Rt-1978-213

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-03-03
Publisert:	Rt-1978-213
Stikkord:	Gyldigheten av testament
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 24/1978
Parter:	I. A (advokat Dag A. Stiegler - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Ragnar Eide) og II. B (høyesterettsadvokat Ragnar Eide) mot C.
Forfatter:	Tønseth, Michelsen, Egil Endresen, Christiansen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §62, Tvistemålsloven (1915) §98, §50, §61, Arveloven (1972)

Dommer Tønseth: Saken gjelder gyldigheten av et testament som fru D-E etterlot seg ved sin død 6. februar 1975. Testamentet, som var opprettet 17. juli 1973 da fru D-E var 87 år gammel, går ut på at «alt hva jeg etterlater meg skal deles med en halvpart til nieser og nevøer i familien E og den annen halvpart mellom nieser og nevøer i familien D. Tidligere opprettet testament tilbakekalles.» Testamentet innebærer at den ene halvpart av det fru D-E etterlot seg, skal gå til hennes tidligere avdøde mann overingeniør E's slekt. Den annen halvpart vil med like store deler gå til fru D-E's avdøde brors to døtre A og B. Gyldigheten av testamentet ble anfektet av A, som i et tidligere testament fra 1964 var blitt tilsagt omtrent halvparten av fru

Side:214

D-E's bo, og av fru D-E's gudsønn C, som også var betenkt i testamentet av 1964. B var ikke betenkt i dette eldre testament. Hun var i 1964 ukjent for fru D-E.

I de saker som A og C anla mot B ved Hamar skifterett - og som i medhold av tvistemålslovens §98 ble forent til felles forhandling og avgjørelse - avsa skifteretten den 6. oktober 1975 dom med denne domsslutning:

«1. D-E's testament av 17.7.1973 kjennes ugyldig.

2. Til erstatning av saksomkostninger betaler B til C kr. 1 792 - syttenhundreognittito 00/100 - kroner og til A kr. 7 660 - syvtusensekshundreogseksti 00/100 - kroner.

Oppfyllelsesfristen herfor er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

B påanket så vel i forhold til A som til C skifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Også lagmannsretten forente de to saker og avsa den 11. oktober 1976 dom med denne domsslutning:

«I sak nr. 5/1976:

1. Fru D-E's testament av 17. juli 1973 kjennes gyldig forsåvidt som det bestemmer at B skal ta arv på like linje med A. For øvrig kjennes testamentet ugyldig.

2. B betaler til C i saksomkostninger for lagmannsretten kr 1 917 kroner - ettusennihundreogsytten 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

I sak nr. 6/1976:

1. Fru D-E's testament av 17. juli 1973 kjennes gyldig forsåvidt som det bestemmer at B skal ta arv på like linje med A. For øvrig kjennes testamentet ugyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om det nærmere saksforhold og om partenes anførsler for de tidligere instanser henvises til skifte rettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens dom er av A påanket til Høyesterett (sak I). B har motanket og har på sin side anket lagmannsrettens dom i forhold til C (sak II). Også for Høyesterett er de to saker forent til felles forhandling og avgjørelse.

Den ankende part A påberoper seg at fru D-E's testament av 1973 må antas å være blitt til ved utilbørlig påvirkning fra fru B og hennes mann. Dette gjøres dog ikke gjeldende som særskilt ugyldighetsgrunn, bare som et argument til støtte for at det ikke er sannsynlig at fru D-E's sinnstilstand har vært uten innflytelse på innholdet av testamentet, jfr. arvelovens §62 siste setning.

Det hevdes også at det - når hjemmelen for ugyldighet er arvelovens §62 - ikke er adgang til å kjenne et testament delvis ugyldig og delvis gyldig, slik lagmannsretten har gjort. Men dersom det skulle være adgang til å kjenne bare en del av et testament ugyldig med hjemmel i §62, så må det kreves ekstra meget for at en annen del skal kunne anses gyldig i henhold til denne bestemmelses siste setning.

Fru A's anførsler for Høyesterett er for øvrig på alle punkter av betydning de samme som for skifteretten og lagmannsretten.

Side:215

Fru A har nedlagt sådan påstand:

«1. Hamar Skifteretts dom av 6. oktober 1975 stadfestes.

2. Ankemotparten, B, dømmes til å betale A saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten B har pekt på at så vel skifteretten som lagmannsretten har betegnet fru D-E som senil dement. Det settes imidlertid et spørsmålstegn ved hvorvidt de to retter har forstått og anvendt senil demens-begrepet riktig. Det nevnes at dette begrep omfatter flere grader av sjelelig svekkelse, og at det ikke uten videre er gitt at enhver person som medisinsk sett må betegnes som senil dement, også er uskikket til å opprette testament. Men også bortsett herfra bestrides det at fru D-E var så sjelelig svekket at hennes testament av 1973 av den grunn må settes ut av betraktning. Prinsipalt påstås testamentet kjent gyldig i dets helhet. Subsidiært hevdes det at lagmannsrettens dom er riktig for så vidt som testasjonen til fordel for fru B er kjent gyldig. Hun henholder seg til lagmannsrettens begrunnelse for dette resultat.

Det bestrides at fru D-E i forbindelse med opprettelsen av testamentet var under utilstedelig påvirkning fra fru B og hennes mann.

Også i den anke som fru B har rettet mot C (sak II) hevdes det at testamentet av 1973 er gyldig.

For øvrig er også fru B's anførsler for Høyesterett i alt vesentlig de samme som for skifteretten og lagmannsretten.

Fru B har nedlagt sådan påstand:

«Sak I:

1. Prinsipalt: Fru D-E's testament av 17. juli 1973 kjennes gyldig.

Subsidiært: Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. I begge tilfelle: Fru B tilkjennes saksomkostninger for Skifteretten, Lagmannsretten og Høyesterett.

Sak II:

1. D-E's testament av 17. juli 1973 kjennes gyldig.

2. B tilkjennes saksomkostninger for Skifteretten, Lagmannsretten og i Høyesterett.»

Ankemotparten i sak II, sorenskriver C, er enig med de tidligere retter og med A deri at fru D-E må anses for å ha vært i høy grad sjelelig svekket da hun opprettet testament i 1973. Han er uenig med lagmannsretten når den legger til grunn at initiativet til opprettelsen av testamentet kom fra fru D-E. Hadde dette vært tilfellet, ville det vært naturlig at hun hadde søkt bistand hos den advokat som hadde vært henne behjelpelig med opprettelsen av 1964-testamentet og som også i 1973 praktiserte på Hamar. C peker også på at det første utkast til 1973-testamentet, som B brakte med fra Y til Hamar, ble liggende hos henne i et halvt år uten at hun gjorde noe med det. Hun hadde det heller ikke med da hun ble brakt til Y hvor det endelige testament ble satt opp under de omstendigheter som er beskrevet av skifteretten. Reisen til Y må også ses på bakgrunn av vitnet forretningsfører Østbyes uttalelse til B om at det ikke ville være mulig å få testamentsvitner på Hamar fordi fru D-E ble ansett for ikke å være skikket til å opprette testament.

Side:216

C har videre uttrykt det slik at det ikke er den samme person som har opprettet testamentene av 1964 og 1973. 1964-testamentet vitner om at det er godt forberedt og vel overveid av en omhyggelig og pertentlig dame. Foruten at det tilgodeser fire foreninger, omfatter det en lang rekke personer - i alt 17 - som er betenkt med pengebeløp og med nøyaktig angivelse av navn, fødselsdato og adresse. Videre skulle en rekke gjenstander som hadde tilknytning til familien, tilfalle navngitte personer, og det skulle avsettes et bestemt beløp til gravsted. I 1973 var borte tanken på gravsted, på arvinger som ikke var nieser eller nevøer, på de gjenstander som skulle tilfalt bestemte familie medlemmer og på de foreninger som hun hadde vært sterkt knyttet til gjennom mange år. C ser dette som et tegn på at fru D-E i 1973 ikke var i en slik tilstand at hun kunne ha oversikt over hva hun gjorde og var uten motforestillinger når det gjaldt den disposisjon hun foretok.

C's konklusjon er at fru D-E i 1973 ikke var testasjonsfør, og han bestrider fru B's prinsipale påstand om at testamentet i sin helhet skal kjennes gyldig. Ut fra sin partsinteresse har han dog funnet det tilstrekkelig at lagmannsrettens dom blir stadfestet. Han har imidlertid ingen innvending mot at skifterettens dom i tilfelle blir stadfestet, det vil si at testamentet i sin helhet blir kjent ugyldig.

C har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. B betaler saksomkostninger til C for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Skien og Porsgrunn byrett, Hamar byrett og Moss byrett. Herunder har B og C avgitt partsforklaring, og det ble avhørt 12 vitner, hvorav 2 er nye for Høyesterett. Fra den ankende part A er fremlagt erklæring datert 8. september 1977. Under bevisopptak ved Trondheim byrett til bruk for skifteretten var som vitne avhørt advokat Peter Andreas Claussen. Også hans forklaring er dokumentert for Høyesterett. Endelig nevnes at som sakkyndig var så vel for skifteretten som for lagmannsretten oppnevnt stadslege Hans Peter Nesvold, Hamar, hvis erklæring av 28. juni 1976 er dokumentert. Til bruk for Høyesterett har Nesvold også avgitt vitneforklaring under bevisopptak ved Hamar byrett.

Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for de tidligere retter. Jeg nevner dog at lagmannsrettens gjengivelse av vitne- og partsuttalelser på et par punkter er blitt supplert eller korrigert under bevisopptakene. Lagmannsretten angir således at en medvirkende årsak til at dr. Imerslund ikke ordinerte sovemedisin for avdøde etter 1968, var at hun ikke hadde behov for slik medisin. Under bevisopptaket forklarte dr. Imerslund at hun sluttet «med å gi avdøde sovemedisin antagelig i 1968 eller 1969 da hun merket at E begynte å bli sløv. Årsaken til at hun sluttet å utskrive sovemedisin var således at hun var redd for at D-E kunne komme til å ta overdose fordi hun var glemsk. Hun tok også fra D-E andre medisiner av samme grunn, blant annet «Cortison».»

Side:217

En annen korreksjon gjelder lagmannsrettens uttalelse om at daværende byfogd C hadde erkjent at det var ønsket om å likestille sine to nieser som var avdødes motiv for å ville forandre det tidligere testament. C's forklaring på dette punkt under bevisopptaket går ut på at han «ingen erkjennelse avga om at avdødes motiv var ønsket om å like stille sine to nieser, men anførte at hvis det var hennes ønske, fikk hun meget dårlig hjelp til å realisere dette».

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten, hvilket innebærer at det omtvistede testament blir kjent ugyldig i dets helhet.

Jeg finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om den rette forståelse av senil demens-begrepet og skifterettens og lagmannsrettens anvendelse av dette begrep. Loven - arvelovens §62 - knytter ikke ugyldighet av et testament til senil demens, men (blant annet) til spørsmålet om testator da testamentet ble opprettet, var «i høy grad sjelelig svekt». Lagmannsretten, men særlig skifteretten, har gitt en inngående beskrivelse av fru D-E's tilstand i 1973, og begge retter fant at hun da var sjelelig svekket i en slik grad at hun i henhold til arvelovens §62 ikke hadde den fornødne testasjonshabilitet. Skifteretten fant endog dette klart, og jeg er enig i denne karakteristikk, som jeg finner ytterligere be styrket ved de dokumenterte forklaringer fra en lang rekke vitner som har vært uten egen interesse i saken og som for de flestes vedkommende hadde kjent fru D-E gjennom mange år. Som et illustrerende eksempel på karakteren av disse forklaringer gjengir jeg følgende uttalelse fra hennes lege og omgangsvenn gjennom de siste 10 år av hennes liv, dr. Imerslund:

«Vitnet tror ikke at avdøde i 1973 var i stand til å forstå følgene av et nytt testament. Vitnets mann som var lege fikk sommeren 1973 en oppringing med forespørsel om å skrive under et papir om at fru D-E var ved sine «fulle fem» eller noe i den retning. Vitnets mann, som døde i 1974, avslo dette da han mente at fru D-E ikke var så åndsfrisk at hun visste hva hun gjorde. Vitnet var helt enig i sin manns vurdering. Vitnet kan absolutt ikke tenke seg at avdøde var i stand til å ta noe initiativ til å få forandret noe testament i 1973. Vitnet svarte det samme på spørsmål om fru D-E i 1973 var i stand til å ønske at noen skulle ta arv etter henne. Vitnet vil ikke karakterisere avdøde som sinnsyk i 1973 - men «gammel i hjernen». Vitnet karakteriserer fru D-E som en elskverdig, omgjengelig, familiekjær dame av den gamle skole. Det skjedde ingen forandring i avdødes etiske forhold i de senere år bortsett fra at hun ble mere og mere glemsk. Vitnet mener at avdøde i 1973 var i stand til å holde fast ved et ønske om at familien skulle arve henne. Hun mener at B på dette tidspunkt ikke var kommet inn i avdødes bevissthet og at familien ikke inkluderte henne.

Vitnet karakteriserer avdøde som sterkt senil fra 1970 og meget sterkt sen il fra 1972. Etter nærmere eksaminasjon karakteriserer vitnet avdøde som senil i 1970 og sterkt senil i 1972.»

I motsetning til lagmannsretten - men i likhet med skifteretten - har jeg som allerede nevnt funnet at testamentet må anses ugyldig i dets helhet. Lagmannsretten kom til at det - tross det for øvrig måtte betraktes som ugyldig - dog kunne opprettholdes for så vidt det gikk ut på å tilgodese fru B. Dette var under henvisning til bestemmelsen i

Side:218

siste setning i arvelovens §62. Etter §62 er en testamentarisk disposisjon ugyldig blant annet når testator da testamentet ble opprettet var i høy grad sjelelig svekket «med mindre det er usannsynlig at sinnsstoda hans har hatt innverknad på innhaldet i disposisjonen». Lagmannsretten fant at dette siste var tilfellet her. Jeg kan imidlertid ikke se at fru B har godtgjort dette. Tvert imot anser jeg det ut fra den høygradige svekkelse som fru D-E led av, sannsynlig at hennes tilstand hadde innvirkning på hennes disposisjon også for så vidt den begunstiget fru B. I den forbindelse peker jeg på dr. Imerslunds uttalelse om at fru B i 1973 ikke var kommet i fru D-E's bevissthet og at familien ikke inkluderte henne. Dr. Imerslund har også forklart at fru D-E aldri selv nevnte fru B og aldri til henne omtalte testamentet av 1973 eller at hun tenkte på å opprette nytt testament. Betydelig vekt legger jeg også i denne forbindelse på det sorenskriver C har bemerket om den diametrale motsetning mellom 1973-testamentet og testamentet fra 1964. Det står for meg slik at fru D-E neppe hadde en bevisst motivasjon for en testasjon til fordel for fru B. Hvorvidt det må anses rimelig og endog rettferdig om fru B ble tilgodesett, er i denne forbindelse uten betydning.

Ut fra det syn jeg har på det her omhandlede spørsmål, er det ikke grunn for meg til å drøfte hvorvidt det overhodet er adgang til å kjenne et testament dels gyldig, dels ugyldig når ugyldigheten utledes av arvelovens §62.

Jeg er etter dette kommet til at skifterettens dom må stadfestes. Dette gjelder også omkostningsavgjørelsen. Videre finner jeg at fru B må erstatte motpartene saksomkostninger også for lagmannsrett og Høyesterett. A's prosessfullmektig har levert omkostningsoppgave, som viser at utleggene beløper seg til kr. 6 800. Også sorenskriver C har levert oppgave, som omfatter utlegg kr. 2 150.

Jeg stemmer for denne

dom:

Skifterettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler B til A 20 800 - tjue tusen åtte hundre - kroner og til C 5 000 - fem tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Egil Endresen, Christiansen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Finn Kilde Evensen):

- - -

Av sakens forhistorie hitsettes:

Fru D-E var født xx.xx.1886. Hun var gift med overingeniør E som var ansatt ved NSB. E avgikk ved døden i 1944. Ekteparet var barnløse og fru D-E overtok ektefellenes bo etter mannens død til full rådighet i levende live og ved testament i henhold til gjensidig testament av 9.6.1913. Fru D-E

Side:219

opprettet 27.4.1944 et testament hvor hun fordelte sin formue til en rekke angitte legatarer og innsatte sin bror som hovedarving. Den 26.2.1964 opprettet hun et nytt testament til avløsning av testamentet av 27.4.1944. I likhet med det sistnevnte inneholder dette meget detaljerte bestemmelser om formuens fordeling. Endelig opprettet fru D-E den 17.7.1973 sitt siste testament hvori hun med generell angivelse fordelte sin formue med en halvdel til sin og sin avdøde manns slekt. Fru D-E døde den 6. februar 1975, nær 89 år gammel. - - -

Retten skal bemerke:

Hovedspørsmålet i saken gjelder hvorvidt fru D-E (heretter: avdøde) på testasjonstidspunktet 17.7.1973 var i en slik tilstand som beskrevet i arvel. §62 og i tilfelle hvorvidt en slik foreliggende tilstand kan antas å ha vært uten betydning for hennes testamentsdisposisjon.

I relasjon til den nevnte bestemmelse i arvel. §62 blir det for avdødes vedkommende spørsmål om å vurdere om hun var «i høg grad sjelelig svekt». Denne tilstand som loven beskriver slik er den samme som i alminnelig sprogbruk benevnes som aldersdomssvekkelse. I den psykiatriske terminologi beskrives tilstanden i sin uttalte form som organisk psykosyndrom.

Ved vurderingen av avdødes tilstand på testasjonstidspunktet gir selve testamentet mindre veiledning. Retten er i første rekke henvist til å bygge på de vitneprov som er fremkommet under saken med beskrivelse av avdødes tilstand. Herunder har retten i det alt vesentlige funnet å burde bygge sin vurdering på de beskrivelser som er gitt av vitner som har vært helt uforbundne med sakens gjenstand, og i denne sammenheng særlig vekt på den beskrivelse som er gitt av vitnet, dr. Imerslund som kjente avdøde både som lege og venn gjennom en årrekke. På bakgrunn av de nevnte vitneforklaringer har retten lagt følgende til grunn som karakteristiske trekk ved avdøde:

- I løpet av året 1969 viste avdøde klare tegn på svekkelse av oppfatnings- og orienteringsevnen. Dette fremgår bl.a. av vitneforklaring av forretningsfører Østbye som hadde bistått avdøde med hennes økonomiske anliggender siden 1955/56. Hun oppfattet i følge vitnet således ikke at et bilde som stod på hans skrivebord var av hans datter etter at han hadde gitt likelydende svar på hennes spørsmål en rekke ganger i løpet av en konferanse. Denne konkrete hendelse fant sted på våren 1968. Ved utferdigelse av hennes selvangivelse for 1968 i januar 1969 kontaktet hun ikke Østbye slik hun hadde gjort i alle de foregående år og ved hans initiativ i samme forbindelse kort tid senere, ble han klar over at hun i motsetning til tidligere, ikke oppfattet noe av hva dette arbeide skulle bestå i. Han har således forklart at hun ved tidligere anledninger nøye hadde fulgt med under deres årlige konferanse og kontrollert utregning av sin formuesansettelse ved nøyaktige kunnskaper om bl.a. kursene på sine verdipapirer. Fra januar 1969 og de følgende år inntil hennes død utfylte Østbye derfor hennes selvangivelse uten at hun var til stede idet hun ikke oppfattet noe av hva som foregikk. Han har i samme forbindelse forklart at hun ved henvendelse til X Distrikts Innskudd- og låneforening kom med jevnlige mellomrom for å ta ut penger til sitt livsopphold. I de siste tre/fire år før sin død hendte det stadig at hun noen få minutter etter denne henvendelse eller neste dag kom tilbake for påny å foreta uttak uten erindring om at hun rett forut hadde vært der i

Side:220

samme ærend. Han har dernest forklart at han ved flere anledninger omkring 1972/73 ble oppringt fra NSB's sentralbord på X hvor det ble opplyst at avdøde en rekke ganger hadde ringt dit for å få snakke med sin mann, E, som var avgått ved døden i 1944.

- Vitnet, dr. Imerslund, har beskrevet avdøde slik:

Avdøde besøkte henne som pasient første gang i 1965 for en revmatisk lidelse. Senere var deres bekjentskap basert på at avdøde ofte kom til dr. Imerslund henimot kontortidens slutt for å få selskap. Dr. Imerslund ordinerte i disse årene noe sovemedisin til avdøde, men forklarte å ha opphørt med dette i 1968. Grunnen til dette var at avdøde da var så senil at hun ikke ville ta ansvaret for at avdøde skulle ha hånd om medikamenter som kunne være farlige ved unøyaktig dosering. Hun har videre karakterisert avdøde som svært senil de siste tre årene hun levet. Denne tilstand har hun nærmere beskrevet ved at avdøde ikke var i stand til å erindre fra minutt til minutt ved at hun spurte om igjen og om igjen om nøyaktig de samme ting. Det var videre ikke mulig å føre noen fornuftig samtale med henne om aktuelle spørsmål, men dr. Imerslund måtte lede samtalen inn på avdødes barndom i Trondheim og tidligere perioder av avdødes ekteskap med E for overhodet å få noe forståelig ut av avdøde. Den eneste hun snakket om for øvrig av sin familie var hennes niese i Danmark som hun fortalte å holde meget av og «som skulle arve henne». Avdøde beklaget seg over ikke å ha hørt noe fra denne niesen og dr. Imerslund pekte da på flere brev fra samme som hun ikke hadde besvart. Dr. Imerslund har for øvrig beskrevet avdøde som et utpreget vanemenneske som gikk på klokken. På grunn av disse sine meget innøvde vaner var hun i stand til å fungere tilsynelatende normalt og kunne etter påtrykk fra f.eks. vitnet også be svare brev og andre henvendelser ved innøvde konvensjonelle frasesvar i sin vanlige, høflige og pertentlige form. Hun har således forklart at avdøde manglet fullstendig initiativ i sitt dagligliv, det var helt utelukket å diskutere dagens problemer med henne, men var i stand til å bo i sitt hjem fordi hun var et så utpreget vanemenneske som etter vitnets beskrivelse gikk som en maskin. Avdøde fortalte en gang vitnet om sitt testament av 1964, men bragte aldri senere spørsmål om testament på bane. Generelt har vitnet beskrevet avdøde som så «borte vekk» at hun ikke var i stand til å konsentrere seg om noe av aktualitet omkring seg.

- Vitnet, Rynning, som var vaktmester ved avdødes siste bopel, har forklart følgende om sitt kjenne skap til fru D-E:

Han kjente avdøde siden 1957 og snakket med henne nærmest hver dag. Personlig oppfattet han avdøde som senil allerede fra 1970. Han har forklart å basere denne karakteristikk på det forhold at hun ved flere anledninger fortalte at hun hadde besøkt sin mor i Trondheim som da var død for utallige år siden. Likeledes fortalte hun vitnet at hun nå var i Trondheim mens samtalen foregikk utenfor bopelen i X. Avdøde hadde videre ikke begreper om dag, måned, år, årstid. Hun ønsket for eks. «godt nyttår» i april måned ved passering av Rynning som hakket løs is fra fortauet etter vinteren. Da Rynning hentet henne med bil fra Sjusjøen sommeren 1971 hvor hun hadde pleid å oppholde seg en måned hvert år om sommeren, benektet hun å ha vært der etter en halv mils reise på hjemtur. Etter å ha oppholdt seg i Y en ukes tid hos saksøkte benektet avdøde på vitnets spørsmål om hvordan oppholdet hadde vært at hun overhodet hadde vært der. Avdøde fortalte vitnet flere ganger i sekstiårene hva hun aktet å gjøre med sin formue, men

Side:221

etter 1970 nevnte hun ikke dette tema overhodet. Han har videre forklart at ved avhentingen på Sjusjøen i 1971 fikk han opplyst av pensjonatvertinnen at hun deretter ikke kunne losjere avdøde lenger fordi hun oppfattet avdøde som så senil at hun ikke kunne ta ansvaret for henne.

- De øvrige vitner, som ikke har hatt interesse av sakens utfall, har gitt tilsvarende bilder av avdøde som ovenfor beskrevet. Dette er vitner som har kjent avdøde i en årrekke, enkelte helt siden 1920-årene, som fr. Jølstad og fr. Thinn. Disse har utdypet sine beskrivelser ved å opplyse at avdøde hver dag i mange år før sin død dekket på til middag for sin mann som døde i 1944 og opplyste gjentagne ganger at «E er litt sen til middag i dag». De har videre samtlige opplyst at avdøde aldri til dem omtalte noen niese i Y ei heller spørsmålet om testament de senere år av sitt liv. Den eneste slekning avdøde har omtalt overfor sine gamle venninner var niesen, A, som bodde i Danmark.

- Den oppnevnte sakkyndige, dr. Nesvold, har i sin erklæring for retten opplyst å ha vært i personlig kontakt med avdøde en gang ved kontroll av hjemmesykepleien på våren 1974. Foranledningen var at sykepleiesjefen i Hamar den 5.7.73 hadde klassifisert avdøde som «senil» og «passende best på Sanderud psykiatriske sykehus». Ved en senere innleggelse på Sanderud ordinert av dr. Imerslund har den sakkyndige opplyst at det fra sykehusets side ble gjort henvendelse til ham som stadslege om innleggelse av avdøde på Hamar kommunale sykehjem. Fra utskrivende lege ved Sanderud sykehus ble avdøde da karakterisert som «senil, men ikke psykiatrisk pasient.»

Når det etter dette er spørsmål om å plassere avdødes tilstand den 17.7.1973 i forhold til arvel. §62 må en slik klassifikasjon i vesentlig grad basere seg på hvorledes den psykiatriske vitenskap bedømmer karaktertrekk som de foran beskrevne. Retten er således av den oppfatning at dersom avdødes tilstand i psykiatrisk forstand må betegnes som senil demens (lidende av et organisk psykosyndrom), forelå høy grad av sjelelig svekkelse som beskrevet i arvel. §62.

Dersom man skal kunne påvise forekomst av det organiske psykosyndrom, må undersøkelsen dreie seg om karakteristiske trekk ved denne form for hjernelidelse. Disse kan kort be skrives slik:

- svekkelse av hukommelsen

- reduksjon av oppfatningsevnen

- svekkelse av evnen til å orientere seg

- reduksjon av mulighetene til å tenke klart og derved:

- svekkelse av evnen til å uttrykke egne tanker.

En slik tilstand av senil demens har ofte i begynnelsesstadiet en tendens til å komme snikende på vedkommende. Utviklingen av sykdomsforløpet kan gå relativt raskt og ender gjerne etter noen få år i en nærmest invalidisert tilstand. Når det gjelder de helt tunge tilfelle av senil demens, er disse skissemessig beskrevet slik:

Einar Kringlen, «Psykiatri», 1972 83:

«I sluttstadiet taper pasienten kontakten med omverdenen og blir fullstendig desorientert, snakker gjerne usammenhengende, er opptatt av brokker av barndomserindringer og er hjelpeløs og inkontinent.»

Eitinger/Retterstøl, «Psykoser», 1973 35:

«Utvikler tilstanden seg videre i ugunstig retning, kan den dårlige oppfatningsevne føre til at pasienten ikke er orientert for tid. Først blir dette

Side:222

tydelig om natten. Slike pasienter sover ofte dårlig. Etter noen timer har de følelsen av å være utsovet. De reiser seg, kjenner ikke riktig omgivelsene igjen, vet ikke hva klokken er, de blir «døgnville». Senere opptrer desorientering også om dagen. Pasienten følger ikke med, husker først ikke datoen, senere heller ikke ukedag, årstall eller årstid. I alvorligere tilfelle vet de heller ikke hvor de er, særlig når de er blitt flyttet til nye steder i det siste. De gamle erfaringer hjelper ikke.»

Om slike tilstanders innflytelse på evnen til å foreta rettslige disposisjoner, fremholder Gabriel Langfeldt i sin «Rettspsykiatri», 1959 99 under avsnitt om testasjonshabilitet:

«Er sløvsinnet så langt fremskredet at testator etter vitneprovene å dømme ikke kunne skjelne mellom de forskjellige måneder, hvis han tok feil av barna, og for øvrig miskjente sin omgivelser, og særlig hvis han også hadde episodiske uklarhetsperioder, synes det klart at hans evne til å ha oversikt over det som kreves ved opprettelsen av et testament må ha vært så mangelfull at testamentet neppe kan ansees som noe fullverdig uttrykk for hans siste vilje.» Denne betraktning har Kringlen gitt sin tilslutning når det gjelder tilstandens innvirkning på disposisjonsevnen, op.cit, side 507.

På bakgrunn av denne gjennomgåelse og de beskrivelser av avdøde som er lagt til grunn vedkommende tiden omkring 17.7.1973 er retten ikke i tvil om at det forelå en uttalt tilstand av senil demens hos avdøde på testasjonstidspunktet. Det er derfor klart at hun ved testasjonen var i høy grad sjelelig svekket i arvel. §62's forstand idet denne bestemmelse ikke krever en så voldsom svekkelse som senil demens for at dette kan konstateres, jfr. Arnholm, «Arveretten», 1947 71, jfr. samme, «Privatrett V», side 168. Lovens hovedregel er da at testamentet er ugyldig dersom det ikke påvises (bevises) at tilstanden har vært uten betydning for testasjonen, jfr. arvel. §62 i.f., kfr. arvelovsutkastet av 1962 24 flg. og Arnholm, «Arveretten», side 171-72. Spørsmålet blir derfor om saksøkte har frembragt tilstrekkelige beviser for at avdøde, uaktet sin senilitet, på testasjonspunktet var i stand til å forstå rekkevidden og det fulle innhold i sin disposisjon. På bakgrunn av lovens forarbeider er det klart at saksøkte må bringe til veie en klar bevisovervekt for at tilstanden har vært uten innflytelse på avdødes testamentsdisposisjon. Tilblivelsesprosessen for testamentet av 17.7.1973 er i denne sammenheng sentral:

Det er av saksøkte og hennes mann, som vitne for retten, under hovedforhandlingen redegjort for at de på oppfordring av avdøde kontaktet en advokat som da drev privatpraksis i Y for å søke opprettet et testament. På denne bakgrunn opprettet advokaten et utkast som han sendte med saksøkte for undertegning og datering. Det var i den anledning planlagt at hjemmehjelpen hos avdøde, skulle være det ene testamentsvidne, mens avdøde selv skulle skaffe nr. 2. Ved sammenkomst hos avdøde hvor saksøkte og hennes mann var til stede, samt hjemmehjelpen, vegret sistnevnte seg for å undertegne. Man forsøkte ved samme anledning å kontakte vaktmester Rynning for at denne skulle fungere, men denne var ikke å treffe. Det ble ved samme anledning ringt til en bekjent av B på X, pastor F for samme formål, men denne vegret seg for å fungere av prinsippielle grunner som prest. Opprettelsen av testamentet, som så vidt opplyst hadde tilsvarende ordlyd som testamentet av 17.7.1973, ble følgelig ikke gjennomført denne gang, men fant sted ved en advokats kontor i Y lørdag den 17.7.1973 i hvilken anledning

Side:223

saksøkte hadde hentet avdøde ned til Y pr. bil for samtidig å få ettersett sine tenner. Advokaten har i sin forklaring for retten redegjort for at avdøde hadde ca. en times konferanse ved hans kontor denne dagen. Han oppgir å ha vært alene ved kontoret og avdøde kom i følge med saksøkte og hennes mann. Sistnevnte forlot kontoret etter noen tid. Under konferansen har han angitt at avdøde nevnte sitt testament av 1964 og han spurte henne om det skulle opprettes noen legater ved siden av den likedeling mellom de to slekter som hun angivelig skal ha ønsket. Dette skal avdøde ha besvart benektende. Avdøde virket etter hans oppfatning tilsynelatende normal i betraktning av hennes alder som den gang var 87 år. I løpet av den ovenfor nevnte tid har han oppgitt å ha skrevet ut testamentet, hentet vitnet nr. 2 som var kontordame hos saksøktes mann ved siden av i samme gård og således samtalt med testator. Vitnet har ikke kunnet gi annen forklaring enn at det er «hans formulering» når testamentet også nevner nevøer i familien D hvor avdøde ikke hadde nevøer. Han har videre redegjort for at vitne nr. 2 på testamentet ikke ble gjort oppmerksom på anbefalingene i arvel. §50 og at det var på hans tilkallelse at dette vitnet undertegnet testamentet.

Når det gjelder fremgangsmåten ved opprettelsen av testamentet av 17.7.1973 kan retten ikke se at det ved de fremkomne opplysninger er sannsynliggjort at testator ikke var under innflytelse av sin senile demens, eller m.a.o. har hatt den nødvendige oversikt over og innsikt i testamentsdisposisjonen slik loven krever dette. Avdøde har således ikke blitt konfrontert med sitt testamente av 1964 for derved muligens å kunne fremkalle de nødvendige kryssende motivasjoner og således danne grunnlag for et personlig valg mellom de foreliggende muligheter. Retten viser videre til hva som er fremholdt i arvelovsutkastet side 224, spalte 1 flg. hvor det fremgår at man ikke som en resultatbegrunnelse kan anføre for disposisjonens gyldighet etter arvel. §62 at testasjon i sitt innhold i og for seg virker fornuftig. Tvert imot virker det etter rettens oppfatning påfallende i forhold til avdødes tidligere testamenter og den beskrivelse av henne som en pertentlig dame, at hun den 17.7.1973 helt har villet utelukke destinatarer som etter det opplyste har stått sentralt i hennes liv, så som diverse foreninger, institusjoner, gudbarn. Dernest finner retten å burde bemerke at selve opprettelseshandlingen ikke etterlater inntrykk av at testamentsdisposisjonen er overveid og gjennomarbeidet av og med testator på en slik måte at man med trygghet kan utlede at hun har hatt oversikt i arvelovens forstand over sin handling i den tilstand hun befant seg. Herunder nevnes at det ikke kan anses særlig betryggende når en advokat oppretter et testament for en 87-årig person som er ham fullstendig ukjent i løpet av så kort tid som angitt og med den foranledning som er beskrevet foran. Under slike ytre omstendigheter burde det ha fremstått som påfallende for advokaten at avdøde reiser fra X til Y for å opprette testament uten selv å ha henvendt seg til ham. Disse forhold burde ha medført at han an stillet visse enkle undersøkelser omkring avdødes tilstand, slektsforhold og tidligere arvemessige disposisjoner slik at den nødvendige forvissning kunne fremstått om hennes nødvendige innsikt i det som nå foregikk. Dertil kommer at man med en 87-årig person foran seg ikke bør neglisjere lovgiverens anbefalinger i arvel. §50 under henvisning til en lokal diskusjon blant fagfeller i Y. Og endelig burde man ha benyttet til bevitnelse av testamentet en person som kjente avdøde i hvert fall overfladisk og ikke en person som står i en stilling som nesten medfører at disposisjonen blir

Side:224

delvis formelt ugyldig som følge av nærhet til en av de i testamentet tilgodesette, jfr. arvel. §61 annet ledd. Sluttelig vil retten herunder nevne det forhold at selve den sykdomstilstand som forelå på testasjonstiden hos avdøde har som ett av sine mest karakteristiske trekk at vedkommende ikke evner å erindre fra kort tid forut for det aktuelle tidspunkt. En slik tilstand medfører at avdøde har manglet den helt sentrale del av testasjonshabilitet, nemlig evnen til å skifte sol og vind mellom egne motivasjoner og ønskemål som har forsvunnet fra erindringen nesten i samme øyeblikk som de har oppstått.

Retten er etter det foran anførte kommet til at fru D-E's testament av 17.7.1973 må bli å kjenne ugyldig idet hun ved testasjonstidspunket var så høygradig åndelig formørket at hun manglet evnen til å vurdere sin egen handling slik loven krever. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Trygve Lange-Nielsen, Einar Løchen og kst. lagdommer Karl Høvde):

Fru D-E var født xx.xx.1886 og døde den 6. februar 1975. Hun var gift med overingeniør E. Han var ansatt ved NSB, X, og avgikk ved døden i 1944. Ektefellene bodde på X siden tyveårene. De hadde ingen barn og fru D-E overtok i henhold til et gjensidig testament fra 1913 ektefellenes bo etter mannens død til full rådighet i levende live og ved testament.

Etter at fru D-E's eneste bror, D, som bodde i Bergen, døde i 1962, opprettet hun den 16. februar 1964 testament til avløsning av et tidligere testament fra 1944. Etter dette testament skulle ca. halvparten av hennes formue tilfalle brorens eneste datter, A. Den annen halvpart ble fordelt på enogtyve legatarer med bestemte beløp. Tretten av disse var nieser og nevøer av hennes avdøde mann, av fire andre personer var to hennes gudbarn. Videre var X menighetspleie, X Røde Kors og to misjonsforeninger på X tilstått kr. 5 000 hver. Testamentet bestemte også hvem som skulle ha en del spesifiserte løsøregjenstander. Det ble også avsatt kr. 3 000 til vedlikehold av familiegravstedet i Trondheim.

Avdødes bror, D, hadde en datter født utenfor ekteskap, B som bodde i Y. Hun var oppvokset hos pleieforeldre og hadde hatt sparsom kontakt med sin far, som ikke hadde ønsket at hans familie skulle ha kjennskap til hennes eksistens. B visste at faren hadde hatt en søster. Hun ønsket å få kontakt med sin tante og foretok i 1971-72 undersøkelser for å finne ut hvor hun bodde. Våren 1972 oppsøkte hun tanten på X og hun hadde siden jevnlig kontakt med henne til tantens død.

Den 7. juli 1973 opprettet fru D-E på en advokats kontor i Y et nytt testament som lød slik:

«Undertegnede fru D-E, født xx.xx.1886, bestemmer herved at alt hva jeg efterlater meg skal deles med en halvpart til nieser og nevøer i familien E og den annen halvpart mellom nieser og nevøer i familien D. Tidligere opprettet testament tilbakekalles.

Y den 17. juli 1973. D-E (sign.)

Vi bevitner herved at foran stående siste viljeserklæring er underskrevet av fru D-E personlig i overvær av oss. Likeså bevitner vi at det er efter Testatrix' ønske og i hennes overvær at vi samtidig har underskrevet nærværende påtegning på dokumentet.

Y, den 17. juli 1973.

- - - (sign.) - - - (sign.)»

Side:225

På skiftesamling 24. mars 1975 på X ble det opplyst at avdødes niese, fru A, Danmark, ville reise tvist og bestride gyldigheten av avdødes testament av 17. juli 1973. Fire av de møtende, herunder avdødes gudbarn byfogd C, tiltrådte for sitt vedkommende fru A's standpunkt. De øvrige møtende var også innstilt på å erklære testamentet ugyldig, men ønsket primært en ordning hvorved fru B fikk et visst beløp og testamentet av 26. februar 1964 for øvrig ble lagt til grunn ved boets fordeling.

Ved stevninger av 5. og 12. mai 1975 til Hamar skifterett har C og A reist sak mot B og påstått testamentet av 17. juli 1973 kjent ugyldig. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten idet 1973-testamentet anses gyldig forsåvidt det bestemmer likedeling mellom den ankende part og A, men for øvrig ugyldig. Anken i sak nr. 5/1976 mot C vil således ikke føre frem, mens anken i sak nr. 6/1976 vil føre frem.

Vitneførselen har vært den samme som for skifte retten og inntrykket av vitneførselen er stort sett slik det fremgår av skifterettens dom. Det er dog grunn til enkelte tilføyelser.

Vitnet Østbye har presisert noe nærmere hvordan samarbeidet med selvangivelsene utviklet seg. Det var i januar 1970 at fru D-E for første gang ikke tok initiativet til et samarbeide med selvangivelsen. Østbye utarbeidet den da på egen hånd hvoretter den ble underskrevet av fru D-E. Det samme gjentok seg i januar 1971. Etter dette - de tre siste ganger - skrev Østbye under på fru D-E's vegne på grunn av hennes senilitet og dette ble godtatt av ligningsmyndighetene. Ellers hentet hun penger fra Innskudds- og låneforeningen på normal måte etter at hun fikk hjemmehjelp, visstnok fra 1972, fordi hjemmehjelpen da fulgte henne.

Skifterettens gjengivelse av dr. Imerslunds forklaring virker kanskje noe mer bastant enn hennes forklaring for lagmannsretten. Dr. Imerslund har således forklart at det var en medvirkende årsak til at hun ikke ordinerte sovemedisin for avdøde etter 1968 at hun ikke hadde behov for slik medisin. Ellers kunne hun få en ordnet samtale med avdøde om det som lå langt tilbake i tiden, men avdøde var helt utenfor, når det gjaldt dagsaktuelle ting. Hun leste Morgenbladet hver dag, men dr. Imerslund tror ikke at hun fikk noe ut av det. Avdøde var flink til å pludre og prate, men spurte om igjen og om igjen om de samme ting og husket ikke fra nese til munn.

Avdøde snakket om sin niese A i Danmark og visste at hun hadde en datter, men hun sa at niesen visst helt hadde glemt henne. Hun hadde også spurt om sin niese i Y, hva hun het og om hun var gift. Hun ville gjerne hjelpe henne, hadde hun sagt. Hun visste at hun hadde skrevet et testament på X, men husket ikke navnet på sakføreren som hadde hjulpet henne.

Dr. Imerslund anser avdøde som senil dement i 1973 og baserer dette på hennes manglende hukommelse. Utviklingen har gått jevnt nedover. Fra 1973 til 1974 var det dog en betydelig forverrelse. Avdøde var fysisk usedvanlig kjekk for alderen og besøkte i 1970-1974 ofte vitnet. Dette var 10-15 minutter å gå. Hun klarte seg på en forunderlig måte, fordi hun var et ordensmenneske.

Dr. Imerslund søkte 2. juli 1973 på vegne av avdøde om plass for henne på Hamar Sykehjem. Fra søknaden hitsettes:

«Tidl. stort sett frisk. Har aldrig ligget i sykehus. Tiltagende glemsk de senere år. Spør stadig om igjen, men husker godt fra gamle dager - - -» og lenger nede

Side:226

«P.gr.a. sin manglende hukommelse kan hun snart ikke være alene. Hun bor i sin egen leilighet og har f.t. daglig hjemmehjelp, men er alene hver eftermiddag og natt.»

Som følge av denne søknad oppsøkte stadslege Nesvold, i egenskap av tilsynslege for Hamar kommunale Sykehjem, avdøde våren 1974 og uttaler om dette besøk i sin sakkyndige erklæring av 28. juni 1976:

«Ved mitt besøk sammen med sykepleiesjefen, søster Dagmar Andresen hadde vi bl.a. en liten samtale med avdøde. Jeg husker lite av samtalen, som fra min side vesentligst ble foretatt for å få et bilde av det hele, uten at det skulle virke for autoritært preget på pasienten. Hun viste seg å være fra Trondheim, og da jeg har hatt langvarig opphold i Trondheim, fant vi straks mange ting av felles interesse å tale om, og på dette feltet fungerte hun adekvat. Dette var f.ø. fra hennes side å betrakte som «gamle dager». Det var også åpenbart at hun var langt mere «utafor» med hensyn til dagsaktuelle saker. Under vårt besøk kom også såvidt jeg husker hjemmehjelpen innom.

Jeg husker ikke detaljer fra vår vurdering den gangen, men fant at det ikke var uforsvarlig at hun fortsatte hjemme med tilsyn. (Jeg antar at bidragende årsak kan ha vært mangelen på sykehjemsplass.)»

For retten har den sakkyndige beskrevet samtalen våren 1974 som en hyggelig og inspirerende samtale, men avdøde husket svært dårlig.

Som et annet eksempel på avdødes glemsomhet kan nevnes 8. vitne Erling Andersens opplysning omkring avdødes tilstedeværelse som gjest ved konfirmasjonsselskapet for hans to sønner i november 1970. Ved kaffen hadde hun spurt ham hvor mange sønner han hadde og om noen av dem var konfirmert. Hun var regelmessig gjest i hans hjem.

Avdøde oppfattet vanskelig på slutten at mennesker var døde. Foruten at hun ringte til NSB for å snakke med sin mann, dekket hun også iblant til ham til middag og gjorde middagsinnkjøp til to. Vaktmester Rynning har forklart at hun engang før 1973 hadde fortalt ham at hun hadde vært i Trondhjem noen dager og hilst på sin mor. Ankemotpart nr. 1 har forklart at han skrev til avdøde i oktober 1971 og fortalte at hans mor var død. Faren var død noe tidligere. Hans foreldre hadde i alle år vært nære venner av fru D-E og hennes mann. Da han besøkte henne sommeren 1972 spurte hun med få minutters mellomrom hvordan det sto til med hans foreldre. Hun var stadig like forbauset over at de ikke levde.

Fra den sakkyndiges uttalelse av 28. juni 1976 hitsettes konklusjonen:

«Som konklusjon må jeg ifølge foregående hevde at det på grunnlag av mine observasjoner er vanskelig å uttale seg om den psykiske tilstand ved testasjonstidspunktet, idet jeg ikke hadde kontakt med henne på den tiden. De opplysninger som foreligger godtgjør at hun var vært «senil dement» i flere år på forhånd. Men det er spørsmål om i hvilken grad, og slike forhold er meget vanskelig å vurdere entydig. Ut fra egne observasjoner kan jeg vanskelig si noe sikkert. Det er på den ene siden påfallende at hun virkelig har klart å leve i sitt eget hjem så lenge, uten tilsyn døgnet rundt. På den annen side har man opplysningene om at hun klarte det rutinemessige, tilvante, men at hun vanskelig klarte nye og aktuelle problemer.»

Den sakkyndige har for retten beskrevet avdøde som en fin personlighet som hadde sine grunnleggende etiske holdninger i behold i 1973. Hun var tydeligvis svært interessert i sin familie. Hennes vurderingsevne antar han var svekket, men hun hadde ingen psykotiske eller depressive trekk. Hun

Side:227

var i 1973 høygradig svekket når det gjaldt hukommelse og dette er en alvorlig defekt. Såpass bra som hun allikevel greide seg er det tvilsomt om hun generelt kan anses som høygradig alderdomssvekket på dette tidspunkt. Han tror dog ikke han ville skrevet under på at hun var habil til å opprette testament.

På nærmere eksaminasjon om avdødes forståelse i forhold til de forskjellige disposisjoner i testamentet av 1973 uttaler den sakkyndige at han antar at avdøde ønsket og var istand til å fastholde et ønske om at også fru B skulle få arv etter henne og at hun hadde forutsetninger for å forstå hvilke konsekvenser dette ville få for A. Derimot antar den sakkyndige at avdøde ikke hadde forutsetninger for å revurdere de mer komplekse bestemmelser som angikk legatarene og fordelingen av enkeltgjenstander.

Som foran nevnt møttes avdøde og fru B første gang våren 1972. Det synes å ha vært et møte som begge har satt pris på. Avdøde var meget familiekjær og synes å ha fattet interesse for sin «nye» niese. Dessuten var hun ensom. Fru B var oppvokset hos pleieforeldre. Faren hadde ikke vist særlig interesse for henne og hun hadde savnet familietilknytning. Det betydde meget for henne å bli akseptert. Hun ble glad i sin tante, som også synes å ha vært et menneske som det var lett å bli glad i og besøkte henne ofte på X. Avdøde var også på besøk i Y noen ganger og overnattet også en gang i noen dager, visstnok sommeren 1972.

Retten legger til grunn at initiativet til å forandre testamentet fra 1964 kom fra avdøde, fordi hun ønsket at også fru B skulle få arv etter henne. Spørsmålet ble reist av avdøde flere ganger i 1972 og det ble tatt opp av henne i 1973. Hun ba B hjelpe seg med dette. Spørsmålet om nytt testament ble bragt på bane en gang av herr B overfor vitnet Østbye. Denne ga uttrykk for at han ikke trodde det lot seg gjøre å få testamentsvitner på X på grunn av avdødes senilitet. B mente på sin side at avdøde hadde full forståelse av situasjonen og hva det innebar at fru B fikk sin del av arven.

Det ble til at B skulle få advokaten til å sette opp et testament som så skulle medbringes til X for å underskrives. Som det fremgår av skifterettens dom ble dette testament ikke underskrevet. Det gikk så noen måneder før testamentet av 17. juli 1973 ble opprettet i Y, og etter hva B har forklart, påny etter initiativ fra avdøde.

Advokaten har for lagmannsretten forklart at testamentet ble satt opp midt i en ferieuke. Hans kontordame var derfor ikke tilstede og han gikk selv på kontoret bare for testamentets skyld. Fru D-E tok selv initiativet til å si at hennes formue skulle deles likt på de to familier. Advokaten reiste spørsmålet om spesiell fordeling av gjenstander og om det var legatarer i det tidligere testament, som han visste eksisterte, men som ikke var medbragt. Han spurte flere ganger om dette, men det kom det intet ut av. Fru D-E ga ikke uttrykk for noe ønske forsåvidt. Han husker ikke hva hun sa, men reagerte litt på at hun hadde så liten erindring om det gamle testaments bestemmelser om eventuelle legatarer. Hun virket ellers helt normal, en livlig dame. Hun ønsket advokaten som testamentsfullbyrder, men det mente han at det ikke var noe behov for, da formuen mest besto i bankbøker. Så ville hun at fru B skulle stå for det praktiske i forbindelse med booppgjøret, men advokaten sa da at det ikke var adgang til dette. Fru D-E ville også vite hvordan man skulle være sikker på at testamentet skulle komme for en dag. Hun fikk en gjenpart og advokaten beholdt originalen.

Side:228

Kort etter traff han fru D-E ute på gaten, hvor hun ventet på B, som var inne i en forretning. Hun takket ham da for hjelpen med testamentet og sa at det hadde ligget på henne en tid å få det gamle testamentet forandret.

Retten er kommet til at D-E, da hun i 1973 opprettet testament, i høy grad var sjelelig svekket, slik at hun forsåvidt etter arvelovens §62 ikke hadde den fornødne testasjonshabilitet. Det må anses på det rene at hun var helt klar når det gjaldt en samtale om «gamle dager», og at hun da kunne virke normal. Fysisk var hun i god form. Hun gikk sine daglige turer i det strøk hun kjente. En gang i 1972 hadde hun dog gått seg bort i Ringgaten og ikke visst hvor hun var. Hun greide seg nokså bra med 2-3 timers hjemmehjelp pr. dag. Hennes evne til å oppfatte nye omstendigheter og til å orientere seg om dagsaktuelle ting var meget begrenset og hun var i aller høyeste grad glemsk. Retten finner at hennes tilstand i 1973 måtte anses som senil demens.

Retten finner det dog ikke tvilsomt at hun var klar over at fru B var hennes niese, som hun omfattet med interesse og sannsynligvis også med kjærlighet. At hun kunne glemme niesens navn, og også at hun nettopp hadde besøkt henne i Y, legger retten i denne forbindelse mindre vekt på. Retten finner det også godtgjort at avdøde før testamentet ble opprettet hadde et vedvarende ønske utsprunget «av hennes sunne selv», om at niesen skulle arve henne og at dette skulle skje ut fra de vanlig arveregler, slik at arven til A ble tilsvarende mindre. Retten finner det videre godtgjort at det var ønsket om å like stille sine to nieser, som var avdødes motiv for å ville forandre det tidligere testament. Dette er erkjent av byfogd C. Det er ikke hevdet at hun var utsatt for noen påvirkning forsåvidt og retten har ikke grunnlag for å anta at noen påvirkning har funnet sted.

Det følger av det som nå er sagt at avdøde etter rettens mening til tross for sin alminnelige inkapasitet, i tilstrekkelig grad forstod hva testamentet innebar, når det gjaldt de bestemmelser som omfattet broren D's døtre. Det er usannsynlig at avdødes sinnstilstand har innvirket på disse bestemmelser. Hvis testamentet bare hadde regulert arvelodden til de to nieser, ville det således vært gyldig.

Mens avdøde således forsto hva hun gjorde, da hun tilbakekalte det tidligere testament for A's vedkommende, så må det stille seg annerledes når det gjelder de øvrige bestemmelser i testamentet fra 1964. Det dreier seg her om et stort antall differensierte legatarer og enkeltposter. Med sin dårlige hukommelse er det ikke sannsynlig at hun i 1973 har hatt noen klar forestilling om de øvrige bestemmelsene i det tidligere testament, når hun ikke har hatt det foran seg. Advokatens forgjeves forsøk på å få vite hva det sto i det forrige testament om legater m.m. bekrefter dette. Hun hadde heller ikke noe motiv som skulle tilsi at hun gjorde noen forandring i de nevnte bestemmelser. Tvert imot er det lite sannsynlig at hun ville ønsket noen forandring, hvis hun hadde blitt foreholdt det tidligere testament. Hennes eneste motiv for forandring av testamentet synes å ha vært å få innpasset fru B på D-siden. Det var ingen grunn til at dette skulle berøre de øvrige bestemmelser i 1964-testamentet.

Det er etter dette sannsynlig at avdødes sinnstilstand har hatt innvirkning på hennes tilbakekallelse av 1964-testamentet forsåvidt angår de bestemmelser som ikke gjaldt A. Hadde testamentet fra 1973 bare omfattet disse bestemmelser måtte det således kjennes ugyldig.

Side:229

Spørsmålet blir da om det er adgang til å kjenne testamentet delvis ugyldig. Prosessfullmektigene har ikke subsidiært gjort dette gjeldende. Det dreier seg imidlertid om et rettsspørsmål og eventuelt om en konklusjon som ligger mellom partenes påstander. Det faktiske er fullt ut belyst, og retten kan da ikke være avskåret fra å ta standpunkt til spørsmålet.

Som nevnt innledningsvis er retten kommet til at det må være adgang til å kjenne testamentet delvis ugyldig i et tilfelle som det foreliggende. Det er den eneste mulighet, hvis man skal komme frem til det som synes å ha vært testators vilje. De bestemmelser som vil bli behandlet forskjellig i forhold til gyldighetspørsmålet er også klart avgrenset i forhold til hverandre. Teoretisk hadde det ikke vært noe i veien for å benytte seg av to testamenter, et som gjaldt D-siden og et som gjaldt E-siden. Det førstnevnte ville isåfall ha måttet anses som gyldig.

Bestemmelsene i testamentet fra 1964 som ikke berører A blir altså stående, Testamentet fra 1973 fastslår likedeling mellom A og B. Resultatet blir da at sistnevnte trer inn på like linje i de rettigheter som i 1964 ble tilstått A, altså med en halvpart.

Slik boets formuesstilling er, ca. kr. 200 000, vil for øvrig A's andel etter 1964-testamentet nokså nøyaktig tilsvare halvparten av formuen. Det økonomiske resultat som følger av rettens syn tilsvarer således det resultat som følger av ordlyden i 1973-testamentet, når det gjelder arven på D-siden.

Retten legger ikke noen vekt på at anbefalingen i arvelovens §50 ikke er fulgt, og at det ene testamentsvitne var B's kontordame. Heller ikke legger retten vekt på at testamentet av 1973 nevner «nieser og nevøer i familien D».

- - -