Rt-1978-1214

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-10-20
Publisert:	Rt-1978-1214
Stikkord:	Kommunal vannavgift
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 150B/1978
Parter:	Johan Kjellmark 2. Magne Odden 3. Johan M. Krog 4. John Tørres (høyesterettsadvokat Ivar Lynum) mot Røros kommune (advokat Steinar Gjengset - til prøve).
Forfatter:	Blom, Christiansen, Holmøy, Endresen. Mindretall: Lorentzen
Lovhenvisninger:	Prisloven (1953) §18, Vass- og kloakkavgiftslova (1974), Kommunestyreloven (1954) §24

Dommer Blom: Kommunestyret i Røros vedtok i møter 23. november og 22. desember 1969 regulativ for levering av vann fra Røros Vannverk. Etter regulativet skulle det foruten et årlig beløp i vannavgift - 200 kroner pr. leilighet - avkreves nye abonnenter etter 1. januar 1970 en tilknytningsavgift på 800 kroner pr. tilknytning én

Side:1215

gang for alle, og både gamle og nye abonnenter skulle dessuten betale en såkalt utbyggingsavgift på 400 kroner pr. leilighet. Et større antall boligabonnenter var ikke villig til å betale utbyggingsavgiften, og etter langvarige forhandlinger tok kommunen ut stevning til Gauldal herredsrett mot 174 abonnenter med krav om betaling.

Under saksforberedelsen for herredsretten ble det enighet om å begrense saken til å gjelde fire av de saksøkte, slik at den for de øvriges vedkommende ble hevet mot at de avgav erklæring om at de ville godta endelig dom i saken mot de fire.

Gauldal herredsrett avsa 10. oktober 1975 dom med slik domsslutning:

«1. Johan Kjellmark, Magne Odden, Johan M. Krogh og John Tørres dømmes til å betale til Røros kommune Kjellmark 100 - etthundre - kroner, Odden 400 - firehundre - kroner, Krogh 200 - tohundre - kroner, Tørres 200 - tohundre - kroner, med 6 - seks - prosent årlig rente fra 21. februar 1974 til betaling skjer.

2. Røros kommune dømmes til å betale Johan Kjellmark, Magne Odden, Johan M. Krogh og John Tørres 9500 - nitusenfemhundre - kroner i saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen.»

Herredsrettens domsbeløp er fremkommet ved at retten bare fant de saksøkte pliktige til å betale halve utbyggingsavgiften.

Kommunen påanket saken med krav om full betaling, og abonnentene motanket med krav om full frifinnelse. Frostating lagmannsrett avsa 1. april 1977 dom med denne domsslutning:

«Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom betaler Johan Kjellmark 200 - tohundre - kroner, Magne Odden 800 - åttehundre - kroner, Johan M. Krog 400 - firehundre - kroner og John Tørres 400 - firehundre - kroner, alle beløp med tillegg av 6 - seks - prosent årlig renter fra 21. februar 1974 til betaling skjer, til Røros kommune v/ordføreren.

Hver part bærer sine omkostninger ved herredsrett og lagmannsrett.»

De fire abonnenter har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har samtykket i anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Abonnentene hevder prinsipalt at vedtaket om utbyggingsavgift er ugyldig fordi det ikke var lovhjemmel for det, subsidiært at det er ugyldig fordi det ikke bygger på faste planer for utbyggingen og på et ordenlig regnskap over vannverkets utgifter. Vedtaket er vilkårlig og urimelig og rammes av prislovens §18. For øvrig har de i alt vesentlig fremholdt det samme som for herredsrett og lagmannsrett. De har hatt fri sakførsel for Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: Johan Kjellmark, Magne Odden, Johan M. Krog og John Tørres frifinnes.

Subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes.

Side:1216

2. Røros kommune, v/ordføreren tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til Johan Kjellmark, Magne Odden, Johan M. Krog og John Tørres og saksomkostninger for Høyesterett til Det offentlige.

3. Salær til h.r. advokat Ivar Lynum fastsettes av Høyesterett.»

Røros kommune har henholdt seg til lagmannsrettens dom og i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for de tidligere retter. Kommunen har nedlagt slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom av 1 .4. 1977 stadfestes.

2. Johan Kjellmark, Magne Odden, Johan M. Krog og John Tørres tilpliktes å betale saksomkostninger til Røros kommune v/Ordføreren for alle retter.»

Saksforholdet fremgår av de avsagte dommer. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak med avhør av den ankende part Kjellmark og kommunens kontorsjef Edgar Johannessen som begge ble avhørt for lagmannsretten. Dessuten ble avhørt fire vitner som ikke tidligere har avgitt forklaring. Det er fremlagt en del nye dokumenter som ikke bringer saken i annen stilling enn for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. På grunnlag av prosedyren for Høyesterett skal jeg imidlertid tilføye:

Før loven av 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter var det ingen særskilt lovhjemmel for avkrevning av avgift til kommunale vannverk. Det er omtvistet mellom partene om kommunestyreloven av 12. november 1954 §24 nr. 9 inneholdt en indirekte hjemmel for pålegg av slike avgifter, men det er helt på det rene at mange kommuner gjennom en årrekke har innkrevd vannavgifter. At denne praksis ikke har vært i strid med legalitetsprinsippet er antatt av en enstemmig teori og støttes av forarbeidene til loven av 1974. Abonnentene i denne sak har da heller ikke reist innvending mot gyldigheten av vedtaket for så vidt angår årsavgiften og tilknytningsavgiften. Jeg legger derfor som utgangspunkt til grunn at kommunen uten særskilt lovhjemmel var berettiget til å pålegge vannforbrukerne en årlig avgift og en egen engangsavgift for tilknytning av nye abonnenter.

Jeg finner det videre klart at det ved fastsettelsen av avgiftenes størrelse ikke bare kunne tas hensyn til de direkte driftsutgifter ved vannverket, men også til kapitalutgifter, avskrivninger og en forholdsmessig andel av de kommunale administrasjonsutgifter. Når en utbygging hadde funnet sted, måtte det således - innen rimelighetens grenser - være avhengig av kommunestyrets frie skjønn om utgiftene skulle bæres av kommunekassen og dermed av kommunens skattytere, eller om de skulle dekkes gjennom vannavgiften og således belastes dem som brukte vannet.

Men jeg kan ikke ut fra legalitetsprinsippet anta at kommunestyret var forhindret fra - når man finanspolitisk fant det heldig å

Side:1217

bestemme at det gjennom vannavgiften skulle bygges opp nødvendig kapital til finansiering av fremtidige utvidelser. Om en slik oppsparing fant sted ved økning av årsavgiften eller gjennom en særskilt utbyggingsavgift, må i prinsippet være likegyldig.

På den annen side kunne kommunestyret ikke stå helt fritt i sine disposisjoner. En utvidelse som bare kom nye abonnenter til gode, kunne ikke belastes de gamle abonnentene. Og det kunne heller ikke være anledning til gjennom avgiftene å tvinge abonnentene til å bidra til en kapitalansamling med tanke på en uviss eller fjern fremtid. Endelig måtte en slik forhåndsutligning gjennomføres på en hensynsfull måte, slik at abonnentene ikke ble rammet urimelig hårdt.

Det syn jeg her har gitt uttrykk for, støttes av forarbeidene til loven av 1974 og faller i det vesentlige sammen med det Justisdepartementets lovavdeling og Stortingets Ombudsmann for forvaltningen har gitt uttrykk for i brev av henholdsvis 9. oktober 1969 og 8. mai 1972.

Jeg er altså ikke enig med abonnentene i at manglende lovhjemmel i seg selv var til hinder for å treffe vedtak om utbyggingsavgiften.

Abonnentene har videre fremhevet at det ikke forelå faste planer for utbyggingen da vedtaket ble fattet, og at kommunens regnskaper ikke gir tilstrekkelig grunnlag for bedømmelse av vannverkets økonomiske situasjon.

Hva planene angår, må jeg imidlertid legge til grunn at man i kommunen anså vannverkets stilling som temmelig prekær, idet den daværende vannkilde Hittersjøen ikke tilfredsstilte helsemyndighetenes krav. Man antok at det ganske snart ville bli behov for investeringer i meget stort omfang. Den senere utvikling ble annerledes enn ventet, idet det viste seg meget vanskelig å finne en annen tilfredsstillende vannkilde og Sosialdepartementet derfor 10. mars 1975 måtte gi tillatelse til på visse vilkår fortsatt å bruke Hittersjøen. Dette har ført til at av en samlet innbetalt utbyggingsavgift pr. 1. januar 1975 på ca. 450 000 kroner er bare medgått til investeringer ca. 165 000 kroner, mens resten er avsatt til fond for fremtidig utbygging. Den endelige løsning på vannforsyningsproblemet er i dag fremdeles ikke avklaret, men det er neppe grunn til å tvile på at det forestår investeringer av en størrelsesorden som langt overstiger de oppsamlede fondsmidler. Det avgjørende må imidlertid være stillingen da avgiften ble vedtatt. Da lå situasjonen etter min mening slik an at kommunen hadde saklig grunn til å vedta en utbyggingsavgift med sikte på dekning av nær forestående kapitalbehov.

Hva vannverkets regnskapsmessige stilling angår, henviser jeg til lagmannsrettens dom. Heller ikke for Høyesterett er de regnskapsmessige spørsmål tilfredsstillende avklaret. Dette skyldes at Røros kommune i likhet med mange mindre kommuner tidligere ikke hadde innrettet sin regnskapsførsel med særregnskap for serviceetatene, hvor disse ble belastet avskrivning, kapitalkostnader og andel av administrasjonsutgifter. Det var således umulig å skaffe eksakte regnskapsdata for en nøyaktig beregning av vannverkets økonomi. Men kontorsjefen har under bevisopptaket forklart at det for alle år,

Side:1218

ganske langt bakover reelt sett var underskudd ved vannverket, og det er ikke for Høyesterett påberopt opplysninger som er egnet til å avkrefte at vannverket viste et betydelig underskudd hvis renter, avskrivninger og administrasjonsutgifter ble trukket inn i bildet. Jeg tilføyer at med tanke på de investeringskostnader man har stått overfor og fremdeles står overfor, vil den samlede utbyggingsavgift etter mitt syn bare dekke en mindre del av det foreliggende kapitalbehov.

Under disse omstendigheter er jeg enig med lagmannsretten i at pålegget om utbyggingsavgiften heller ikke kan underkjennes som vilkårlig eller urimelig. Jeg nevner spesielt at avgiftens størrelse - 400 kroner - med adgang for eldre abonnenter til avdragsvis betaling er så vidt beskjeden at det ikke kan bringe avgiftspålegget i strid med prislovens §18.

Anken kan således ikke føre frem. Jeg er imidlertid enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og finner særlig på grunn av det uoversiktlige regnskapsmateriale at de ankende parter har hatt rimelig grunn til å kreve Høyesteretts avgjørelse i saken. Saksomkostninger for Høyesterett bør derfor heller ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Lorentzen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg er enig i at Røros kommune - på samme måte som en privat e1er av en monopolbedrift - har hatt adgang til å kreve vanlig forretningsmessig vederlag for levering av vann. Men jeg mener at kommunen måtte følge de regler som generelt gjelder for forretningsvirksomhet.

Overfor tidligere tilknyttede avtakere kunne kommunen kreve årsavgift som gav dekning for driftsutgiftene med tillegg av passende avskrivning på investeringene, renter av lån og rimelig forrentning av kommunens egenkapital i vannverket. En privat monopolbedrift som står overfor kapitalbehov til nye investeringer, vil selv måtte skaffe kapitalen til veie ved de likviditetsreserver som fremkommer ved normal fortjeneste, og for øvrig ved opptak av lån eller tegning av ny kapital på frivillig basis. Prislovens §18 vil være til hinder for at bedriften krever et betydelig pristillegg for helt eller delvis å dekke sitt kapitalbehov. Derimot kan det nok forekomme at visse samvirkeforetak kan beslutte å kreve inn ytterligere kapitalinnskudd fra medlemmene dersom det oppstår en situasjon hvor det er nødvendig med en investering som ikke kan finansieres fullt ut på annen måte. Jeg utelukker ikke at et kommunalt foretak kan komme i samme stilling, men det er mindre praktisk at en kommune ikke skulle ha andre finansieringsmuligheter.

Kommunens vedtak om en ekstraordinær utbyggingsavgift for

Side:1219

1970 var begrunnet med at man ventet store investeringer i ny vannforsyning. Det forelå imidlertid ikke noen bestemt utbyggingsplan og derfor heller ikke noen kalkyle over omkostningene. Langt mindre forelå det noen finansieringsplan med oversikt over mulighetene for å finansiere en utbygging ved lån. Etter 8 år er det fremdeles ikke gjennomført noen betydelige investeringer i ny vannforsyning. Jeg kan etter dette ikke se at det var noen tvingende grunn til å kreve at avtakerne av vann skulle betale en ekstra utbyggingsavgift på kroner 400 for en vanlig bolig.

Ved bedømmelsen av om utbyggingsavgiften var i strid med prislovens §18, må denne avgift ses i sammenheng med den årsavgift som ble krevd, og med det økonomiske resultat av vannverksdriften. Årsavgiften hadde tidligere ligget relativt lavt, men den ble fra 1970 forhøyd til kr. 200 og fra 1973 til kr. 280 for en vanlig bolig. Inntektene av årsavgiften økte fra kr. 103 000 i 1969 til kr. 277 000 i 1970 og kr. 428 000 i 1973. Ifølge kommunens regnskaper førte dette til at vannverksdriften gav betydelige overskudd. Kommunen har hevdet at disse driftsresultater ikke er reelle, fordi vannverket ikke var belastet med fulle renter og avskrivning av den verdi som anlegget representerte. Jeg kan imidlertid ikke se at kommunen har godtgjort at de relativt høye årsavgifter fra og med 1970 ikke har vært tilstrekkelige til å dekke kostnadene med tillegg av rimelig fortjeneste. Oppkrevingen av en tilleggsavgift svarende til 200% av årsavgiften for 1970 - eller ca. 50% av årsavgiften for årene 1970-1973 - må da være i strid med forbudet i prislovens §18 mot å ta priser som er urimelige.

Etter dette finner jeg det overflødig å gå inn på spørsmålet om utbyggingsavgiften også er i strid med bindende kontraktsforutsetninger mellom kommunen og de ankende parter. Jeg tilføyer imidlertid at loven av 31. mai 1974 om kommunale vass- og kloakkavgifter og de forskrifter som er gitt i medhold av denne lov, ikke gir en kommune adgang til å pålegge en slik utbyggingsavgift som denne sak gjelder.

Jeg stemmer for at de ankende parter frifinnes for kommunens krav om utbyggingsavgift.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Jeg finner grunn til å bemerke at det regnskapsmateriale vedrørende Røros vannverk som annenvoterende, dommer Lorentzen, knytter sitt votum til, ikke har vært dokumentert under prosedyren og heller ikke påberopt av partene for Høyesterett. Etter mitt skjønn gir ikke prosedyren for Høyesterett grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering om at Røros vannverk ikke har gått med overskudd.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende dommer Blom, og tiltrer også dommer Christiansens bemerkninger.

Dommer Andreas Endresen: Likeså.

Side:1220

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Birger Aassved):

Røros Bergstad hadde privat vannverk inntil 1947. Det private vannverk ble da overlatt Røros kommune uten vederlag. Det som ble overlatt var inntaket i Hittersjøen, bestående ledningsnett, tomt til ny brannstasjon, diverse slokkingsutstyr og dessuten ca. kr. 80 000 i kontanter. Antall andelshavere var på det tidspunkt 212 og det eneste vilkår som ble satt i forbindelse med kommunens overtakelse var at vannavgiften ikke skulle settes opp de nærmest følgende 10 år. - - -

I kommunestyrets møte den 23.7.1965 K.sak 48/65 ble det vedtatt at tilknyttingsavgiften/tilkoblingsavgiften fra 1.1.1966 skulle være kr. 800 pr. leilighet. Det heter i vedtaket:

«Denne avgift oppkreves av alle som har fått tilkobling til hovedvannledning i de siste 10 år og som før ikke har betalt tilkoblingsavgift.»

Noe senere på året innstillet formannskapet overfor kommunestyret at vedtaket av 23.7.1965 skulle oppheves.'

Saken ble imidlertid utsatt av kommunestyret, K. sak 104/65, og vedtaket av 23.7.1965 ble først opphevet av kommunestyret 28.11.1969, K.sak 83/69, jfr. nedenfor.

11966 avga kontorsjefen denne innstilling til formannskapet:

«Viser til komm. styresak nr. 48/65 og 104/65.

Komm. styre vil i nærmeste fremtid bli forelagt spørsmålet om å velge ny vannkilde til forsyning av Bergstaden, evt. å bygge ut den nåværende slik at denne vil tilfredsstille de krav som helsemyndighetene stiller til et vannforsyningsanlegg. Uansett hvilket alternativ komm.styre kommer til å velge, vil det kreve store investeringer. Inntil spørsmålet om vannkilde er utredet, er kommunen pålagt å bygge et kloringsanlegg i tilknytning til bestående forsyningsanlegg. Kloringsanlegget er beregnet å koste rundt kr. 70000,-. Det er også foretatt grunnvannsboringer med positivt resultat, men for å kunne konstatere om det er tilstrekkelig med vann til forsyning av Bergstaden må det bygges en brønn som anslagsvis er beregnet til å koste rundt kr. 50000,-. For å kunne finansiere tiltakene, vedtar komm. styret å kreve inn en utbyggingsavgift av alle som er og som blir tilknyttet ledninger som fører vann fra Røros vannverk. Inntil videre fastsettes denne avgift til kr. 400,- (for boliger med flere enn 1 leilighet betales kr. 400,- pr. leilighet). Avgiften kan betales i rater med kr. 100,- pr. år. Formannskapet gis fullmakt til å redusere beløpet der det er rimelig. Komm. styret vil senere, og før utgangen av året 1969 vurdere på nytt om utbyggingsavgiften skal forhøyes eller om det kan bli nødvendig å forhøye den ordinære vannavgift til å dekke forrentning og amortisasjon av evt. låneopptak til fullførelse av prosjektet.»

Formannskapet vedtok kontorsjefens forslag til innstilling med 4 mot 2 stemmer og i kommunestyrets møte 25.3.1966, K.sak 9/66, ble vedtak truffet i samsvar med kontorsjefens innstilling med 19 mot 8 stemmer.

Vedtaket ble ikke møtt med velvilje fra vannverksabonnentenes side og innbetalingen gikk tregt. Det ble påstått at vedtaket om utbyggingsavgift var ulovlig og ledende kretser innen administrasjonen og formannskap synes for en tid å ha delt denne oppfatning.

Side:1221

I 1969 spurte så kommunen fylkesmannen om vedtaket var lovlig. Fylkesmannen lot forespørselen gå videre til kommunaldepartementet som så forespurte justisdepartementet som svarte slik:

«Kommunale vannverk anses tradisjonelt som forretningsdrivende enheter og vederlag for vannverkets ytelser kan kreves uten heimel i lov, sml. for øvrig forutsetningene i kommunestyrelovens §24 nr. 9 §55 første ledd. Vederlaget vil kunne fastsettes slik at det også dekker utgifter til fremtidig utbygging av vannverket. Klart er dette for så vidt som de løpende avgifter fastsettes slik at vannverket opparbeider egenkapital for hel eller delvis selvfinansiering. Det kan imidlertid heller ikke være noe til hinder for at nødvendig egenkapital innen rimelighetens grenser skaffes til veie ved innkreving av en særskilt utbyggingsavgift i tillegg til den vanlige leveringsavgift.

Det som her er uttalt, bygger på en forutsetning om at utbyggingen skjer med sikte på å gjøre vannverkets ytelser bedre og mer tjenlige for abonnentene. For så vidt utbygging skjer med sikte på å legge nye områder inn under vannverkets leveranseområde, vil likhetsprinsippet etter forholdene tilsi at utbyggingsutgiftene belastes de nye abonnenter.»

Etter at uttalelsen fra justisdepartementet forelå ble det utarbeidet nytt regulativ for levering av vann fra og tilknytninger til Røros vannverk.

I kommunestyrets møte den 17.11.1969 K.sak 73/69, ble regulativet vedtatt unntatt §5 som ble utsatt: - - -

Allerede 28.11.1969, K.sak 83/x+9, kom regulativets §5 opp til ny behandling i kommunestyret.

I kontorsjefens innstilling het det:

«- - -Ut fra dette vil jeg tilrå formannskapet å legge saken frem for kommunestyret med slik innstilling:

1. Kommunestyrets vedtak i sak 48/65 om innføring av tilknytningsavgift ansees opphevet ved vedtak i kommunestyret sak 9/66. Nevnte avgift blir ikke å innkreve.

2. Den vedtatte utbyggingsavgift i K.sak 9/66 på kr. 400,-, innkreves i samsvar med vedtaket for alle leiligheter som er tilkoblet vannverket før 1.1.70.

3. Som ny §5 i «Reglene for levering av vann fra Røros Vannverk foreslås:

Tilknytnings- og utbyggingsavgifter.

a. For tilknytning til Røros Vannverk etter 1.1.70 betales følgende tilknytningsavgift:

1. Bolighus kr. 800,- pr. leilighet.

2. Forretnings- og kontorbygninger, lager, verksted, bensinstasjoner og næringsdrifter for øvrig, sykehus, hotell, bevertningssteder og off. bygninger kr. 300,- pr. hele 100 kwm. brutto gulvareal. Minsteavgiften skal i alle tilfeller være minst kr. 800,-. Avgiften beregnes særskilt for hvert matrikkelnummer.

b. For tilknytning til Røros Vannverk etter 1.1.70 betales følgende utbyggingsavgift:

1. Bolighus kr. 400,- pr. leilighet.

2. Forretnings- og kontorbygninger, lager, verksted, bensinstasjoner og næringsdrifter for øvrig, sykehus, hoteller, bevertningssteder og offentlige bygninger kr. 200,- pr. hele 100 kwm. brutto gulvareal.

Minsteavgiften skal i alle tilfeller være minst kr. 400,-.

Side:1222

Utbyggingsavgiften beregnes særskilt for hvert matrikkelnummer.

c. Tilknytningsavgiften og utbyggingsavgiften betales før tilknytning skjer.»

Formannskapets innstilling ble som kontorsjefens og kommunestyret vedtok forslaget til ny §5 med den endring at §5a 1 skulle lyde: Bolighus kr. 800,- pr. tilknytting. Videre ble det tilføyet et nytt pkt. 3 om at utbyggings- og tilknyttingsavgiften skulle avsettes på et særskilt fond som skulle disponeres av kommunestyret.

Vedtaket i K.sak 9/66 omfattet bare boliger.

Formannskapet fastsatte i sak F sak 14/1970 at den vedtatte utbygningsavgift i K sak 9/66 også skulle innkreves av forretninger og kontorer m.v. - -

Hva som er inngått av utbyggingsavgift fremgår av følgende oppgave fra kommunen over innbetalt, avsatt og forbrukt utbyggingsavgift:

Oppgave over innbetalt, avsatt og forbrukt utbyggingsavgift

År > Innbetalt Forbrukt

1965 >12.200,00

1966 >72.850,00 Kloringsanlegg 46.337,69 38.712,31

1967 >19.383,00 Kloringsanlegg 16.530,00 2.853,00

1968 >8.540,00 8.540,00

1969 >12.281,85 Nytt vanninntak 7.171,82 5.110,03

1970 >129.840,15 Nytt vanninntak 754,51

1970 Grunnboring 42.883,04

1970 Rammeplan 10.917,03 75.285,57

1971 >130.988.00 Nytt vanninntak 763,26

1971 Rammeplan 39.919,00 90.305,74

1972 >16.425,00 16.425,00

1973 >21.475,00 21.475,00

1974 >27.173,00 27.173,00

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

>451.156,00

>- 165.276,35 165.276,35

>- - - - - - - - - - - -

>285.879,65 285.879,65 - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

>40.828,00

Innbet. på Huseierforeningens kto. i Røros Sparebank iflg. bankgiro som er mottatt på komm.kassen 40.828,00

- - - - - - - - - - - -

Innsatt på kommunens fondskonti 245.051,65

- - - - - - - - - - - - -

Kommunens fondskonti viser flg. tall: født xx.xx.1974.

>Forretningsbanken 92.104,86

>Røros Sparebank 311.971,42

- - - - - - - - - - - -

404.076,28

- - - - - - - - - - - -

heri ligger avsatt tilkoblingsavgift, innvunne renter og ellers avsatte beløp over driftsbudsjettet. Det er overveiende sannsynlig at det i oppgaven også er blitt med en del

Side:1223

tilknyttingsavgifter. I alle fall må dette gjelde for 1965. Vedtaket om utbyggingsavgift kom først i 1966.

Som det fremgår har en god del av abonnentene betalt utbyggingsavgiften. Men en del har nektet å betale avgiften. En del av disse har imidlertid deponert avgiften. Kommunen fant til slutt å måtte gå til saksanlegg mot de som nektet for å få fastslått deres plikt til å betale. Tvisten ble behandlet i forliksrådet 6.2.1974 og henvist til retten. Ved stevning av 14.5.1975 reiste kommunen sak mot 173 nektende abonnenter, nesten alle medlemmer av Røros huseierforening.

Partene er senere blitt enige om å begrense saken til 4 av de 173,

Retten skal bemerke: Anlegg og drift av vannverk for tettbygde strøk har normalt vært en kommunal oppgave, jfr. kommunelovens §24 nr. 9 hvor det er forutsatt at kommunestyret kan fastsette «alminnelige salgstariffer eller priser for vann» fra kommunens vannverk.

Først ved lov om kommunale vass- og kloakkavgifter av 31.5.1974 med utfyllende forskrifter av 6.9.1974 og 25.2.1975 er det gitt regler for hvordan avgiften kan/skal beregnes. Disse regler får således ikke direkte anvendelse i denne sak.

Før disse regler kom var det fast praksis at kommunale vannverk innkrevet en årlig avgift av abonnentene og i de fleste kommuner måtte nye abonnenter dessuten betale en tilknyttingsavgift. Ved tilknyttingsavgiften tilstrebet man at abonnentene skulle stilles likt. Forutsetningen var at de samlede avgifter skulle dekke anleggs- og alle driftsomkostninger ved vannverket. Når større tiltak vedkommende vannverket sto for døren, var den normale fremgangsmåte den at kommunen opptok lån til foreløpig dekning av utgiftene eller det ble ydet forskudd av kommunekassen til gjennomføring av tiltaket. Hvor det var en fullkommen regnskapsføring ble så lånet med renter eller forskuddet med renter trukket inn igjen ved fastsettingen av avgiftene over et passende tidsrom. En slik gjennomført regnskapsføring og budsjettoppstilling for vannverket forekom nok sjelden. Dels ble lån og forskudd ikke belastet vannverkets abonnenter men skattyterne og det skal også ha forekommet at vannverkslån delvis ble benyttet til andre ting, men likevel i sin helhet ble belastet vannverkets abonnenter.

Forsåvidt angår Røros vannverk er det på det rene at det ikke ble ført noe særregnskap. Noe overslag over vannverkets økonomiske stilling forelå heller ikke ved fastsettingen av utbyggingsavgiften i 1966. I mangel av nærmere opplysninger fra begge parter om dette legger retten til grunn at fullstendige regnskaper for vannverket fra overtakelsen av ville vise balanse. Retten finner her å burde presisere at vannavgiften bare skulle dekke utgiftene med vannleveransene. Det må også erindres at kommunen i 1947 lånte kr. 155 000 til utvidelse av vannverket og i 1964 ytterligere kr. 150 000 og for begge disse lån ble vannverket med faste anlegg og ledningsnett pantsatt. Grunnen til at fastsatt tilknyttingsavgift ikke ble oppkrevet er ikke opplyst. Retten må legge til grunn at nye abonnenter ikke på annen måte gjorde opp for tilknyttingen.

En avgift til dekning av fremtidige investeringer i vannverksektoren var ukjent her i landet før ved kommunestyrets vedtak av 25.3.1966. Denne avgiften, utbyggingsavgiften, angis i vedtaket å skulle gå til finansiering av ny vannkilde for vannverket eventuelt til utbedring av anlegget man hadde slik at det tilfredsstillet helsemyndighetenes krav. Man var allerede i gang

Side:1224

med første etappe, nemlig et kloringsanlegg og grunnvannsboringer.

Såvidt skjønnes var ved årsskiftet 1969/70 ikke utført annet av dette enn kloringsanlegget og endel grunnboringer. Sosialdepartementet har nylig godkjent Hittersjøen, den gamle kilde, som råvannskilde på betingelse av at nedslagsfeltet blir belagt med de nødvendige klausuleringsbestemmelser og det bygges fullrenseanlegg. Departementet har gitt uttrykk for at vannverket bør stå fullt driftsklart senest ved utgangen av 1978. Det er innlysende at fullførelsen av vannverket vil medføre meget store utgifter.

Vedtaket av 28.11.1969 betrakter retten som stadfesting av vedtaket av 25.3.1966.

Begge vedtak gjaldt fastsetting av pris og etter rettens oppfatning er det prislovens §18 som er avgjørende for om vedtakene er bindende for de saksøkte. Forelå det en rimelig prisfastsetting?

Retten forstår prislovens §18 slik at det ved fastsetting av pris ikke er tillatt å regne med beløp til nyanlegg før utgiften med nyanlegget er en kjensgjerning.

Etter vedtaket av 1966 er det klart at det ble regnet med beløp til fremtidig nyanlegg utover utgiftene med kloringsanlegget som var påbegynt og grunnboringene som pågikk. Retten finner at kommunen hadde adgang til å regne med utgiftene til kloringsanlegget og grunnboringene ved fastsettelsen av prisen for vannleveransene. Utgiftene til fremtidige nyanlegg hadde kommunen ikke adgang til å ta med ved beregningen av prisen.

Retten anslår utgiftene med kloringsanlegget og grunnboringene til halvparten av den samlede utskrevne utbyggingsavgift.

Retten anser den årlige avgift + halv utbyggingsavgift å være lovlig pris for vann levert fra vannverket i årene 1966-1969.

I samsvar med dette blir de saksøkte tilpliktet å betale halvparten av de beløp kommunen har påstått de skal betale idet det forutsettes at alle var abonnenter før vedtaket av 1966. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Mats Stensrud, lagdommer Jonas Madsø og kst. lagdommer, byskriver Jens A. Dahle): - - -

Lagmannsretten bemerker:

Røros vassverk ble startet i 1882 som privat vassverk. I 1947 ble det vederlagsfritt overlatt til kommunen på vilkår som anført i herredsrettens dom. I dommen er redegjort for de vedtak i kommunestyret som danner grunnlag for vassavgiftene. Den formelle gyldighet av vedtakene er ikke bestridt. Vedtakene trekker et skille mellom abonnenter fra før og etter 1.1.1970. De nye abonnenter avkreves en årsavgift, en engangs tilkoblingsavgift og en engangs utbygningsavgift. De eldre abonnenter avkreves årsavgift og utbygningsavgift som engangsavgift, etter samme sats som de nye abonnenter. Ved overtakelsen av verket forpliktet kommunen seg til ikke å sette opp avgiftene de første 10 år. I 1965 vedtok kommunestyret å oppkreve en tilkoblingsavgift med 10 års tilbakevirkende kraft for de abonnenter som var kommet til i denne periode, samtidig ble vassverkskomitéen pålagt å utarbeide et detaljert takstreglement. Den 23. november 1969 opphevet kommunestyret dette vedtak og besluttet at tilkoblingsavgiften ikke skulle innkreves. Samtidig ble det fastsatt detaljerte takster for vasslevering, idet kommunestyret også besluttet å iverksette et vedtak fra 1966 om å innkreve

Side:1225

en utbygningsavgift av alle abonnenter, nye og gamle. Det er i saken ikke tvist om årsavgiften og om tilkoblingsavgiften. Det er alene utbygningsavgiften tvisten gjelder. Vedtaket om utbygningsavgift er begrunnet med at kommunestyret i nærmeste fremtid må ta standpunkt til ny råvasskilde for verket, eventuelt utbygging av daværende kilde slik at helsemyndighetenes krav kan tilfredsstilles. Verket var pålagt å bygge et kloringsanlegg til ca. kr. 70 000, det var foretatt grunnboringer, det skulle bygges en brønn til pris kr. 50 000. For å finansiere dette ble utbygningsavgiften besluttet. Fra 1966 har arbeidet med utbygging av vassverket fortsatt. I mars 1975 godkjente Sosialdepartementet verkets råvasskilde, Hittersjøen, da departementet i overskuelig fremtid ikke kunne se noe annet alternativ. Godkjennelse ble gjort betinget av bygging av fullrenseanlegg og klausulering av sjøens nedslagsfelt. Disse arbeider skal nå settes i gang. Rensestasjonen skal nå bygges. Den vil koste 3,2 mill. kr. Hva klausulering vil koste vet man ikke. Samlet regner man med arbeider til mere enn kr. 5 mill. Det er skaffet lån til renseanlegget. Av egenkapital har verket ca. kr. 550 000 avsatt utbygningsavgifter og ca. kr. 600 000 som er avsatt av tilkoblingsavgifter som er betalt til vassverket.

Retten ser det kommunale vassverk som kommunal næringsdrift. Kommuneloven forutsetter at kommunestyret kan fastsette salgstariffer, d.v.s. det vederlag brukere skal betale for ytelser fra verket. I 1966-1969 hadde man ikke lovregler om vederlaget. Vederlaget må da kunne fastsettes innenfor lovgivningens vanlige avtaleregler. Når avgiftene skal bedømmes, må man se alle avgifter under ett: de representerer alle brukernes vederlag for verkets ytelser, vassleveringen. Man må således se årsavgiften og utbygningsavgiften under ett. Den siste er pålagt for å skaffe midler til dekning av aktuelle investeringer i verket og investeringer som man forutså i nær fremtid. Abonnentene mener at hensyn til fremtidige investeringer ikke kan tas ved fastsettelse av avgiftene. Retten mener at kommunestyret ved avgiftsfastsettelsen må være berettiget til å ta hensyn til nær forestående investeringer i vassverket som det må skaffes nødvendig egenkapital til. Om dette gjøres ved at tillegget regnes inn i årsavgiften, eller om man, som her, krever en engangsavgift i form av utbygningsavgift, må komme ut på ett, så sant den samlede belastning på brukerne ligger innenfor et rimelig mål, og forutsatt at midlene anvendes til beste for samtlige abonnenter. Etter det opplyste har kommunen disponert utbygningsavgiften i samsvar med disse vilkår. Av denne avgift er disponert til kloringsanlegg, nytt vassinntak og forberedende arbeider til ny rammeplan. Man legger etter det opplyste til grunn at fondsmidlene av utbygningsavgiften bare er belastet med rammeplanutgifter for vassverket. Det som gjenstår av utbygningsavgiftsmidler skal nå investeres i de foran nevnte arbeider som forestår. Det er åpenbart at brukere gjennom sine avgifter til verket over tid vil måtte finne seg i å betale verkets kapitalutgifter og øvrige faste kostnader i tillegg til de rene driftsutgifter, så langt investeringer ikke dekkes av offentlige tilskudd. Om noe skal dekkes over den alminnelige beskatning, må det tilligge kommunestyret å vurdere. Opplysningene viser at utbygningsavgiftene bare vil dekke beskjedne deler av verkets investeringsbehov. Disse investeringsbehov var klare alt dengang utbygningsavgiften ble fastsatt. Utbygningsavgiften representerer for den enkelte bruker et relativt beskjedent engangsbeløp - og med adgang til innbetaling over flere år. Den innebærer alene en forskyvning i tid av hva abonnentene i det lange løp vil måtte betale.

Side:1226

Det er på det rene at det regnskap som er ført for vassverket ikke viser de reelle forhold for vassverkets drift. Når det tas rimelig hensyn til kapitalutgifter og avskrivninger samt administrasjon, antas driften ikke å vise noe overskudd. Man finner ikke bevist at verkets inntekter er brukt til annet enn vassverkets formål, og man finner ikke godtgjort at midler fra utbygningsavgiften er brukt til utbygging av nye forsyningsområder for verket. Midlene er brukt og forutsettes brukt til formål som samtlige brukere vil dra nytte av. Avgiften er avkrevet samtlige brukere, både de fra før og etter 1970. Lagmannsretten mener således at det ikke med grunn kan reises innvendinger mot avgiftsvedtakenes materielle gyldighet.

Det vil fremgå av det som foran er anført, at man ikke kan se at avgiftskravet støter an mot prislovens §18. Utbygningsavgiften kr. 400 pr. enhet, og årsavgiften, i 1970 kr. 200 pr. år må etter det opplyste antas å stå i rimelig forhold til driftsutgifter og nære investeringsbehov. Det er heller ikke frembragt opplysninger som tyder på noe misforhold til belastning av brukere ved andre vassverk.

Etter det anførte vil kommunens påstand bli tatt til følge. Det er ikke reist innvendinger mot størrelsen av de avkrevede beløp. Heller ikke mot rentepåstanden. - - -

Lagdommer Madsø ønsker å tilføye at det overensstemmende med hva ankemotpartene har påpekt, fremgår av de av kommunen fremlagte driftsregnskaper for årene 1972-74 for Røros vannverk at vannverkets regnskap er blitt belastet utgifter til Glåmos vannverk og private vannverk. Dette kan synes påfallende når kommunen har funnet det nødvendig å kreve en egen utbyggingsavgift av abonnentene ved Røros vannverk for å klare dettes utgifter. Men overensstemmende med det som foran er sagt om regnskapsføringen for kommunen og for vannverket, må en til tross for posteringene i Røros vannverks regnskap av utgifter til andre vannverk, gå ut fra at Røros vannverk i realiteten ikke har hatt større inntekter enn dem som er gått med til dekning av egne utgifter og til de avsatte fond.

Dommen er enstemmig. - - -