Rt-1977-79

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-02-04
Publisert:	Rt-1977-79
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 6B/1977
Parter:	A v/ verger B og C (advokat S. Chr. Havig - til prøve) mot Forsikringsselskapet Storebrand (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebøe).
Forfatter:	Blom, Elstad, Lorentzen, Stabel, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Skadeserstatningsloven (1969) §3-2

Dommer Blom: A, som dengang var 8 år gammel, ble 21. september 1972 påkjørt av en bil som var trafikkforsikret i Storebrand. Hun fikk hjernerystelse, mistet hørselen på venstre øre og fikk skadet balanseorganet på venstre side. Storebrand erkjente

Side:80

ansvar for de skader hun var blitt påført, og saken gjelder størrelsen av erstatningskrav for tap i fremtidige erverv.

Grimstad byrett avsa 23. desember 1974 dom med slik domsslutning:

«Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til A v/verger B og C kr. 20.000 - tjuetusenkroner - med 4 - fire - prosent årlig rente fra 16. februar 1973 til betaling skjer, samt i saksomkostninger kr. 4.550 - firetusenfemhundreogfemti - kroner, hvorav til dekning av utlegg kr. 1.531 - ettusenfemhundreogtrettién - kroner.»

Saken ble påanket til Agder lagmannsrett som 5. februar 1976 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Grimstad byretts dom av 23. desember 1974 stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

A har ved sine foreldre som verger påanket lagmannsrettens dom og hevder at erstatningen er for lavt ansatt.

Hun hevder at tap av hørsel på ett øre er mer tyngende enn tap av synet på et øye. I sak Per Inge Haavik mot Storebrand, inntatt i Rt-1976-909, satte Høyesterett erstatningen til 60.000 kroner for en gutt som 14 år gammel mistet synet på det ene øyet. Dette er i seg selv tilstrekkelig til å vise at en erstatning på 20.000 kroner i nærværende sak er alt for lav. Dertil kommer de andre skader hun ble påført, nemlig skaden på venstre balanseorgan, og en posttraumatisk encephalopati som fremdeles gir henne betydelige plager i form av hodepine, tretthet og redusert konsentrasjonsevne. Samlet vil disse skader medføre et betydelig økonomisk tap ved forsinket og fordyret utdannelse, ved innskrenket yrkesvalg og ved nedsatt yteevne i det yrke hun velger. Hun har nedlagt slik påstand:

«1. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale A v/verger B og C erstatning efter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 75.000 - med 5 % rente fra 16. februar 1973 til betaling skjer.

2. A v/verger B og C tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Storebrand har henholdt seg til lagmannsrettens dom og gjort gjel- dende de samme anførsler som for lagmannsretten. Det er bare det økonomiske tap som kan kreves erstattet, og den erstatning de tidligere retter har tilkjent, er fullt tilstrekkelig til å dekke dette. Det er bare hørseltapet som her er av betydning. Skaden på balanseorganet gjør seg stort sett bare gjeldende i mørke, og de tretthetssymptomer hun lider av, vil gi seg med tiden. Storebrand har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av de avsagte dommer.

Saken står for Høyesterett i samme stilling som tidligere. Det er ikke inntruffet noen endring i As tilstand som skulle tilsi at hun påny ble utsatt for belastning ved omfattende legeundersøkelser, og partene har derfor vært enige om å bygge på de foreliggende

Side:81

legeerklæringer slik de er gjengitt i lagmannsrettens dom. Hennes foreldre og hennes lærer har vært avhørt ved bevisopptak for Høyesterett. Storebrand har 3. desember 1976 avgitt en erklæring som garanterer mot det tap hun vil lide dersom hun senere skulle miste hørselen eller få sterk hørselsnedsettelse på det friske øret.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter, idet jeg mener at den tilkjente erstatning må forhøyes.

Først nevner jeg at de nye regler om menerstatning i skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 §3-2 ikke kommer til anvendelse, da disse regler først trådte i kraft 1. januar 1974, altså etter at ulykken var inntruffet. Det er således reglene i straffelovens ikrafttredelseslovs §19 som må legges til grunn, og det er bare økonomisk tap som er gjenstand for erstatning.

Erstatning for tap i fremtidig erverv må nødvendigvis utmåles skjønnsmessig. Dette gjelder i særlig grad når skaden har rammet et mindre barn hvor man lite vet om evner eller anlegg, og intet om mulig fremtidig yrkesvalg.

Hva så først angår hørselstapet, er det på det rene at dette er uhelbredelig. Det er ikke fremlagt materialc som gir holdepunkt for å bedømme om døvhet på et øre er egnet til generelt å føre til større økonomisk tap enn blindhet på et øye. Jeg finner det klart at døvheten representerer en belastning som er egnet tiÅ å vanskeÅiggjøre eller forlenge en utdannelse, som kan gi visse begrensninger når det gjelder yrkesvalg etter grunnskolen, og som kan nedsette yteevnen i det yrke som velges. Med et slikt handicap starter hun ikke på like fot med jevnaldrende. Hun er riktignok så ung at man kan håpe på en betydelig grad av tilvenning, og den såkalte katastroferisiko er eliminert gjennom Storebrands garanti. Likevel er sannsynligheten for økonomisk tap så stor at døvheten alene må betinge en ikke ubetydelig erstatning. Dette har da også de tidligere retter bygd på.

Når det gjelder skaden på balanseorganet, er jeg noe mer i tvil. Her vil jeg anta at skadevirkningen fortrinnsvis vil gjøre seg gjeldende ved bevegelser i mørke, og følgelig neppe gi seg særlig økonomiske utslag. Men en slik skade representerer dog etter den sakkyndiges mening en medisinsk invaliditet på 5 % og kan da vanskelig settes helt ut av betraktning.

For så vidt angår følgene av hjernerystelsen, bedømmer jeg saken noe annerledes enn de tidligere retter. Ved bevisopptaket som ble avholdt sommeren 1976, har både foreldrene og læreren gitt uttrykk for at hun fortsatt lider av tretthet, hodepine og nedsatt konsentrasjonsevne. Når disse symptomer er til stede 4 år etter ulykken, tør jeg ikke se bort fra at de kan vise seg å bli varige. Og at de i så fall vil være egnet til å sette henne økonomisk tilbake, kan ikke være tvilsomt.

Idet jeg viser til avgjørelsen i Haaviksaken, Rt-1976-909 ff og til de betraktninger om erstatningsutmålingen som der ble lagt til grunn, finner jeg at tapet i fremtidig erverv bør settes til kr. 45.000. Jeg har da tillagt det vekt at tilvenningsmulighetene synes større jo yngre den person er som rammes av en skade. Videre har jeg lagt vekt på at det erstatningsbeløp hun får tilkjent, skal dekke et behov som ligger ganske langt fremme i tiden.

Side:82

Erstatningsutmålingen skjer på grunnlag av situasjonen pr. i dag, og det blir da ikke spørsmål om å tilkjenne renter for tiden før domsavsigelsen.

Etter resultatet må Storebrand betale saksomkostninger for alle retter. Det er fremlagt omkostningsoppgave som viser samlede utlegg, kr. 7.333.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale til A v/verger B og C 45.000 - førtifem tusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra Høyesteretts dom til betaling skjer.

2. Forsikringsselskapet Storebrand tilpliktes å betale saksomkostninger til A v/verger B og C med 20.000 - tjuetusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Stabel og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Kaare Hageler):

- - -

A, født xx.xx.1964, kjørte den 21. september 1972 ca. kl. 1600 på riksvei 407 ved Moen gård i Fjære i Grimstad da hun ble påkjørt bakfra av motorvogn PC-16416. Hun falt av sykkelen og pådro seg hjernerystelse, og ble av Falken kjørt til Aust-Agder Sentralsjukehus i Arendal, hvor hun ble innlagt i kirurgisk avdeling. Hun ble utskrevet til hjemmet 2. oktober 1973. Den 7. november 1972 ble hun undersøkt i sykehusets øre-nese-halsavdeling, fordi familien mente at hennes hørsel på venstre øre var nedsatt. Undersøkelse viste da at hørselen på venstre øre var så å si helt utslukket, og det ble antatt at dette skyldtes at hørenerven var blitt revet over i forbindelse med trafikkskaden. - - -

Retten skal bemerke:- - -

Som bevis vedkommende skadene og disses medisinske virkninger er det i saken fremlagt 3 legeerklæringer. Den første av disse er avgitt 20/12 1972 av assistentlege Tor Varvin ved Aust-Agder Sentralsjukehus, og lyder slik:

«Ad: A' skade. - - -

Ved undersøkelsen her fantes hørselen på ve. øre så og si helt utslukket, sannsynligvis er hørenerven blitt revet over i forbindelse med skaden, og hørselstapet er etter all sannsynlighet blivende.

Jeg vil gjerne poengtere at resultatet sannsynligvis ville blitt det samme om vi hadde fått henne til behandling umiddelbart etter skaden. Når nerven er revet over er det lite man kan gjøre.

Når det gjelder uføregraden blir denne av Rikstrygdeverket beregnet til 10 % ved totalt hørselstap på ett øre. Hun må naturligvis innrette seg etter sitt handicap, og f.eks. på skolen sitte med det dårlige øret til veggen og det friske ut mot klassen.

Side:83

Vi vil gjerne ha henne til kontroll om 1/2 år.»

Den neste erklæring er avgitt 11. mars 1974 av spesialist i øre-nese-haÅssykdommer, dr. Bent Henrik Vedal, og lyder:

«Angående A, f. xx.xx.1964. - - -

Det anføres i den primære journal at pas. var noe plaget av svimmelhet og hodepine de første dager, ble behandlet på den måte som er vanlig ved slike skader, og ble skrevet ut til hjemmet etter å ha ligget i sykehuset fra 21.9 til 2.10 1972.

Det går frem at hun i forløpet etter skaden har hatt tilfredsstillende resultater på skolen, ingen påfallende innlæringsproblemer, men tydelig vært mer trettbar enn tidligere, særlig mot slutten av skoleåret, videre mot slutten av hver enkelt dag, kan komme gråtende hjem, og må legge seg fordi hun er trett. Hodepine provoseres også av lek, og hun er noe irritabel for lyd og andre stimuli, mulig hun tåler solskinn mindre enn før. Føler seg kjekkere når hun står opp om morgenen, og sover stort sett godt om natten. Ikke vanskelig for å følge med på TV, ikke synsforstyrtelser.

Ved klinisk nevrologisk undersøkelse foretatt av overlege Folgerø 28/9 1973 anføres som konklusjon:

Ved klinisk nevrologisk status og EEG påvises intet patologisk. Plagene har vært noe varierende, ubesværet i uker, forverrelse 5-6 dager. Spesielt ille sist sommer. Kasus gir få objektive, konkrete kriterier på hvor stor funksjonshemning disse symptomer representerer, og det er umulig å angi en sikker prognose. Sannsynligvis vil skaden ikke få senfølger av betydning uten i forbindelse med andre noxer. Den alvorligste følgetilstand vil i tilfelle være posttraumatisk epilepsi. Foreløpig er det imidlertid ingen holdepunkter for denne komplikasjon. -

Det mest objektive funn en da har på grunn av skaden er total døvhet venstre øre. Videre påvises ved elektronystagmografi en betydelig svekket funksjon av balanseapparatet venstre side (vestibularisapparatet), og dette kan forklare den primære svimmelhet pas. hadde.

På den annen side viser det seg i praksis at slik svimmelhet etter hvert kompenseres, slik at det sjelden gir varig mén.

I dette tilfelle angis ikke som plage svimmelhet, men mer konsentrasjonsvansker og hodepine, hvorfor en vel allerede kan regne med at svimmelhetstendensen er kompensert, og ikke forårsaker subjektive plager.

Det objektive funn, nemlig total døvhet venstre øre med helt normal hørsel høyre øre, gir en invaliditetsprosent på 10 %. Den svekkede reaksjon av vestibularisapparatet (balanseorganet i det indre øret) venstre side, kan gi noe ustøhet særlig ved gange i mørket, da det ikke er noe å feste blikket mot, i det daglige skulle hun ikke være vesentlig plaget.

Den største plagen har hun med konsentrasjonsvansker og hodepine - dette må sees på som et såkalt post-commotielt syndrom, og graden av invaliditet hva dette angår må selvfølgelig da prosentvis vurderes skjønnsmessig, idet en ikke har noen tabell å gå etter. Jeg vil Personlig derfor ikke sette som forslag noen invaliditetsprosent ut over det som jeg er sikker på hva min egen undersøkelse av ørene angår, så får det stå opp til retten (dersom det blir retts-sak) å komme med en endelig skjønnsmessig avgjørelse i denne sak.

Det påpekes stadig at man er interessert i å få rede på om plagene er varige, til det kan en si at døvheten som nevnt er varig, men at de andre

Side:84

symptomer er noe mer usikre, der kan det skje bedring med årene, men noen garanti med hensyn til dette kan man ikke gi, og noen posttraumatisk epilepsi er det ikke grunnlag for å tro at hun vil få ut ifra de undersøkelser som er foretatt av nevrolog (EEG-undersøkelse, men dette kan selvfølgelig ikke helt utelukkes.»

Den av retten oppnevnte sakkyndige, overlege og spesialist i øre-nesehalssykdommer Kaare Eimind, har 17/9 1974 avgitt slik erklæring:

«A, f. xx.xx.1964 -

Retten ønsker nu en uttalelse på grunnlag av en undersøkelse av piken om hennes nuværende tilstand hva øreskaden angår, og om det er utsikt til fremtidig endring av tilstanden. Jeg undlater derfor å uttale meg om de symptomer på traumatisk encephalopati som neurolog Folgerø påviste 28/9 1973 og som hun fortsatt har, men som faller utenfor min spesialitet.

A ble undersøkt av meg 9/9-74: Øreskaden affiserer ikke ytre øre eller mellomøre. Det påvises funksjonsnedsettelse av VIII. hjernenerve, som består av en hørselsdel og en ballansedel:

1. Hørsel: Audiogram (elektrisk hørselsmåling) med impedansemåling viser entydig at hørselen på venstre øre er utslukket, mens hørselen på h. øre er normal. Skaden av v. øre er varig og det er ikke utsikt til fremtidig bedring. Ifølge Invaliditetstabell fastsatt av Sosialdepartementet 5. mai-72, punkt F, gir total døvhet på ett øre, det andre øre normalt, en invaliditetsprosent på 15 %. (Dr. Varvin var nok ikke oppmerksom på endring av invaliditetsansettelsen, idet hans angivelse av 10 % er foreldede tall, oppgitt i en orientering om yrkesskadetrygden fra Rikstrygdeverket fra 1962).

2. Ballanse: Vestibularisundersøkelse med elektronystagmografi viser konstant spontannystagmus til høyre v. stillings- og leieforandringer. Kalorisk prøve viser konstant retningsovervekt til høyre. Uballansen mellom h. og v. sides ballanseorgan er uttrykk for vestibulær skade. Når disse forandringer er tilstede 2 år efter skaden, kan man ikke forvente normalisering. Selv om subjektiv svimmelhet ofte kompenseres efterhvert ved synets hjelp, vil særlig i mørke persistere et visst handicap, som fortsatt plager pasienten. Skjønnsmessig vil jeg sette invaliditeten herav til 5 %.»

Overlege Eimind har også avgitt forklaring under hovedforhandlingen.

Etter bevisførselen legger retten til grunn at A ved trafikkuhellet ble påført uhelbredelig døvhet på venstre øre og en varig svekkelse av balanseapparatet på venstre side. Disse skader kan ifølge en invaliditetstabell som er fastsatt av Sosialdepartementet 5. mai 1972 sies å medføre en medisinsk invaliditet på 15 % når det gjelder hørselsskaden, og ifølge den oppnevnte sakkyndiges vurdering en medisinsk invaliditet på 5 % når det gjelder skaden i balanseapparatet, altså en samlet, medisinsk invaliditet på 20 %. På grunn av hjernerystelse som hun også pådro seg ved fallet i veien har hun fremdeles symptomer på en traumatisk encephalopati. Disse symptomer er en større trettbarhet enn før uhellet, særlig mot slutten av skoledagen, anfall av hodepine av noen dagers varighet med ukers mellomrom, og noen irritabilitet (nervøsitet) overfor lyd og andre stimuli. Når det gjelder disse lidelser antas det å være sannsynlig at de etterhvert vil forta seg og forsvinne. Fare for posttraumatisk epilepsi antas det ikke å være grunn til å regne med.

Tapet av hørselen på venstre øre er den skade som det etter rettens mening er grunn til å regne med kan medføre økonomisk tap av noen be-

Side:85

tydning når det gjelder saksøkerens utdannelse og fremtidige erverv. Denne skade vil for det første medføre begrensning i de valgmuligheter som hun uten skaden kan antas å ville ha hatt når det gjelder yrke, og derved kan hun bli hindret eller hemmet i å utnytte naturlige anlegg og interesser som hun måtte vise seg å ha. Dernest kan en slik skade lett vise seg å medføre ulemper i forbindelse med utdannelse, slik at denne blir mer langvarig og dyrere og med et mindre gunstig sluttresultat enn tilfellet ville vært uten skaden. Ytterligere er det anført at det har vist seg at hørselsskaden har medført tilpasningsvanskeligheter for saksøkeren i samvær med andre mennesker, idet hun har vanskelig for å konsentrere seg og oppfatte alt når tale og annen lyd ikke kommer bare ensidig mot det friske øret. De plager som saksøkeren har etter hjernerystelsen kan vel også i noen grad bidra til å forsinke og fordyre hennes utdannelse. Derimot er det neppe grunn til å regne med at de vil innebære slik ulempe i hennes fremtidige yrke at det vil føre til inntektstap for henne, om da disse plager, som må påregnes etter hvert å forsvinne, overhodet vil komme til å vare utover utdannelsestiden. Skaden i venstre sides balanseapparat gir seg ikke slike utslag at den, såvidt retten kan forstå, kan tenkes å ville medføre økonomisk tap for saksøkeren hverken når det gjelder utdannelsestiden eller i hennes fremtidige erverv.

Spørsmålet blir så i hvilken utstrekning de ulemper som hørselstapet og hjerneskaden har til følge vil måtte antas å føre til økonomisk tap for henne. Ved vurderingen av dette tillegger retten det avgjørende betydning at saksøkeren bare såvidt var begynt på skolen da ulykken inntraff, fordi dette innebærer at hun har full anledning til å innrette seg etter den situasjon som skadene har satt henne i, og til å tilpasse sin utdannelse og sitt yrkesvalg slik at skadene får den minst mulige virkning for henne. De muligheter hun da har til tross skadene å skaffe seg en passende og økonomisk tilfredsstillende utdannelse og yrke må antas å være temmelig omfattende, og det er derfor etter rettens mening liten mulighet for at skadene behøver å medføre økonomisk tap i fremtidig erverv. Retten finner imidlertid ikke å burde se helt bort fra at de kan få noen økonomisk betydning, f.eks. i konkurranse med andre om stilling, og anser det riktig at tvil her bør komme henne til gode. Det område og tidsrom da økonomisk tap på grunn av skadene er sannsynlig og nærliggende er under saksøkerens utdannelse, idet denne kan påregnes lett å bli mer tidkrevende og kostbar, enn den ville ha blitt uten skadene.

AnsetteIsen av erstatningsbeløp synes meget vanskelig, idet det helt må bero på skjønnsmessige vurderinger. Rettslig er erstatningskrav hjemlet i straffelovens ikrafttredelseslov §19 første ledd. Alle forhold tatt i betraktning finner retten at erstatningen bør settes til kr. 20.000. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Rolf E. Schreiner, Oddvar Berrefjord og ekstraordinær lagdommer Tage Petersson):- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Som for byretten har Storebrand erkjent fullt ansvar for det økonomiske tap ulykken har påført A og det er enighet mellom partene om at erstatningen må utmåles etter reglene i den nå opphevde §19 i straffelovens ikrafttredelseslov.

Den oppnevnte sakkyndige Kaare Eimind har foranlediget at A er blitt undersøkt 22. oktober 1975 av overlege, nevrolog

Side:86

Bernt Folgerø, og at hun ble innlagt på Aust-Agder Sentralsjukehus' ørenese- halsavdeling i tiden 19. til 21. januar 1976 til kontrollundersøkelse. Undersøkelsen hos overlege Folgerø viser - etter overlege Eiminds forklaring - ingen objektive nevrologiske utfall bortsett fra skaden på venstre sides balanseorgan. EEG er normal. Det fantes heller ikke subjektive symptomer som tyder på organiske hjerneskader eller andre senfølger av ulykken. Risikoen for slike senfølger antas å være relativt liten. Undersøkelsen på øre- nese- halsavdelingen ga i det alt vesentlige resultater svarende til de det er redegjort for i overlege Eiminds sakkyndige erklæring av 17. september 1974 - referert i byrettens dom. Overlege Eimind har også uttalt at det er rimelig å anta at følgene av skaden i balanseorganene burde avta noe etterhvert. Noen nærmere uttalelse om og vurdering av de påståtte subjektive plager med hodepine, tretthet og konsentrasjonssvikt kan det - på grunnlag av de undersøkelser som er foretatt - ikke gis.

A begynte i første klasse på Vik skole i Grimstad høsten 1972 i en alder av 8 år og kort før ulykken skjedde. Grunnet en planlagt familieflytning hadde hun fått utsettelse et år med å begynne på skolen. Lærer Martin KatÅa, som var hennes lærer da hun begynte på skolen og fortsatt er det, har som vitne forklart at han ikke hadde dannet seg noe inntrykk av A før ulykken inntraff. Han kan derfor ikke trekke noen sammenligning mellom hvorledes hun fungerte før og etter ulykken. Videre har han forklart at det kort etter ulykken virket som hun var noe utenfor, at hun var blek og trett og at hun var meget plaget av hodepine. Det første året etter ulykken gikk det sakte fremover med henne, men i den siste tiden har det bedret seg og «flatet seg ut». Hun kan fortsatt virke litt distrahert og forvirret når hun ikke får lydene mot det friske øre, men får hun det, har hun ikke problemer med å oppfatte. Dette er forhold som det er tatt hensyn til ved plassering i klassen og på annen måte. Hun klager ennå over hodepine, men ikke så ofte som før. Det kan virke som hun har litt vanskeligheter med konsentrasjonen når lydene kommer fra forskjellige sider, som f.eks. under gruppearbeid. Forøvrig har Katla forklart at A har vanlige gode evner og at hun §prestasjonsmessig ligger på §middelnivå, i matematikk kanskje noe i overkant av middels. Hun er §arbeidssom, og hennes hjemmearbeid er godt. Hun har lite fravær. Noen spesiell legning eller noen spesielle anlegg hos henne har han ikke oppdaget bortsett fra at hun er flinkere i matematikk enn i andre fag.

Etter disse forklaringer må lagmannsretten konstatere at det ikke siden byretten behandlet saken, er inntrådt forandringer i As situasjon som gir grunnlag for en endret vurdering av de skader hun ble påført ved ulykken 21. september 1972 i forhold til det byretten har bygget på. Det samme må gjelde for de mulige økonomiske følger disse skader kan få for hennes videre skolegang og utdannelse og hennes fremtidige muligheter i ervervslivet. Heller ikke B og C' forklaringer kan sees å ha tilført nye momenter til belysning av disse spørsmål.

Det har av A' prosessfullmektig vært anført at byrettens domspremisser er selvmotsigende, idet det uttales at det må påregnes at hennes skader både vil fordyre utdannelsen og gi et visst tap i fremtidig erverv samtidig som det bare gis erstatning for det første forhold. Lagmannsretten kan ikke finne at det er dekning for denne anførsel. Det byretten har gjort, er å foreta en oppdelt vurdering av de skader som er

Side:87

påberopt og deres mulige økonomiske virkninger. Den er kommet til at det bare er hørseltapet på venstre øre som kan ventes å gi tap i fremtidig erverv - ikke de øvrige skader og plager. Slik lagmannsretten forstår byrettens dom er dette lagt til grunn ved erstatningsutmålingen. Denne vurdering av skadene og deres sannsynlige økonomiske virkninger, herunder også at balanseforstyirelsen neppe vil medføre økonomisk tap «hverken når det gjelder utdannelsestiden eller hennes fremtidige erverv», er lagmannsretten i det alt vesentlige enig i.

Med hensyn til selve utmålingen av erstatningens størrelse, finner lagmannsretten å kunne slutte seg til de betraktninger som er kommet til uttrykk i byrettens domsgrunner. Det kan tilføyes at det heller ikke for lagmannsretten er fremkommet opplysninger som peker i retning av at A tar sikte på noen bestemt yrkesutdanning etter at pliktig skolegang er avsluttet, eller at hun hadde tenkt seg et yrke som hennes skader vil utelukke henne fra. Noe annet er heller ikke ventelig hensett til at hun ennå ikke er fylt 12 år og ikke er kommet lenger enn til 4. klasse. De resultater hun hittil har oppnådd på skolen, gir heller ikke noen særlig veiledning i så måte. Som påpekt av byretten vil hennes valgmuligheter med hensyn til utdannelse og yrke være såvidt omfattende at hun kan tenkes å ende opp med en utdannelse og et yrke hvor de skader hun er blitt påført, ikke vil medføre verken fordyrelse av utdannelse eller fremtidig inntektstap. Den mulighet er heller ikke utenkelig at hun overhodet ikke vil gå inn i noen yrkesmessig karriere, men gifte seg og få barn og velge å være ikke utearbeidende husmor og mor uten at det er skadene som betinger dette valg.

Det blir således i dette tilfelle spørsmål om en skjønnsmessig vurdering rettet mot fremtiden som det knytter seg særlig stor usikkerhet til. Lagmannsretten kan ikke se det anderledes enn at byretten ved fastsettelsen av erstatningen til kr. 20.000, har tatt tilbørlig hensyn til muligheten for en fordyret utdannelse og et mulig tap i fremtidig erverv, og latt tvil i så måte komme A til gode. Ved at rentene av erstatningen er fastsatt å skulle løpe fra forliksklagens forkynnelse 16. februar 1973, mens det riktige må være fra domsavsigelsen, jfr. den Høyesteretts dom som Storebrand har vist til, kan det sies at den tilkjente erstatning utgjør noe mer enn kr. 20.000. For øvrig er lagmannsretten av den oppfatning at erstatningsfastsettelsen ikke kan baseres på en antakelse om at prisnivået langt frem i tiden vil ligge vesentlig høyere enn dagens. Erstatningen antas å måtte utmåles ut fra forholdene ved domsavsigelsen. Ved at hun får utbetalt erstatningen allerede nå for tap som vil påløpe i en mer eller mindre fjern fremtid og uten at beløpet blir inntektsbeskattet, vil det være mulighet for tilnærmet verdifast plassering og mulighet for å oppnå en årlig avkastning.

Lagmannsretten finner ellers grunn til å tilføye at en rekke av de momenter som har vært anvendt i argumentasjonen for en høyere erstatning, særlig de som As foreldre har anført, gjelder skadefølger som refererer seg til forhold av mer menneskelig art, aktiviteter hun vil være avskåret fra, ulemper hun vil være utsatt for i omgang med andre mennesker og andre forhold som i noen grad vil hemme hennes personlige livsutfoldelse. Slike skader og ulemper av ikke-økonomisk art er det imidlertid ikke adgang til å yte erstatning for etter §19, første ledd, i straffelovens ikrafttredelseslov. De nye regler om «mén-erstatning» som er gitt ved lovendring av 25. mai 1973, åpner en viss adgang til å yte erstatning for ikke-

Side:88

økonomisk skade. De trådte imidlertid først i kraft 1. januar 1974 og er ikke anvendelige i det foreliggende tilfelle, hvor skadene er påført før dette tidspunkt.

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste uten endring av utgangspunktet for renteberegningen, en renteberegning som Storebrand har akseptert under forutsetning av at erstatningsbeløpet ikke forhøyes. - - -