Rt-1978-442

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-04-15
Publisert:	Rt-1978-442
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46B/1978
Parter:	Staten v/Miljøverndepartementet (advokat Arne Fliflet - til prøve) mot Hans Gjerde (høyesterettsadvokat Sverre Thune).
Forfatter:	Tønseth, Holmøy, Andreas Endresen, Mindretall: Elstad, Blom
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Naturvernloven (1970) §20, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §10, §18, §21, §22, §23, §8, Naturvernloven (1970), Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §11, §4, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973)

Dommer Elstad: I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §18 tredje ledd vedtok Miljøverndepartementet 26. mars 1973 midlertidig fredning av Lamyra i Ringerike. Ved kongelig resolusjon av 21. mars 1975 ble området varig fredet som naturreservat i medhold av lovens §8 jfr. §10, jfr. §21, §22 og §23 . Reservatet, som omfatter selve myra med en kantsone, har et samlet areal på ca. 340 dekar. Skjøtselsplan for området er fastsatt 31. mai 1976.

En del grunneiere som ble berørt av fredningen, krevde erstatning. Blant dem var Hans Gjerde som eier gården Frok, gnr. 3 bnr. 3 i Ringerike. Hans eiendom er på ca. 800 dekar. I 1976 var 97 dekar dyrket mark. Senere skal ytterligere være dyrket opp vel 30 dekar. Resten av eiendommen er skog, myr og tjern. Av utmarken ligger 165,2 dekar innenfor grensen for reservatet. Arealet omfatter 36,5 dekar skog, 103 dekar myr og 25,7 dekar tjern. I utmarken er det en sandforekomst av beregnet størrelse ca. 940 000 kbm. Omlag 7% av disse masser er unndratt utnyttelse på grunn av fredningen.

Ved Ringerike byretts skjønn av 16. juni 1976 ble Gjerde tilkjent erstatning med kr. 120 000 fordi fredningen hindret oppdyrking av et areal på ca. 60 dekar. Han ble videre tilkjent en alternativ erstatning på kr. 20 000 for tilfelle av at all kjøring over myra skulle bli hindret. Gjerdes krav på erstatning for redusert adgang til å utnytte sandforekomsten, for ulemper i forbindelse med skogsdriften, og for tap av tjernet som vannkilde for akervanning, ble ikke tatt til følge.

Gjerde påanket skjønnet til lagmannsretten på grunn av uriktig rettsanvendelse og feil ved saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner.

Eidsivating lagmannsrett avsa 29. april 1977 dom med denne domsslutning:

«1. Ringerike byretts skjønn av 16. juni 1976 oppheves og hjemvises til ny behandling, så langt skjønnet gjelder erstatning til Hans Gjerde for tap av sandtak.

2. For øvrig forkastes anken.

3. Staten ved Miljøverndepartementet erstatter Hans Gjerde hans saksomkostninger for lagmannsretten med 8 000 - åttetusenkroner.»

Side:444

Når det gjelder de nærmere faktiske omstendigheter i forbindelse med saken og partenes anførsler for skjønnsretten og lagmannsretten, viser jeg til skjønns- og domsgrunnene.

Staten v/Miljøverndepartementet har påanket lagmannsrettens dom for så vidt den går ut på delvis opphevelse av skjønnet. Anken gjelder rettsanvendelsen. Gjerde har motanket for så vidt lagmannsretten har forkastet hans anke over den del av skjønnet som gjelder erstatning for tap av dyrkingsjord. Anken er begrunnet med at skjønnsgrunnene er mangelfulle.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Ringerike byrett 5. oktober 1977 med avhør av Gjerde og 3 vitner. Det er videre lagt frem skriftlig uttalelse fra John Myrvang, disponent for John Myrvang A/S, tidligere Myrvang Sandforretning, som i 1972-73 drev prøvedrift med uttak av sand fra forekomsten på Gjerdes eiendom.

Saken foreligger for Høyesterett i faktisk henseende i samme skikkelse som den gjorde for lagmannsretten.

Staten v/Miljøverndepartementet har i hovedanken gjort gjeldende som utgangspunkt at naturvernlovens §20 ikke gir særskilt erstatningshjemmel, at erstatning ved inngrep etter loven bare skal ytes i den utstrekning det følger av prinsippet i Grunnlovens §105, at det etter rettspraksis skal meget til før rådighetsbegrensninger utløser erstatningsplikt, og at erstatning for fredningsvedtak bare kan komme på tale hvor det som et minimumsvilkår fører til en vesentlig innskrenkning i eierrådigheten. Hva som er vesentlig må i utgangspunktet vurderes i forhold til de totale utnyttelsesmuligheter eiendommen gir, og i prinsippet må hver enkelt utnyttelsesform som det legges bånd på, vurderes for seg. På denne bakgrunn hevdes det å være uriktig rettsanvendelse når lagmannsretten bygger på at Gjerde, fordi han har krav på erstatning for annet tap ved fredningen, også skal ha erstattet tapet ved ikke å kunne utnytte sandforekomsten fullt ut. Det riktige må være slik skjønnsretten gjorde, å vurdere for seg om fredningen representerte et vesentlig inngrep overfor denne spesielle utnyttelsesform. Et fredningsinngrep som har virkning for ca. 7% av forekomsten, og lar ca. 93% være uberørt, kan ikke karakteriseres som vesentlig. Og med den fart i uttaket skjønnsretten omtaler, på grunnlag av det som var opplyst for den, vil nåtidsverdien av de siste 60-70 000 kbm. være ubetydelig. Det hevdes videre, i tillegg til kravet om vesentlighet, at økonomiske interesser i sandtak erstatningsmessig er svakere beskyttet enn tradisjonell jord- og skogbruksdrift.

I motanken er anført det samme som lagmannsretten gav uttrykk for i sin begrunnelse.

Staten v/Miljøverndepartementet har lagt ned denne påstand:

«I hovedanken:

Ringerike byretts skjønn av 16. juni 1976 stadfestes for så vidt skjønnet gjelder erstatning til Hans Gjerde for tap av sandtak.

I motanken:

Anken forkastes.

Side:445

I begge tilfelle:

Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Gjerde har i hovedanken sluttet seg til lagmannsrettens oppfatning. I den utstrekning det er et vilkår for erstatning at rådighetsinnskrenkningene er vesentlige, må det være båndene lagt på alle utnyttelsesformer vurdert samlet som skal telle. Når det som her er erkjent at fredningen representerer et vesentlig inngrep overfor adgangen til nydyrking, må resultatet bli full erstatning også for andre ulemper. Gjerde mener ellers at den reduksjon i adgangen til å utnytte sandforekomsten som er pålagt ham, må utløse erstatningsplikt også etter en isolert vurdering. Hans utgangspunkt er prinsipalt at naturvernlovens §20 hjemler erstatning utover det som følger av Grunnlovens §105, og subsidiært at §105 alene også vil resultere i erstatning. Han begrunner det med blant annet at det foreligger et spesialvedtak som rammer en etablert utnyttelse, at han varig er fratatt den eierbeføyelse som økonomisk har betydning, og at rådighetsinnskrenkningen er likeverdig med avståelse. I denne forbindelse pekes det på at verdien av de 60-70 000 kbm. sand Gjerde er avskåret fra å utnytte, må anses for å være betydelig. Med det uttakstempo som kunne påregnes, ville det ikke ta mange årene å tømme en sandforekomst på ca. 940 000 kbm.

I motanken har Gjerde hevdet det samme som han gjorde for lagmannsretten. Han har særskilt vist til at skjønnsretten har oppgitt uriktig og meget for lavt det areal for oppdyrking han mente å ha tapt ved fredningen, at skjønnsretten må ha misoppfattet herredsagronom Hellings uttalelse som gjaldt dyrkingsmuligheter opptil og i kantsonen for fredningsområdet, og at det skulle vært gitt en begrunnelse for hvorfor ikke mer enn ca. 60 dekar kunne påregnes oppdyrket.

Gjerde har lagt ned denne påstand:

«I anken:

1. Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes.

2. Hans Gjerde tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

I motanken:

1. Ringerike byretts skjønn av 16.6.1976 oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder erstatning for tap av dyrkningsjord.

2. Hans Gjerde tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og finner at ankene må tas til følge:

Hovedanken:

Foranlediget av prosedyren nevner jeg først at naturvernlovens §20, etter min oppfatning, ikke inneholder en særskilt erstatningshjemmel. Når bestemmelsen viser til «alminnelige rettsgrunnsetninger», forstår jeg det slik at erstatning må ytes i samsvar med de retningslinjer som har utviklet seg på basis av prinsippet i Grunnlovens §105. Det betyr at naturverninngrep som medfører innskrenkninger i eierrådigheten, i hvert fall ikke kan utløse erstatningskrav medmindre inngrepet har økonomiske virkninger av et visst større

Side:446

format. Etter min mening må dette gjelde også der hvor rådighetsinnskrenkningen griper inn i slik utnyttelse som aktuelt fremtrer som den økonomisk sett dominant rasjonelle.

Jeg kan ikke dele lagmannsrettens syn på at Gjerde, fordi han har krav på erstatning for tapte oppdyrkingsmuligheter, også må ha krav på erstatning for andre ulemper som fredningen påfører ham. Etter min oppfatning må det riktige være, i hvert fall hvor uttak av sand er binæring til tradisjonell jord- og skogbruksdrift, å vurdere for seg hvilken virkning naturverninngrepet har for sandtaksdriften. Hvorvidt det i andre tilfelle kan være rimelig og riktig å foreta en sammenfattende vurdering, f.eks. der tap oppstår ved utnyttelsesformer nær knyttet til hverandre, er det ikke foranledning til å gå inn på.

Fredningen er til hinder for uttak av de siste 60-70 000 kbm. av en sandforekomst på totalt ca. 940 000 kbm. Etter min oppfatning kan den økonomiske betydning av båndleggelsen ikke ha slikt format at det kan gi krav på erstatning. Det må gjelde selv om uttakstempoet i den del Gjerde disponerer, skulle bli høyere enn det skjønnsretten synes å ha regnet med.

Jeg er således enig i skjønnsrettens rettsanvendelse når den har funnet at fredningen er et så uvesentlig inngrep i sandtaksdriften at den ikke utløser noe erstatningskrav.

Etter dette mener jeg at skjønnsrettens avgjørelse må stadfestes når det gjelder sandtaket.

Motanken:

Partene er enige om at Gjerde for skjønnsretten krevde erstatning for å være hindret i å dyrke opp så vel myra som kantsonen, og at dette er et vesentlig større areal enn de 71 dekar skjønnsretten oppgir i gjengivelsen av Gjerdes anførsler. Det er også på det rene at herredsagronom Helling hvis oppfatning skjønnsretten holdt seg til, bare uttalte seg om tapt dyrkingsareal langs brinken rundt myra. Skjønnsretten har i sin korte begrunnelse ikke omtalt påregneligheten av større oppdyrking.

Etter min oppfatning er skjønnsrettens begrunnelse for snau. De forhold jeg har omtalt, vurdert i sammeheng, åpner for den mulighet at det kan ha oppstått en misforståelse under skjønnsbehandlingen, og at skjønnsretten i det hele tatt ikke har vurdert Gjerdes krav på å ha tapt dyrkingsmuligheter for et større areal enn herredsagronomen uttalte seg om.

Etter dette mener jeg at skjønnsrettens avgjørelse må oppheves når det gjelder erstatningen for tapte dyrkingsmuligheter.

Etter det resultat jeg er kommet til, har både hovedanken og motanken ført frem. Hovedanken har dreiet seg om spørsmål av prinsipiell betydning. Jeg mener at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for behandlingen i lagmannsrett og Høyesterett. I motanken må Gjerde tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Da jeg etter forhåndskonferansen vet at jeg er i mindretall når det gjelder hovedanken, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Tønseth: Jeg har et annet syn enn førstvoterende på spørsmålet om Gjerde har krav på erstatning for fredningsvedtaket for så vidt det rammer sandforekomsten.

Side:447

Jeg er i utgangspunktet selvsagt ikke uenig i at det i henhold til loven om naturvern - likesom etter en rekke andre lover - kan pålegges en grunneier begrensninger i hans rådighet over sin eiendom uten at han har krav på erstatning. Dette er som nevnt av førstvoterende fastslått i rettspraksis og må anses for uomtvistelig. I dette tilfelle foreligger det imidlertid særlige forhold som etter min oppfatning bevirker at fredningsvedtaket for så vidt det rammer sandforekomsten, må likestilles med ekspropriasjon.

Det gjelder her et fredningsvedtak som er rettet mot noen få be stemte eiendommer. Videre er etter opplysningene i saken sandtak den eneste mulige anvendelse av det areal hvor sandforekomsten er lokalisert. Sandtak var også før det første - midlertidige - fredningsvedtak i drift. Ved vedtaket ble denne - forutsetningsvis eneste - bruk av den del av sandforekomsten som ligger innen det fredede område, avskåret uten begrensning i tid. Det innebærer at på Gjerdes hånd er det tilbake bare en formell, en «tom», eiendomsrett. Det er da ikke lenger bare tale om en regulering av grunneierens rådighet over sin eiendom, men om totalt bortfall av rådigheten. For Gjerde må da - slik jeg ser det - fredningen av sandforekomsten fremstå likt med en fysisk avståelse.

Nå er det formentlig klart at det ved en fysisk avståelse av en del av en eiendom, ikke kreves at avståelsen kan betegnes som «vesentlig», uansett i hvilken relasjon man vil se dette. Jeg kan imidlertid ikke se at det kan gjøre forskjell rent erstatningsmessig sett at inngrepet i dette tilfelle har formen av en rådighetsinnskrenkning når virkningen av inngrepet for grunneieren er den samme i de to situasjoner. Det innebærer at jeg ikke kan se at det her kan stilles et krav om vesentlighet om «avståelsen» er formulert som rådighetsinnskrenkning når dette ikke kreves ved fysisk avståelse. For grunneieren vil det komme ut på ett om inngrepet formuleres på den ene eller den annen måte, og hans erstatningsmessige stilling må da være den samme i begge situasjoner. Skulle det ikke være tilfelle, ville hans stilling være avhengig av lovgiverens valg av form med hensyn til den samme realitet, og det kan ikke være akseptabelt.

Jeg er således kommet til at Gjerde har krav på erstatning for den del av sandforekomsten som rammes av fredningsvedtaket, uansett om inngrepet for så vidt må betegnes som «vesentlig» eller ikke. Dette innebærer at jeg stemmer for at lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkt 1.

Ved den nye behandling av saken må skjønnsretten vurdere hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning Gjerde er påført et erstatningsmessig tap ved inngrepet i sandforekomsten.

Etter mitt resultat har jeg ingen foranledning til å beskjeftige meg med de øvrige spørsmål som er tatt opp i forbindelse med det erstatningsspørsmål som knytter seg til Gjerdes sandforekomst. Jeg bemerker dog at jeg er enig med førstvoterende i at naturvernlovens §20 ikke inneholder en særskilt erstatningsregel, og at bestemmelsen, når den viser til «alminnelige rettsgrunnsetninger», må forstås slik at erstatning må ytes i samsvar med de retningslinjer som har utviklet seg på basis av prinsippet i Grunnlovens §105.

Side:448

Når det gjelder Gjerdes motanke, er jeg enig med førstvoterende i resultatet og i det vesentlige i hans begrunnelse.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter resultatet må Gjerde tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett så vel i hovedanken som i motanken. Hans prosessfullmektig har levert foreskrevet omkostningsoppgave hvor utlegg er oppgitt til kr. 3 177,30.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. I hovedanken:

Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes.

2. I motanken:

Ringerike byretts skjønn oppheves og hjem vises til ny behandling for så vidt gjelder erstatning for tap av dyrkingsjord.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Miljøverndepartementet til Hans Gjerde 12 000 - tolv tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Elstad.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Tønseth.

Dommer Andreas Endresen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av byrettens skjønn (byfogd Per Kaas med skjønnsmenn):

- - -

Retten bemerker:

Naturvernlovens §20 henviser til alminnelige rettsgrunnsetninger. I overensstemmelse med det som er anført av Statens prosessfullmektig antar retten at henvisningen til alminnelige rettsgrunnsetninger betyr at erstatning skal ytes der hvor det følger av Grunnlovens §105. Retten slutter seg også til det som er anført generelt fra statens side om vilkårene for at rådighetsinnskrenkninger skal utløse erstatningsplikt. Retten er videre enig i at ekspropriasjonserstatningslovens §4 og §11 skal anvendes.

Om de enkelte takstnummer bemerkes:

Takstnr. 1 - Mo gnr. 180 bnr. 1.

(1) Dyrkingsjord. - - -

Ved fastsettelsen av erstatningen for Haugens tap har retten lagt til grunn at det må regnes med en gjennomsnittlig årlig avkastning på ca. 350 kg. bygg pr. dekar. Ved vurderingen av netto-utbyttet tas det hensyn til at de generelle omkostninger må antas å bli lavere pr. dekar når arealet økes. Men rene marginalbetraktninger, som bygger på at de samlede generalomkostninger forblir uforandret, kan ikke anvendes på arealer av denne størrelse.

Utgiftene ved opparbeidelse av arealet samt det tilskudd til nydyrking

Side:449

som en eiendom av denne størrelse vil få, må tas i betraktning. Dessuten har retten lagt til grunn at det vil ta noen tid før et nydyrkingsfelt blir fullverdig dyrket mark. Det er dessuten vurdert hvor snart nydyrkingen ville finne sted.

Erstatningen settes til kr. 170 000.

(2) Skog.

Skjøtselsplanen innebærer at skogen kan drives og at driften kan tilpasses eiendommens øvrige skog. De bånd skjøtselsplanen legger på driften er ikke betydelige. Forbudet mot å felle trær ut på myren medfører ikke at hugsten blir vanskeliggjort i nevneverdig grad. Trærne kan felles i alle andre retninger, såfremt de står så nær myren at forbudet får virkning.

Ulempene for skogsdriften av fredningen er uvesentlige og medfører ikke at erstatning skal ytes.

(3) Moestjernet.

Det kan ikke antas at et vanningsanlegg for jordbruk av den størrelse det her er tale om, kunne basere seg på Moestjernet som vannkilde. Nydyrkingen ville medføre at vannstanden i tjernet ville bli senket en halv meter ved at kanalen ble ført inn i tjernet. At elven i så fall måtte velges som vannkilde, er det liten grunn til å tvile på.

Fredningen medfører derfor ikke tap av vannkilde for vanningsanlegg.

Tap av vann til annet bruk er ikke påstått. - - -

Takstnr. 2 - Frok gnr. 3 bnr. 3

(1) Dyrkingsjord.

Fredningen hindrer Hans G. Gjerde i oppdyrking av ca. 60 dekar, således som antatt av den sakkyndige Helling.

Om erstatningsfastsettelsen henvises til bemerkningen under takstnr. 1. Erstatningen settes til kr. 120 000.

(2) Skog.

Den henvises til bemerkningen under takstnr. 1. Ulempene er uvesentlige og medfører ikke erstatning.

(3) Moestjernet.

Det henvises til bemerkningene under takstnr. 1.

(4) Sandtak.

Den del av sandforekomstene som berøres av fredningen, utgjør omkring 7% av hele massen. Den øvrige del kan tas ut, og fredningen er ingen hindring for driften her. Heller ikke kan det antas at fjerning av dekkmasse vil by på vanskeligheter av betydning. Fredningens inngrep er så uvesentlig at erstatning ikke ytes.

For øvrig er det opplyst at det var kalkulert med et årlig uttak av 15 000 m3 av Myrvang. Drift av sandtaket ville da kunne foregå så langt inn i fremtiden at det vanskelig kan konstateres noe tap i dag. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann T. Brun Fretheim, lagdommer Bror Oscar Scherdin og ekstraord. dommer, lagdommer Erling Slyngstad):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

I skjønnsgrunnene er det under takst nr. 2, Hans G. Gjerde nevnt at 165,2 dekar av hans eiendom er belagt med fredningsklausul, derav 36,5 dekar skog, 25,7 dekar tjern og 103 dekar myr. Likeså er det nevnt at det fradelte myrområde på eiendommen i en uttalelse fra Det norske Myrselskap av 1958 er betegnet som god til noenlunde god dyrkingsmyr. Videre er det

Side:450

under Gjerdes anførsler nevnt at det er utarbeidd nydyrkingsplan for 46,1 dekar, «som for en dels vedkommende ligger innenfor det fredete område», og at «Fredningen medfører at i alt 71 dekar av eiendommen blir unndratt fra oppdyrking.»

Fra Gjerdes side var det framlagt en uttalelse fra herredsagronomen i Ringerike, Knut Helling. Den gikk ut på at ved fredning av Lamyra «vil ca. 61 da av Frok gnr. 3/3 ikke kunne oppdyrkes». Helling ga forklaring for skjønnsretten som oppnevnt sakkyndig. Han har gitt forklaring som vitne for lagmannsretten. Det er på det rene at hans uttalelse gjaldt areal som kunne gjøres dyrkbart ved utskyving av masser fra myrkantene og uten tørrlegging av myra, og at han forklarte dette også for skjønnsretten.

Det er videre på det rene at Gjerde for skjønnsretten gjorde krav på erstatning for hele sin del av myra, vurdert som dyrkingsland, ikke bare for 61 eller 71 dekar. Staten hevdet at erstatning i tilfelle måtte knytte seg til 10 dekar av det fredete område som var planlagt oppdyrket før fredningen. Det var, så vidt skjønnes, ment å være den del av de planlagte 46,1 dekar som falt innenfor fredningsgrensen. Etter Hellings forklaring for lagmannsretten må en anta at disse 10 dekar inngår i de 61 som Helling har uttalt seg om.

Vedkommende Gjerdes tap av dyrkingsjord uttaler skjønnsretten:

«Fredningen hindrer Hans G. Gjerde i oppdyrking av ca. 60 dekar, således som antatt av den sakkyndige Helling.

Om erstatningsfastsettelsen henvises til bemerkningen under takst nr. 1. Erstatningen settes til kr. 120 000.»

Under takst nr. 1 (Haugens eiendom) finner en følgende setning vedkommende tilsvarende post:

«For de øvrige områder saksøkeren har tatt med i sitt krav anser retten ikke nydyrking som påregnelig.»

Skjønnsretten er ifølge skjønnsgrunnene enig med staten i at bl.a. §4 i ekspropriasjonserstatningsloven får anvendelse. Lagmannsretten finner det klart at skjønnsretten for begge takstnr. har vurdert påregneligheten av oppdyrking etter lovens §4, nr. 2, 1. punktum, som bare gir adgang til å ta hensyn til påregnelige endringer av driftsmåten som det er naturlig grunnlag for etter forholdene på stedet. Bortsett fra en mindre del av de 46,1 dekar, forelå det ikke for Gjerdes del av myra noen godkjent eller utarbeidd oppdyrkingsplan, og skjønnsretten har måttet vurdere påregneligheten på det grunnlag som forelå, herunder uttalelser fra oppnevnte sakkyndige. Det kunne ha vært ønskelig med en forklaring på hvorfor skjønnsretten ikke har ansett oppdyrking av hele myra som påregnelig, men det er tale om en rent skjønnsmessig vurdering, og lagmannsretten finner ikke at mangelen på nærmere forklaring gir grunn til å oppheve skjønnet på dette punkt. Det antas ikke å ha fått noen betydning for skjønnsresultatet at det ikke er riktig angitt av skjønnsretten hva Gjerde gjorde krav på. - - -

Når det gjelder Gjerdes tap av sandtak, er skjønnsrettens konklusjon: «Fredningens inngrep er så uvesentlig at erstatning ikke ytes.» Avgjørelsen bygger på at fredningen hindrer Gjerde i å utnytte ca. 60-70 000 m3 av en sandforekomst på i alt ca. 940 000 m3, og er grunngitt med at den del av sandforekomsten som berøres, utgjør omkring 7% av hele massen. Det er tilføyd at driften med et av leieren kalkulert årlig uttak på 15 000 m3 ville kunne foregå så langt inn i fremtiden at det vanskelig kan konstateres noe tap i dag.

Side:451

Gjerde gjør prinsipalt gjeldende at det ved fredning etter naturvernlovens §8, jfr. §10, rettet mot enkelte grunneiere, ikke er noe alminnelig vilkår for rett til erstatning for tap at inngrepet er vesentlig. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på en generell drøfting av dette synspunktet.

Som foran nevnt, er det på det rene, og også lagt til grunn ved skjønnet, at fredningen omfatter 165,2 dekar av Gjerdes eiendom, Frok, gnr. 3, bnr. 3. Området er sammenhengende og omfatter altså et grunn stykke som inneholder ca. 60-70 000 m3 sand. Gjerde har krevd erstatning for sitt tap som følge av fredningen og har som en av flere tapsposter oppført tap på grunn av fratatt rådighet over sand under betegnelsen «tap av sandtak».

Det går fram av skjønnet at skjønnsretten har ansett fredningen som et så vidtgående inngrep i eierrådigheten over Gjerdes eiendom at han har krav på erstatning for økonomisk tap som følge av inngrepet. Dette har også staten akseptert. Når Gjerde har krav på erstatning for tap på grunn av fredningen, antar lagmannsretten at han har krav på å få erstattet hele tapet som følger av fredningen. Det kan ikke være noe vilkår for rett til erstatning at den enkelte tapspost eller art av rådighet som forbys, representerer et vesentlig inngrep.

Når skjønnsretten er kommet til at det ikke skal ytes erstatning for tap av sandtak, har den etter dette lagt en uriktig rettsoppfatning til grunn. Skjønnet må derfor oppheves på dette punkt.

Skjønnet vil da bli opphevet og hjemvist til ny behandling så langt det gjelder erstatning for Gjerdes tap av sandtak. For øvrig vil anken bli forkastet. Lagmannsretten finner ikke at det er grunn til å imøtekomme kravet om ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn.

Hans Gjerde har delvis fått medhold i sin anke. Det er ikke tidligere avgjort noen anke over erstatningsskjønn etter naturvernloven av 1970. Lagmannsretten finner at staten bør erstatte Gjerde hans omkostninger ved ankesaken, jfr. tvml. §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd. - - -