Rt-1977-707
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1977-05-12 |
| Publisert: | Rt-1977-707 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 137 K/1977 |
| Parter: | Anita Krogh (høyesterettsadvokat Wilhelm Omsted) mot Leif og Elinor Konstanse Nesset (advokat G. A. Maurtvedt). |
| Forfatter: | Blom, Michelsen, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §181, §404 |
Dommerne Blom, Michelsen og Christiansen.
Anita Krogh hadde anlagt sak ved Nord Østerdal herredsrett mot Leif og Elinor Konstanse Nesset med påstand at de skulle kjennes uberettiget til å la sauer beite på Norde Koppangkjølen seter. Under saksforberedelsen ble det mellom seter- og beiterettshaverne for Koppangkjølen med flere setre - deriblant sakens parter - inngått overenskomst som regulerte beiteforholdet innen området. Saksøkeren begjærte deretter saken hevet og krevet saksomkostninger etter tvistemålslovens §175 annet ledd. Saksøkte erklærte seg enig i at saken ble hevet, men krevet saksomkostninger etter §175 første ledd. Både herredsretten og lagmannsretten kom til at annet ledd ikke var anvendelig, og at hovedregelen i første ledd måtte anvendes. Anita Krogh ble derfor i begge instanser pålagt å betale saksomkostninger.
I et videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget:
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at da det her dreier seg om et videre kjæremål, er utvalgets kompetanse begrenset etter bestemmelsene i tvistemålslovens §404 tredje ledd, jfr. for øvrig også §181 annet ledd. Utvalget kan med andre ord bare prøve om lagmannsrettens - og dermed herredsrettens - tolking av bestemmelsene i tvistemålslovens §175 første og annet ledd er korrekt, derimot ikke den konkrete anvendelse av disse bestemmelser.
Når det gjelder tvistemålslovens §175 annet ledd, gjør Anita Krogh gjeldende at det er tilstrekkelig for å anvende denne bestemmelse at den påståtte forpliktelse er bortfalt ved en etterfølgende omstendighet. Utvalget kan ikke se at dette er en riktig forståelse av loven. Det må antas at den nevnte bestemmelse bare er anvendelig hvor det etter de opplysninger som foreligger ved avsigelsen av hevningskjennelsen må anses helt på det rene at forpliktelsen har bestått. Man viser til utvalgets kjennelse 12. april 1958 referert som nr. 193 i Walnum: Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det fremgår av herredsrettens kjennelse at de tidligere retter har forstått lovbestemmelsen på samme måte.
Derimot antar utvalget at lagmannsretten og herredsretten har forstått bestemmelsen i tvistemålslovens §175 første ledd feil, idet herredsretten legger til grunn at unntaket «omstændigheter, som ikke kan lægges ham til last» ikke kan få anvendelse når en sak blir hevet fordi saksøkeren frafaller den. Det nevnte unntak må nemlig forstås slik at erstatningsplikt ikke inntrer, hvis saksøkeren har hatt fyllestgjørende grunn til å gå til søksmål og har forlangt saken hevet, så
Side:708
snart han skjønte at grunnen sviktet. Man viser her til utvalgets kjennelse av 6. april 1937 referert som nr. 194 hos Walnum l.c. Lagmannsrettens og herredsrettens kjennelser må etter dette oppheves for så vidt angår avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet, og saken hjemvises til herredsretten til ny avgjørelse. Den konkrete vurdering av om det nevnte unntak i saksøkerens erstatningsplikt her skal komme til anvendelse, hører nemlig under sist nevnte rett.