Rt-1978-1290
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1978-11-03 |
| Publisert: | Rt-1978-1290 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 160B/1978 |
| Parter: | Statsadvokat Hans Holen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae) og B (forsvarer høyesterettsadvokat Tor Erling Staff). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Holmøy, Tønseth, Michelsen, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §343, Straffeloven (1902) §162, §34, §37A, §37d |
Dommer Sinding-Larsen: Eidsivating lagmannsrett avsa den 26. mai 1978 dom som for A og B hadde slik domsslutning:
«3. A, født xx.xx.1956, dømmes for forbrytelse mot strl. §162, første og annet ledd, til en straff av fengsel i 4 - fire - år med fradrag av 201 - tohundreogen - dager for utholdt varetektsarrest.
4. B, født xx.xx.1958, dømmes for forbrytelse mot strl. §162, første og annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 201 - tohundreogen - dager for utholdt varetektsarrest. - - -
6. Hos A inndras til fordel for statskassen 73570 - syttitretusenfemhundreogsytti - kroner, jfr. strl. §34, jfr. §37d).
7. I saksomkostninger idømmes - - -og B hver kr. 1 000,- - ettusenkroner.
Saksomkostninger idømmes ikke - - -».
Når det gjelder saksforholdet og de domfeltes personlige forhold, viser jeg til lagmannsrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen for så vidt angår avgjørelsen av inndragningsspørsmålet, jfr. domsslutningens punkt 6. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten var det under henvisning til straffelovens §34 jfr. §37d lagt ned påstand om inndragning av kr. 173 570, som var beslaglagt hos de domfelte. Påtalemyndigheten mener at denne påstand burde ha vært tatt til følge. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. Subsidiært påstås opphevelse på grunn av mangelfulle domsgrunner.
Jeg er kommet til at den subsidiære påstand om opphevelse av
Side:1291
dommen på grunn av mangelfulle domsgrunner må tas til følge.
Jeg nevner først at det ikke, slik aktor har påstått, kan fastsettes et felles inndragningsbeløp for de to domfelte. Spørsmålet om inndragning etter straffelovens §34 må vurderes og avgjøres særskilt for hver av de domfelte.
Lagmannsretten har vurdert inndragningskravet med utgangspunkt i det beslaglagte beløp - muligens fordi aktors inndragningspåstand var begrenset til dette. For A satte lagmannsretten inndragningen til den del av det beslaglagte beløp som retten i samsvar med det de domfelte hevdet, antok tilhørte ham. For B ble det vurdert om hennes del av beslaget skrev seg fra den straffbare handling.
Det utgangspunkt lagmannsretten således har tatt, er uriktig. Gjenstand for inndragning etter straffelovens §34 er den vinning som er oppnådd ved den straffbare handling. Er det oppnådd en slik vinning, kan det foretas inndragning selv om vinningen ikke lenger er til stede, f.eks. fordi den er forbrukt. Adgangen til inndragning er ikke avhengig av at bestemte gjenstander eller pengebeløp kan påvises hos de domfelte. En annen sak er at det kan ha betydning ved vurderingen av om inndragningsadgangen bør benyttes, at vinningen er i behold.
Spørsmålet om hvilken vinning som er oppnådd ved den straffbare handling, er ikke drøftet for noen av de domfelte. For A er det riktignok forutsatt at han har hatt en vinning på i alle fall kr. 73 570, men det er ikke vurdert og tatt standpunkt til om han har oppnådd vinning utover dette. Domsgrunnene inneholder heller ikke ellers de opplysninger som er nødvendige ved vurderingen av spørsmålet om hvilken vinning hver av de domfelte har hatt. Spørsmålet til lagretten om A's og B's overtredelse av straffelovens §162 gir, slik det er formulert, meget liten veiledning om omfanget av deres virksomhet, jfr. de avsluttende ord «eller for noen av de nevnte handlinger og/eller noen del av de nevnte kvanta, eller å ha medvirket hertil». Siden det ikke er anket over avgjørelsen av skyldspørsmålet, og slik saken for øvrig ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå inn på om spørsmålet, som gjelder tre forskjellige straffbare forhold, er i samsvar med straffeprosesslovens §343.
Heller ikke når domsgrunnene ses i sammenheng med det som ellers er fremlagt for Høyesterett, foreligger det forsvarlig grunnlag for å ta standpunkt til spørsmålet om hvilken vinning som er oppnådd. Jeg finner derfor at lagmannsrettens avgjørelse av inndragningsspørsmålet bør oppheves, men finner likevel å burde gå noe inn på spørsmålet om hvorledes vinningen skal beregnes.
Beløp som er innkommet ved salg av narkotika, må etter min mening anses som vinning i sin helhet og uten fradrag av utgifter til innkjøp m.v. Salget er en selvstendig forbrytelse, og det narkotiske stoff har ingen legal verdi på avhenderens hånd.
Når det gjelder B, som etter lagmannsrettens domsgrunner ikke har deltatt i videresalgene, har aktor vist til at hun har oppnådd en vinning ved å delta i forbruk av en del av den heroin hun og A i fellesskap hadde innkjøpt. Jeg finner ikke at slikt eget forbruk av narkotisk stoff kan anses som vinning i relasjon til §34.
Side:1292
B kan imidlertid ha oppebåret en vinning i relasjon til §34 på annen måte, således dersom videresalget er skjedd for felles regning og hun har oppebåret noe av salgssummen. Spørsmålet om inndragning hos B kan foretas med hjemmel i §37a, er ikke reist, og jeg går ikke inn på det.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår inndragningskravene mot A og B.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Tønseth, Michelsen og Blom: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Bjørn Skreiberg, sorenskriver Halvor Haug og byrettsdommer Arne H. Dahl): - - -
Ved korrigert tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 12.5.1978 - rettet under hovedforhandlingen - er de tiltalte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter
straffelovens §162, første og annet ledd, for til et større antall personer eller mot betydelig vederlag eller under andre særlig skjerpende omstendigheter ulovlig å ha overdratt eller medvirket til å overdra stoff som etter lov eller regler fastsatt med hjemmel i lov anses som narkotika, eller for ulovlig å ha tilvirket, innført, utført, gjennomført, ervervet, utlevert, sendt eller oppbevart slike stoffer for å foreta omsetning som nevnt i første ledd, eller å ha medvirket hertil,
jfr. forskrifter om narkotika m.v. gitt ved kgl. res. av 6. januar 1965 med senere endringer av 26. mars 1971 §1 nr. 1, jfr. bilag II, som bl.a. bestemmer at heroin skal regnes som narkotika m.v., - - -
nr. 3 A og nr. 4 B
c) ved i tiden september 1977 til 9. november 1977, i Bærum og omegn og København, for å foreta omsetning til et større antall personer eller mot betydelig vederlag eller under andre særlig skjerpende omstendigheter, ulovlig å ha ervervet og/eller innført og/eller overdratt heroin, således:
1. ved i begynnelsen av november 1977 fra København å ha innført til riket ca. 25 gram heroin,
2. ved i tiden september 1977 til november 1977 i Bærum ved tilsammen 3 anledninger å ha kjøpt tilsammen ca. 60 gram heroin av C for ca. kr. 60 000,
3. ved i tiden september 1977 til november 1977 i Bærum og omegn, ved en rekke anledninger å ha overdratt tilsammen ca. 50 gram heroin, til D for ca. kr. 200 000, eller noen av de nevnte handlinger og/eller noen del av de nevnte kvanta, eller å ha medvirket hertil, - - -
Lagretten er for hver av de tiltalte forelagt ett hovedspørsmål, omfattende alle de forhold som går inn under strl. §162.
Lagretten har besvart samtlige spørsmål med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn. - - -
Side:1293
Statsadvokaten har nedlagt påstand om inndragning til fordel for statskassen av kr. 173 570 hos A og B. Retten finner at den del av det beslaglagte beløp som A påstår tilhører ham, kr. 73 570, skriver seg fra hans forbryterske virksomhet og ansees som vinning av denne virksomhet, jfr. strl. §34, jfr. §37d). Retten finner å burde ta statsadvokatenes påstand om inndragning til følge for A's vedkommende og for det nevnte beløp på kr. 75 570. For resten av det beslaglagte beløp, kr. 100 000, som B påstår å være hennes, finner retten ikke at det foreligger tilstrekkelig bevis for at det skriver seg fra den forbryterske virksomhet hun er funnet skyldig i.- - -