Rt-1978-1072

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-09-25
Publisert:	Rt-1978-1072
Stikkord:	(Leserbrevdommen), Strafferett, Hatefull ytring, Ytringsfrihet
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om et leserbrev med nedsettende omtale av pakistanske fremmedarbeidere var en hatefull ytring som var straffbar etter Straffeloven (1902) §135a. Høyesteretts flertall kom etter en samlet vurdering til at leserbrevet ikke hadde overtrådt grensen for straffebudet i Straffeloven (1902) § 135a. Uttalt at Straffeloven (1902) § 135a måtte tolkes med Grunnloven (1814) § 100 som bakgrunn og ledetråd, og at det av forarbeidene fremgår at Straffeloven (1902) §135a ikke var tilsiktet å innskrenke retten til meningsytringer. Mindretallet, dommer Blom, mente leserbrevets fremstilling av pakistanere var så grov og usaklig, og appellen til menneskelige fordommer mot fremmede så sterk, at minoriteten etter hans mening hadde krav på lovens beskyttelse. Høyesterett frifant A og B. Dissens: 4-1
Saksgang:	Bergen byrett 22.05.1978 - Høyesterett HR-1978-137-B, L.nr. 137B/1978
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Ragnar Roaldset) mot A (høyesterettsadvokat Johan Hjort) og B (høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen)
Forfatter:	Sinding-Larsen, Christiansen, Bølviken, Schweigaard Selmer, Dissens: Blom
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §57, §135a

Dommer Sinding-Larsen: Bergen byrett avsa den 22. mai 1978 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1931, dømmes for overtredelse av straffelovens §135a, 1. ledd til en bot til Statskassen stor kr. 1000 - kronerett-tusen - subsidiært fengsel i 10 - ti - dager, dersom boten ikke erlegges.

B, født xx.xx.1944, dømmes for overtredelse av straffelovens §135a, 1. ledd, jfr annet ledd til en bot tiÅ Statskassen stor kr. 2000 - kronertotusen - subsidiært fengsel i 10 - ti - dager, dersom boten ikke erlegges.»

Grunnlaget for domfellelsen var at A hadde fortattet og innsendt til Morgenavisen i Bergen og B som redaktør inntatt i avisen et leserbrev med overskriften «Flyktninger, ekstremister og partier» og som i stor utstrekning omhandlet også fremmedarbeidere og inneholdt nedsettende uttalelser om disse.

Når det gjelder sakens faktiske sammenheng og de domfeltes personlige forhold, viser jeg til byrettens dom.

Begge de domfelte har påanket dommen på grunn av uriktig lovanvendelse. Redaktør B har også anket over saksbehandlingen, idet domsgrunnene hevdes å være mangelfulle når det gjelder de subjektive straffbarhetsvilkår. Begge fremholder at Høyesterett må ha adgang til å prøve om A's brev fyller de objektive straffbarhetsvilkår i §135a, og til å frifinne dersom dette ikke er tilfellet.

De domfelte vil ikke hevde at straffelovens §135a er i strid med Grunnlovens §100, men mener at bestemmelsen må fortolkes og anvendes under hensyntagen til denne grunnlovsbestemmelse. Det

Side:1073

må, hevdes det, ses hen til bakgrunnen for §135a, nemlig FN-konvensjonen mot rasediskriminering, som tar sikte på vesentlig alvorligere forhold enn slike som denne saken gjelder. Også ytringsfriheten er for øvrig en konvensjonsbeskyttet menneskerett. Det fremgår ellers av forarbeidene til §135a at det ikke har vært hensikten med bestemmelsen å begrense retten til meningsytringer. De domfelte har begge understreket at retten til meningsytringer vil bli illusorisk for en stor del av befolkningen dersom det stilles slike krav til form og saklighet at bare de akademisk skolerte kan oppfylle dem. Den politiske debatt vil også tape dersom det ikke er rom for visse overdrivelser og for tilspissede formuleringer.

Det hevdes ellers at leserbrevets innhold ikke rammes av §135a, idet fremmedarbeiderne ikke er angrepet på grunn av sin rase eller nasjonale eller etniske opprinnelse, men alene for sin atferd, og at atferden må kunne kritiseres uten hinder av §135a. Rase eller raseegenskaper m.v. er overhodet ikke nevnt i leserbrevet. Når brevet ikke inneholder rasediskriminerende elementer, er formen for så vidt likegyldig, idet det bare er rasediskriminerende uttalelser som rammes av §135a.

Redaktør B's forsvarer hevder også at redaktøren har vurdert det slik at synspunktene i leserbrevet ville falle på sin egen urimelighet, og denne hans subjektive forutsetning er ikke vurdert av retten. Redaktøren har heller ikke medvirket på en slik måte som §135a forutsetter.

Begge de domfelte hevder at det under enhver omstendighet foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse. Det er i denne forbindelse blant annet vist til at det dreier seg om en relativt ny lovregel som til nå har vært lite anvendt i praksis.

Aktor har i det vesentlige henholdt seg til byrettens dom.

Jeg er kommet til at ankene bør tas til følge.

Domfellelsen gjelder fem avsnitt av et leserbrev på i alt ti avsnitt, som var inntatt i Morgenavisens leserbrevspalte, «Møtested». Jeg finner at de avsnitt tiltalen og domfellelsen gjelder, må vurderes i sammenheng med det som ellers sies i leserbrevet, og finner det hensiktsmessig å gjengi dette i sin helhet:

«Flyktninger kan være så mangt - og det har en for lengst fått merke. Når et opprør, oppstandelse eller revolusjon blir slått tilbake i et land, så begynner flyktningsstrømmene å flomme over grensene. Mange kriminelle benytter anledningen til å følge med og får dermed status som flyktning. Flyktningene blir fordelt på forskjellige land og Norge får også sin andel. Av en eller annen merkelig grunn, så har myndighetene alltid moderne leiligheter parat. Disse blir møblert, flyktningene blir oppkledd og skaffet arbeide. Noen må på omskoleringskurs og får solide trygdepenger i denne tiden. Er det merkelig at nordmenn som i årevis har bodd i saneringshus og alderstrygdede som lever på grunntrygden, bare står stille og ser forundret på det hele?

Sverige er vel det landet i Skandinavia som har fått svidd mest for sin lettsindighet. Byene Stockholm og Malmø er nærmest kolonier for flyktninger og fremmedarbeidere, og kriminaliteten er uhyggelig stor. Norge har

Side:1074

hittil sluppet relativt billig i fra det, men vi har allikevel ikke unngått ran, overfall, knivstikking, bandeoppgjør og mord! Det har kostet Staten mange millioner bare i rene utgifter til domstolene.

Fremmedarbeidere er et annet kapittel. Jeg tenker ikke da på arbeidere i spesialoppdrag eller nord-europeiske innvandrere. Med fremmedarbeidere mener jeg pakistanere, tyrkere og arabere. Mennesker som verken klimatisk eller geografisk hører hjemme i Norge. Deres innstilling er å tjene mest mulig, leve på billigste måte og sende størsteparten av pengene ut av Norge og til sine hjemsteder. Dette får de gjøre fritt i en tid hvor Norge opplever den største arbeidsløshet etter siste verdenskrig.

De minst populære er vel pakistanerne. I tusentall invaderte de Norge, startet eget fagforbund etter ankomsten, kritiserte boplassene som ble anvist og krevde bedre stillinger. I Oslo krevet de også at myndighetene skulle bygge en moské hvor de kunne foreta sine religiøse seremonier. Gud vite hva som ville ha skjedd om noen tusen nordmenn hadde bosatt seg i Pakistan og satt fram de samme krav? En rekke hoteller og restauranter skyr dem som pesten. En stuert nekter gjerne å ha ham med på båten i byssen. Pakistanerne har laget en ny teknikk. De har lært de norske regler om sykepenger og skjærer seg gjerne i fingertuppen for å få noen ukers sykemelding. Dette er blitt meg fortalt fra forskjellige troverdige hold.

Da den midlertidige innvandringsstoppen kom i januar måned, var statsminister Bratteli sterkt bekymret. Han minnet om at nordmenn selv hadde emigrert til Amerika for 150 år siden - og at Norge derfor burde ta imot mennesker fra andre nasjoner med samme vennlighet.

Dette kan vel ikke være noe sammenligningsgrunnlag? Amerika søkte emigranter og emigrantene ble henvist til ødemarkene hvor de bygget opp lokale samfunn. De kom ikke til Amerika som analfabeter og startet knivstikking og voldtekt! De kom heller ikke til duk og dekket bord. De norske emigrantene hadde kun seg selv å stole på, og kunne ikke vente noen som helst slags hjelp fra staten Amerika.

Det er bevist at arabiske ekstremister har kommet til Norge under dekke av å være fremmedarbeider eller student - og i virkeligheten har tilhørt palestinske og arabiske terrororganisasjoner. Forbindelseslinjen til norske røde-ekstremister har ofte vært glødende. Er Norge tjent med slike mennesker? Få slutt på klagingen og sytingen, og send dem tilbake til deres respektive land.

Og når en er inne på ekstremister: Hvorfor ikke få nye navn på de såkalte høyre- og venstre-ekstremister? Selv om navnene er relevante verden over, så hører de ikke hjemme i Norge. Det er utrolig mange mennesker som tror at det dreier seg om ekstremister som tilhører partiene Høyre eller Venstre, mens det i virkeligheten dreier seg om pakk som mest sogner til Sosialistisk Valgforbund.

Regjeringen Bratteli er redd for å rydde opp i ekstremistgruppene. Kanskje Regjeringen er redd for å tråkke SV på tærne? Dessverre er SV loddet på vektskålen i enkelte avstemninger, mens det i virkeligheten har like lite støtte i folket som det portugisiske kommunistparti har det i Portugal.

Om Bratteli fortsatt skal være like ettergivende, så får vi kanskje arabere og pakistanere på Stortinget om noen år. Dette får fremtidens velgere selv avgjøre.»

Side:1075

De to første og de tre siste avsnitt omfattes ikke av tiltalen og domfellelsen.

Leserbrevet er et angrep på myndighetenes innvandringspolitikk når det gjelder flyktninger, fremmedarbeidere og ekstremister. Det fremtrer som en noe usammenhengende blanding av overdrevne, til dels meningsløse utsagn og beskyldninger rettet mot flyktninger, fremmedarbeidere, særlig pakistanere, og det A kaller ekstremister - arabiske ekstremister, røde-ekstremister, høyre- og venstre-ekstremister, det hjemlige Sosialistiske Valgforbund og det portugisiske kommunistparti.

Meningen med brevet er imidlertid ikke til å misforstå når det gjelder pakistanske, tyrkiske og arabiske fremmedarbeidere. Disse bør sendes tilbake til sine hjemland.

Uansett hvordan man måtte se på en slik mening, finner jeg det klart at den i seg selv ikke kan bringe brevet i strid med straffelovens §135a.

Heller ikke en objektiv og saklig kritikk av atferden til medlemmene av disse grupper i vårt land ville etter min mening komme i strid med straffebestemmelsen, selv om denne kritikk er basert på påståtte sterkt nagative omstendigheter. A's leserbrev gir imidlertid ikke en objektiv og saklig fremstilling av hans ankepunkter mot de nevnte fremmedarbeidere. Det inneholder unyanserte og ubegrunnede påstander.

Byretten har særlig festet seg ved utsagnet i leserbrevets sjette avsnitt om voldtekt og knivstikking. Jeg finner det imidlertid uklart hvorledes dette utsagn egentlig skal oppfattes. Direkte kommer utsagnet som en imøtegåelse av den sammenligning mellom norske innvandrere til Amerika og fremmedarbeiderne i dagens Norge som A tar til gjenmæle mot. Det er ikke klart hvem den egentlige beskyldning er rettet mot. I leserbrevets annet avsnitt har A allerede omtalt kriminalitet blant fremmedarbeidere, og der på en mer balansert måte, som noe Norge ikke har «unngått». Umiddelbart etter kraftsatsen i sjette avsnitt går han over til sin omtale av ekstremister av mange slag, herunder de ekstremister som kommer utenfra. Det er derfor etter min mening ikke klart om den indirekte beskyldning det her dreier seg om, er rettet mot bestemte grupper av fremmedarbeidere, og gjelder egenskaper som påstås å være karakteristiske for gruppen.

Alt i alt finner jeg at A's utsagn om voldtekt og knivstikking fremtrer som en drastisk og følelsesladet imøtegåelse av sammenligningen med norske innvandrere, men uten særlig selvstendig meningsinnhold. Forstått slik kan utsagnet ikke tillegges avgjørende betydning ved den samlede vurdering av leserbrevet som må foretas.

Helhetsinntrykket er at leserbrevet gjennom sine påstander, overdrivelser og urimelige generaliseringer kan ha en følelsesmessig appell, spesielt til lesere som på forhånd måtte ha lignende oppfatninger. Leserbrevet kan således være egnet til å påvirke i negativ retning enkelte leseres syn på de fremmedarbeidergrupper som omhandles.

Side:1076

Etter straffelovens §135a straffes den som ved uttalelse som spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av blant annet rase eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.

Jeg finner at alternativene true eller forhåne ikke kan anvendes i det foreliggende tilfelle. Det blir derfor spørsmål om leserbrevet «utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt». Bestemmelsen kan etter min mening ikke forstås slik at den skal beskytte mot enhver uttalelse som kan påvirke synet på de grupper bestemmelsen omhandler, i negativ retning. Uttrykkene «hat» og «forfølgelse» viser klart at uttalelsen må utsette for virkninger av en viss styrke, men også «ringeakt» er et sterkt uttrykk og kan ikke omfatte enhver nedvurdering.

Jeg vil her peke på at bakgrunnen for §135a er en FN-konvensjon hvoretter Norge forplikter seg til å

«erklære som straffbar handling all spredning av ideer om raseoverlegenhet eller rasehat, all tilskyndelse til rasediskriminering, alle voldshandlinger eller tilskyndelse til slike handlinger mot en rase eller gruppe av personer av annen hudfarge eller etnisk opprinnelse, og også enhver form for støtte, herunder økonomisk støtte, til raseaktivister».

Denne FN-konvensjonen har åpenbart sin bakgrunn i forhold som vanskelig kan sammenlignes med den foreliggende sak. Jeg er klar over at slike minoritetsgrupper som her er angrepet, også i Norge har et sterkt beskyttelsesbehov mot uttalelser av diskriminerende art, men antar ved grensedragningen mellom de motstridende interesser at denne beskyttelse i første rekke må søkes utenfor straffeloven.

Jeg peker videre på at §135a må tolkes med Grunnlovens §100 som bakgrunn og ledetråd, og at det også fremgår av forarbeidene at det ikke med §135a er tilsiktet noen innskrenkning i retten til å fremkomme med meningsytringer, jfr. Ot.prp.nr.48 (1969-70) side 9-10 og side 16. Hvis det stilles for strenge krav til saklig form eller til arten eller holdbarheten av den faktiske fremstilling en meningsytring gjerne vil knytte seg til, vil dette begrense mulighetene for meningsytringer, spesielt for de mange som savner forutsetningene for å ikke sine ytringer en uklanderlig form. I den konflikt som her foreligger mellom hensynet til ytringsfriheten og de hensyn §135a skal ivareta, må hensynet til ytringsfriheten, slik jeg ser det, tillegges vesentlig vekt.

Jeg tilføyer at det også er en annen betenkelighet ved å kriminalisere ytringer av den type som denne sak gjelder. Hvis fordommer, usaklige meninger og uriktige faktiske oppfatninger stenges ute fra den offentlige debatt, vil de lettere kunne vokse i det stille uten at de kan imøtegås, noe som i lengden kan medføre større skadevirkninger enn om de kommer fram offentlig og kan besvares.

Alt dette taler etter min mening for at de skadevirkninger en uttalelse utsetter grupper eller personer som nevnt i §135a for, må være av kvalifisert art for at bestemmelsen skal bringes til anvendelse.

Side:1077

Jeg legger også vekt på at det i den offentlige debatt stadig vil fremkomme påstander om at enkelte grupper i samfunnet gis fordeler på andres bekostning, at det stilles for store krav, at tilskudds- og trygdeordninger misbrukes dels med legale, dels med illegale midler osv. Med adgang til fri meningsytring må alle grupper finne seg i slike angrep, selv om det skjer på usaklig grunnlag og med bruk av misvisende opplysninger. Etter min mening må også de grupper som nevnes i §135a i atskillig utstrekning finne seg i angrep av denne art.

Jeg finner etter en samlet vurdering at A's leserbrev nok hos enkelte lesere er egnet til å fremkalle eller bestyrke fordommer eller negative holdninger til spesielt pakistanske fremmedarbeidere, men at disse virkninger ikke kan antas å ville være så sterke eller oppstå hos så mange at grensen for det straffbare er overtrådt. Når leserbrevet etter sitt innhold ikke kan anses i strid med §135a, må begge de tiltalte frifinnes.

Jeg stemmer for denne

D O M :

A og B frifinnes.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken og Schweigaard Selmer: Likeså.

Dommer Blom: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og stemmer for å forkaste ankene.

Som førstvoterende finner jeg at Høyesterett kan prøve leserbrevet slik det foreligger og uavhengig av byrettens premisser. Og jeg er enig i at det avgjørende må være hvilket meningsinnhold og hvilke faktiske opplysninger spredning av brevet gjennom avisen overfører til leserne.

Det fremgår av tredje og fjerde avsnitt i brevet at det først og fremst er pakistanske fremmedarbeidere i Norge det skrives om. Meningen med brevet er klart angitt: Nemlig at de bør sendes tilbake til sitt hjemland. Jeg er enig med førstvoterende i at uansett hva man måtte mene om en slik oppfordring, kan den i seg selv ikke bringe brevet i strid med straffelovens §135a. Men denne mening begrunnes med en rekke faktiske opplysninger av sterkt nedsettende karakter. Brevet tillegger dem fordringsfullhet og fremstiller dem som de minst velsette av våre fremmedarbeidere. Det konstateres at en rekke hoteller og restauranter «skyr dem som pesten» og at en «stuert nekter gjerne» å ha dem i byssa. Jeg kan ikke lese dette annerledes enn at en slik boikott hevdes å være velfortjent. Videre gir brevet uttrykk for at de gjerne gjør seg skyldig i trygdemisbruk. Skildringen av norske immigranters atferd i USA gir uttrykk for at nordmennene ikke var analfabeter, ikke «startet knivstikking og voldtekt» og heller ikke kom «til duk og dekket bord». Jeg ser det slik at man fra dette må trekke den slutning at pakistanerne nettopp har det atferdsmønster nordmennene ikke hadde.

Side:1078

Selvsagt kan ikke brevet oppfattes slik at disse karakteregenskaper finnes hos alle pakistanske fremmedarbeidere. Men på den annen side oppfatter jeg brevet slik at det her gjelder egenskaper som så ofte gir seg uttrykk, at de må anses som mer karakteristiske for denne gruppe enn for befolkningen ellers.

Skal helhetsinntrykket av brevet vurderes, kan det ikke skje på grunnlag av en filologisk eller logisk analyse av de enkelte uttrykk. Brevet er spredd gjennom dagspressen. De fleste vil lese det fort og har verken tid eller ønske om å underkaste det en kritisk analyse. Slikt lest underbygges meningen: at pakistanerne bør ut, med drastiske overdrivelser og urimelige generaliseringer som samlet gir uttrykk for en sterkt følelsesmessig appell som er egnet til å utsette pakistanerne for hat og ringeakt.

Jeg finner det heller ikke tvilsomt at brevet må oppfattes slik at det er pakistanernes nasjonale eller etniske opprinnelse som gjør dem til et ytterst uønsket fremmedelement i Norge.

Med dette syn på brevet faller det inn under gjerningsbeskrivelsen i straffelovens §135a.

Nå er jeg imidlertid enig i at §135a på bakgrunn av Grunnlovens §100 og forarbeidene til straffebestemmelsen må tolkes innskrenkende. For så vidt er jeg langt på vei enig i det førstvoterende har sagt. Men når den i og for seg lovlige mening at pakistanerne bør sendes hjem, underbygges med en grovt fortegnet skildring av deres atferd og karakter slik som her, blir stillingen en annen, og man kommer ikke utenom en avveining mellom de hensyn som ligger bak trykkefrihetsbestemmelsen og de hensyn som ligger bak minoritetens menneskerettigheter.

På den ene side er det ikke tilfredsstillende å anvende loven slik at den er til hinder for at en meningsytring kommer frem i den form som måtte være naturlig for vedkommende. Dette må gjelde selv om formen innebærer overdrivelser, uberettigede generaliseringer eller unødig skarpe formuleringer.

På den annen side står hensynet til en avgrenset minoritetsgruppe - de pakistanske fremmedarbeidere og deres familier - som har tatt bopel i Norge og som på grunn av sitt fremmede utseende og fremmede vaner stikker seg ganske sterkt ut fra befolkningen for øvrig, og dertor er et lett bytte for kritikk og avstandtaken.

Avveiningen må etter loven foretas av domstolene, og må etter min mening bygge på en konkret vurdering av det foreliggende utsagn. I det tilfelle vi her står overfor, er fortegningen av pakistanerne så grov og usaklig, og appellen til menneskelige fordommer mot fremmede så sterk, at minoriteten etter min mening har krav på lovens beskyttelse. Jeg kan heller ikke se at berettigede trykkefrihetshensyn i dette tilfelle vil lide om brevet rammes av loven. l motsetning til førstvoterende finner jeg da at brevets innhold er rettsstridig og straffbart etter straffelovens §135a.

Jeg tilføyer at jeg finner byrettens premisser tilstrekkelige til å vise at begge de domfelte har handlet forsettlig. De domfelte kan heller ikke i et tilfelle som dette frifinnes på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse. Da jeg står alene med mitt syn, går jeg imidlertid ikke

Side:1079

nærmere inn på disse spørsmål.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens som (dommer Dagfinn Breistein med domsmenn):

Tiltalen er utferdiget etter ordre fra Riksadvokaten. - - -

Tiltalte nr. 1, A, har forklart at det var han som skrev det leserbrev som er referert i tiltalebeslutningen. Det var også han som hadde valgt headingen: «Flyktninger, ekstremister og partier». Avisinnlegget var i sin helhet noe lengre enn de avsnitt som er sitert i tiltalen. Første del omhandlet flyktningeproblemet. Her henviser forfatteren først til svenske tilstander, hvoretter han fortsetter: «Norge har hittil sluppet relativt billig i fra det, men vi har allikevel ikke unngått ran, overfall, knivstikking, bandeoppgjør og mord! Det har kostet Staten mange millioner bare i rene utgifter til domstolene.» Deretter følger de avsnitt som er referert i tiltalen: Fremmedarbeidere er et annet kapitel............Siste del av avisinnlegget dreier seg om såkalte høyre- og venstreekstremister.

Under hovedforhandlingen har - etter tiltaltes ønske - hele brevet vært lest opp i sammenheng. Det ble inntatt i «Morgenavisen» 8. august 1975. Tidligere hadde han fått trykket 3 brev: «Retten til å leve i fred» den 25. juli, «Politiet og ungdommen» den 28. juli, og «Velferdsstaten og borgerne» den 7. august.

Hensikten med innlegget: «Flyktninger, ekstremister og partier», skulle være å påpeke at det var «vi nordmenn som blir diskriminert» p.g.a. strømmen av innvandrere. I en tid med stor arbeidsløshet, var det uansvarlig å tillate innvandring.

Tiltalte nr. 2, B, har erkjent at han leste igjennom brevet, før han lot det trykke i avisen. Han vurderte innholdet. Det dekket ikke redaktørens personlige oppfatning, men han fant det akseptabelt til spalteplass i «Morgenavisen». Han har fortsatt den samme oppfatning.

Det har fra forsvarets side vært ført 3 vitner. Samtlige har understreket at der bør være stor romslighet når det gjelder inntak av leserbrev, selv om de tanker som markedsføres strider mot avisens redaksjonelle linje. Vitnene har gjerne formet sine prov i generelle ord og vendinger, når det gjelder fordelene ved en mere utøylet trykkefrihet innenfor et demokratisk samfund. Det er fremholdt at leserbrev skal være «lynavledere».

For byretten gjelder det imidlertid spørsmålet om straff-fellelse for et konkret innlegg, dersom det henføres under et spesifisert straffebud, nemlig strl. §135a.

Dette straffebud er en relativt nyskapning i vår straffelov. Det var foranlediget av FN's menneskerettskonvensjon og deklarasjonen til avskaffelse av all rasediskriminering av 21.12.1965, særlig artikkel 4 og 5. Strl. §135a ble gitt av et enstemmig Storting (Odelsting og Lagting) i 1970 og inneholder to ledd. Det må ansees å være på det rene at §135a har fått en noe videre rekkevidde enn det som umiddelbart skulle følge av konvensjonen. Justisdepartementets lovavdeling har fremholdt at det ikke var meningen å gjøre noen innskrenkning i den ytrings- og trykkefrihet, som i

Side:1080

Norge har sin basis i grunnlovens §100. «Meningsytringer, også i form av underskriftaksjoner, må derfor kunne komme til orde, selv om de kan innebære en nedvurdering av en etnisk minoritet. Det er ikke slik at alle utiltalende ytringer om eller mot minoritetsgrupper rammes av straffeloven. Det er særlig hvor ytring er utilbørlig i sin form eller tilsikter å frambringe reaksjoner mot den etniske minoriteten at den kan rammes av §135a». (Jfr. uttalelse av 4.7.1975, dokumentert under hovedforhandlingen.)

Under hovedforhandlingen er der dessuten dokumentert en rekke avisutklipp og andre dokumenter, som alle nærmere er spesifisert i rettsboken.

Tiltalte A er født xx.xx.1931. Han har utdannelse i frisørfaget, men har gjennom ca. 17 år arbeidet som impressario. Han er nå knyttet til et reklamebyrå som konsulent. - - -

Tiltalte B er født xx.xx.1944. Han har utdannelse som journalist og var tidligere redaktør av «Morgenavisen». Han er fremdeles redaktør, men nå ikke i nevnte dagblad. - - -

På grunnlag av en helhetsvurdering finner retten det bevist at tiltalte A gjennom leserbrevet, slik det var inntatt i «Morgenavisen» og referert i tiltalen, forsettlig har overtrådt strl. §135a.

Tiltalte har bekreftet at han selv regnet med at brevet ville bli trykket i «Morgenavisen». Derved ville de tanker han gjør seg til talsmann for, bli gjort kjent for almenheten. Den språkbruk som er nyttet i innlegget, rammer særlig pakistanere. Retten legger til grunn at tiltalte forsto at han ved sine ord og uttrykk utsatte en ubestemt gruppe medmennesker for ringeakt på grunn av deres rase og etniske opprinnelse. Hans skrivemåte må både på grunn av sin form og sitt innhold, karakteriseres som utilbørlig. Den krenker således lovbudet i strl. §135a.

Alle ledd i leserbrevet er ikke like klanderverdige. Isolert sett ville endel av setningene neppe kunne rammes av strl. §135a. Men også disse formuleringer oser av negativ innstilling overfor de menneskegrupper som er nevnt i artikkelen. Dette er personer som gjennom kompetente myndigheters avgjørelse på lovlig måte var kommet inn i landet, men som tiltalte propaganderer for må bli sendt hjem igjen. Lest i sammenheng med de ledd som helt utvilsomt er utilbørlige, forsterker de lesernes inntrykk av mistenkeliggjøring, ringeakt og forhånelse.

Som særlig grovt vil retten fremheve det utsagn som er referert i tiltalens nest siste avsnitt: «Amerika søkte emigranter og emigrantene ble henvist til ødemarkene hvor de bygget opp lokale samfund. De (underforstått: de norske emigrantene) kom ikke til Amerika som analfabeter og startet knivstikking og voldtekt! De kom heller ikke til duk og dekket bord........»

Det inntrykk den jevne avisleser her sitter igjen med, må utvilsomt være at det etter skribentens oppfatning var annerledes når det gjaldt de nasjonalitetsgrupper han omtaler: arabere, tyrkere og pakistanere. I hvert fall pakistanerne må forutsettes å ha kommet til duk og dekket bord og startet knivstilling og voldtekt. Uttrykksformen er alminnelig og reservasjonsløs. Tiltalte måtte vite at det på dette tidspunkt var flere tusen pakistanere i Norge. Han måtte også vite at dette var en etnisk folkegruppe som er svært markant og lett kjennelig på grunn av hudfargen.

Retten kan selvsagt ikke se bort fra at der er «brotne kar i alle land», og at den massive fordømmelse som tiltalte torvfører, nok kan være berettiget

Side:1081

overfor noen pakistanere, tyrkere eller arabere. Endel av de fremlagte avisreportasjer kan tyde på at dette er tilfellet. Men tiltalte nøyer seg ikke med å forlange de kriminelle utlendinger hjemsendt. Han «skjærer alle med én kam», for å nytte hans eget forestillingsbillede fra frisørfaget. Hans appellerende oppfordring i siste setning retter seg mot samtlige: «Få slutt på klagingen og sytingen og send dem tilbake til deres respektive land.»

Etter rettens oppfatning inneholder skrivemåten klart propaganderende og grovt fornærmende uttalelser overfor folkegrupper som på legal måte er skaffet opphold i Norge, personer som har vanskelig for å kunne ta til motmæle og å forsvare seg i massemedia. De har hatt full grunn til å føle seg fornedret, krenket og frustrert.

Tiltaltes skrivemåte rammes av strl. §135a, slik bestemmelsen er referert i tiltalen. Forhånelsen kunne utvilsomt også være skjedd i krassere vendinger. Men dersom de verbale ord og uttrykk som tiltalen omfatter, og som retten allerede har fremhevet, ikke skulle kunne fanges inn av strl. §135a, kan det være vanskelig å innse at denne straffebestemmelse har noen selvstendig betydning i det hele tatt.

Såvel de subjektive som objektive betingelser for straffeskyld er til stede.

Tiltalte har påberopt seg rettsvillfarelse etter strl. §57. Men retten kan ikke finne at der er noe holdepunkt for å frifinne tiltalte av denne grunn. Selv om tiltalte har en beskjeden utdannelse som bakgrunn, og selv om han - etter skrivemåten å dømme - ikke er i besittelse av særlig stringens i tankeføringen, finner retten det klart at han har hatt evne til å forstå at det er grenser for hva man kan fremsette av påstander i trykt skrift, uten å bli gjort strafferettslig ansvarlig. At tiltalte ikke hadde positivt kjennskap til straffelovens §135a, er ikke tilstrekkelig grunn til frifinnelse p.g.a. rettsvillfarelse.

Han vil bli å dømme etter tiltalen.

Retten skal deretter gå over til å behandle redaktør B's strafferettslige ansvar.

Innledningsvis vil byretten understreke at der ikke foreligger grunnlag for å hevde at tiltalte personlig eller «Morgenavisens» øvrige ledelse, i sin alminnelighet er talerør for slike rasediskriminerende holdninger som A's leserbrev gir uttrykk for. Retten vil gå ut fra at ingen norsk dagsavis redaksjonelt eller på annen måte, har denne negative innstilling.

Straffelovens §135a, siste avsnitt, retter seg mot den som tilskynder eller på annen måte medvirker til at straffbare uttalelser etter første ledd blir fremsatt eller publisert.

I den foreliggende straffesak vil spørsmålet være om redaktør B - uten hensyn til egen overbevisning - ved sin forhåndsvurdering av leserbrevet og ved sin akseptering av opptrykket i «Morgenavisen», har medvirket til at A's rasediskriminerende synspunkter er kommet offentligheten til kunnskap.

Retten finner å måtte gi et bekreftende svar på dette spørsmål. Retten finner det således bevist at redaktør B - gjennom sin godkjennelse av å trykke brevet, har gjort seg skyld i slik straffbar medvirkning. Redaktøren hadde det i sin makt å refusere brevet - helt eller delvis. Etter moden overveielse - om enn under tidspress - valgte han å akseptere det. Dersom han hadde valgt det motsatte, ville A's tanker ikke ha blitt kjent for almenheten i det hele tatt.

B har fremholdt at han - etter å ha registrert leserbrevets krasse budskap,

Side:1082

antok det til trykking, fordi alle meninger burde få komme til i avisen, slik at synspunktene gjennom lesernes reaksjoner kunne «falle på sin egen urimelighet». For en slik liberal holdning, har han bl.a. fått støtte av medlem i pressens faglige utvalg, Hallvard Rieber-Mohn. På spørsmål om dette vitnet ville ha akseptert brevet til trykking, uttalte vitnet at den umiddelbare reaksjon ville være å forkaste det. Men ved ettertanke ville han - av hensyn til pressefriheten og folkeopinionen - la det trykke. Han ville se det som viktig at den alminnelige leser ble provosert til å ta avstand fra slike ekstreme tanker. Ikke alle er oppmerksom på at de næres imellom oss.

Retten kan ikke dele dette syn eller frita tiltalte for det strafferettslige ansvar på et slikt grunnlag. Medvirkeransvaret etter strl. §135a ville i så fall helt smuldre bort for pressefolk og redaktører. Ikke minst redaktører og de som ellers råder over stoffet i de såkalte massemedier, har en streng aktsomhetsplikt overfor dem som helt uskyldig og usaklig blir sjikanert og hengt ut til offentlig forhånelse gjennom disse medier. Redaktør B må ha forstått at A's angrep også rammet uskyldige utlendinger på en utilbørlig måte.

Også tiltalte nr. 2 har påberopt seg straff-frihet på grunn av rettsvillfarelse, jfr. strl. §57. Retten finner imidlertid at der heller ikke for hans vedkommende foreligger rettsvillfarelse - enn si unnskyldelig rettsvillfarelse. Ikke minst overfor en redaktør av en dagsavis må der stilles strenge krav til samfundsorientering.

Da såvel de objektive som subjektive kriterier for straffeskyld foreligger for redaktør B, vil han bli å felle etter tiltalen.

Det er av begge de tiltalte fremholdt - og med styrke hevdet fra redaktørens side - at grunnlovens §100 ikke må beklippes, heller ikke gjennom straffebudet i strl. §135a.

At grunnlovens §100 som verner om trykke- og pressefrihet, er en hjørnestein i vår forfatning, er hevet over tvil. Åpne og fordomsfrie debatter kan belyse samfundsmessige urimeligheter og gi grunnlag for en ny og revidert lovgivning. De er i så fall positive, selv om de mennesker som kritiseres eller som i stillings medfør føler seg forpliktet til å forsvare tilvante tilstander, kan ha grunn til å være såret eller å føle presentasjonen som en personlig belastning. Men det ligger innenfor §100 at de som debatterer, må vise et minimum av folkelig dannelse og verbalt måtehold. Hensynet til dem som blir hengt ut uskyldig, må i denne sammenheng veie særlig tungt.

I Rt-1959-på side 446 ( Rt-1959-431 red.anm) ble det av høyesterettsjustitiarius Terje Wold klart gitt uttrykk for at der er grenser for trykkefriheten: «Ytrings- og trykkefrihet uten noen som helst begrensning, er ikke og kan ikke gjennomføres i noe land. Det er totalt nødvendig å ha bestemmelser om den utilbørlige bruk av menneskerettigheter» - - -«Det er domstolenes oppgave gjennom den vurdering som foretas i hver sak å trygge ytrings- og trykkefriheten, men samtidig påse at disse grunnleggende rettigheter ikke brukes på en utilbørlig måte - - -».

Når det gjelder jevnføringen av strl. §135a med grl. §100, viser byretten til de uttalelser som er fremkommet i Høyesteretts kjennelse Rt-1977-114 flg.

Etter byrettens oppfatning ligger den skrivemåte som leserbrevet er preget av, klart utenfor den vernesone som grl. §100 etablerer for frimodige ytringer. Også i relasjon til grl. §100 må leserbrevet ansees som utilbørlig. A's fordømmende fremstilling, rammer på en skånselløs måte mennesker av

Side:1083

andre raser. Presentasjonen er hoverende og nedlatende. Hans angrep er gjennomsyret av en: «Troll vær deg selv nok»-holdning, som må karakteriseres som brudd på den medmenneskelige solidaritet norsk samfundsordning er tuftet. Fremstillingen strider i den grad mot god folkeskikk, at den ikke kan være vernet av grl. §100. I sammenheng med at A søker å kriminalisere de folkegrupper han angriper, bør det kanskje understrekes at der i alle nasjoner kan være «kar til ære og vanære». Også nordmenn skal i utlandet ha gjort seg skyld i knivstikking, voldtekt og endog drap.

Ikke minst pressefolk har et betydelig ansvar for at denslags verbalt skvallerkål som A's skriverier må sies å innebære, rykkes opp med roten. Dette plikter de i vår tid, ikke minst av hensyn til de mange uskyldige mennesker, som blir stillet i «gapestokk». Byretten kan på dette område slutte seg til de betraktninger og den «vær varsom»-innstilling som medlem av pressens faglige utvalg, Hallvard Rieber-Mohn gjorde seg til talsmann for i ukebladet Aktuell, årg. 1974 nr. 10. En slik forsikrig holdning burde være en integrerende del av anstendig norsk presseskikk. Den ville være i pakt med grl. s §100.

Når det gjelder straffutmålingen for disse krenkelser av meddelelser i trykt skrift, slutter retten seg til den oppfatning som kom til uttrykk i: Hålogaland lagmannsretts dom av 13.11.1976 ( Rt-1977-114 på side 122), nemlig at den omstendighet at det reageres med straff, antas å ha større betydning enn akkurat straffens størrelse. Begge de tiltalte er mennesker i moden alder. I kraft av sin utdannelse og stilling burde redaktør B ha hatt større evne til å innse det betenkelige i at denslags smittestoff som leserbrevet representerte, ble kanalisert gjennom avisen.

For begge de tiltalte gjelder det at straffesaken mot dem har tatt relativt lang tid, uten at de personlig kan lastes for denne forsinkelse. Det må også understrekes at der har rådet noen usikkerhet om rekkevidden av strl. §135a. Fra forsvarets side er det fremholdt at det var Statsadvokatens opprinnelige innstilling å henlegge straffesaken.

Hensett til at de tiltaltes økonomiske evne er forskjellig, og til at ansvaret for distribueringen ikke er mindre for redaktøren enn for skribenten, fastsettes straffen for tiltalte A til en bot til Statskassen stor kr. 1000 og for tiltalte B til en bot på kr. 2000. Saksomkostninger er ikke påstått og vil heller ikke bli å ilegge.

Dommen er enstemmig. - - -