Rt-1978-1571
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1978-11-17 |
| Publisert: | Rt-1978-1571 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 339 K/1978 |
| Parter: | Oslo kommune kommuneadvokaten v/advokat Rolv Hellesylt) mot A (advokat Kjell Holden). |
| Forfatter: | Mellbye, Schweigaard Selmer, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, §403, §54, LOV-1848-08-17, §404 |
A ble etter eget ønske innlagt på Ullevål Sykehus fra 24. februar til 14. mars 1960. Han ble igjen innlagt 9. mai til 14. juli 1960. Sinnsykeattest ble utferdiget 4. juli 1960. Etter anmodning fra sykehuset overtok politiet tutelet og søkte om tvangsinnleggelse av A i medhold av lov av 17. august 1848 om sinnsykes behandling og forpleining. Han ble tvangsinnlagt i Gaustad Sykehus 14. juli 1960, men utskrevet allerede 8. august s.å. fordi han ikke var behandlingsmotivert. Diagnosen var «Schizofrenia incipiens?», og tilstanden ved utskrivningen ble betegnet som «uhelbredet sinnsyk».
Side:1572
I 1977 reiste han sak mot Oslo kommune med påstand om at tvangsinnleggelsen skulle kjennes uberettiget. Kommunen påsto at saken måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse.
Oslo byrett avsa 26. juni 1976 kjennelse for at saken skulle fremmes. Eidsivating lagmannsrett stadfestet 13. september 1978 denne kjennelse.
Oslo kommune påkjærte lagmannsrettens kjennelse til kjæremålsutvalget som bemerket:
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens tolking av tvistemålslovens §54, jfr. tvistemålslovens §404 nr. 3.
Under tvil kom lagmannsretten til samme resultat som byretten, og om avvisningsspørsmålet uttalte lagmannsretten:
I faktisk henseende legger lagmannsretten, på samme måte som byretten, til grunn, at tvangsinnleggelsen i 1960 har betydd en personlig påkjenning for saksøkeren, og i mange relasjoner fortsatt er en belastning for ham. Det legges således til grunn, at saksøkeren akter å søke visum til Amerika, og at tvangsinnleggelsen vil bety en vesentlig reduksjon av hans sjanser til å få visum. Det legges videre til grunn at tvangsinnleggelsen medfører vanskeligheter ved opptakelse i foreninger og ved skifte av arbeid. Retten legger videre til grunn at tvangsinnleggelsen også på andre felt kan medføre vanskeligheter. Endelig legges i faktisk henseende til grunn at dersom saksøkerens søksmål fører frem, vil det bety en reduksjon av de vanskeligheter som innleggelsen medfører.
Etter det faktum som lagmannsretten således legger til grunn, er det i og for seg på det rene at saksøkeren har en aktuell interesse i å få kjent uberettiget tvangsinnleggelsen. Etter omstendighetene antas denne interesse tilstrekkelig sterk til å fylle kravene i tvistemålslovens §54. Det legges herunder en viss vekt på at i mange tilfelle vil det ikke være noen annen praktisk måte å få fastslått det forhold på at innleggelsen var uberettiget, selv om man teoretisk kunne tenke seg å ta opp spørsmålet til prejudisiell prøvelse i de mulige konfliktsituasjoner som kunne oppstå. Ved visumsøknad til Amerika vil imidlertid denne utvei være stengt, og det sees ikke å være noen annen effektiv måte å få vurdert den betydning som innleggelsen vil bety for en visumsøknad enn ved dom å få kjent innleggelsen uberettiget. Hvorvidt søksmålet faktisk leder til dette resultat er irrelevant for avvisningsspørsmålet.
Det dreier seg her om et videre kjæremål og kjæremålsutvalget er da bundet av det faktum som lagmannsretten har lagt til grunn. Utvalget finner imidlertid at lagmannsrettens kjennelsesgrunner ikke er tilstrekkelige til at utvalget kan prøve om avgjørelsen bygger på en riktig tolking av tvistemålslovens §54. Utvalget er derfor kommet til at kjennelsen må oppheves i medhold av tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5, jfr. §403 annet ledd.
Betingelsene for fastsettelsessøksmål er etter tvistemålslovens §54 at saken gjelder en rettighet eller et rettsforhold og at saksøkeren har rettslig interesse i å få dom i saken. Begge disse vilkår, som for øvrig hører nær sammen, må være oppfylt. Bedømmelsen av om
Side:1573
vilkårene for fastsettelsesdom er til stede må ta utgangspunkt i den påstand som fremmes. I dette tilfelle krever saksøkeren dom for at tvangsinnleggelsen - - - kjennes uberettiget. For spørsmålet om kravet gjelder et rettsforhold også etter at tvangsinnleggelsen ikke lenger består, er det av betydning om tvangsinngrepet fortsatt medfører rettsvirkninger. Dette spørsmål har nær sammenheng med hvilken rettslig interesse saksøkeren i dag har av å få kravet prøvet.
I det foreliggende tilfelle trekker saksøkeren ingen rettslige konsekvenser av kravet i forhold til saksøkte, Oslo kommune, men hevder at dom i saken er av betydning for hans rettslige stilling i andre relasjoner. Lagmannsretten har godtatt dette under henvisning til at tvangsinnleggelsen vesentlig vil redusere saksøkerens muligheter for å få visum og vil medfører vanskeligheter for ham ved opptakelse i foreninger og ved skifte av arbeid. I en sak som den foreliggende, som gjelder en rettslig vurdering av et offentligrettslig tvangsinngrep i den personlige integritet, kan det være grunn til ikke å stille særlig strenge krav for fremme av fastsettelsessøksmål etter tvistemålslovens §54. På bakgrunn av saksøkerens påstand om at tvangsinnleggelsen kjennes uberettiget finner imidlertid utvalget at lagmannsrettens uttalelser ikke gir det tilstrekkelige grunnlag for å prøve om vilkårene etter §54 er oppfylt. Utvalget savner således en vurdering av hvilken betydning det vil ha for saksøkerens søknad om visum at nettopp tvangsinnleggelsen kjennes uberettiget. Etter den fremlagte rettledning for visumsøkere kunne man anta at selve sinnssykeerklæringen vil være et mer relevant moment, og dette vil ikke med nødvendighet bli prøvet i denne sak slik påstanden er formulert, idet tvangsinnleggelsen kan ha vært uberettiget av flere grunner. Likeså savner utvalget en vurdering av i hvilken grad disse gamle forhold, som nå ligger 18 år tilbake, i dag vil tillegges avgjørende betydning for den nærmere bedømmelse av saksøkerens aktuelle situasjon.
Tilsvarende spørsmål oppstår i tilknytning til de påberopte vanskeligheter med hensyn til ansettelse i arbeidslivet og opptakelse i foreningslivet.
På denne bakgrunn finner utvalget at kjennelsen må oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Etter resultatet finner utvalget ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger for utvalget. Omkostninger for lagmannsretten må vurderes i forbindelse med denne retts fortsatte behandling av saken.
Kjennelsen er enstemmig.