Rt-1978-160

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-02-21
Publisert:	Rt-1978-160
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 24B/1978
Parter:	Sverre Krogh-Johnsen (advokat Sverre A. Thornes - til prøve) mot Restaurantindustri A/S Regnbuen nå Borgia A/S (høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Bølviken, Røstad, Sinding-Larsen, Holmøy, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1956) §43, Arbeidervernloven (1956), LOV-1975-03-07, Tvistemålsloven (1915) §176, §179, Arbeidervernloven (1936), Lov om oppsigelse grunnet militærtjenest (1940) §1, Lov om oppsigelse grunnet militærtjenest (1940), Ferieloven (1947) §12, §11A, §41, Forsinkelsesrenteloven (1976), Arbeidsmiljøloven (1977)

Dommer Bølviken: Fra 1. mars 1971 ble A/S Regnbuens restaurantvirksomhet i Klingenberggaten 4 og Fritjof Nansens plass 4 overtatt av A/S Nye Regnbuen. Overtakelsen bygde hva lokalene angår på fremleiekontrakt av 26. februar 1971 med A/S Regnbuen som fremleier og A/S Nye Regnbuen som fremleietaker, og for øvrig på overenskomst av samme dag hvoretter A/S Nye Regnbuen kjøpte alt inventar og utstyr og overtok alle beholdninger fra det gamle selskap. Om A/S Regnbuens ansatte uttaler overenskomstens punkt 6:

«A/S Regnbuen vil ved inngåelsen av nærværende overenskomst gi beskjed til alle sine ansatte at selskapet nu skal opphøre, med driften av dette etablissement og at deres ansettelse i selskapet derfor må bringes til

Side:161

ende. A/S Nye Regnbuen har sagt seg villig til å ansette de av personalet som A/S Nye Regnbuen finner å ha bruk for. A/S Nye Regnbuen betaler lønn og sosiale utgifter i oppsigelsestiden til de av personalet som ikke blir inntatt i A/S Nye Regnbuens tjeneste på sine tidligere gjeldende vilkår.»

I samsvar med dette punkt i overenskomsten ble samtlige ansatte ved A/S Regnbuen oppsagt. Oppsigelsen var datert 25. februar 1971 til fratredelse ved utløpet av mai 1971. Alle - bortsett fra 4-6 av de til sammen 120 ansatte - ble så reengasjert av A/S Nye Regnbuen. Blant de oppsagte og reengasjerte var hovmester ved Telle Night Club, Sverre Krog-Johnsen.

I desember 1972 ble Krog-Johnsen oppsagt av Restaurantindustri A/S, som A/S Regnbuen da var opptatt i, med 1 måneds oppsigelsesfrist til fratredelse ved utgangen av januar 1973. Krog-Johnsen mente at A/S Regnbuen og A/S Nye Regnbuen var «samme bedrift» i arbeidervernlovens forstand, at han hadde krav på 3 måneders oppsigelse, og at han hadde oppsigelsesvern etter arbeidervernlovens §43. Ved stevning av 7. september 1973 reiste han sak ved Oslo byrett med krav om lønn for ytterligere 2 måneder og om erstatning på grunn av usaklig oppsigelse. Byretten, satt med domsmenn, avsa dom den 30. januar 1975 med denne domsslutning:

«1. Restaurantindustri A/S betaler innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse til Sverre Krog-Johnsen

a) kr. 7 400 - kronersyvtusenfirehundre - med tillegg av lovbestemt feriegodtgjørelse samt 5 - fem - % årlig rente fra 19.2.1973 og til betaling skjer,

b) kr. 30 000 - kronertrettitusen - med 5 - fem - % årlig rente fra dommens forkynnelse og til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Rettens formann dissenterte, idet han fant at A/S Nye Regnbuen var en annen bedrift enn A/S Regnbuen, slik at Krog-Johnsen på oppsigelsestiden bare hadde krav på i måneds oppsigelse og ikke hadde oppsigelsesvern etter arbeidervernlovens §43.

Restaurantindustri A/S, avdeling Regnbuen, påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Også lagmannsretten ble satt med 2 domsmenn. Rettens flertall, de juridiske dommere, kom til samme resultat som byrettens mindretall, mens mindretallet, domsmennene, sluttet seg til domsmennene i byretten. Lagmannsrettens dom har denne konklusjon:

«1. Restaurantindustri A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er av Krog-Johnsen påanket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Om sakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.

For Høyesterett er lagt frem enkelte nye dokumenter. Blant annet

Side:162

er først for Høyesterett dokumentert fremleiekontrakten av 26. februar 1971. Under bevisopptak for Oslo byrett har Sverre Krog-Johnsen og direktør Eivind Urbye i Borgia A/S, som Restaurantindustri A/S nå er opptatt i, avgitt partsforklaringer. Det er avhørt 4 vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett. Saken foreligger for Høyesterett i det alt vesentlige i samme skikkelse som for de tidligere instanser.

Den ankende part Krog-Johnsen gjør gjeldende at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har funnet at Krog-Johnsen etter eierskiftet ikke var ansatt i «samme bedrift» med 3 måneders oppsigelsesfrist etter arbeidslederavtalens §11A og arbeidervernlovens §41 nr. 3 og med oppsigelsesvern etter arbeidervernlovens §43. Det bestrides at eierskiftet medførte en slik fornyelse av virksomheten at bedriften ikke var den samme som før eierskiftet. For spørsmålet om bedriften ble en annen, er det etter den ankende parts mening uten betydning at A/S Regnbuen de siste år før eierskiftet hadde gitt dårlig økonomisk resultat, at eierskiftet var reelt, og at den nye eier ikke overtok bedriftens passiva.

For sin forståelse av begrepet «samme bedrift» mener den ankende part å ha støtte i forarbeidene til arbeidervernloven av 1936. Videre mener han å ha støtte for sitt syn i lov av 29. mars 1940 om forbud mot at arbeidere blir berøvet sin stilling på grunn av innkalling til militærtjeneste §1 annet ledd og i forarbeidene til dette ledd som kom inn ved lovendring av 24. juni 1949. Endelig påberoper han seg ferielovens §12 og den forståelse av begrepet «samme bedrift» som er lagt til grunn av styret for den sluttvederlagsordning som er etablert av hovedorganisasjonene i arbeidslivet. Det må videre - anføres det - has for øye at det er arbeidervernbestemmelser det her gjelder, og at de ikke må tolkes slik at arbeiderne fratas det vern loven tar sikte på å gi dem. Den rettsutvikling som er skjedd på dette område, og som særlig er kommet til uttrykk gjennom den endring av arbeidervernloven som ble foretatt ved lov av 7. mars 1975 og ved den nye lov av 4. februar 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø, må også få betydning som bakgrunn for vurderingen av en situasjon som den foreliggende.

De oppsigelser som ble gitt i forbindelse med eierskiftet, var etter den ankende parts mening nærmest av teknisk art - en følge av at det kom ny eier. De ansattes holdning var basert på forventningen om kontinuerlig engasjement. De har ikke akseptert at de skulle miste sine opptjente rettigheter.

For øvrig mener den ankende part at det følger av punkt 6 i overenskomsten mellom A/S Regnbuen og A/S Nye Regnbuen at hans oppsigelsestid skulle være 3 måneder, idet personalet skulle tas inn i den nye eiers tjeneste «på sine tidligere vilkår». På dette grunnlag vil han ha oppsigelsesvern etter arbeidervernlovens §43 selv om A/S Nye Regnbuen skulle bli å anse som en ny bedrift i lovens forstand. Faktisk var han i det nye selskaps tjeneste fra 1. mars 1971. Med 3 måneders oppsigelse løp hans tjenestetid etter oppsigelsen i desember 1972 først ut den 31. mars 1973, og da hadde han iallfall mer enn 2 års tjeneste i det nye selskap.

Side:163

Når det gjelder den nærmere vurdering av situasjonen og av grunnlaget for å tilkjenne erstatning etter arbeidervernlovens §43, har den ankende part i det vesentlige anført det samme som for de tidligere instanser.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

«Borgia A/S dømmes til å betale til Sverre Krog-Johnsen

a) kr. 7 400 med tillegg av lovhestemt feriegodtgjørelse og 6% årlig rente fra 19.2.1973 til 1.1.1978 og 10% årlig rente fra 1.1.1978 til betaling skjer og

b) erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 100 000 med 10% årlig rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer samt

c) saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten hevder at det resultat lagmannsrettens flertall er kommet til, og som også byrettens formann kom til, er riktig.

Ankemotparten fastholder at A/S Nye Regnbuen i relasjon til de bestemmelser det her gjelder var en ny bedrift. Det var - hevdes det - mer enn et eierskifte som fant sted. A/S Nye Regnbuen ble ikke etablert som en fortsettelse av A/S Regnbuen, som ikke kunne drive lenger. Den nye bedrift måtte begynne forfra. Den overtok de aktiva som var. Men den trådte ikke inn i arbeidskontraktene med de ansatte.

Subsidiært gjør ankemotparten gjeldende at det ble akseptert av de ansatte og av Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund at arbeidskontraktene ble oppsagt og nye arbeidsforhold etablert. Av punkt 6 i overenskomsten mellom det gamle og det nye selskap fulgte at de ansatte som ble reengasjert, skulle tas inn på samme lønnsvilkår som før, men ikke at de skulle tas inn med tidligere opptjent ansettelsestid.

Atter subsidiært hevder ankemotparten at oppsigelsen av Krog-Johnsen i 1972 var saklig begrunnet i bedriftens forhold. Oppsigelsen skjedde etter grundig overveielse av hensynet til bedriftens tarv, og det ble gått hensynsfullt frem overfor Krog-Johnsen, som ble gitt anledning til selv å si opp. Oppsigelsen må vurderes på bakgrunn av den situasjon som forelå for bedriften. En omlegging var nødvendig, og Krog-Johnsen evnet ikke å finne sin plass i det nye bildet. Med de muligheter Krog-Johnsen, tross sin alder, hadde i en bransje hvor arbeidsmulighetene er gode, kan oppsigelsen ikke anses som urimelig overfor ham.

I alle tilfelle finner ankemotparten den erstatning som ble fastsatt i byretten, vesentlig for høy. Det må tillegges stor betydning at Krog-Johnsen lot det gå mer enn 1 år før han søkte nytt arbeid, og at han heller ikke søkte arbeidsledighetstrygd.

Når det gjelder den nærmere vurdering av situasjonen og Krog-Johnsens forhold, har også ankemotparten i det vesentlige anført det samme som for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten har lagt ned denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Sverre Krog-Johnsen tilpliktes å betale saksomkostninger til Borgia A/S for alle retter.»

Side:164

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

De lovbestemmelser som kommer til anvendelse i denne sak, er arbeidervernlovens §41 og §43 slik bestemmelsene var på det tidspunkt da Krog-Johnsen ble oppsagt i 1972.

Både etter arbeidervernlovens §41 nr. 3, jfr. §11A i den arbeidslederavtale som her kommer inn i bildet, og etter arbeidervernlovens §43 er det av betydning at arbeideren har hatt sammenhengende tjeneste av en viss lengde i «samme bedrift». Og det sentrale spørsmål i den foreliggende sak er om man etter eierskiftet i 1971 stod overfor en ny eller overfor «samme bedrift» i arbeidervernlovens forstand.

Lagmannsrettens flertall synes - som mindretallet i byretten - å ha lagt vesentlig vekt på at det eierskifte som fant sted i 1971, var et reelt eierskifte. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å begrunne det resultat man kom frem til. Tvert om, utgangspunktet er at et eierskifte ikke innebærer at bedriften blir en annen i relasjon til arbeidervernlovens vernebestemmelser. Dette kom til uttrykk allerede i forarbeidene til arbeidervernloven av 1936. Jeg viser til Ot.prp. nr. 31 for 1935, hvor det på side 48, spalte 2, uttales:

«Derved at tjenstetiden må være opptjent i samme bedrift, er det kommet til uttrykk at et eventuelt eierskifte ved bedriften ikke skal ha nogen betydning for tjenestetidens beregning.»

Jeg viser også til den definisjon av arbeidervernlovens bedriftsbegrep som er gitt i samme proposisjon side 10, spalte 1, hvor det sies at «der med bedrift menes en form for virksomhet av en viss varighet hvorunder arbeider sysselsettes i det øiemed å nå det mål som er fastsatt av virksomhetens leder».

Av særlig interesse er videre den av den ankende part påberopte bestemmelse i § i annet ledd i lov av 29. mars 1940 om forbud mot at arbeidere blir berøvet sin stilling på grunn av innkalling til militærtjeneste. Annet ledd kom inn ved lovendring i 1949 og hadde som forbilde en liknende bestemmelse i provisorisk anordning av 4. mai 1945 som tok sikte på avbrudd i tjenesteforhold i okkupasjonstiden. I Ot. prp. nr. 28 for 1949 2, spalte 2, uttaler Justisdepartementet:

«Departementet antar at det også slik som loven nå lyder er klart at dens bestemmelser kommer til anvendelse selv om bedriften har skiftet eier etter at arbeideren ble ansatt. Det må være tilstrekkelig at bedriften er den samme. For å avskjære mulige misforståelser vil man likevel tilråde at det som nytt annet punktum i lovens §1 første ledd blir tatt inn en bestemmelse svarende til den ovenfor gjengitte bestemmelse i anordningen av 4. mai 1945.»

Den bestemmelse som departementet omtaler som § i første ledd annet punktum, er nå lovens § i annet ledd, som lyder:

«Bestemmelsen i første ledd gjelder selv om bedriften har skiftet eier etter arbeideren ble ansatt, når den under hensyn, til sted, art, omfang,

Side:165

arbeidsstokk og liknende må anses som en fortsettelse av den opprinnelige innehavers virksomhet.»

Jeg antar at den presisering som her er foretatt, har betydning også utenfor loven om forbud mot oppsigelse på grunn av innkalling til militærtjeneste. Spørsmålet er ikke om det er skjedd et reelt eierskifte, men om bedriften etter eierskiftet må anses som en fortsettelse av den tidligere virksomhet. Det mener jeg er tilfellet her.

Ved fremleiekontrakten og overenskomsten av 26. februar 1971 ble A/S Regnbuens lokaler, inventar, utstyr og beholdninger overtatt av A/S Nye Regnbuen, som også fikk retten til å bruke navnet «Regnbuen» på sin restaurantvirksomhet. Fremleiekontrakten er basert på 10 års fremleie, idet A/S Regnbuens kontrakt med gårdeieren utløper i 1981. Men A/S Regnbuen er etter fremleiekontrakten forpliktet til etter beste evne å søke å utvirke at A/S Nye Regnbuen, når hovedleieavtalen utløper, blir akseptert som fortsatt leieboer i A/S Regnbuens sted.

Jeg er enig med den ankende part i at det for spørsmålet om det var «samme bedrift» som fortsatte, er uten betydning at bedriften hadde vist dårlig økonomisk resultat i tiden før eierskiftet, likesom det må være uten betydning for dette spørsmål at det nye selskap ikke overtok det tidligere selskaps passiva. Det ble for øvrig betalt et - så vidt jeg kan skjønne - betydelig vederlag for overtakelsen av virksomheten, derunder for fremleien. De siste års dårlige resultat hadde sammenheng med den tidligere leders sykdom. Om det ble betalt vederlag for de verdier som lå i virksomheten direkte eller indirekte gjennom overtakelse av passiva, kan ikke være avgjørende.

Jeg er også enig med den ankende part i at den omstendighet at bedriftens ansatte ble oppsagt og reengasjert i forbindelse med eierskiftet, ikke er til hinder for at det var en igangværende bedrift som ble overtatt og fortsatt. Det er et aktivum i seg selv at en bedrift kan overtas med en innarbeidet arbeidsstokk, og det var forutsetningen at personalet skulle reengasjeres. At det nye selskap forbeholdt seg å stå fritt dersom det ikke fant at det hadde bruk for alle ansatte, kan ikke gjøre noen forskjell for de ansatte som ble reengasjert.

Avgjørende er etter min mening at virksomheten fortsatte som før, på samme sted, med samme arbeidsstokk, var av samme art og hadde samme omfang som tidligere, jfr. det nevnte §1 annet ledd i loven av 1940 om forbud mot at arbeidere blir berøvet sin stilling på grunn av innkalling til militærtjeneste. For de ansatte innebar eierskiftet at de fra 1. mars 1971 fikk sin lønn av det nye selskap. Den omlegging av virksomheten som er påberopt, tok sikte på å etablere det som er betegnet som en enklere stil for å trekke et noe bredere publikum til nattklubben. Det dreide seg - så vidt jeg kan skjønne - om tilpasning til en alminnelig tendens innen denne bransje. Jeg kan ikke finne det godtgjort at det skjedde noen slik omlegging at den endret virksomhetens karakter og kunne få betydning i relasjon til arbeidervernlovens verneregler. De nyinvesteringer som er påberopt, kan ikke antas å ha gått utover det som er vanlig i en bransje som dette, og som det var naturlig å foreta i forbindelse med et eierskifte.

Side:166

Etter mitt syn på eierskiftet er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om punkt 6 i overenskomsten mellom A/S Regnbuen og A/S Nye Regnbuen innebærer et særlig tilsagn til de ansatte om fortsettelse i stillingene ikke bare på samme lønns- og arbeidsvilkår som før, men også med tidligere opparbeidede rettigheter i relasjon til arbeidervernloven.

Ankemotparten har subsidiært anført at det ble akseptert av de ansatte, og også av Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund, at det ble etablert et helt nytt arbeidsforhold til det nye selskap. Jeg kan ikke finne at det i arbeidernes og forbundets holdning kan legges en aksept av dette innhold. At de aksepterte et nytt formelt grunnlag i forhold til de nye eiere, noe de vel måtte akseptere, kan ikke tas som uttrykk for at de også aksepterte at opptjente rettigheter etter arbeidervernloven ikke skulle kunne gjøres gjeldende under fortsatt arbeid i bedriften.

Jeg ser det altså slik at Krog-Johnsen fortsatte i «samme bedrift» med den oppsigelsesfrist og det oppsigelsesvern dette innebærer.

Oppsigelsesfristen vil både etter arbeidslederavtalens §11A og arbeidervernlovens §41 nr. 3 være 3 måneder. På dette grunnlag må Krog-Johnsen - som i byretten - tilkjennes ytterligere lønn i oppsigelsestiden med kr. 7 400 med tillegg av feriegodtgjørelse og renter fra forliksklagens forkynnelse 19. februar 1973. Renten ble av byretten regnét med 5%. For Høyesterett krever Krog-Johnsen 6% rente, en rente ankemotparten ikke har reist innsigelse mot, og som må godtas. Videre krever han 10% rente fra 1. januar 1978 da renteloven av 17. desember 1976 trådte i kraft, jfr. kgl. resolusjon av 21. oktober 1977. Også hans påstand for så vidt må tas til følge.

Når det gjelder vurderingen av oppsigelsen i relasjon til arbeidervernlovens §43, skal jeg bemerke:

Oppsigelsen er i oppsigelsesbrevet begrunnet slik: «Det er beklagelig at vi har funnet at De ikke lenger passer til det krevende arbeid som hovmester i «Telle Night Club».» Deretter uttales det: «Vi benytter samtidig anledningen til å takke Dem for Deres innsats i årene som er gått.»

En nærmere begrunnelse for oppsigelsen er gitt under bevisopptaket for Høyesterett av direktør Eivind Urbye i Borgia A/S og av Gerhard Gunnerus Bergh, som var direktør for restaurantvirksomheten på den tid det her gjelder. Det bestrides ikke at Krog-Johnsen er en dyktig fagmann. Det man hadde å innvende mot ham, var at han ikke evnet å tilpasse seg den nye lettere stil som skulle trekke et bredere publikum til nattklubben. Det sies at han var striks, lite fleksibel og arrogant overfor gjester. Det skal også være kommet klager fra gjester over hans opptreden ved spesielle anledninger. Videre er det anført at nattklubbens inntjeningsevne var dårlig, og at omsetningen gikk betydelig opp etter at Krog-Johnsen var sluttet.

Jeg antar at en ledelse må stå forholdsvis fritt ved vurderingen av den person som skal inneha stilling som hovmester ved en nattklubb. Men jeg kan - som byrettens flertall og mindretallet i lagmannsretten - ikke finne at oppsigelsen i dette tilfelle kan aksepteres som saklig etter arbeidervernlovens §43.

167

Jeg må legge til grunn at bedriftens ledelse og Krog-Johnsen hadde et noe divergerende syn på hvor «lett» nattklubbens stil skulle være. Men jeg finner ikke godtgjort at dette forhold er tatt opp med Krog-Johnsen på slik måte at det kan gi saklig grunnlag for en oppsigelse. Jeg viser til det byretten sier om dette. Når det gjelder de klager som skal være kommet fra gjester, er det erkjent at de stort sett ikke har vært forelagt Krog-Johnsen. Noen nærmere bevisførsel på dette punkt er heller ikke forsøkt. Selv erindrer Krog-Johnsen to tilfeller da klager har vært tatt opp med ham. I det ene tilfellet fikk han medhold av ledelsen. Det annet tilfelle - en uberettiget avvisning av en gjest - var en «arbeidsulykke» som Krog-Johnsen beklaget overfor vedkommende gjest. Jeg finner det åpenbart at heller ikke de påberopte klager fra gjester kan gi saklig grunnlag for oppsigelse av Krog-Johnsen. Når det gjelder det mindre gode resultat av driften av nattklubben, er det ikke godtgjort at Krog-Johnsen kan bebreides. Den senere økte omsetning kan ha sammenheng med andre forhold - en ny bar i nattklubben, endret servering, økte priser m.v.

Vesentlig vekt legger jeg på at Krog-Johnsen da han ble oppsagt var over 60 år gammel og hadde arbeidet i bedriften siden 1946, fra 1950 som hovmester. Overfor ham må oppsigelsen karakteriseres som urimelig. Annerledes kunne saken ha stilt seg om bedriften før den gikk til oppsigelse hadde tilbudt ham annen beskjeftigelse i bedriften. Jeg nevner i denne forbindelse at bedriften selv våren 1972 hadde tatt opp spørsmålet om Krog-Johnsen kunne være villig til å gjøre tjeneste i kombinert hovmester- og servitørstilling. Dette var Krog-Johnsen ikke interessert i, idet han fant kombinasjonen uheldig. Men han erklærte seg villig til å gå tilbake til servitørstilling.

Som byrettens flertall og mindretallet i lagmannsretten finner jeg at Krog-Johnsen må tilkjennes erstatning etter arbeidervernlovens §43, og er kommet til et noe høyere beløp enn flertallet i byretten og mindretallet i lagmannsretten.

Da Krog-Johnsen etter fylte 20 år har hatt mer enn 20 års tjenste i bedriften, kan erstatning tilkjennes med opp til 3 års lønn. Innen denne ramme må erstatningsfastsettingen bli skjønnsmessig. Jeg finner som byrettens flertall og mindretallet i lagmannsretten at det ved vurderingen må tas hensyn til at Johnsen gjorde lite for å skaffe seg annet arbeid. Det må antas at det etter oppsigelsen var vanskelig for ham å få en ny hovmesterstilling. Men en servitørstilling måtte han kunne fått lenge før 10. oktober 1975 da han begynte som servitør på Smestad Hotell. Jeg finner ikke at det bør tillegges særlig vekt at han ikke søkte arbeidsledighetstrygd.

Alle forhold tatt i betraktning er jeg blitt stående ved at erstatningen bør settes til kr. 50 000. Av dette beløp blir å regne rente med 10% i samsvar med den nye rentelov. Renter er påstått fra forkynnelsen av Høyesteretts dom, et tidspunkt jeg da legger til grunn.

Jeg finner videre at Krog-Johnsen etter sakens art må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser. Det er levert omkostningsoppgave i samsvar med tvistemålslovens §176, jfr. §179, herunder oppgave over utlegg på til sammen kr. 6 139,20.

Side:168

Jeg stemmer for denne dom:

Borgia A/S dømmes til å betale til Sverre Krog-Johnsen:

1. Lønn 7 400 - sju tusen fire hundre - kroner med tillegg av lovbestemt feriegodtgjørelse og 6 - seks - prosent rente fra 19. februar 1973 til 31. desember 1977 og 10 - ti - prosent rente fra 1.januar 1978 til betaling skjer.

2. Erstatning 50 000 - femti tusen - kroner med 10 - ti - prosent rente fra forkynnelsen av Høyesteretts dom til betaling skjer.

3. Saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett med 34 500 - trettifire tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Holmøy og Andreas Endresen: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Terje Torp med domsmenn):

Saken gjelder krav om erstatning etter oppsigelse. Saksøkeren, Sverre Krog-Johnsen, er født xx.xx.1909. Han ble 1946 ansatt ved restaurant Telle (senere Telle Night Club) som servitør, og 1950 ble han hovmester samme sted.

Bedriften var opprinnelig eid av A/S Regnbuen. Ved overenskomst av 26. februar 1971 overdro A/S Regnbuen etablissementet til A/S Nye Regnbuen. - - -

Retten skal bemerke:

Det første spørsmål retten må ta stilling til, er om oppsigelsene og eierskiftet i 1971 medførte at saksøkeren ble ansatt i en ny bedrift, eller om man må anse forholdet slik at han hele tiden har vært ansatt i samme bedrift. Det er enighet om at dette spørsmål må løses likt i forhold til bestemmelsene om oppsigelsestidens lengde og i forhold til bestemmelsene om vern mot usaklig oppsigelse i arbeidervernlovens §43.

Rettens flertall, de to domsmenn, er kommet til at saksøkeren må ansees for å ha vært ansatt i samme bedrift hele tiden. De legger da vekt på at bedriften så vel innad som utad fremtrådte som samme bedrift før og etter eierskiftet. Virksomheten fortsatte uforandret i de samme lokaler, på samme måte og med så å si det samme personale. Når et eierskifte således ikke på noen måte gir seg merkbare utslag, bør ikke skiftet i seg selv føre til at en arbeidstaker mister den oppsigelsesfrist og det vern mot usaklig oppsigelse han har fra tidligere.

Mindretallet, rettens formann, er enig med flertallet i at det er meget som i dette tilfelle gjør det naturlig å anse bedriften for å være den samme før og etter eierskiftet. Han har imidlertid funnet å måtte legge avgjørende vekt på at det her dreier seg om et reelt eierskifte. Ingen av aksjonærene i de to selskaper er de samme. Det nye selskap overtok aktiva, men ikke passiva fra det gamle. Det gamle selskap eksisterer fremdeles, men driver ingen virksomhet.

Side:169

Driften av restauranten gikk før overdragelsen med et betydelig underskudd, og det var således av den største betydning for den nye eier å stå helt fritt ved overtagelsen, også med hensyn til personale, slik at man kunne disponere på den måte man fant hensiktsmessig.

Mindretallet er etter dette kommet til at man må bygge på at saksøkeren i 1971 ble ansatt i en annen bedrift. Derav følger at han ikke skulle ha krav på mer enn 1 måneds oppsigelsesfrist og ikke ha krav på det vern mot usaklig oppsigelse som arbeidervernlovens §43 gir. Mindretallet må derfor stemme for at saksøkte frifinnes.

Etter det resultat flertallet foran er kommet til, vil kravet i saksøkerens påstand under pkt. 1 bli tatt til følge. Saksøkeren har da krav på 3 måneders oppsigelsesfrist, til utløpet av en kalendermåned, og da oppsigelsen ble levert ham den 1. desember 1972, skulle han hatt lønn til utløpet av mars 1973.

Når det gjelder pkt. 2 i saksøkerens påstand, er flertallet kommet til at oppsigelsen ikke var saklig begrunnet.

Etter de opplysninger som foreligger i saken, må en gå ut fra at saksøkeren er en dyktig fagmann, og at han søkte å holde en viss stil over miljøet i restauranten. Hvis ledelsen hadde ønsket at han skulle følge en mindre streng linje, burde saksøkeren fått klar beskjed om dette. Noen slik beskjed kan en ikke se at han har fått.

For så vidt angår de klager ledelsen skal ha fått på saksøkeren, må det legges betydelig vekt på at disse ikke ble forelagt for ham, slik at han kunne fått anledning til å rette på det som måtte være galt i hans opptreden. Han har ikke fått noen annen begrunnelse for oppsigelsen enn den som er nevnt i oppsigelsesbrevet, nemlig at han ikke lenger passet til det krevende arbeid som hovmester, og han har ikke fått noen forklaring på hvorfor han ikke lenger skulle passe. Begrunnelsen synes noe eiendommelig når man tar i betraktning at han ikke så svært lang tid i forveien var blitt spurt om han ville være kelner ved siden av hovmesterstillingen.

Ved vurderingen av oppsigelsens saklighet må det videre legges vekt på at bedriftens ledelse burde opptrådt mer hensynsfullt overfor saksøkeren. På oppsigelsestiden var saksøkeren over 60 år, og han hadde vært hovmester i en lang årrekke. Hvis man mente at han ikke lenger passet som hovmester, burde man søkt å finne en annen passende stilling for ham i bedriften, f.eks. som kelner, en stilling saksøkeren selv hadde tilbudt å overta i stedet for å være hovmester.

Etter flertallets mening bør således saksøkeren tilkjennes erstatning etter arbeidervernlovens §43. Ved utmålingen av erstatningens størrelse er det lagt vekt på de forhold hos bedriftsledelsen som foran er kritisert. Men det må også tas hensyn til at saksøkeren i følge sin egen forklaring ikke har gjort nevneverdige anstrengelser for å skaffe seg annet arbeid. En er klar over at det må ha gått sterkt inn på saksøkeren å bli sagt opp etter så lang tjeneste i restauranten, en tjeneste han synes å ha utført på en meget tilfredsstillende måte, og det er heller ikke lett å omstille seg til en annen arbeidsplass i hans alder. Likevel måtte en kunne forlange at han etter en tid hadde gjort alvorlige forsøk på å få nytt arbeid, noe som etter all sannsynlighet ville ha lykkes ham i løpet av en ikke alt for lang tid.

Etter en samlet vurdering av alle forhold settes erstatningen til kr. 30 000. - - -

Side:170

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Slyngstad, Trygve Lange-Nielsen og Frøystein Halvorsen):

Lagmannsretten - dens flertall, de juridiske dommere, er under tvil kommet til at anken må føre frem. Flertallet er på samme måte som byrettens mindretall kommet til at ankemotparten etter eierskiftet av Regnbuen ikke kan sies å være ansatt i samme bedrift i lovens forstand og tiltrer også mindretallets begrunnelse.

Flertallet legger vekt på at bedriften uten eierskiftet antagelig hadde måttet innstille om ikke lenge, og at de ansatte etter den orientering som ble gitt var klar over dette. Eierskiftet medførte en gradvis omlegning av driften med sikte på å nå et nytt publikum og det ble foretatt betydelige nyinvesteringer. Det kan i denne forbindelse nevnes at ankemotparten har forklart at det gamle publikum på Telle Night Club var forsvunnet et halvt år etter at han sluttet.

Den nye eier overtok ingen passiva og oppsigelsen av de ansatte markerer betydningen av at han sto helt fritt når det gjaldt den fremtidige driftsform. Alle forhold tatt i betraktning medførte eierskiftet en slik fornyelse av virksomheten at det synes mest nærliggende i relasjon til bestemmelsen i arbeidervernlovens §43 ikke å anse bedriften som den samme etter eierskiftet. Restaurantindustri A/S må da bli å frifinne.

Mindretallet - domsmennene - er enig med byretten i at ankemotparten må anses for å ha vært ansatt i samme bedrift hele tiden og slutter seg for så vidt til byrettens begrunnelse.

Mindretallet er videre enig med byretten i at oppsigelsen av ankemotparten ikke var saklig begrunnet, og kan også på dette punkt slutte seg til byrettens begrunnelse. Dette gjelder også erstatningens størrelse. - - -