Rt-1978-1136
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1978-03-15 |
| Publisert: | Rt-1978-1136 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 72 K/1978 |
| Parter: | A/S Vertshus (advokat Knud Try) mot Rolf Svendsen (høyesterettsadvokat Rolf Opdahl). |
| Forfatter: | Heiberg, Blom, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §172, §181 |
Dommerne Heiberg, Blom og Schweigaard Selmer.
I sak A/S Vertshuset hadde anlagt mot Rolf Svendsen hadde Frostating lagmannsrett den 16. januar 1978 avsagt dom med slik domsslutning:
«Rolf Svendsen kjennes uberettiget til under utøvelse av restaurantvirksomhet i Trondheim å bruke varemerket «Baronen».
Rolf Svendsen frifinnes for A/S Vertshus' erstatningskrav.
Erstatning for saksomkostninger ved byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»
A/S Vertshus påkjærte lagmannsrettens dom forsåvidt angikk saksomkostningsavgjørelsen. Selskapet hevdet at denne avgjørelse var i strid med loven.
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at etter tvistemålslovens §181 annet ledd kan utvalget bare prøve om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven og utvalget er bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse.
Lagmannsretten begrunner sin omkostningsavgjørelse slik:
«Etter foranstående fører anken frem når det gjelder retten til navnet «Baronen», men ikke når det gjelder erstatningskravet. Saken må derfor bare anses delvis vunnet. Nå ligger ganske visst tyngden i saken vesentlig på spørsmålet om rettmessigheten av restauratør Svendsens navnebruk, men på dette punkt har den voldt såvidt stor tvil at det også av den grunn er rimelig å oppheve saksomkostningene, såvel for byrett som for lagmannsrett.
Man peker i denne sammenheng på at restauratør Svendsen sikkert har vært i god tro når det gjelder den rettslige side av navnespørsmålet.»
Lagmannsretten nevner ikke uttrykkelig hvilke lovbestemmelser den legger til grunn. Men av sammenhengen fremgår at den har tatt
Side:1137
utgangspunkt i hovedregelen i tvistemålslovens §174 første ledd, hvoretter hver av partene bærer sine omkostninger når saken dels vinnes og dels tapes. Lagmannsretten konstaterer at saken er dels vunnet, dels tapt, men at tyngden i saken gjelder spørsmålet om navnebruken. Deretter tar lagmannsretten standpunkt til om det er grunnlag for å anvende unntaksregelen i §174 annet ledd. Etter denne bestemmelsen kan retten pålegge den ene part å betale saksomkostninger til den annen selv om saken dels er vunnet, dels er tapt. Den oppregning loven gir av hvilke omstendigheter som her «særlig» kommer i betraktning er ikke uttømmende. Lagmannsretten har tolket loven riktig når den har antatt at den i sin vurdering av om unntaksregelen skal anvendes, også kan trekke inn den tvil saken - eller den vesentlige del av den - har voldt, jfr. lovens §172 annet ledd.
Lagmannsretten sier ikke særskilt hvilke sider av spørsmålet om navnebruken som tvilen knytter seg til, men det kan heller ikke kreves at den det gjør, jfr. kjennelse 20. februar 1976 av Høyesteretts kjæremålsutvalg, l.nr. 51K/1976.
Selv om kjæremålsutvalget må anta at lagmannsrettens tvil i det vesentlige har knyttet seg til sakens rettslige side, og selv om utvalget i prinsippet har adgang til å prøve om rettsspørsmålet kan anses tvilsomt, kan utvalget ikke se at lagmannsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven når den uten å gå i detalj har gitt uttrykk for at saken, som må ha vært ganske komplisert, har voldt tvil.
Heller ikke finner utvalget at lagmannsrettens begrunnelse lider av mangler som må føre til at avgjørelsen oppheves.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Saksomkostninger for utvalget tilkjennes i samsvar med påstanden.»