Rt-1977-799

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1977-08-27
Publisert:	Rt-1977-799
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 108B/1977
Parter:	Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Tor Erling Staff) B og C (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Elstad, Løchen, Holmøy, Tønseth, Mellbye
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §392, Straffeloven (1902) §162, §327, §350, §393, §394, Telegrafloven (1899) §6, §317, §318, §53, §62, §63, Domstolloven (1915) §139, Legemiddelloven (1964) §22, §20, §43

Dommer Elstad: Eidsivating lagmannsrett avsa 20. juni 1977 dom med denne domsslutning: « 

1. D, f. xx.xx.1948, dømmes for forbrytelse mot strl. §162 annet ledd, jfr. lov om legemidler og gifter av 20/6-64 med senere endringer §43, jfr. §20, jfr. forskrifter om narkotika m.v. gitt ved Kgl.

Side:800

res. av 6/1 1965 §1 m.v., og for overtredelse av lov om legemidler og gifter av 20/6-64 med senere endringer §43 første ledd jfr. §22, jfr. §20, alt sammenholdt med strl. §62 til en straff av fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 336 - trehundreogtrettiseks - dager for utholdt varetektsfengsel.

Han frifinnes for overtredelse av strl. §162 første ledd.

2. A, f. xx.xx.1956, dømmes for forbrytelse mot strl. § l62 annet ledd, jfr. lov om legemidler og gifter av 20/6-64 med senere endringer §43 jfr. §20, jfr. forskrifter om narkotika og for overtredelse av lov om legemidler og gifter av 20/6-64 med senere endringer §43, 1. ledd jfr. §22, jfr. §20. alt sammenholdt med strl. §62 til en straff av fengsel i 4 - fire - år i tillegg til den straff som han ble dømt til ved Oslo forhørsretts dom av 13. juli 1976 jfr. strl. §64 og slik at straffen er en fellesstraff i forhold til den straff som tiltalte ble dømt til ved Oslo forhørsretts betingede dom av 18/12 1975, jfr. strl. §53 nr. 2 a). Fra straffen går 325 - trehundreogtjuefem - dager for utholdt varetektsfengsel.

Han frifinnes for overtredelse av strl. §162 første ledd.

3. B, f. xx.xx.1949, dømmes for forbrytelser mot strl. §162 første ledd og annet ledd, jfr. lov om legemidler og gifter av 20/6-64 §43 jfr. §20, jfr. forskrifter om narkotika m.v. gitt ved KgI.res. av 6/1-65 med senere endringer og for overtredelse av lov om legemidler og gifter av 20/6-64 §43, annet og tredje ledd. jfr. §22, jfr. §20 og samme lovs §43 første ledd, jfr. §20, alt sammenholdt med strl. §62, til en straff av fengsel i 3 - tre - år med 38 - trettiåtte - dagers fradrag for utholdt varetektsfengsel.

4. C, f. xx.xx.1950, dømmes for forbrytelser mot strl. §162, 1. og 2. ledd, jfr. lov om Iegemidler og gifter av 20/6-64 med senere endringer §43 jfr. §20, jfr. forskrifter om narkotika m.v. gitt ved Kgl.res. av 6/1 1965 med senere endringer og for overtredelse av lov om legemidler og gifter av 20/6 1965 §43, annet og tredje ledd, jfr.§22, jfr. §20, samme lovs §43, annet og tredje ledd, jfr. §21, 3. ledd, jfr. §20, overtredelse av strl. §318 jfr. §317 og overtredelse av lov om enerett for staten til befordringer av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og lignende anlegg av 29. april 1899 §6, jfr. § l6, jfr. Kgl.res. av 20. mars 1970, alt sammenholdt med strl. §62 og §63 til en straff av fengsel i 7 - syv - år, med fradrag av 250 - tohundreogfemti - dager for utholdt varetektsfengsel.

5. Ingen av de tiltalte pålegges å betale saksomkostninger til det offentlige.»

Saksforholdene og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Dommen er påanket til Høyesterett. Domfelte nr. 3, B, har anket over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Anken fra domfelte nr. 4, C, gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen. Domfelte nr. 2, A. har anket bare over straffutmålingen. For så vidt angår domfelte nr. l, D, er det ikke anket, og dommen er for hans vedkommende rettskraftig.

Ankene over saksbehandlingen har stort sett samme grunnlag for

Side:801

domfelte nr. 3 og 4. Følgende forhold påberopes som mangler av begge:

l) Rettsmøtet 17. juni 1977 trakk lenge ut. Bevisførselen ble avsluttet ca. kl. 1500. Prosedyren om skyldspørsmålet tok til kl. 16l5 og varte til ca. kl. 2100. Etter en kort rettsbelæring fra lagmannens side trakk lagretten seg tilbake til rådslagningsrommet kl. 2l55 og kom tilbake og avsa sin kjennelse natt til 18. juni kl. 0100. Det hevdes at rettsmøter av slik varighet ikke kan godtas av hensyn til rettssikkerheten.

2) Under lagrettens rådslagning var dens ordfører en kort tid ute av rådslagningsrommet, og alene til stede i rettssalen. Det er i strid med regelen i straffeprosessloven §350.

3) I spørsmålsskriftene er kvanta amfetaminsulfat angitt både i gram og motsvarende antall tabeletter å 5 milligram. Omregningen i antall tabletter kan ha virket villedende og suggestivt.

4) Lagmannen gav i sin rettsbelæring som på det punkt er protokollert, uttrykk for et ikke helt riktig syn på styrken i de bevis som må foreligge for å kunne gi bekreftende svar på spørsmålene.

Domfelte nr. 4 har særskilt for sitt vedkommende også anført som en mangel:

5) E som var oppgitt som vitne, møtte ikke, idet hun var i arrest i Danmark. Det ble ikke sørget for å få ny rettslig forklaring av henne, men politibetjent Aamot gav forklaring om hva hun hadde forklart for politiet.

Anken over lovanvendelsen fra domfelte nr. 3 gjelder spørsmålet om salg av 15 gram amfetaminsulfat til en antatt verdi av kr. 5000 og et kjøp av 30 gram av samme stoff med sikte på salg, rammes av ordene «mot betydelig vederlag» i straffelovens §162.

De begrunnelser som er gitt for ankene over straffutmålingen, finner jeg etter forholdene ikke grunn til å omtale nærmere.

Jeg er kommet til at ankene over saksbehandlingen, på det grunnlag jeg tidligere har omtalt under punkt l, må tas til følge.

Den aktuelle saken var omfattende. Det var satt av en uke til behandlingen av den. Behandlingen ble påbegynt mandag 13. juni 1977 og fortsatte med til dels langvarige rettsmøter de påfølgende dager. Rettsmøtet fredag 17. juni og natten til 18. juni dannet således avslutningsfasen på en forutgående lang behandling med omfattende bevisføring.

Saken gjaldt 4 tiltalte som bare i meget begrenset utstrekning hadde erkjent skyld. Den gjaldt meget alvorlige forgåelser hvor kjennelse for skyld nødvendigvis måtte medføre langvarige straffer. Det var en sak hvor både hensynet til rettssikkerheten i sin alminnelighet, og hensynet til å gi de tiltalte følelsen av å ha fått sine forhold belyst og vurdert på fullt betryggende måte, måtte gi særskilt grunn til måtehold i behandlingstempoet.

Jeg kan ikke godta den behandling som foregikk i sluttfasen 17.- 18. juni som tilstrekkelig betryggende. Lagretten ble sendt inn i rådslagningsrommet kl. 2155 medbringende 4 spørsmålsskrift med sammenlagt l7 spørsmål til besvarelse. Slik juryordningen virker, er det ikke mulig å etterspore om svarene som ble gitt, er riktige eller

Side:802

ikke, og om eventuelt uriktige svar har vært til skade eller til fordel for de tiltalte, Men jeg må være enig med forsvarerne for de domfelte _nr. 3 og 4 når de hevder som en nærliggende mulighet at en eller flere, og kanskje alle de 10 lagrettemedlemmer, på dette sene tidspunkt må ha vært for uttrettet til å kunne foreta en betryggende vurdering av alt det bevisstoff som var samlet opp i løpet av 5 forutgående rettsmøter.

Den oppfatning jeg har, kan ikke forankres i noen enkelt rettergangsregel som er blitt tilsidesatt. Den bygger på en totalvurdering av lovsystemet som klart nok tar sikte på å komme frem til avgjørelser en kan stole på riktigheten av. Derfor nøyer jeg meg med bare til illustrasjon å nevne straffeprosesslovens §327 som fastsetter den forsikring lagrettemedlemmer må gi om utførelsen av sine verv, og som de da også må settes i stand til å utføre. Og jeg nevner domstollovens §139 og motivasjonen for den - se Altens kommentar side 107.

Jeg mener således at lagmannsrettens dom med hovedforhandling etter straffeprosesslovens §393 første ledd må oppheves for så vidt angår domfelte nr. 3 og 4.

Den mangel ved saksbehandlingen som domfelte nr. 3 og 4 har anket over, og hvor de er gitt medhold, kleber seg også ved saksbehandlingen når det gjelder domfelte nr. 1 som ikke har anket, og domfelte nr. 2 som bare har anket over straffutmålingen. Etter mitt skjønn må det da følge av regelen i straffeprosesslovens §392 tredje ledd at dommen med hovedforhandling også oppheves for deres vedkommende. Det synes klart for domfelte nr. 1 som, selv om han ikke har anket, er dømt uten å ha erkjent skyld. Noe mer tvilsomt kan det være for domfelte nr. 2, som etter hva det er opplyst, er dømt etter egen skylderkjennelse. Så vidt skjønnes er imidlertid forholdene for samtlige 4 domfelte vevet inn i hverandre. Det vil kunne føre til en viss mangel på balanse i behandlingen av saken når den nå må behandles om igjen, hvis den bare skal fremmes mot 3 av de opprinnelig tiltalte, og den 4de i tilfelle får status som vitne. Til skade for domfelte nr. 2 og også nr. 1 kan jo slik ny behandling ikke bli, jfr. straffeprosesslovens §394.

Etter den oppfatning jeg er kommet til, finner jeg ikke grunn til å gå inn på de andre ankegrunner som er blitt påberopt.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for samtlige fire domfelte.

Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Tønseth og Mellbye: Likeså.

Side:803