Rt-1977-871

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-09-22
Publisert:	Rt-1977-871
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 120B/1977
Parter:	Finn og Odd Deichmann-Johannessen (advokat Øistein Sverre - til prøve) mot Gudrun Skard Asal (høyesterettsadvokat Stein Halle).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Michelsen, Egil Endresen, Christiansen, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:

Dommer Schweigaard Selmer: Saken gjelder tvist mellom Tore Asals arvinger - enken Gudrun Skard Asal, og to sønner av et tidligere ekteskap, Finn og Odd Deichmann-Johannessen - om eiendomsretten til gnr. 25 bnr. 3 og 15 i Ringerike.

Tore Asal døde 18. mai 196982 år gammel. I årene 1960-64 ervervet han følgende eiendommer i Ringerike: gnr. 25 bnr. 3, et areal på ca. 20 mål, bnr. 12, 14 og 15, tomter på henholdsvis ca. 2 mål, ca. 250m2 og ca. 5 mål. Eiendommene ligger samlet. På bnr. 14 er det siden 1965-66 oppført bolighus og på bnr. 3 ny driftsbygning. Ved skiftetakst i 1971 ble gnr. 3 verdsatt til kr. 18.000, bnr. 12 til kr. 1.500, bnr. 14 til kr. 30.000 og bnr. 15 til kr. 3.000.

14. mai 1966 giftet Tore Asal seg med Gudrun Skard som var 24 år yngre. Ifølge ektepakt av 20. april 1966 var det fullstendig særeie i ekteskapet.

Ved skjøte datert 25. august 1966 overdrog Tore Asal bnr. 14 til hustruen. Ifølge udaterte og ikke tinglyste skjøter overdrog han også til henne bnr. 3 og bnr. 15.

I skiftetvisten, som ble overført til søksmåls former, avsa Ringerike skifterett 15. november 1971 dom med slik domsslutning:

Side:872

«1. Eiendommen grn. 25 bnr. 14 i Ringerike tilhører fru Gudrun Skard Asal.

2. Eiendommene gnr. 25 bnr. 3, 12 og 15 i Ringerike tilhører Tore Asals dødsbo.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

For skifteretten var ikke bestridt at bnr. 12 tilhørte dødsboet, og avdødes sønner godtok at enken fikk beholde bnr. 14.

Gudrun Skard Asal påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 16. mai 1974 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Gnr. 25, bnr. 3 og 15 tilhører Gudrund Skard Asal.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Avdødes sønner, Finn og Odd Deichmann-Johannessen, har påanket dommen til Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«1. Eiendommene gnr. 25, bnr. 3 og bnr. 15 i Ringerike tilhører Tore Asals dødsbo.

2. Finn og Odd Deichmann-Johannessen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett av Gudrun Skard Asal.»

Gudrun Skard Asal har tatt til gjenmæle og har nedlagt denne påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 16. mai 1974 stadfestes.

2. Finn og Odd Deichmann-Johannessen dømmes til å betale saksomkostninger til Gudrun Skard Asal for alle retter.»

Sakens nærmere enkeltheter og partenes tidligere anførsler fremgår av skifterettens og lagmannsrettens dommer.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 14. april, 23. april 1975 og 25. mai 1977 og ved Ringerike byrett 25. februar 1975 og 1. september 1977. To av partene, Finn Deichmann-Johannessen og Gudrun Skard Asal foruten 12 vitner har avgitt forklaring. 8 vitner er nye for Høyesterett.

Så vel de ankende parter, Finn og Odd Deichmann-Johannessen, som ankemotparten, Gudrun Skard Asal, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. For øvrig viser de ankende parter til den begrunnelse som skifteretten har gitt, mens ankemotparten henholder seg til lagmannsrettens begrunnelse.

Jeg har kommet til samme resultat som skifteretten, at gnr. 25 bnr. 3 og 15 i Ringerike tilhører Tore Asals dødsbo.

Ved skjøte datert 25. august 1966 og tinglyst 31. oktober 1966 overdrog Tore Asal til hustruen Gudrun Skard Asal gnr. 25, bnr. 14 for kr. 12.000. Foruten kontantbeløpet var overdragelsen «også å betrakte som godtgjørelse for arbeid gjennom flere år». Asal forbeholdt seg «full bruksrett over eiendommen til sin død». Opprinnelig hevdet Asals sønner, Finn og Odd Deichmann-Johannessen, at også dette bruksnummer tilhørte dødsboet. Under hovedforhandlingen for skifteretten erklærte de imidlertid at de ikke ville kreve tilbakeføring. Det er således nå enighet om at gnr. 25 bnr. 14 tilhører Gudrun Skard Asal.

Angivelig vinteren 1966/67 utferdiget Tore Asal skjøter til hustruen på gnr. 25, bnr. 3 og 15. Skjøtene er ikke datert, og da heller ikke tinglyst. Kjøpesummene er stipulert til kr. 10.000 for bnr. 3 og kr. 5.000 for bnr. 15. Begge skjøter inneholder dessuten følgende særlige bestemmelser:

Side:873

«Overdragelsen er også å anse som godtgjørelse for utført arbeid på eiendommen gjennom flere år. Selgeren forbeholder seg full disposisjonsrett og bruksrett over eiendommen inntil sin død.»

Jeg anser det uklart om disse skjøtene overhodet gir uttrykk for fullbyrdede disposisjoner i den forstand at Tore Asal endelig har bundet seg. Årsaken til at de aldri ble datert og tinglyst er ikke klarlagt. Ifølge skifterettens dom fantes de blant avdødes papirer. Lagmannsretten bygger på at skjøtene ble oppbevart i den felles leiligheten, og at hustruen når som helst kunne ha ordnet med tinglysing. I dette må ligge en forutsetning om at hustruen kjente til skjøtene. I bevisopptak til bruk for Høyesterett har fru Asals bror, Kristian Skard, forklart at det var han som oppbevarte skjøtene. Jeg går ikke nærmere inn på spørsmålet om disposisjonene kan anses som endelige - et spørsmål som så vidt har vært berørt under prosedyren - ettersom jeg under enhver omstendighet finner at disposisjonene ikke kan opprettholdes som bindende for dødsboet.

Tore Asal var 80 år og sykelig da skjøtene ble skrevet. Han døde ca. 21/2 år senere. I den utstrekning skjøtningene overhodet var reelt ment, antar jeg at formålet dels har vært å sikre hustruen etter mannens død og dels å belønne henne for hennes innsats. Ifølge skjøtenes ordlyd var således overdragelsene delvis å anse som godtgjørelse for utført arbeid. I dette ligger et moment av gave, ettersom intet er opplyst om at hustruen hadde krav på noen godtgjørelse. Det er heller ikke godtgjort at kjøpesummene på i alt kr. 15.000 er betalt. Riktignok er dokumentert bankoverføringer på kr. 17.825,54 i november 1967, men det er ikke påvist at disse knytter seg til skjøtningene. Etter de nærmere opplysninger i saken synes det mest sannsynlig at pengene skulle brukes til «felles formål», slik fru Asals svigerinne, Ester Skard, har forklart at hun hadde hørt fru Asal si.

Jeg finner videre at for Tore Asal innebar skjøtningene ingen realitet. Hans faktiske rådighet ble som før; han fortsatte å bruke eiendommene som tidligere. Ifølge skjøtene hadde han betinget seg ikke bare bruksrett, men også «full disposisjonsrett» til sin død. Det er ikke klart hvordan forbeholdet skal forstås, men det må antas at Asal har forbeholdt seg rettigheter utover selve bruksretten.

Etter dette er jeg kommet til at Tore Asals skjøtninger til hustruen på gnr. 25, bnr. 3 og 15 er disposisjoner som ikke kan opprettholdes i dødsboet uten testaments form.

Anken har ført frem, men saken har vært så vidt tvilsom at jeg finner at saksomkostninger ikke bør ilegges.

Jeg stemmer for denne

dom:

Gnr. 25 bnr. 3 og 15 i Ringerike tilhører Tore Asals dødsbo.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Egil Endresen, Christiansen og Andreas Endresen: Likeså.

Side:874

Av skifterettens dom (byfogd Per Kaas):

Tore Asal f. 5/4 1887 døde 18/5 1969. Hans arvinger er hustruen Gudrun Skard Asal, som han giftet seg med i 1966, og hans to sønner fra tidligere ekteskap, Finn og Odd Deichmann-Johannessen. Boet behandles av Ringerike skifterett.

Før sitt ekteskap med Gudrun Skard hadde Tore Asal erhvervet fire eiendommer ved Åsa i Norderhov. - - -

Ved ektepakt opprettet før ekteskapets inngåelse, avtalte Tore Asal og Gudrun Skard at det skulle være fullstendig særeie i ekteskapet. Før de giftet seg, hadde de bodd sammen i mange år. Sammen bygget ektefellene et bolighus på bnr. 14 i 1966. Ved skjøtet datert 25/10 1966 overdro Tore Asal bnr. 14 til sin hustru for kr. 12.000,-. I skjøtet er det inntatt følgende tilføyelse til den trykte tekst:

«Foruten kontantbeløpet er tilskjøtningen også å betrakte som godtgjørelse for arbeide gjennom flere år. Forutsetningen for salget er at selgeren har full bruksrett over eiendommen til sin død.»

Skjøtet er tinglyst 31/10 1966.

Etter Tore Asals død fantes det blant hans papirer to skjøter utstedt av ham til hustruen. Disse skjøter er ikke datert, og de er heller ikke tinglyst. Ved det ene skjøte overdrar Asal bnr. 3 til sin hustru for kr. 10.000,-. og ved det annet skjøte bnr. 15 for kr. 5.000,-. I begge skjøter er følgende føyet til den trykte tekst:

«Overdragelsen er også å anse som godtgjørelse for utført arbeide på eiendommen gjennom flere år. Selgeren forbeholder seg full disposisjonsrett og bruksrett over eiendommen inntil sin død.»

På begge skjøter er Tore Asals underskrift bekreftet av Gudrun Skard Asals bror Kristian Skard og hans hustru Elisabeth Skard. - - -

Retten bemerker:

Partene er enige om at bnr. 14 tilhører fru Skard Asal, og retten går ikke inn på omstendighetene omkring den overdragelse som fant sted i 1966.

I de to skjøter som ikke er tinglyst, har Tore Asal tatt et forbehold som går lenger enn forbeholdet i skjøtet av 1966. Full disposisjonsrett må i denne sammenheng ved siden av full bruksrett, forstås som full adgang til å foreta rettslige disposisjoner over eiendommene. Ved å forbeholde seg full disposisjonsrett inntil sin død og ved dertil å unnlate å tinglyse skjøtene, har Asal opptrådt således at det ikke uten sterke støttepunkter for det motsatte, er mulig å anta at han i virkeligheten har ment å overføre bnr. 3 og bnr. 15 til hustruen før ved sin død. Dette gjelder uansett om det kunne anses godtgjort at de kontantbeløp som skjøtene nevner, var overført til Asal. Hvorvidt dette er tilfelle, går retten ikke inn på.

Fra saksøktes side er det ikke gjort noe forsøk på å forklare hvorfor Asal har forholdt seg som han gjorde, hvis det var en umiddelbar overføring av eiendommene han mente å foreta. Under en samtale som sønnen Finn hadde med Asal en tid før dødsfallet, sa Asal: «Eiendommen er Gudruns». Sønnen har forklart at han ble noe forvirret av denne uttalelse fra faren og han gikk ikke nærmere inn på den. Asal døde uten at spørsmålet ble nevnt påny.

Det er på det rene at Asal hadde overført bnr. 14 til hustruen. Og det er likeledes på det rene at han ikke utstedte skjøte på bnr. 12. Hans uttalelse om «eiendommen» kan således ikke oppfattes som alle eiendommene. Det er

Side:875

rimelig å anta at den siktet til den ene eiendom - boligeiendommen - hvor skjøtet var tingslyst, og ikke til de to hvor skjøtene ikke var tinglyst.

Det innhold skjøtene på bnr. 3 og bnr. 15 således etter rettens oppfatning har, gjør at de må anses som rettshandler som er underlagt kravet til testaments form.

Det foreligger da ikke en gyldig overføring til fru Asal av eiendomsretten til bnr. 3 og bnr. 15. Disse to eiendommer tilhører derfor boet. Det samme gjør bnr. 12, som saksøkte ikke har hevdet å eie. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Astri Rynning og Erik Jørgensen og tilkalt dommer, lagdommer Reidar Dick Henriksen):- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten og skal bemerke.

Tilskjøtningen til fru Asal av de to eiendommer fremtrer som en overdragelse som gir fru Asal rett til å overta eiendommene ved Asals død. En rettshandel av denne art vil kunne stå seg overfor hans arvinger hvis den kan sies å være et ledd i en gjensidig bebyrdende avtale. Lagmannsretten finner etter det som er opplyst at avtalen er en livsdisposisjon som ikke krever testaments form. Som det vil fremgå av det følgende er lagmannsretten videre av den oppfatning at det foreligger en fullbyrdet overføring av eiendomsrett, og at det ikke kan sies å være noe misforhold mellom vederlag og verdi slik at det kan sies å foreligge et gavesalg. Begge ektefeller hadde inntekt, han hadde sin statspensjon og hun uføretrygd. Begges inntekt er gått med, og etter det som er opplyst for lagmannsretten må det ansees godtgjort at en forholdsvis stor del er brukt til å investere i eiendommene, til planter, bygninger og redskap, samtidig som ektefellenes personlige forbruk var beskjedent. Retten bygger også på at fru Asal, i tillegg til sin pensjon også har skutt inn i eiendommen den vesentlige del av det beløp, kr. 50.000,- som hun hadde fått utbetalt i erstatning etter en bilpåkjørsel. Det er noe uklart om to beløp på tilsammen ca. kr. 17.000,- som hun v/sjekk i november 1967 har overført til Asal, direkte knytter seg til overdragelsen av de to eiendommer, men retten finner ikke dette avgjørende. Som anført av den ankende part hadde hun ved mannens død intet igjen av sine penger mens han hadde ca. kr. 21.000,-i bankinnskudd og kontanter. Hun har nedlagt meget arbeid på det jordbruket de sammen drev slik at mannen har ansett det riktigst at hun fikk de to eiendommer. Hun var 24 år yngre enn sin mann, som allerede før de giftet seg i 1966 hadde hatt en langvarig sykdom og som i den siste del av ekteskapet helt ut ble pleiet av hustruen. For Asal har nok derfor også hensynet til pleie av ham selv spilt inn ved hans overdragelse av eiendommene til hustruen. Hans uttalelse til sønnen Finn i forbindelse med et spørsmål fra denne om å få plante noen trær, om at eiendommene tilhørte hustruen, må også sees som et markant uttrykk for at overdragelsen var reell. Sønnen, som bare sporadisk hadde kontakt med faren, hadde ikke på det tidspunkt noe kjennskap til eiendommene som tiltross for oppdelingen i forskjellige bruksnumre fremtrådte som en helhet. Det er lite sannsynlig at farens uttalelse bare skulle referere seg til bnr. 14 som ligger som en liten øy inne på bnr. 15 og som bare er på 250 m 2 At Asal valgte hustruens bror og svigerinne som vitterlighetsvitner ved overdragelsen må sees som et ytterligere tegn på dens reelle karakter.

Retten anser det godtgjort at skjøtene ble oppbevart i et skap i fru Asals leilighet og at de således var overlevert henne, selv om også Asal bodde i

Side:876

hennes leilighet. Hun var derved istand til på et hvilket som helst tidspunkt å ordne med tinglysning av skjøtene.

Retten kan ikke under disse omstendigheter se som avgjørende at det i de to utinglyste skjøter er brukt formuleringen: «Selgeren forbeholder seg full disposisjons- og bruksrett over eiendommen til sin død», mens det i skjøtet vedrørende bnr. 14. hvor overdragelsen er tinglyst og som det ikke er tvist om, bare er forbeholdt bruksrett for selgeren. Ektefellene bodde sammen på eiendommen store deler av året og utøvet da forsåvidt begge bruksretten.

Når det gjelder ankemotpartens anførsel om at overdragelsen for å kunne anerkjennes må ha medført en faktisk endring som markerer at eiendommen er overdratt, kan dette vanskelig i dette tilfelle oppfylles i videre utstrekning enn det ble gjort hvor begge ektefeller både før og etter overdragelsen bodde på eiendommen og var sammen i alt vedrørende driften av den. Overleveringen av skjøtet, sammen med Asals klare utsagn, må være tilstrekkelig. Asals arvinger må være bundet av disposisjonen uten hensyn til at skjøtene ikke er tinglyst.- - -