og understreket at firmaet selv ville holde kontroll med og vurdere kjøp og omsetning.

Overføring av vårt selskaps tilgodehavende til enhver tid skal skje til Bækkevold som daglig leder.»

Protokollen er undertegnet av Rolf Bækkevold og Odd Johnsen.

Seniors to sønner som i dag har ledelsen av firmaet, Alf Knudsen jr.og Knut Knudsen, har benektet at avtalen innebar en plikt for KK å gi NGT jevnlige regnskapsoversikter, mens Bækkevold har forkart at dette forutsetningsvis skulle skje månedlig. Etter Johnsens og Bækkevolds forklaring skal imidlertid brødrene ikke ha vært til stede ved selve avtaleinngåelsen, men blitt innkalt på seniors kontor etterpå for å bli underrettet om den.

Retten finner det derfor sannsynliggjort at avtalen hadde det innhold som protokollert, og legger denne til grunn for sin senere vurdering.

Det utvidede samarbeid kom straks i gang, og KK kjøpte inn hesteartikler etter oppgave fra Johnsen og holdt et varelager som til enhver tid utgjorde en verdi av ca. kr. 40.000,-. Johnsen hentet selv varene på KK's lager etter behov, og kvitterte alltid for varene etterhvert som han uttok dem. Salgene skulle skje kontant eller mot oppkrav, og Johnsen skulle foreta direkte oppgjør med KK før deling av bruttofortjenesten fant sted med 50 % til hver av selskapene.

De oppgjør Johnsen ga KK var imidlertid lite oversiktlige, idet Johnsen ikke førte regnskap over de varene han solgte. Johnsen har imidlertid forklart at han den første tiden tok alle pengene med seg til KK's kontor hvor han delvis etter hukommelsen og delvis etter notater han hadde gjort, stillet opp en oversikt over de salg det ikke fulgte bilag med. - - -

Delvis p.g.a. KK's samtidige omlegging av hele regnskapssystemet og en brann som hadde gjort skader i regnskapsavdelingen, ble også KK's regnskaper vedrørende salget av hesteartikler svært rotete og uoversiktlige. I denne forbindelse er det også innrømmet at hesteartikkelsalget utgjorde en relativt liten del av KK's omsetning og at man derfor var for opptatt på andre hold til i tide å få orden i disse regnskaper.

Side:617

P.g.a. denne dårlige oversikt og uvissheten med hensyn til størrelsen av de ennå ikke innkomne oppkravsbeløp, var KK svært forsiktig med å utbetale andeler av overskuddet til NGT. NGT som jevnlig hadde likviditetsvanskeligheter og forfalne fordringer å betale, purret stadig på regnskapsoversikter og oppgjør fra KK. Det første oppgjør pr. 1/10-1969 ble mottatt den 9/12 s.å. med kr. 8.900,51 herav kr. 4.000, forskuddsbetalt.

Johnsen så seg etterhvert nødsaget til å holde tilbake midler til dekning av forfalt forretningsgjeld og personlig gjeld samt til det personlige underhold. Tillatelse til dette ble innhentet ved en anledning da Bækkevold ringte inn til KK's kontor og ba om å få utbetalt et beløp kr. 1.500.- som han trengte til dekning av gjeld. Han fikk beskjed om at han kunne få de kr. 1.500,- direkte av Johnsen. Dette ble overhørt av Johnsen som samtidig befant seg på KK's kontor. Bækkevold var ofte på Johnsen for å få seg utbetalt penger til dekning av forretningsgjeld og hadde gjort det klart overfor Johnsen at han mente de hadde rett til å holde penger tilbake. Johnsen har ved disse anledninger utbetalt tilsammen vel kr. 44.000.- til NGT v/ Bækkevold. Noen henvendelser utenom de nevnte ble imidlertid aldri gjort til KK vedrørende spørsmålet, om direkte utbetalinger fra Johnsen til NGT.

Hvor mye Johnsen hadde holdt tilbake fremgikk heller ikke av de oppgaver han innleverte til KK ved oppgjør.

Først i januar 1971 begynte KK å granske forholdet, og fastslo på basis av uttatte varer og innkomne beløp at det måtte være en ikke ubetydelig svikt i innbetalingene. Regnskapsmaterialet ble forelagt selskapets revisor, statsaut.revisor Sæbøe, som foreløpig anslo de manglende innbetalinger til nærmere kr. 150.000,-. Da disse tall ble lagt frem for brødrene Knudsen. kalte de straks Johnsen; som da befant seg på lageret, opp til et møte på ledelsens kontor. På dette møte den 8/2-1971 var foruten brodrene Knudsen og Johnsen, revisor Sæbøe til stede. Johnsen ble konfrontert med at det i hans oppgaver over hesteartikler forelå en svikt på nærmere kr. 150.000,-. Noe regnskap som beviste svikten, ble ikke forevist Johnsen, han stolte imidlertid på at beløpet fremkom av oppstilte regnskaper. I løpet av møtet som varte hele dagen, undertegnet Johnsen under trussel om politianmeldelse, følgende erklæring oppsatt av brødrene Knudsen. dat. 8/2-1971:

«Undertegnede Odd K. Johnsen, St. Olavsgt. 59, Lillestrøm som har solgt varer (hesteartikler) for A/S Kolbjørn Knutsen & Co., Oslo siden 1. juni 1969 til i dag - bekrefter herved med min underskrift at jeg av de innkomne beløp har tilvendt meg ca. kr. 150.000,- - kroneretthundreogfemtitusen - 00/100 - som jeg har benyttet til betaling av gammel gjeld fra den tid jeg drev Sålingscompaniet og fra den tid Norsk Galopp og Travservice A/S var i drift.

Inntil en avklaring av saken har funnet sted er jeg villig til å avgi en pantobligasjon stor kr. 150.000,- i gnr. 82 bnr. 160. St. Olavsgt. 59, Lillestrøm. Likeledes er jeg villig til å deponere mine aksjer i Norsk Galopp og Travservice A/S. Disse aksjer har A/S Kolbjørn Knutsen & Co. rett til å overta når saken er undersøkt og forholdene ellers ligger til rette for dette. Aksjene overleveres omgående i transportert stand.»

KK så fremdeles gode fortjenestemuligheter i samarbeidet med NGT og Johnsen, og betingelsene for et fortsatt samarbeid under strengere kontroll ble drøftet. KK forlangte at Johnsen skulle tilbakebetale de ikke innbetalte beløp. Da det ikke ville være mulig for Johnsen å oppta lån skulle tilbakebetalingen

Side:618

skje av midler NGT i henhold til fremtidige oppgjør skulle ha krav på, og som sikkerhet for tilbakebetalingen skulle det utstedes en pantobligasjon pålydende kr. 150.000,- med pant i eiendommen St. Olavsgt. 59, Lillestrøm.

Sent samme kveld reiste Alf Knudsen jr. med Johnsen, hjem for å få Johnsens hustru, Solveig Johnsen, til å undertegne den ferdigskrevne pantobligasjonen idet hun sto som hjemmelshaver til eiendommen. Fru Johnsen som ikke hadde hatt noe med sin manns forretningsdrift å gjøre falt helt sammen da hun av Alf Knudsen jr. ble forelagt hva det gjaldt. Etter fru Johnsens forklaring ble hun fortalt at mankoen var bragt på det rene etter tre gangers gjennomgåelse av regnskapene, noe regnskapsmateriale ble imidlertid ikke forelagt henne, men trodde de måtte være godkjent av sin mann. Selv skjønte hun lite av det som foregikk idet hun stilte seg helt uforstående til at mannen kunne ha tilvendt seg så mange penger da de selv de siste årene hadde levet sparsommelig. Fru Johnsen fikk vite at dersom hun ikke underskrev obligasjonen, ville hennes mann bli anmeldt for underslag. Det ble samtidig opplyst at man ønsket å fortsette samarbeidet dersom en slik sikkerhetsstillelse ble gitt, og at sikkerheten skulle gjelde inntil en avklaring av saken hadde funnet sted. Fru Johnsen skrev da under obligasjonen under disse forutsetninger.

Obligasjonen ble tinglyst den 9/2-1971.

Innsigelser mot pantsettelsen ble fra herr og fru Johnsens side første gang fremsatt gjennom brev fra adv. O. K. Worren, Lillestrøm til KK dat. 9. mars 1971. - - -

Advokat Heimbeck besvarte dette brevet den 11/3-1971, hvori han gjorde det klart at pantobligasjonen ikke ville bli utlevert, og hørte siden ikke noe fra advokat Worren.

Det tidligere samarbeid mellom NGT og KK fortsatte, men da under strengere kontroll fra KK's side. KK var imidlertid fortsatt misfornøyd med oppgjørene og innkalte den 23/3-1971 til nytt møte hvor brødrene Knudsen, Johnsen, Bækkevold og advokat Heimbeck var tilstede. Revisor Sæbøe hadde gjennomgått regnskapene og anslått svikten til ca. kr. 220.000,-, hvilket Bækkevold og Johnsen ble konfrontert med.

KK var imidlertid stadig interessert i fortsatt samarbeid. Bækkevold skulle fra nå av kontrollere Johnsens virksomhet, og det ble forlangt at Johnsen ved sin hustru skulle utstede et skadesløsbrev pålydende kr. 75.000,- som sikkerhet for resttapet. Utestående fordringer som skulle vært inndrevet av NGT ble tiltransportert KK. Skadesløsbrevet ble forlangt utstedt med sorenskriverens bekreftelse. Johnsen skulle selv sørge for at hustruen undertegnet dokumentet. Slik bekreftelse ble imidlertid ikke gitt, og skadesløsbrevet ble ikke utstedt.

Den 24/3-1971 innga fru Johnsen v/sin mann politianmeldelse mot A/S Kolbjørn Knutsen & Co. - - -

Etter dette opphørte samarbeidet.

Norsk Galopp og Travservice A/S ble tatt under skifterettens behandling som konkursbo den 27. mai 1971 i henhold til oppbud. - - -

Motsøksmålet.

Erstatningsspørsmålet.

Johnsens forhold.

Side:619

Alle de salg Johnsen foretok på travbanen var i NGT's navn. Det forhindrer imidlertid ikke at Johnsen både som styremedlem og som ansatt i NGT kunne bli personlig ansvarlig overfor en kontraktspart dersom det var hans personlige forhold som var årsak til misligholdelsen. (Se Augdahl: Aksjeselskapet efter norsk rett, 3. utgave. side 288 flg.).

Det er på det rene at NGT og Johnsen selv hadde økonomiske problemer å stri med, og at driften av NGT var betinget av jevnlige oppgjør fra KK. Det er videre på det rene at KK i 1969 på grunn av den dårlige regnskapsoversikt selskapet hadde over hesteartikkelsalget utbetalte NGT for små beløp i forhold til inngitte salgsoppgjør, hvilket medførte at NGT ikke maktet å utløse fordringer etterhvert som de forfalt til betaling. Retten finner ikke tilstrekkelig bevis ført for å anta at Johnsen skal ha holdt midler tilbake før i 1970.

Det er således mulig at Johnsen var berettiget til å holde tilbake midler tilsvarende de NGT hadde krav på etter oppgjør. Dette finner imidlertid ikke retten det nødvendig å ta standpunkt til da NGT's del av bruttofortjenesten er holdt utenfor søksmålet. Mer enn denne del kunne imidlertid ikke Johnsen under noen omstendigheter forføye over medmindre det forelå samtykke til dette fra KK.

Uttrykkelig samtykke til direkte utbetalinger fra Johnsen til NGT ble gitt en gang, og retten finner ikke at det forelå andre omstendigheter som ga Johnsen rett til å tolke dette som et generelt samtykke til å holde midler tilbake.

KK hadde i henhold til avtalen påtatt seg regnskapførsel i forbindelse med hesteartikkelsalget. Selv om det som påstått av Johnsen, var presisert at han ikke skulle ha noe med regnskapene å gjøre, antas dette å ha vært i forbindelse med utregningen av bruttofortjenesten og fordelingen av denne da rimelig fornuft tilsier at han måtte holde regnskap med de varer han solgte på travbanene. Johnsen førte ikke regnskap over salgene og hadde bare paragongjenparter for deler av det. Hans materiale for vurderingen av hvor mye det ville tilkomme NGT ved oppgjør med KK var derfor mangelfullt og uoversiktlig. Det er dessuten på det rene at Johnsen heller ikke hadde oversikt over hvor mye han holdt tilbake. Det materiale han overlot KK var tilsvarende mangelfullt for KK's kontroll av salgene. Retten finner at Johnsen i henhold til dette hverken kunne stole eller basere seg på at KK ville oppdage og påpeke enhver manglende innbetaling og således ta KK's unnlatelse av å melde fra om manglende oppgjør som et stilltiende samtykke til å holde midler tilbake.

I samsvar med det som er anført ovenfor finner retten heller ikke at Johnsen har vært i berettiget god tro med hensyn til de tilbakeholdte beløps' størrelse i forhold til størrelsen av de beløp NGT skulle godskrives. Retten finner derfor at Johnsen ved sin manglende regnskapsførsel og ved sin behandling av oppgjørene har handlet såvidt uaktsomt at han må bli erstatningspliktig for det tap KK har lidt ved dette.

Kravets størrelse.

Som utgangspunkt må KK ha bevisbyrden for at tap er lidt og for tapets størrelse. Revisor Sæbøe har satt opp en kalkyle over salget basert på verdien av de uttatte varer med tillegg av avanse og moms. Oppstillingen er som følger:

Side:620

«Kjøp Biederman 1969 kr. 87.708 Kjøp Slertmans 1969 » 18.636 kr. 106.344 +4% omkostninger » 4.254 kr. 110.598 Div. innkjøp + egen produksjon 1969 » 7.597 Selvkost varekjøp 1969 kr. 118.195 + 56% avanse » 66.189 kr. 184.384 + 12% oms.avg » 25.143 kr. 209.527 Kjøp Biederman 1.1.70-28.1.71 kr. 110.121 Kjøp Slertmans 1.1.70-19.11.70 » 36.118 kr. 146.239 + 4 % omkostninger » 5.850 kr. 152.089 + Div. innkjøp + egen produksjon » 24.107 kr. 176.196

Beholdning var til innkj.pris » 26.610 kr. 149.586 +56%avanse » 83.769 kr. 233.355 + 20% moms » 46.671 » 280.026 kr. 489.553 Innbetalt av Norsk Galopp og Travservice A/S kr. 211.514 + fakt. av 2.7.71 til Biederman 179 stk. grimer » 6.304 » 217.818 kr. 271.735

Da Norsk Galopp og travservice A/S skulle ha halvdelen av bruttofortjenesten blir mellomværende slik: Beregnet svikt - ikke innb.for salg kr. 271.735 1/2 bruttofortjeneste kr. 74.979 Herav utbetalt » 20.440 » 54.539 A/S Kolbjørn Knutsen & Co.'s tilgodehavende kr. 217.196

Side:621

I oppstillingen fremkommer enkelte usikre faktorer som Johnsen anser for høyt vurdert. Særlig har fastsettelsen av avansens størrelse som er av stor betydning for beregningen av tapet, vært gjenstand for uenighet. Revisor Sæbøe har lagt en avansesats på 56% av innkjøpsprisene til grunn for sin kalkyle. Dette tall fremkommer etter en gjennomsnittlig avanseberegning på 99 solgte enheter hvor utsalgsprisen var gitt. Revisor Sæbøe har innrømmet at man også ved å ta antall solgte enheter med i beregningen ville komme frem til den korrekte avansesats, men mente dette ville medføre unødvendig tidsspille idet en gjennomsnittsberegning med såvidt mange enheter skulle stemme godt med de faktiske tall. Han var av den oppfatning at avansen ikke var for høyt beregnet.

Det er fra Johnsens side anført at antall solgte enheter varierte sterkt, og at salget av enkelte enheter med liten avanse, som hestesko, utgjorde en vesentlig del av salget, og at beregningsmåten således har ført til en for høy gjennomsnittlig avansesats. Han mente den reelle gjennomsnittsavanse utgjorde 40%.

Rolf Bækkevold har forklart at man til å begynne med regnet en avanse på 10-20% på hver av partene, og at fortjenesten etterhvert kom opp i 40 %.

KK's tidligere kontorsjef og regnskapsfører, vitne nr. 2 Håkon M. Ower, utarbeidet tre regnskaper over hesteartikkelsalget, alle til bruk for oppsetting av KK's hovedregnskap pr. oktober 1969. Av disse regnskapene fremgikk en avanse på ca. 40%. Riktignok ble disse regnskaper forkastet av revisor da hovedregnskapet skulle settes opp, men oppgjøret med NGT var foretatt i henhold til disse. Det er ikke påvist på annen måte enn ved revisor Sæbøes gjennomsnittsberegning at dette prosenttall var galt idet retten ikke har funnet tilstrekkelig bevis ført for at Johnsen har holdt midler tilbake i 1969.

Også Knut Knudsen har innrømmet at avansesatsens størrelse kan diskuteres, og forsåvidt også at hestesko var en artikkel det kunne selges meget av, men at den samlede salgssum likevel ikke var stor. Den samlede kjøpesum av hestesko ble anslått til ca. sv. kr. 30.000.-.

Det er i denne forbindelse hevdet fra KK's side at man hadde store forventninger med hensyn til fortjenesten på salget av disse hesteartikler, hvilket var grunnen til at man innledet samarbeidet med NGT. Fra den annen parts side er det imidlertid påpekt at KK også ved lavere avanse ville gjøre god forretning da samarbeidet påla KK kun å holde lager.

Det bevismateriale som er fremlagt i retten for fastsettelsen av avansens størrelse bygger på såvidt usikre tall at retten er i stor tvil om hvilke tall som er det riktige. Da det fra firmaet A/S Kolbjørn Knutsen & Co.s side hadde vært mulig å finne frem til de eksakte tall, og da nevnte firma har bevisbyrden for tapets størrelse, finner retten at den tvil som foreligger må komme saksøkte til gode, hvorfor retten ved beregningen av tapet legger en avansesats på 40% til grunn.

Videre bestrides omkostningstillegget på 4% som skjønnsmessig er lagt til innkjøpsprisene, idet hver av partene i henhold til avtalen skulle bære sine omkostninger. Revisor Sæbøe og Alf Knudsen jr. har forklart at varene var kjøpt av firmaer i Sverige etter fob.-priser, og at frakt og kursdrift ved fortolling derfor kom i tillegg som en del av varenes selvkost. Revisor hadde imidlertid ikke hatt noe med beregningen av tilleggsomkostningene å gjøre, men tatt den med etter ønske fra KK. Det er fra KK's side innrømmet at også størrelsen av denne post kan diskuteres.

Side:622

Idet retten finner at beregningen av de 4% bygger på udokumenterte tall og da posten bestrides av saksøkte, finner retten av samme grunn som ovenfor å måtte se bort fra disse tilleggsomkostninger ved tapsberegningen.

Endelig har Johnsen hevdet at han med befriende virkning for seg har utbetalt beløp til NGT v/Bækkevold idet disse utbetalinger var godtatt av KK. Det dreier seg om tilsammen kr 44.090,-. Det følger imidlertid av rettens drøftelse av disse spørsmål ovenfor at Johnsen ikke kan høres med et slikt samtykkesynspunkt hvorfor fradrag i erstatningsansvaret kun kan foretas med kr. 1.500,-.

Etter de konklusjoner retten er kommet til blir tapet å beregne etter følgende oppstilling: Brutto salg 1969 kr. 178.659 Innkj. Biederman-Slertman 1970-71 kr. 146.239 Div.innkjøp+egenprod » 24.107 kr. 170.346

vBeholdn. varer innkjøpspris » 26.610 kr. 143.736 +40% avanse » 57.494 kr. 201.230 + 20% moms » 40.246 » 241.476 kr. 420. 135 Innbet. KK & Co. A/S kr.211.514 + fakt. Biederman » 6.304 + innbet. kontant NGT » 1.500 219.318 kr. 200.817 1/2 av bruttofortjeneste kr. 51.535 Herav utbetalt » 20.440 » 31.095 kr. 169.722

Retten har således funnet at Odd Johnsen blir å erstatte A/S Kolbjørn Knutsen & Co kr. 169.722. Hertil kommer 8% årlig rente av kr. 150000,- og 6% av kr. 19.722,-beregnet h.h.vis fra 1/2 og 23/3-1971 inntil betaling skjer, idet Johnsen ved sitt samtykke til pantsettelsen anses å ha godtatt den der inntatte renteberegning for erstatningsbeløpet. Obligasjonens gyldighet.

Fru Johnsen har påstått seg ubundet av obligasjonen fordi den ble utstedt under tvang og således er ugyldig etter avtalelovens §29.

Har en person foretatt straffbart underslag er det alminnelig antatt at det å true ham med politianmeldelse dersom han ikke tilbakebetaler det underslåtte beløp, ikke vil være rettsstridig i relasjon til avtalelovens §29.

Rettes trusselen om å melde underslageren mot 3. mann, er spørsmålet mer tvilsomt, men dersom den som tvinges er i nær slekt med den som har foretatt underslaget antas det samme å gjelde (se Arnholm: Privatrett II. 1964 299). Dette forutsetter at underslaget er straffbart.

Retten er på det rene med at fru Johnsen ble usatt for sterkt press den kvelden hun underskrev pantobligasjonen. Opplysningen om at mannen hadde

Side:623

tilvendt seg kr. 150.000,- av salgene han hadde foretatt for KK, bragte henne naturlig nok ut av fatning. Likevel ble hun nektet betenkningstid natten over og således mulighetene til å rådføre seg. Hun ble heller ikke forevist regnskaper som kunne overbevise henne om at påstanden medførte riktighet. Det ble imidlertid samtidig opplyst henne at man fra KK's side fortstat ønsket å samarbeide med Johnsen, men at sikkerhetsstillelsen var en forutsetning for nettopp dette. Det ble videre sagt at sikkerhetstillelsen skulle gjelde til forholdet var avklaret.

Retten er etter en vurdering av situasjonen og det som skjedde hjemme hos Johnsens den 8/2-1971, under tvil kommet til at trusselen om å melde Johnsen til politiet ikke gjør tvangen rettsstridig i relasjon til avtalelovens §29. idet retten anser mistanken mot Johnsen tilstrekkelig begrunnet til å anta at det samme må gjelde for nærværende tilfelle som for det beskrevet ovenfor. Retten finner i henhold til dette at utstedelsen av obligasjonen ikke rammes av ugyldighetsregelen i avtalelovens §29. - -

Retten anser fru Johnsen bundet av obligasjonen som gjeldserklæring og blir å betale A/S Kolbjørn Knutsen & Co. kr. 150.000,- med tillegg av avtalte renter, 8% årlig fra 1/2 1971 til betaling skjer. Betaling som erlegges av Johnsen utover kr. 19.722,- med renter må skje med befriende vikning også for fru Johnsen.

Det er fra KK's side og hevdet at også Johnsen er bundet av obligasjonen idet det anføres at han har skrevet under sammen med fru Johnsen. Det fremgår imidlertid av obligasjonens ordlyd at det kun er Solveig Johnsen som hefter for den, hvilket ytterligere bestyrkes ved at det kun er hennes underskrift som er bekreftet. Retten finner det godtgjort at Johnsen da han skulle gi sin underskrift som samtykkende ektefelle, først førte denne på galt sted. Johnsen har ikke ved sin underskrift bundet seg til mer enn sitt samtykke til pantsettelsen.

Retten anser ikke Johnsen bundet av obligasjonen som gjeldserklæring avgitt fra seg.

Det er også fra fru Johnsens side hevdet at pantobligasjonen ikke tjener som tvangsgrunnlag idet underskriften på dokumentet ikke er lovlig bekreftet, og at obligasjonen derfor skulle ha vært slettet av grunnboken. Hadde man vært klar over feilen da obligasjonen ble innlevert til tinglysning skulle dokumentet vært avlyst, jfr. tinglysningsl. §17. Annerledes stiller det seg imidlertid når obligasjonen likevel er tinglyst. Fra «Harbek og Solem: Tinglysningsloven med kommentar». 6. utg. 132 hitsettes vedrorende dette:

«Om et dokument er blitt innført i grunnboken til tross for at det mangler behørig bekrefting av underskrift etter §17. kan det ikke avvises eller slettes. Heller ikke blir det å gjøre noen anmerkning om dette i grunnboken. Bestemmelsen om bekrefting er en ordensforskrift, og om den blir tilsidesatt, blir dokumentet dermed ikke ugyldig.»

Retten konkluderer derfor med at obligasjonen er en gyldig tinglyst pantsettelseserklæring.

Etter tvangsfullbyrdelsesl. §109 er imidlertid bekreftelsene av underskriftene gjort til en absolutt betingelse for at en tinglyst obligasjon skal få tvangskraft uten søksmål. Tvangsgrunnlag oppnås derfor først ved rettskraftig dom. - - -

Side:624

Av lagmannsrettens dom (lagmann T.Brun Fretheim, lagdommerne Erik Jørgensen og Håvard Byrkjeland): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten når det gjelder spørsmålet om pantobligasjonen er gyldig(hovedsøksmålet), men til et noe annet resultat enn herredsretten om erstatningsansvar for Odd Johnsen (motsøksmålet).

Retten tar her først for seg spørsmålet om ansvar for Johnsen.

KK gjør så vidt skjønnes gjeldende, om enn subsidiært, at Johnsen ved erklæringen som han skrev under den 8.2.1971 og ved sin underskrift på pantobligasjonen av samme dato på forpliktende måte har påtatt seg ansvaret for KK's tap. Etter rettens mening kan en ikke legge mere i Johnsens underskrifter her enn at han vedgår et faktisk forhold og er villig til å stille sikkerhet for sitt mulige ansvar. Verken erklæringen eller obligasjonen er det på bakgrunn av situasjonen naturlig å tolke som en ubetinget gjeldserkjennelse fra Johnsens side.

Lagmannsretten legger som herredsretten til grunn at avtalen av 16.6.1969 var slik som Rolf Bækkevold skrev den ned neste dag i styreprotokollen for NGT. Avtalen må etter rettens mening oppfattes som inngått mellom aksjeselskapene KK og NGT, slik Johnsen hevder og også Bækkevold mener ifølge sin forklaring. Den regulerer de to selskapenes gjensidige forpliktelser. Den kan nok forståes slik at Odd Kåre Johnsen også har forpliktet seg selv overfor KK til å medvirke til gjennomføringen av avtalen ved personlig å forestå salget og foreta oppgjør med KK, men dette skulle han etter rettens syn gjøre på vegne av NGT. Det var NGT som hadde tillatelse til å selge på travbanene, salget hadde foregått og skulle fortsatt foregå i NGTs navn, og bruttofortjenesten skulle deles likt mellom de to selskapene. Ved utlevering av varer fra KK til Johnsen oppsto det da krav for KK på NGT for salgsbetøpene. Slik retten forstår avtalen, oppsto det ikke noe kontraktsmessig gjeldsforhold overfor KK for Johnsen personlig.

Et mulig erstatningsansvar for Johnsen overfor KK må etter dette bygges på at han rettsstridig har påført KK skade ved uaktsomt forhold, og retten går over til spørsmålet om så er tilfelle.

Det er på det rene at NGT's økonomiske stilling var særdeles svak. Avtalen hadde sin bakgrunn i dette, og Johnsen var fullt klar over det. Han må ha forstått at ordningen med oppgjør fra ham til KK for salget var av avgjørende betydning for KK, idet en fordring på NGT ville være av tvilsom verdi.

Som retten kommer nærmere inn på i en annen sammenheng, har Johnsen på grunnlag av avtalen fått utlevert varer til en samlet verdi etter salgspris på over kr. 400.000, men bare godt og vel halvparten av salgsbeløpet har han innbetalt til KK. Resten har han dels beholdt til eget bruk, dels overlatt Bækkevold til betaling av NGT's gjeld og utgifter. Etter avtalen skulle NGT ha halvparten av bruttofortjenesten, d.v.s. rundt kr. 50.000. og av dette har KK utbetalt nær kr. 9.000 i 1969, kr. 7.000 i 1970 og kr. 4.500 i januar 1971. i alt ca. kr. 20.500.

Etter avtalen skulle KK «levere oversikt som viser partenes tilgodehavende til enhver tid», slik at NGT kunne «få midler til å betale sine kreditorer». Ifølge Bækkevolds forklaring skulle det gis månedlige oversikter, og retten finner dette sannsynlig. Det er på det rene at KK i det hele tatt ikke

Side:625

har levert slike oversikter. Bortsett fra et oppgjør høsten 1969, har NGT heller ikke fått noe oppgjør fra KK, og de beløp som NGT fikk utbetalt, utgjorde altså ikke halvparten av det NGT hadde krav på pr. februar 1971. Det er godtgjort at Bækkevold og Johnsen purret på oppgjør en rekke ganger. Fra KK's side er det fremholdt at firmaet hadde store vansker i forbindelse med en omlegging av regnskapsførselen og også ble utsatt for en brann i november 1970.

Det er på det rene at Johnsen har betalt til Bækkevold kr. 44.090 av de beløp han holdt tilbake. KK har godtatt at kr. 1.500 av dette anses betalt til NGT med samtykke fra KK, men hevder at resten, kr. 42.590, er overført til NGT uten samtykke og i strid med avtalen av 16.6.1969. Johnsen har forklart og hevder at han har overført også dette beløp i henhold til opplysning fra Bækkevold om at det forelå samtykke fra KK. Bækkevolds forklaring var midre sikker her. Retten ser ikke bort fra at det kan foreligge en misforståelse fra Johnsens side. Situasjonen kan også ha gitt ham grunn til å se en viss liberalitet fra KK's side som naturlig. Det er ikke grunnlag for å gå ut fra at Johnsen har betalt noe av beløpet til NGT eller i det hele tatt har tilbakeholdt inngåtte salgsbeløp før KK allerede en tid hadde misligholdt sin plikt til å levere oversikter og oppgjør, og KK må ha forstått at det ikke var lett for NGT med sine kreditorer og Johnsen med sine kjøreutgifter å holde det gående med de beløp som ble utbetalt fra KK.

Det Johnsen har betalt til Bækkevold, er nok et vesentlig større beløp enn NGT hadde krav på fra KK, men sett på bakgrunn av de manglende oversikter og oppgjør fra KK, tross purringer fra Bækkevold og Johnsen, er differansen likevel ikke så stor. Lagmannsretten er blitt stående ved at det. alle forhold tatt i betraktning, ikke er godtgjort at Johnsen har vist erstatningsbetingende uaktsomhet overfor KK ved å overlate de foran nevnte kr. 42.590 til Bækkevold med den følge at beløpet ble brukt til dekning av NGT's gjeld og utgifter.

Spørsmålet om KK ved sin erklæring av 23.3.1971 har frafalt å kreve tapet av beløpet erstattet av Johnsen, er det etter dette ikke nødvendig for retten å avgjøre.

Retten er kommet til at Johnsen av salgsinntektene ytterligere har holdt tilbake over kr. 150.000, som han har brukt til dekning av egne utgifter og egen gjeld. Selv om det ikke kom oversikter fra KK som avtalt og Johnsen ikke selv førte regnskap for salget, må han etter rettens mening ha vært klar over at dette var penger som skulle innbetales til KK og som verken han eller NGT hadde noen rett til å disponere over. Han må også ha vært klar over at beløpet gikk tapt for KK ved hans handlemåte, idet NGT ikke hadde noe å betale med. KK har derfor etter rettens mening krav på at Johnsen erstatter beløpet.

Fra Johnsens side er det anført at han foresto salget som ansatt i NGT og at han da ikke handlet som styremedlem, men i henhold til instruks fra sin overordnede Bækkevold, som var styrets formann og selskapets daglige leder. Han har da ikke gjort seg skyldig i noe rettsstridig forhold og er ikke erstatningsansvarlig overfor KK. Retten finner det ikke godtgjort at Johnsen holdt tilbake og brukte beløpet etter instruks fra Bækkevold og kan for øvrig heller ikke godta at det har foreligget et reelt underordningsforhold. Johnsen var sammen med sin hustru eier av halvparten av aksjene i NGT og medlem av styret i selskapet, og han hadde vært med på å inngå avtalen av 16.6.1969.

Side:626

Når Johnsen tok seg av salget, var det etter rettens syn et utslag av en fordeling av arbeidsoppgavene som de to reelle eiere av selskapet var enige om. Om Johnsen har handlet i forståelse med Bækkevold, må han da like fullt være ansvarlig overfor KK for det rettsstridige forhold.

Retten finner det klart at KK ikke har frafalt å kreve erstatning av Johnsen for det beløp han har holdt tilbake til eget bruk.

Når det gjelder beregningen av erstatningen, går lagmannsretten ut fra følgende oppstilling:

Samlet salgsbeløp i henhold til herredsrettens oppstilling.......................................kr. 420.135

Innbetalt til KK (uomtvistet..................kr. 211.514

+ faktura Biederman (uomtvistet)..............» 6.304

Innbetalt kontant til NGT........................44.090 » 261.908 kr. 158.227

Etter Johnsens mening skal beløpet være betydelig lavere. Han hevder at salgsbeløpet burde ha vært beregnet på grunnlag av hans kvitteringer for uttatte varer. KK har ved sin beregning tatt utgangspunkt i innkjøpet, idet innkjøpet av de varer det gjelder er holdt for seg i regnskapet, og har for lagmannsretten godtatt at det regnes med en avanse på 40 %. Retten finner denne beregningsmåten tilstrekkelig pålitelig, men antar at det er grunn til å avrunde sluttbeløpet noe nedover. For det første bør det for sikkerhets skyld gjøres et mindre fradrag for svinn. For det andre har Johnsen forklart at han flere ganger hentet varer i Sverige uten å få sine utgifter til transport refundert av KK. Retten antar at KK på denne måten har spart en del fraktutgifter som skulle ha falt på KK etter avtalen. Retten avrunder erstatningsbeløpet skjønnsmessig til kr. 156.000.

Prosessrenter vil bli tilkjent med 6 % årlig fra stevningen i motsøksmålet ble forkynt 11.1.1972. Lagmannsretten finner ikke at Johnsen ved å samtykke i pantsettelsen har forpliktet seg til å svare renter med 8 % årlig fra 1.2.1971.

Retten går så over til spørsmålet om gyldigheten av pantobligasjonen av 8.2.1971 på kr. 150.000 i eiendommen St. Olavs gt. 59 i Lillestrøm, som Johnsens hustru. Solveig Johnsen, hadde hjemmelen til. Hun hevder at hun har skrevet under obligasjonen under rettsstridig tvang og at den derfor er ugyldig.

Det er grunn til først å gå litt inn på hva som fant sted under samtalen på KK's kontor tidligere på dagen. Herredsretten har lagt til grunn at kr.150.000 var et beløp som selskapets revisor foreløpig var kommet frem til på grunnlag av regnskapene og som Johnsen ble konfrontert med, og det samme gir disponent Alf Knudsens brev av 4. mai 1971 til Oslo politi inntrykk av. Statsautorisert revisor Henry Sæbøe har imidlertid som vitne forklart at det på den tid ikke var foretatt noen beregninger på grunnlag av regnskapet, men at man på grunnlag av Johnsens opplysninger om at han hadde betalt over kr. 40.000 til Bækkevold og om hva han hadde brukt til nedbetaling av gammel gjeld og til privatforbruk, etterhvert kom fram til at beløpet måtte være på minst kr. 100.000. Hvem som først nevnte kr. 150.000 kunne vitnet ikke si, men Johnsen godtok dette anslaget og underskrev den erklæring som er inntatt i herredsrettens dom. Lagmannsretten legger denne forklaringen til grunn.

Side:627

Retten legger videre til grunn at Johnsen selv har bedt sin hustru underskrive pantobligasjonen og nevnt at han da ville kunne fortsette samarbeidet med KK, men ellers ville bli anmeldt for underslag. Dette ble så på spørsmål fra fru Johnsen bekreftet av Alf Knudsen jr. Det er på det rene at obligasjonen ikke skulle gjelde for et større beløp enn det etter nærmere undersøkelse viste seg at Johnsen var ansvarlig for, og dette ble også nevnt for fru Johnsen.

Det var sent på kvelden og fru Johnsen fikk ikke betenkningstid. Men selv om situasjonen utvilsomt har virket skremmende på fru Johnsen, finner lagmannsretten likevel ikke at hun ble utsatt for rettsstridig tvang. Det var etter rettens mening ikke rettsstridig av KK å true Johnsen og fru Johnsen med å melde ham til politiet for underslag hvis det ikke ble stilt sikkerhet for det unndratte beløp. Retten finner heller ikke at omstendighetene var slik at fru Johnsen kan påberope seg §33 i avtaleloven.

Johnsen hevder at hans handling ikke var underslag og ikke straffbar, og at det derfor var rettsstridig å true med anmeldelse. Retten mener han har gjort seg skyldig i underslag av de inngåtte salgsbeløp som han har beholdt og brukt opp til dekning av egen gjeld og egne utgifter. Som før nevnt, var han etter rettens mening klar over at verken han eller NGT hadde rett til å disponere over pengene, og han kan ikke høres med at han handlet etter instruks fra Bækkevold.

Ogå lagmannsretten er etter dette kommet til at pantobligasjonen er gyldig som gjeldserklæring og pantsettelse.

Pantobligasjonen lyder på kr. 150.000 med 8 % årlig rente fra 1.2.1971 til betaling skjer. Med påløpne renter er dette idag en større sum enn kr. 156.000 med 6% årlig rente fra 11.1.1972, som er det Johnsen vil bli dømt til å betale. Retten antar at ingen av partene har ment at pantobligasjonen med hovedstol og renter skal dekke mere enn det Odd Johnsen plikter å betale, renter medregnet. Solveig Johnsen kan da heller ikke dømmes til å betale mere enn kr. 156.000 med 6% årlig rente av dette beløp fra 11.1.1972. Retten finner at domsresultatet etter dette kan gis uttrykk på enkleste måte i domsslutningen ved at ektefellene dømmes til in solidum å betale kr. 156.000 med renter som nevnt. Videre vil det om pantobligasjonen bli fastsatt at den ikke er effektiv for et høyere samlet beløp. - - -