Rt-1977-849

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-09-14
Publisert:	Rt-1977-849
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 143/1977
Parter:	A (høyesterettsadvokat Johan Hjort) 1. B og 2. C (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Holmøy, Mellbye, Tønseth, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §458, Straffeloven (1902) §246, §247, §431, §385, §448, §455, §456, §249, §253, §430a, Kvakksalverloven (1936) §2, §4, §7, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6

Dommer Sinding-Larsen: I privat straffesak anlagt av Anna Elisabeth Westerlund mot 1)journalist Arild Abrahamsen og 2) redaktør Alf Skåum, begge Telemark Arbeiderblad, avsa Skien og Porsgrunn byrett den 7. mars 1977 dom med slik domsslutning:

«1. Journalist Arild Abrahamsen, født xx.xx.1946 dømmes for overtredelse av straffelovas §246 og §247 til en bot, stor kr. 100,- - kroneretthundre - til statskassa, og, hvis boten ikke betales, til en straff av fengsel i 5 - fem - dager.

2. Redaktør Alf Skåum, født xx.xx.1919 frifinnes.

3. Følgende uttalelser fremsatt i en artikkel i Telemark Arbeiderblad for 8. mai 1976 kjennes døde og maktesløse:

Side:850

«Er du forberedt på at du kan bli angrepet for spekulasjon i fortvilelsen hos syke mennesker - som en slags Anna Elisabeth Westerlund?»

«Nei, det er jeg ikke forberedt på. Jeg håper at man vil se at bladet er seriøst. Og jeg vil absolutt ikke i klasse med Anna Elisabeth Westerlund, jeg er ikke interessert i å fremme kvakksalveri. Og jeg er ikke redd for å bli kalt spekulant.»

4. I erstatning for skade av ikke økonomisk art betaler Arild Abrahamsen til Fru- Anna Elisabeth Westerlund kr. 1000,- kronerettusen 00/100 innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

5. De saksøkte frifinnes forøvrig.

6. I saksomkostninger til Anna Elisabeth Westerlund betaler Arild Abrahamsen kr. 3.000,- - kronertretusen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Utover dette tilkjennes ikke saksomkostninger til noen av partene.»

Når det gjelder sakens faktiske sammenheng, viser jeg til byrettens domsgrunner.

Saksøkte nr. 1 har begjært fornyet behandling og subsidiært påanket dommen. Saksøkeren og saksøkte nr. 2 har begge anket. Ved beslutning av 31. mars 1977 har Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet samtykke til fornyet behandling og henvist ankene fra saksøkeren og saksøkte nr. 1 til Høyesterett. Ved kjennelse av samme dag har Kjæremålsutvalget avvist anken fra saksøkte nr. 2, redaktør Skåum, som bare gjaldt byrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger, jfr. straffeprosesslovens §458 annet ledd.

Saksøkeren, fru Westerlund, har påanket dommen når det gjelder frifinnelsen av redaktør Skåum (punkt 2 i domsslutningen). I saken mot journalist Abrahamsen har hun anket over størrelsen av oppreisningsbeløp og saksomkostninger (punkt 4 og 6).

Fru Westerlund godtar byrettens dom for så vidt redaktør Skåum er frifunnet for forbrytelse mot straffelovens §246 og §247, men anfører i ankeerklæringen at det er uriktig når byretten har funnet at han heller ikke kan straffes etter straffelovens §431. Retten må også i en privat straffesak ha plikt til å vurdere om en alternativ straffebestemmelse kan komme til anvendelse, og retten har tatt feil når den har funnet at redaktørens forhold ikke rammes av §431. Ankeerklæringen må forstås slik at fru Westerlund er uenig både i bevisbedømmelsen og lovanvendelsen på dette punkt, men det er under prosedyren for Høyesterett presisert at anken gjelder lovanvendelsen, og anført at selv om det i ankeerklæringen ikke uttrykkelig er sagt noe om at det ankes over mangelfulle domsgrunner, ligger dette implisitt i det som er anført om lovanvendelsen, sammenholdt med domsgrunnene.

Saksøkte nr. 2, Skåum, anfører at han med rette er frifunnet. Han hadde ikke sett den påklagede artikkel før den ble trykt, og han kan derfor ikke domfelles etter straffelovens §246 og §247 . Byretten hadde ikke adgang til å domfelle etter straffelovens §431 når saksøkeren ikke hadde krevd straff etter denne bestemmelse i stevningen eller under saksforberedelsen. Når byretten likevel tok spørsmålet opp, var imidlertid byrettens resultat - at redaktøren måtte frifinnes også etter straffelovens §431 - riktig. Plikten til instruks og tilsyn var overholdt.

Side:851

Når det gjelder søksmålet mot Abrahamsen, anfører fru Westerlund at byrettens avgjørelse av straffespørsmålet og mortifikasjonsspørsmålet er riktig. Journalist Abrahamsen må kunne dømmes etter straffelovens §246 og §247 selv om redaktøren frifinnes helt. Oppreisningsbeløpet er, hevdes det, for lavt hensett til injurienes grovhet. Saksomkostninger i byretten burde ha vært tilstått ikke bare for straffekravet, men også for mortifikasjonskravet.

Anken fra saksøkte nr. 1, Abrahamsen, er i ankeerklæringen angitt å gjelde både lovanvendelse og saksbehandling. Prinipalt hevdes at han som journalist har skrevet sin artikkel under redaktørens ansvar og ikke kan domfelles når denne frifinnes. Subsidiært hevder han at de påklagede utsagn ikke kan anses injurierende. Fru Westerlund må på bakgrunn av sin virksomhet finne seg i å bli nevnt som eksempel, slik det her er gjort. Det svar den intervjuede, fru Heiding, gav på hans spørsmål, inneholder ingen injurierende utsagn og er dessuten riktig referert, slik at utsagnet ikke kan gi grunnlag for ansvar for ham. Atter subsidiært hevdes det at beskyldningene er sanne, og at sannhetsbevis er ført. Når det gjelder det første utsagn, vises spesielt til mindretallets votum. Når det gjelder det annet utsagn, har retten, hevdes det, lagt en altfor snever betydning av ordet «kvaksalveri» til grunn, når det bare er vurdert ut fra straffebestemmelsen i lov av 19. juni 1936 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er norsk lege eller tannlege til å ta syke i kur («kvaksalverloven»). Ordet har i dagligtale en langt videre betydning, og det er en misforståelse når retten har gått ut fra at det var enighet mellom partene om den snevrere forståelse. Abrahamsen bestrider videre at det er grunnlag for oppreisningskrav. Det dreier seg om noen få linjer midt i en artikkel langt inne i en 30-siders lokalavis. Det er fru Westerlund selv som ved sitt saksanlegg har henledet oppmerksomheten på disse bortgjemte linjene.

Fru Westerlund har nedlagt slik påstand:

«1. Skien og Porsgrunn Byretts dom oppheves forsåvidt angår domsslutningens pkt. 2, frifinnelsen av redaktør Alf Skåum.

2. Oppreisningsbeløpet, fastsatt i byrettens domsslutning pkt. 4, heves efter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 10.000.

3. Saksomkostningsbeløpet, fastsatt i byrettens domsslutning pkt. 6, heves til kr. 5.000.

4. Anna Elisabetb Westerlund tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave.»

På vegne av de saksøkte har deres felles prosessfullmektig nedlagt slik påstand:

« I. I hovedanken: Anken forkastes.

II. I motanken:

Prinsipalt: Byrettens dom oppheves.

Subsidiært: Kravet om oppreisning og mortifikasjon tas ikke til følge.

III. I alle tilfeller: Alf Skåum og Arild Abrahamsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og Arild Abrahamsen saksomkostninger for byretten.»

Jeg behandler først fru Westerlunds anke over frifinnelsen av redaktør Skåum. Den ankende part er enig i at Skåum måtte frifinnes for

Side:852

overtredelse av straffelovens §246 og §247, men mener han burde ha vært dømt etter §431. Dette straffebud var ikke påberopt av fru We sterlund, fordi redaktøren først under hovedforhandlingen opplyste at han ikke hadde hatt kjennskap til de påklagede utsagn før avisen utkom. Det er enighet mellom partene om at §431 heller ikke var nevnt under hovedforhandlingen for byretten. Denne har imidlertid tatt spørsmålet om retten av eget tiltak kunne anvende §431 opp i dommen, og har deretter vurdert redaktørens forhold etter denne bestemmelse. Dommen må forstås slik at frifinnelsen omfatter også §431. Jeg går ikke inn på spørsmålet om det er gjort rettergangsfeil ved at retten, slik saken forelå etter hovedforhandlingen, lot frifinnelsen omfatte også §431. Eventuelle slike feil er ikke gjort til ankegrunn i fru Westerlunds ankeerklæring, og når dommen er frifinnende, kan Høyesterett ikke ta spørsmålet opp ex officio.

Om redaktør Skåums forhold bedømt etter §431 bemerker byretten:

«Retten finner det imidlertid under enhver omstendighet godtgjort at redaktør Skåum heller ikke har overtrådt sistnevnte lovbestemmelse. Ved opplysningene som kom fram under hovedforhandlinga legger retten til grunn at det ikke er noe å legge ham til last med hensyn til innholdet av bladet, eller tilsyn med eller rettleiing eller instruks for hans medarbeidere og underordnede.»

Det gis ingen nærmere redegjørelse for hvilke opplysninger retten har lagt til grunn med hensyn til gjennomføring av tilsyn eller for hvilken rettleiing og hvilke instrukser som har foreligget, og domsgrunnene gir således ikke materiale til å vurdere om byrettens ovennevnte vurdering bygger på en riktig lovanvendelse når det gjelder de plikter for redaktøren som følger av §431. I fru Westerlunds ankeerklæring er det ikke uttrykkelig anført at anken også gjelder mangelfulle domsgrunner, og jeg kan heller ikke se at det fremgår med rimelig tydelighet at domsgrunnene angripes. Det følger av straffeprosesslovens §385 at det i anken må angis om den gjelder saksbehandlingen og i tilfelle hvilken saksbehandlingsfeil som hevdes å foreligge. Høyesterett kan ikke gå utenfor ankegrunnene til skade for tiltalte. Tilsvarende gjelder for saksøkte i en privat straffesak. Fru Westerlunds anke må etter dette forkastes. Omkostningsspørsmålet i denne forbindelse kommer jeg tilbake til.

Når det gjelder Abrahamsens anke over at han er straffedømt, bemerker jeg innledningsvis at det ikke er tvilsomt at en journalist kan straffes for overtredelse av straffelovens §246 og §247 selv om det verken er grunnlag for å domfelle redaktøren etter disse bestemmelser eller etter §431.

Byretten har funnet at de påklagede utsagn må oppfattes som beskyldninger mot fru Westerlund om «spekulasjon i fortvilelsen hos syke mennesker» og «kvaksalveri». Jeg er enig i at utsagnene lest i sammenheng må gi leseren dette inntrykk. Selv om jeg, som jeg skal komme nærmere tilbake til, antar at ordet «kvaksalveri» må forstås noe annerledes enn det byretten har lagt til grunn, finner jeg det ikke tvilsomt at begge beskyldninger er egnet til å skade fru Westerlunds æresfølelse og hennes gode navn og rykte og å utsette henne for

Side:853

ringeakt. Jeg viser her også til at Abrahamsens spørsmål forutsetter at fru Westerlunds virksomhet berettiger til angrep. Utsagnene rammes således av straffelovens §246 og §247.

Abramsen kan ikke høres med at han er uten ansvar for fru Heidings svar. Det er her tilstrekkelig å vise til at §246 og 247 også rammer medvirkning. Jeg er også enig med byretten i at beskyldningene ikke er fremsatt til berettiget varetagelse av andres tarv.jfr. §249 nr. 3. Artikkelen i Telemark Arbeiderblad gjelder ikke fru Westerlunds virksomhet og tar heller ikke sikte på å belyse virksomhet av den art fru Westerlund driver.

Byretten har funnet at utsagnene på den annen side heller ikke kan anses fremsatt uten aktverdig grunn. Dommen er ikke angrepet på dette punkt, og jeg går ikke nærmere inn på dette.

Spørsmålet er således om det er ført sannhetsbevis for beskyldningene, slik at Abrahamsen må frifinnes på dette grunnlag. Byretten har funnet at beskyldningen om «spekulasjon i fortvilelsen hos syke mennesker», slik ordene falt og etter vanlig språkbruk, må oppfattes slik at fru Westerlund har rent personlige motiver for sin virksomhet. Jeg er enig i at beskyldningen må forstås på denne måten. Byrettens flertall har funnet at det ikke er godtgjort at fru Westerlund har hatt slike personlige motiver. Denne bevisbedømmelse kan ikke settes til side av Høyesterett. Abrahamsens anke må etter dette forkastes for dette utsagns vedkommende både når det gjelder straffespørsmålet og avgjørelsen om mortifikasjon.

Byretten har funnet å burde fastlegge meningsinnholdet i ordet «kvaksalveri» ut fra bestemmelsene i lov av 19. juni 1936 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er norsk lege eller tannlege til å ta syke i kur, vanligvis benevnt «kvaksalverloven». Det er imidlertid ikke noe i de påklagede utsagn som tyder på at det er siktet spesielt til virksomhet som er regulert i denne loven. Heller ikke har retten nevnt omstendigheter som skulle tilsi at leseren ville oppfatte utsagnet på denne måten. Retten har anført enighet mellom partene, men dette bestrides av Abrahamsen, og slik enighet er under enhver omstendighet uten betydning når det gjelder grunnlaget for straff.

Også for uttrykket «kvaksalveri» må det avgjørende være hvorledes det vil oppfattes av leseren i den sammenheng det står og etter vanlig språkbruk. Det kan ikke være tvilsomt at uttrykket i vanlig språkbruk brukes også om annen virksomhet enn det å bryte loven ved å ta syke i kur for sykdommer som er nevnt i §4 i loven av 19. juni 1936 eller ellers bryte bestemmelsene i loven. Sannhetsbevis kunne således ha vært ført også ved bevis for forhold som faller utenfor den snevre ramme byretten har trukket opp. Jeg finner derfor at byrettens dom må bli å oppheve når det gjelder domfellelsen for overtredelse av straffelovens §246 og §247 ved beskyldning om «kvaksalveri» og at rettens bestemmelse om å kjenne det utsagn som inneholder denne uttalelsen, død og maktesløs likeledes må oppheves.

Byretten har fastsatt en bot på kr. 100 for begge beskyldninger. Jeg finner ikke at det er grunn til å endre boten selv om domfellelsen for det ene forholds vedkommende må oppheves.

Når det gjelder oppreisningskravet, nevner jeg først at fru Westerlunds

Side:854

anke over størrelsen av den tilkjente oppreisning ikke kan prøves av Høyesterett. Etter straffeprosesslovens §448 kan Høyesterett bare prøve borgerlige rettskrav «forsaavidt deres avgjørelse umiddelbart beror paa avgjørelsen av det paaankede».

Når domfellelsen av Abrahamsen delvis er opphevet, kan dette få betydning for oppreisningsbeløpets størrelse. Jeg finner imidlertid en oppreisning på kr. 1.000 passende selv om domfellelsen nå bare gjelder beskyldningen om spekulasjon i syke menneskers fortvilelse. Denne beskyldningen er etter min mening den groveste.

Fru Westerlunds anke over at hun i byretten bare er tilkjent saksomkostninger vedrørende straffekravet og ikke vedrørende mortifikasjonskravet, kan ikke prøves av Høyesterett, jfr. straffeprosesslovens §458 annet ledd, hvoretter omkostningsspørsmålet bare kan prøves for så vidt det avhenger av ankens utfall.

Domfellelsen av Abrahamsen for overtredelse av straffelovens §246 og §247 er delvis opphevet. Opphevelsen må også omfatte saksomkostningsavgjørelsen for så vidt denne gjelder omkostninger vedrørende den opphevede del av dommen. Jeg antar at kr. 1.000 av de samlede omkostninger på kr. 3.000. kan sies å gjelde den opphevede del av dommen. De omkostninger Abrahamsen skal betale for sakens behandling i byretten, blir etter dette å redusere til kr. 2.000.

Fru Westerlunds anke i saken mot redaktør Skåum har ikke ført frem, og jeg finner at han bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Han har hatt felles prosessfullmektig med journalist Abrahamsen. Prosessfullmektigen har som salær for Høyesterett beregnet kr. 7.000 for begge saksøkte. Jeg antar at den del som faller på søksmålet mot Skåum kan settes til kr. 2.500.

Journalist Abrahamsens anke til Høyesterett har bare delvis ført frem. Jeg finner at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett i denne saken.

Jeg stemmer for slik

dom:

I. I byrettens dom giøres disse endringer:

1. Domfellelsen av Arild Abrahamsen opphevesfor så vidt han er dømt til straff etter straffe lovens §246 og §247 for å ha inntatt følgende uttalelse i en artikkel i Telemark Arbeiderblad for 8. mai 1976.

«Nei, det er jeg ikke forberedt på. Jeg håper at man vil se at bladet er seriøst. Og jeg vil absolutt ikke i klasse med Anna Elisabeth Westerlund, jeg er ikke interessert i å fremme kvakksalveri. Og jeg er ikke redd for å bli kalt spekulant.»

Boten blir stående uendret.

2. Bestemmelsen i byrettens dom om å kjenne den uttalelse som er gjengitt foran i punkt 1. død og maktesløs oppheves.

3. De saksomkostninger for byretten som Arild Abrahamsen skal betale til Anna Elisabeth Westerlund, settes til 2.000 - to tusen - kroner.

4. For øvrig forkastes ankene.

II. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Anna Elisabeth

Side:855

Westerlund til Alf Skåum 2.500 - to turen fem hundre - kroner. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for Høyesterett.

III. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye. Tønseth og Andreas Endresen: Likeså. Av byrettens dom (dommer Odvar Rye med domsmenn):

I «Telemark Arbeiderblad» for 8. mai 1976 på side 17 er det over 4 spalter inntatt et intervju i artikkels form mellom avisas journalist Arild Abrahamsen og Oslo-journalist Lita Heiding i anledning av at sistnevnte kort tid forut hadde utgitt sitt første nummer av bladet «Vi og Vårt», som har til formål å gi en «nøktern og allsidig informasjon om alternativ medisin». Artikkelen som bærer overskrifta «Hjerteløs spekulasjon - eller medisinsk nytenkning? Oslo-journalist til kamp for naturmedisinen», er i store trekk skrevet som et referat av spørsmål fra journalist Abrahamsen og svar fra journalist Heiding. Av intervjuet fremgår det at bladet «Vi og Vårt» er ment som et» seriøst» tiltak, basert på «virkelig vitenskapelig forskning på området, som foregår i utlandet og ikke er kjent hos oss». Som kilde forforskninga oppgis «vanlige leger, medisinere, som i tillegg også interesserer seg for biologisk medisin, alle utenlandske, og som journalist Heiding har knyttet kontakt med gjennom mange år. Bladet var ment å dekke et påtrengende behov innenfor naturmedisinens område.

Omlag midt i intervjuet, på spalte 2 nederst og øverst på spalte 3. er det inntatt følgende spørsmål fra journalist Abrahamsen og sålydende svar fra journalist Heiding:

Er du forberedt på at du kan bli angrepet for spekulasjon i fortvilelsen hos syke mennesker - som en slags Anna Elisabeth Westerlund?»

Nei, det erjeg ikke forberedt på. Jeg håper at man vil se at bladet er seriøst. Og jeg vil absolutt ikke i klasse med Anna Elisabeth Westerlund, jeg er ikke interessert i å fremme kvakksalveri. Og jeg er ikke redd for å bli kalt spekulant».

Bortsett fra disse sidebemerkningene er Anna Elisabeth Westerlunds navn eller gjeming ikke nevnt i intervjuet. Saka er etter dette avgrenset til å gjelde omhandlede, siterte uttalelser.

Anna Elisabeth Westerlund (heretter kalt fru Westerlund) har funnet uttalelsene ærekrenkende. Og da «Telemark Arbeiderblad», (heretter kalt TA) ikke fant å ville trekke uttalelsene tilbake og betale erstatning og/eller oppreisning, har fru Westerlund v/h.r.advokat Johan Hjort etter mislykte forliksforhandlinger ved stevning av 14. september 1976 til byretten anlagt privat straffesak mot journalist Arild Abrahamsen og redaktør Alf Skåum, med påstand om at begge dømmes til en passende straff for forbrytelser mot straffelovas §246 og §247, at foran siterte uttalelser mortifiseres, og at fru Westerlund tilkjennes oppreisning og et avpasset beløp til kunngjøring av dommen. - - -

Retten behandler først straffekravet i relasjon til hver av de saksøkte. dernest mortifikasjonsspørsmålet, og til sist kravet på oppreisning og dekning av utgifter til kunngjøring av dommen.

Straffekravet mot redaktør Skåum bygger som nevnt på straffelovas §246 og §247. Subjektivt sett kreves det forsett. Dette innebærer at redaktør Skåum ikke kan dømmes for overtredelse av disse bestemmelser med mindre han har kjent til artikkelens innhold.

Side:856

Det er imidlertid uomtvistet at redaktør Skåum ikke kjente til journalist Abrahamsens intervju før dette kom i trykken. Han hadde ingen anelse om at noe intervju var foretatt. Redaktør Skåum må allerede av den grunn frifinnes før overtredelse av straffelovas §246 og §247.

Fru Westerlund har ikke påstått redaktør Skåum straffet etter straffelovas 431, som er en subsidiær bestemmelse i den forstand at om en redaktør ikke kan straffes etter §246 og §247 fordi han manglet kunnskap om innholdet av artikkelen, kan §431 anvendes hvis vilkåra ligger til rette for det. I en offentlig straffesak ville retten ex officio måttet ta standpunkt til om straffelovas §431 er anvendelig, jfr. Rt-1971-350. Her gjelder det imidlertid en privat straffesak og hvor partene stort sett har fri rådighet over sakas gjenstand. Det antas etter dette tvilsomt om retten av eget tiltak skal vurdere redaktørens forhold i relasjon til straffelovas §431.

Retten finner det imidlertid under enhver omstendighet godtgjort at redaktør Skåum heller ikke har overtrådt sistnevnte lovbestemmelse. Ved opplysningene som kom fram under hovedforhandlinga legger retten til grunn at det ikke er noe å legge ham til last med hensyn til innholdet av bladet, eller tilsyn med eller rettleiing eller instruks for hans medarbeidere og underordnede. Saksøkeren har selv gitt klart uttrykk for dette, idet det innrømmes at det ikke finnes noe å bebreide redaktøren for. Det kan i denne sammenheng tilføyes at avisa det gjelder er kjent som er seriøst organ, og at samtlige medarbeidere er orientert og instruert om å følge de normer som gjelder for god presseskikk. At redaktør Skåum ikke på forhånd gjorde seg kjent med artikkelen, kan på ingen måte bebreides ham. Det gjelder her en dagsavis som angjeldende dag hadde et sidetall på ca. 30. Dertil kommer at artikkelen i seg selv ikke var rettet mot noen bestemt person. Skulle redaktør Skåum ha oppdaget de påtalte uttalelsene om fru Westerlund, måtte han faktisk ha lest gjennom en vesentlig del av intervjuet. Det legges videre til grunn som ubestridt at journalist Abrahamsen er kjent som en forsiktig og pliktoppfyllende person.

Heller ikke forelå det andre forhold som tilsa at redaktøren burde ha foretatt nærmere undersøkelse av nettopp denne artikkel. Det kan under disse omstendigheter ikke legges redaktør Skåum til last at uttalelsene om fru Westerlund gikk ham ulest forbi.

Straffekravet mot journalist Abrahamsen, som også refererer seg til straffelovas §246 og §247, er i prinsippet greitt, for såvidt som det var han som opptok intervjuet med journalist Heiding og formidlet det gjennom avisas spalter. Innledningsvis vil retten peke på at de siterte uttalelsene om fru Westerlunds spekulative virksomhet og kvakksalveri utvilsomt må anses som ærekrenkende og stridende mot såvel §246 som §247. Dette gjelder selvom det skulle være så at beskyldningene utad ikke kan oppfattes derhen at hun driver en bevisst form for spekulasjon mot bedre vitende. Særlig uttalelsen om spekulasjon i «fortvilelsen hos syke mennesker» må anses som grov. Det kan ikke ses at beskyldningens art og grovhet lempes ved at det henvises til begrepet «en slags» Anna Elisabeth Westerlund. At uttrykket «kvakksalveri» er en gjengivelse av journalist Heidings ordbruk, kan selvsagt ikke medføre noe straffefritak for Abrahamsen, idet beskyldningen er bragt videre av ham.

Det finnes heller ikke tvilsomt at fru Westerlunds æresfølelse og omdømme er beskyttet mot uttalelser av denne art. Dette gjelder uansett om hun gjennom en utstrakt virksomhet har eksponert seg selv som en av vår tids merkeligste personligheter. Hun må nødvendighvis tåle saklig kritikk og likeledes at andre

Side:857

trekker hennes evner i tvil. Men det er ikke riktig, slik saksøkte forfekter, at fru Westerlund i kraft av sin uvanlige virksomhet uten videre må finne seg i uttalelser som her er brukt.

Selv om det skulle være så at beskyldingene mot fru Westerlund er ment som en vekker for hennes klientell av syke og fortvilede mennesker, så finner retten det klart at uttalelsene ikke er fremsatt til «berettiget» varetagelse av andres tarv i straffelovas forstand. På den annen side er retten kommet til at beskyldningene ikke kan anses fremsatt uten aktverdig grunn, eller at uttalelsene er utilbørlige på grunn av formen eller måten de er fremsatt på eller av andre grunner. Det legges i denne sammenheng atskillig vekt på det forhold at fru Westerlund bevisst har gått inn for å skaffe seg publisitet som et begrep på helbredelsens område, og at det derfor var nærliggende for Abrahamsen å henvise til hennes virksomhet i intervjuet med Heiding, som formentlig aktet å slå inn på et tilsynelatende beslektet område. Dessuten har beskyldningene fått en meget liten fremtredende plass.

Straffekravet mot Abrahamsen vil etter dette stå og falle med spørsmålet om hvorvidt sannhetsbevis for beskyldningene kan anses ført. I denne sammenheng er det naturlig å ta utgangspunkt i fru Westerlunds forklaring under hovedforhandlinga, og hvoretter hun bekreftet at hun er synsk. Hun kan finne saknede gjenstander, lokalisere innvortes kreftsvuller, beindeformasjoner, operasjonsarr m.v. på mennesker, og dette uten at hun er i vedkommendes nærhet. Hun bekrefter også at hun indirekte kan ta bort smerte og sykdom. Det benektes imidlertid at hun har noen nevneverdig økonomisk vinning av sin virksomhet, bortsett fra forfatterskapet, og hvorav bøkene «Jeg fant liket» og «Bak fasaden» hittil har innbragt ca. kr. 16.000.-. Hun tar i beskjedent omfang mot besøk av syke, og de medikamentråd hun gir, er helt ufarlige. Derimot mottar hun en hel del brev og telefonhenvendelser, opptil ca. 500 en enkelt uke, men alt dette svarer hun bare i liten utstrekning på. Hennes hjelpende virksomhet skjer utelukkende av medmenneskelige hensyn, idet hun synes synd på de som er syke og ikke har det godt.

Til belysning av sannhetsbeviset foreligger dessuten de beretninger hun selv gir om sin helbredelsesvirksomhet i de to foran nevnte bøker. Av boka «Jeg fant liket» side 97 går det fram at hun overfor en «fortvilet» mor til en 7-årig gutt, som konstant blødde neseblod «ordinerte et glass solbærsaft daglig pluss skylling av nesen i linnt saltvann». På side 98 i samme bok fortelles det om en samejente, som hadde underlivsbetennelse og hadde oppsøkt samtlige leger i rimelig omkrets uten å oppnå noen bedring, og som ble gitt det råd å «bruke en varm ullbukse for å skjerme seg mot kulden». Av samme bok side 120 går det fram at hun overfor en pasient som hadde ligget i lungebetennelse over 40 gr. en uke, ordinerte solbærsaft. Hun hjalp også pasienten til å slutte å røyke. Og av boka «Bak fasaden» på side 133 flg. fremgår det at hun overfor en narkoman person med nevrotiske problemer «beordret» avslappende uteturer og «visse vitaminpreparater pluss en jerntablett hver morgen». Alle disse pasientene ble friske etter behandlinga de fikk.

Til ytterligere belysning av fru Westerlunds helbredelsesvirksomhet siteres et utvalg av brev som hun har mottatt fra restituerte personer, og som er inntatt på side 112 flg. i boka «Jeg fant liket»:

«Først vil jeg takke for at De gjorde meg så bra i foten. Det var jeg som ringte til Dem da jeg var i Oslo, og ba om å få komme til Dem. Jeg ble bra. 27.6.71.»

«Takk for rådet vi fikk for vår sønn. Han er nå bra. 29.6.71.»

Side:858

«Først hjertelig takk for alt. Jeg leser og leser alt De svarer, og noe passer ganske godt på endel av oss.

Mitt svar var jo fint. Ja, det er noe med blodet. Jeg er blitt meget, meget bedre. Så nå er det løk så å si hver dag. Jeg tar hvitløkpiller. De hjerteligste hilsener og takk. 22. april 1970.»

«Jeg har nettopp ringt Dem, og De ba meg skrive. Og det gjør jeg nå. Jeg har skrevet til Dem om en fot jeg hadde så vondt i. Det var i fjor sommer. Og den er jeg blitt god i med Deres hjelfødt xx.xx.1971.»

«Skulle for lenge siden ha skrevet og fortalt at det var meg som ringte her i vinter. Jeg var helt nedfor. Var syk helt igjennom. Og da jeg la telefonen fra meg, var alt ondt forlatt meg. Falt på kne og takket Gud for den store gave han hadde gitt Dem, så jeg kunne bli frisk. 2. juni 1970.»

«Jeg var fortvilet. I sommer ringte jeg til Dem angående min mann som aldri ble frisk igjen. Siden vi snakket sammmen, har han blitt veldig kjekk. Ikke til å kjenne igjen. Vi må få takke Dem hjerteligst for hjelpen De ga. Håper at vi skal slippe sykdom på mange, mange år. Beste hilsener noen De hjalp i 1971.»

«Skriver noen ord igjen til deg. Jeg vet at du er den eneste som kan hjelpe oss. Etter å ha snakket med deg i Trondheim, har begge guttene mine blitt kvitt angstanfallene sine. Jeg har sovet hver natt i ro siden den kvelden. Tusen takk skal du ha. 15.12.70.»

«Takk for hva du har gjort for meg. Jeg hadde forstuvet ankelen på høyre fot og skrev til deg. Og etter noen dager var foten god. Gud velsigne din hjelpende hånd. 21.7.71.»

«Jeg har skrevet til deg før, og vet du hva - mine plager forsvant! Til og med kulen i venstre håndledd forsvant! Jeg har ikke følt meg så frisk som i sommer på lenge, lenge. Jeg er så takknemlig.»

Med grunnlag i disse faktiske forhold, og etter det inntrykk en sitter tilbake med etter partsavhøret, finner retten at fru Westerlund beveger seg på grensa av det spekulative og kvakksalvermessige området. Som sitatene viser, gjelder det her i ikke liten utstrekning syke mennesker, som tror på hennes helbredende evne og setter sin lit til den. Materialet utnyttes så i neste omgang av fornærmede som såkalt «dokumentarbevis» for å få «sannhetens verdi». Det finnes ingen tvil om at fru Westerlund utad utgir seg som en person som er besittelse av evne til å ta bort sykdom og smerte.

For å behandle beskyldningen om «spekulasjon i fortvilelsen hos syke mennesker» først, så finner retten at denne uttalelsen utad - slik orda falt og etter vanlig språkbruk - ikke kan oppfattes som en hentydning om at fru Westerlund handler uhederlig mot bedre vitende. Derimot finnes det ikke tvilsomt at uttalelsen må oppfattes derhen at fornærmede tillegges rent personlige motiver for sin virksomhet. Flertallet, rettsformannen og domsmannen Aspaas, finner det ikke godtgjort at fru Westerlunds virksomhet er forankret i slike motiver. Hun har under rettsforhandlingene bekreftet hva hun i sine bøker flere steder fremholder, at hennes helbredelsesvirksomhet utelukkende skjer utfra medmenneskelige hensyn og ikke for å oppnå personlige fordeler, så som økonomisk vinning og publisitet. At hun ikke regner seg honorarer for sine hjelperåd, vitner om det. Mindretallet, domsmannen Arnesen, finner det derimot godtgjort at økonomiske og publisitetsmessige hensyn er hoveddrivkrafta bak hennes virksomhet, og at det derfor er ført sannhetsbevis for at fru Westerlund objektivt sett «spekulerer» i fortvilelsen hos syke folk.

Når det gjelder beskyldningen om kvakksalveri, er retten enig med partene i

Side:859

at en ved bedømmelsen av fru Westerlunds virksomhet må bygge på bestemmelsene i foran nevnte lov av 19. juni 1936 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er norsk læge eller tannlæge til å ta syke i kur. Hovedbestemmelsen finnes i lovas §4 hvorav det fremgår at det er forbudt for andre enn norske læger å ta syke i kur og derunder behandle epidemiske eller smittsomme sykdommer, eller andre sykdommer som er regnet nærmere opp. Lova setter således ikke noe generelt forbud mot at ikke autoriserte leger tar syke i kur. Av eksemplene foran og av opplysningene i saka forøvrig, finnes det ikke holdepunkter for å anta at fru Westerlund har tatt noen i kur som lider av slike sykdommer som er nevnt i lovas §4. Heller ikke foreligger det opplysninger som peker i retning av at hun ved sin virksomhet har utsatt noens liv eller helbred for alvorlig fare, enten ved selve behandlingen, eller ved at den syke har unnlatt å søke kyndig hjelp. Riktig nok er det så at hun formentlig har overtrådt forbudet i lovas §2 mot å «gjøre reklame for sin virksomhet». Men retten ser det slik at ikke en hver form for overtredelse av lova kan anses som »kvakksalveri». Det er den aktive handling - det å ta syke i kur i strid med lova - som er det karakteristiske ved kvakksalvervirksomheten, også etter vanlig språkbruk. og ikke den omstendighet å reklamere for en virksomhet som går klar av lovas bud. Retten er på den annen side enig med saksøkte i at den virksomhet fru Westerlund driver kan bety en storfare for de syke, dels ved at de kan utsettes for direkte skadelig behandling, og dels fordi de hindres i å søke kyndig hjelp. Lovmotiva gir imidlertid klart tilkjenne at en slik fare ikke er nok til å betegne virksomheten som kvakksalveri, jfr. også lovas §7.

Retten er således kommet til at det ikke kan anses godtgjort at fru Westerlund har drevet kvakksalveri. Det er under disse omstendigheter unødvendig for retten å ta stilling til spørsmålet om fornærmede har tatt syke i kur i lovas forstand. Foranlediget av prosedyren og i samsvar med lovmotiva kan det tilføyes at uttrykket «ta syke i kur» ikke bare antas å omfatte all slags direkte sykebehandling, så som medisinforeskrivning, men også det å gi råd for sykdommer, herunder også unntaksvis alminnelige husråd, eller å søke å helbrede folk ved psykisk påvirkning m.v.

Journalist Abrahamsen har handlet forsettelig, og han blir etter dette å felle for overtredelse av straffelovas §246 og §247. Straffa finnes passende å burde settes til en bot, stor kr. 100. - til statskassa, og hvis boten ikke betales, til fengsel i 5 - fem - dager. I samband med straffeutmålinga har retten i skjerpende retning lagt vekt på at beskyldningene mot fru Westerlund objektivt sett må anses som temmelig grove. Videre er det lagt vekt på at de er fremsatt uten særlig aktverdig grunn, og at beskyldningene er gjengitt offentlig gjennom pressa. I formildende retning er det lagt vekt på at beskyldningene er fremkommet i en artikkel som ikke handlet om fornærmede, og på en meget lite fremtredende plass. Boten er forøvrig utmålt under hensyntagen til domfeltes økonomiske forhold.

Når det gjelder fru Westerlunds krav om mortifikasjon, så tas begjæringa om dette til følge, idet sannhetsbevis ikke finnes ført, og de øvrige unntaksbestemmelser i straffelovas §253, punkt 2-4 ikke foreligger. Beskyldningene blir etter dette å kjenne døde og maktesløse i samsvar med fornærmedes påstand.

Fru Westerlunds krav om oppreisning overfor redaktør Skåum kan ikke føre fram, idet han som nevnt ikke kan antas å ha handlet uaktsomt og han frifinnes for straff, jfr. skadeerstatningslovas §3-6 første ledd. Noe medansvar for TA etter samme lovs annet ledd, kan det nødvendigvis ikke bli spørsmål om,

Side:860

idet fru Westerlund bemerkelsesverdig nok ikke har gjort avisa til part i saka.

Fru Westerlunds oppreisningskrav overfor domfelte er ikke ubetinget, for så vidt som retten «kan» pålegge ham å betale erstatning for skade av ikke økonomisk art i den utstrekning dette finnes rimelig. Retten er blitt stående ved at fornærmede bør tilkjennes oppreisning, og at denne bør settes til kr. 1.000,-. I samband med vurderinga av rimelighetskravet og oppreisningens størrelse, har retten stort sett lagt til grunn de samme synspunkter som er gjort gjeldende under straffeutmålingen. Spesielt er det lagt vekt på at det her ikke gjelder beskyldninger som er publisert videre av andre aviser. Beskyldningene har en lite fremtredende plass både i artikkelen og avisa, som har en lokal leserkrets. Domfeltes økonomiske forhold er det også her tatt hensyn til.

Fru Westerlunds krav på å få dekket utgifter til kunngjøring av dommen tas ikke til følge. TA er etter straffelovas §430a pliktig til å innta domsslutningen etter fornærmedes begjæring uten vederlag. Dermed er det jamvekt mellom den plass beskyldningen har fått og det dementi som kan kreves gitt, idet beskyldningene som nevnt ikke er gjengitt i andre presseorganer.

Saksomkostningene må avgjøres med grunnlag i straffeprosesslovas §455, jfr. §456.Overfor redaktør Skåum har fornærmede tapt saka fullt ut. Retten finner imidlertid å burde frita fru Westerlund fra å betale saksomkostninger til ham, idet redaktør Skåum forut for hovedforhandlinga burde ha gjort det klart at han ikke kjente artikkelens innhold, slik at grunnlaget for straff-felling etter straffelovas §246 og §247 falt bort. Han har dermed ved sin passivitet gitt grunnlag for forfølgelsen, jfr. straffeprosesslovas §455 nr. 3. Overfor journalist Abrahamsen har fornærmede i det vesentligste vunnet saka. Han skal da ifølge samme lovs §455, punkt 2 dømmes til å betale fornærmede erstatning så langt det gjelder straffekravet, og for mortifikasjonens vedkommende i den utstrekning retten finner rimelig, jfr. §456, punkt 2. Retten finner saka såvidt tvilsom at de meromkostningene som mortifikasjonsspørsmålet har voldt, ikke bør tilkjennes. Nødvendige saksomkostninger som etter dette er gjenstand for erstatning, finnes passende å burde settes til kr. 3.000,-.

Bortsett fra dissensen i skyldsspørsmålet er dommen enstemmig. - - -