Rt-1978-473

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-04-26
Publisert:	Rt-1978-473
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 48B/1978
Parter:	Karen og Kaare R. Gundersen (høyesterettsadvokat Frithjof Eeg) mot Aslaug Hovland (advokat Jan Gulbrandsen - til prøve).
Forfatter:	Lorentzen, Løchen, Christiansen, Stabel, Heiberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tinglysingsloven (1935) §38a

Dommer Lorentzen: Mellom søsknene Nils T. Børve og Anna Valland oppstod tvist om eiendomsretten til gnr. 35 bnr. 16, Haugabakken i Kvam, som de arvet ved morens død i 1941. Nils gjorde krav på å være eneeier, mens Anna mente at de eide hver sin ideelle halvpart av eiendommen. Etter at Nils T. Børve hadde reist søksmål, overdrog han sin rett til hustruens niese Karen Gundersen og dennes mann Kaare R. Gundersen. Anna Valland overdrog sin påståtte rett til en av døtrene, Aslaug Hovland.

Hardanger herredsrett avsa 31. juli 1975 dom med denne domsslutning:

«1. Aslaug Hovland kjennes å være eier av den ideelle 1/2 av «Haugabakken», gnr. 35 bnr. 16 i Kvam, som tidligere har tilhørt Anna Valland.

2. Karen og Kåre Gundersen betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr. 4 950 - kronerfiretusennihundreogfemti 00/100 - i sakskostnader til Aslaug Hovland.»

Karen Gundersen og Kaare R. Gundersen anket dommen til Gulating lagmannsrett, som 13. januar 1977 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom, unntatt omkostningsavgjørelsen, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Denne dommen har Karen Gundersen og Kaare R. Gundersen anket til Høyesterett. Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. De ankende parter gjør for Høyesterett gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. De har lagt ned slik påstand:

«1. Nils T. Børve's rettsetterfølgere, Karen og Kaare Gundersen, er alene eiere av gnr. 35, bnr. 16, «Haugabakken» i Kvam herred i Hordaland.

2. Karen og Kaare Gundersen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Side:474

Aslaug Hovland har gjort gjeldende at herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser er riktige både i resultatet og i begrunnelsen. Hun har lagt ned denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Aslaug Hovland tilkjennes erstatning for saksomkostninger for Herredsrett, Lagmannsrett og Høyesterett av Kaare R. Gundersen og Karen Gundersen.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Hardanger herredsrett og Bergen byrett med avhør av partene og av 9 vitner hvorav 2 ikke tidligere har gitt forklaring. Saken foreligger i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Det gjelder også spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Derimot må de ankende parter dekke ankemotpartens saksomkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180. Etter prosessfullmektigens oppgave kan omkostningene passende settes til kr. 8 500, hvorav kr. 1 428 til dekning av utlegg.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Karen Gundersen og Kaare R. Gundersen én for begge og begge for én 8 500 - åtte tusen fem hundre - kroner til Aslaug Hovland innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Stabel og Heiberg: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jan Hoff ved domsmenn):

Etter forgjeves megling i Kvam forliksråd den 1.4.1974 gikk Nils T. Børve, Øystese, ved advokat Nils Skulstad, Bergen, ved stevning av 6.4.1974 til søksmål mot sin søster, Anna Valland, Norheimsund, med krav om at han var eneeier av gnr. 33 bnr. 16 «Haugabakken» i Kvam. - - -

Hovedforhandling ble avholdt i Norheimsund 10. og 11.6.1975. Partene møtte og ga forklaringer. Det ble dokumentert bevisopptak av 11.10.1974 med forklaring fra Nils T. Børve, som den gang selv var part. - - -

Sakens bakgrunn er:

De opprinnelige parter i saken er søsknene Nils T. Børve og Anna Valland, som var eneste barn av Pernille og Torgeir N. Børve. Torgeir døde i 1892 og Pernille 15.7.1941. Fellesboet var da uskiftet og omfattet en fast eiendom, «Haugabakken» og en del løsøre. Eiendommen er for øvrig på kun ca. 300 m2 og den er bebygget med et mindre hus.

Den 20.1.1942 skrev Nils og Anna til Hardanger skifterett et brev hvor

Side:475

det blant annet heter «at me overtek buet til privat skifte med fullt og udelt ansvar for dei forpliktelser som kvilte på avlidne.»

Anna hadde flyttet fra «Haugabakken» da hun giftet seg med Gjermund Valland, så vidt en forstår flere år før Pernille døde, mens Nils, som i hele sitt liv i alt vesentlig hadde bodd sammen med moren på «Haugabakken», forble boende der til han giftet seg i 1944, ca. 55 år gammel. Han flyttet da til en eiendom i nærheten, «Solstua», men fortsatte å disponere over «Haugabakken», som ble leid ut til forskjellige personer. Saksøkerne, Karen og Kåre Gundersen, fikk første gang leie stedet i 1952 og fortsatte leieforholdet i 1954. Det har vart frem til tvisten mellom Nils og Anna oppsto. Gundersens har benyttet eiendommen til ferie sted og har foretatt forskjellig vedlikehold og investeringer.

Ved årsskiftet 1973/74 tok Nils T. Børve opp spørsmålet om å bringe hjemmelen til gnr. 35 bnr. 16 i orden i medhold av tinglysningslovens §38a. Dette førte imidlertid ikke frem da Anna Valland protesterte. Deretter ble nærværende søksmål reist. - - -

Retten bemerker:

Det foreligger ingen skriftlig avtale om hvorledes det skulle forholdes med den faste eiendom ved bo-oppgjøret etter Pernille Børve. For at en muntlig avtale om overføring av eiendomsrett skal kunne anses dokumentert, må det foreligge relativt håndfaste og sikre opplysninger. En kan ikke se at det er tilfelle i denne saken. Bevis for slik muntlig avtale må føres av saksøkerne.

Retten finner ikke å kunne bygge noe på Nils Børves forklaring av 11.10.1974. Forklaringen er sterkt preget av Nils' alder og sykdom og retten er enig med saksøkte i hans anførsler om at det er uklarheter både med hensyn til tidspunktet for et eventuelt utsagn og også hvorvidt det kom fra moren eller søsteren Anna. Under forklaringen benektet forøvrig Nils å ha skrevet under erklæringen om gjeldsovertakelse, som han hevdet var en «usanning». Både på dette grunnlag og av hensyn til forklaringen ellers, er det gjort påtegning i rettsboken om at dommeren i samråd med prosessfullmektigene ikke fant å burde kreve partsforsikring.

Det foreligger ikke bevis for at noen skal ha overhørt Annas angivelige utsagn. Hun har selv ikke kunnet avgi møte i retten på grunn av alderdom og saksøkerne har ikke forlangt henne avhørt i hjemmet på bakgrunn av erklæring av 10.7.1975 fra dr. Trygve A. Nortveit. Av de avhørte vitner er det kun ett, Torstein Børve, som har hørt om avtalen, nemlig av Nils. Dette vitnet var meget usikker på når dette hadde skjedd og retten kan heller ikke se at vedkommende var sikker på hva avtalen egentlig gikk ut på. Vitnet anslo å ha hørt om dette rundt 1960.

Retten er kommet til at dette er for uklart til at det kan anses bevist at muntlig avtale om arveoppgjøret vedrørende «Haugabakken» er kommet i stand. I tillegg kommer at man etter Aslaug Hovlands partsforklaring, som støttes av hennes søster Signe Myklestad, må legge til grunn at Nils en gang i 1968/69, da Anna og Gjermund Valland hadde vært på besøk i Øystese, tok opp spørsmålet om hvem som skulle få skjøte på hans del av «Haugabakken». Da bussen, som Vallands skulle med kom, ble spørsmålet ikke avklaret da. Det ble imidlertid tatt opp ved en senere anledning under et besøk som Nils avla på Valland. Det kom da frem at Nils hadde fundert på hvem av Annas barn han skulle skjøte sin del av «Haugabakken» på. Iflg. Aslaug

Side:476

Hovland skal Nils videre under en telefonsamtale med Anna en gang i 1969 ha sagt at hun jo egentlig skulla ha 1/2 av inntektene på eiendommen. Til dette svarte Anna at siden Nils hadde hatt alle utgiftene, så skulle han også ha alle inntektene.

Retten er kjent med at de ovennevnte opplysninger skriver seg fra hva dels saksøkte og dels hennes søster Signe Myklestad har hørt foreldrene gjengi. På grunn av den samstemmighet som foreligger og dels på grunn av det inntrykk retten sitter igjen etter å ha hørt forklaringene til de nevnte, finner en ikke å kunne se bort fra disse forhold.

Dersom det var slik at det var inngått en avtale om skifteoppgjøret mellom Nils og Anna, kan retten ikke se hvorfor det skulle være nødvendig for førstnevnte å ta opp de nevnte spørsmål med Anna. Dette peker sterkt i retning av at avtale ikke kunne være inngått eller at løfte ikke var gitt.

Retten peker endelig på at det forhold at en rekke naboer av Nils har holdt ham for eier av «Haugabakken» endog fra før morens død, ikke kan ha noe å si for hvorvidt avtale var inngått eller ikke.

Retten er derfor kommet til at saksøkerne ikke kan sies å ha ført noe bevis for at Anna har avgitt et løfte eller gått med på noen avtale om at Nils skulle ha «Haugabakken» som vederlag for stell av moren.

Som nevnt ovenfor har en rekke naboer holdt Nils som eier av «Haugabakken» og retten må legge til grunn at Nils utad har hatt beføyelse over eiendommen som en eier. Saksøkeren har således rett i at det utvilsomt er Nils som har betalt utgifter, har foretatt vedlikehold og sørget for bortleie og derved oppebåret leieinntekter.

Det må likeledes legges til grunn at Anna har vært bekjent med dette forhold.

Spørsmålet blir om Annas forhold rettslig sett kan karakteriseres som passivitet og om dette i så fall får den konsekvens at hun taper sin eiendomsrett til 1/2 av eiendommen.

Sak søkerne har fremholdt at det var en forutsetning at de to arvinger - når de hadde fått boet til privat skifte - skulle foreta et raskt skifteoppgjør, og så vidt en forstår at når Nils er blitt sittende med eiendommen, så har det formodningen for seg at han skulle ha den på skiftet.

Til dette har saksøkte fremholdt at det hele tiden har vært Annas oppfatning at Nils skulle få sitte med «Hagabakken» og at han skulle få inntektene i og med at han også hadde utgiftene. Ettersom Nils på tidspunktet for morens død var vel 50 år, ville det være rimelig å regne med at eiendommen i sin tid ville falle tilbake til Vallands. Det var også en rimelig løsning ettersom Anna lenge før morens død hadde flyttet hjemmenfra til Valland, mens Nils fortsatt var ugift og hele tiden hadde bodd på Hagabakken. At skiftet derfor ikke ble gjennomført er ikke så underlig.

Retten kan ikke si seg enig i saksøkernes anførsel. Dersom det under privat skifte blir foretatt fordeling av boet er det vel og bra. Det synes imidlertid slett ikke uvanlig at skiftet ikke blir gjennomført selv om arvingene får boet utlevert til privat skifte. Og spørsmålet blir i så fall hvor mye det skal til før man vil si at skiftet helt eller delvis er foretatt i handling til tross for at det ikke foreligger noen formell deling.

Av samme grunner som er nevnt ovenfor kan en heller ikke her bygge noe på Nils' forklaring forut for hovedforhandlingen. Likeledes har retten lagt avgjørende vekt på de spørsmål som Nils iflg. forklaringene til Aslaug

Side:477

Hovland og Signe Myklestad, skal ha reist i 1968/69, og dermed de erkjennelser han den gang kom med. På samme måte som i forhold til spørsmålet om avtaleinngåelsen, synes det uforståelig at han brakte disse spørsmål på bane hvis det virkelig var slik at Nils mente og mener at Anna hadde forspilt sin eiendomsrett ved passivitet. I så fall skulle det være unødvendig å drøfte med søsteren hva han skulle foreta med sin halvpart av «Haugabakken». Tilsvarende gjelder selvsagt også for Nils erkjennelse av at de eide eiendommen sammen og at Anna egentlig hadde krav på 1/2 av leien.

Når det ellers gjelder den meget omfangsrike litteratur og den der nevnte rettspraksis som saksøkernes prosessfullmektig har vist til, bemerker retten at dette tilfelle synes å adskille seg fra de refererte dommer om passivitet. I de nevnte tilfelle har forholdet ofte vært at den ene av to avtaleparter i lengre tid har foretatt krenkelse av inngått avtale, eller at det har forekommet vedvarende krenkelse av en persons eiendomsrett uten at den berettigede har protestert. En kan ikke se at det i denne saken foreligger tilsvarende sammenknytting av forutgående rettslig eller faktisk adferd og etterfølgende passivitet.

Retten er under henvisning til foranstående kommet til at Anna Valland ikke har tapt sin 1/2 av eiendomsretten til «Haugabakken» ved passivitet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Melander, C.H. Endresen og Oskar Hordnes):

Pernille Børve døde 15.7.1941 og boet etter henne og tidligere avdøde mann besto i det alt vesentlige av eiendommen «Haugabakken», gnr. 35, bnr. 16 i Kvam herred. Eiendommen, som har en skyld på 0,02, er en tomt på ca. 300 m2 hvorpå var oppført et lite hus (ca. 8 x 4 m). - - -

Herredsrettens dom er påanket til lagmannsretten av Karen og Kaare Gundersen. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. De ankende parter gjør gjeldende at det etter morens død ble foretatt skifte mellom Nils Børve og Anna Valland. Det anføres at i henhold til muntlig tilsagn fra Anna Valland fikk Nils Børve «Haugabakken» som eneeier. Det hevdes at Nils Børve ved flere anledninger, senest i et brev av august 1976 til lagmannsretten, har uttalt at søsteren etter morens død sa at han skulle ha «stova» fordi han hadde tatt seg av moren. Det kan ikke legges vekt på at Nils Børve under bevisopptaket 11.10.1974 for herredsretten var usikker på om tilsagnet var gitt av søsteren eller moren og om det eventuelle tidspunkt for et slikt tilsagn. På grunn av spesielle omstendigheter ble Nils Børve forvirret under bevisopptaket, anføres det.

At Anna Valland etter morens død ga et slikt tilsagn til broren fremgår etter de ankende parters oppfatning også av det brev som «mandagsmorgon» ble sendt av Anna Valland til Nils Børve etter at tvisten om eiendomsretten til «Haugabakken» var oppstått («mandagsbrevet»). Det anføres at «mandagsbrevet» må forstås slik at Anna Valland erkjenner at hun ga broren tilsagn om at han skulle få overta «Haugabakken» da hun syntes synd på ham fordi han var alene.

De ankende parter anfører at det var naturlig at Anna Valland lot broren få «Haugabakken» etter morens død. Anna Valland hadde giftet seg i 1913, og flyttet til en etter forholdene ganske stor gård. Nils Børve hadde bodd sammen med moren fra 1913 til morens død i 1941, først 10 år i Norheimsund, og deretter på «Haugabakken». Det anføres at han herunder i atskillig utstrekning forsørget moren, og ellers tok seg av henne.

Det anføres videre at søsterens forhold til «Haugabakken» fra 1940-årene og til tvisten oppstod i 1973 er av en slik art at det må anses overveiende sannsynlig at Anna Valland etter morens død lot broren få eiendommen. Det er således Nils Børve som faktisk har rådet over eiendommen hele tiden. Han har bl.a. foretatt betydelige investeringer i huset noe som for øvrig også de ankende parter har gjort. Det er også Nils Børve som alene har disponert rettslig over eiendommen, bl.a. ved utleie av denne, og i 1972 ved testament til fordel for Kaare Gundersen. Anna Valland har derimot forholdt seg helt passiv når det gjelder eiendommen. Heller ikke da Nils Børve i 1944 giftet seg og flyttet fra «Haugabakken» foretok Anna Valland seg noe i retning av å få avklaret at hun hadde en eventuell medeiendomsrett i eiendommen, noe hun på grunn av giftermålet måtte ha hatt en særlig foranledning til.

Det vises også til at Nils Børve har hatt alle utgifter på eiendommen, såsom skatt, avgifter m.v., og at han har fått og disponert hele leieinntekten. - Både de lokale myndigheter og naboer betraktet Nils Børve som eneeier. Dette fremgår bl.a. av ligningsoppgaver, av en pristakst fra 1948, av erklæringer underskrevet av en stor mengde naboer og av bygdeboken.

De her nevnte forhold må etter de ankendes oppfatning iallfall innebære at Anna Valland i tidens løp har godtatt at Nils Børve skulle være eneeier av «Haugabakken». Derved foreligger en stilltiende avtale om skifte hvorved Anna Valland gir uttrykk for enighet i at broren får «Haugabakken».

Subsidiært gjøres det gjeldende fra de ankende parters side at den passivitet som Anna Valland har utvist når det gjelder «Haugabakken» rettslig må ha den virkning at en eventuell medeiendomsrett til eiendommen er gått tapt. - Det gjøres subsidiært også gjeldende at Nils Børve i tilfelle har ervervet eneeiendomsrett ved hevd. - - -

Ankemotparten henholder seg til herredsrettens dom, som hevdes å være riktig.

Det fremholdes spesielt at ved gjeldovertagelseserklæring av 20.1.1942 overtok Nils Børve og Anna Valland boet til privat skifte og «Haugabakken» ble derved gjenstand for et sameie mellom søskene, et sameie som består til idag såfremt det ikke kan påvises en klar rettslig disposisjon som har bragt sameiet til opphør. De ankende parter må ha bevisbyrden for at en slik rettslig disposisjon foreligger. Noe bevis for en disposisjon av denne art er ikke ført. Tvert i mot er det sannsynliggjort fra ankemotpartens side at en disposisjon som nevnt ikke kan være truffet. Det fremholdes i denne sammenheng at arvinger som overtar et bo til privat skifte ikke er bundet av noen frist for gjennomføring av et skifte. I de forhold man her har med å gjøre er det ikke noe bemerkelsesverdig ved at et bo blir værende uskiftet så lenge arvingene lever. Et tegn på at skifte ikke er foretatt mellom søskene er det at det ikke er sendt inn noen arvemelding eller arveavgiftsoppgave og at det ikke er blitt opprettet noe dokument vedrørende «Haugabakken» som kunne danne grunnlag for at Nils Børve kunne få grunnbokshjemmel til eiendommen.

Ankemotparten be strider at Anna Valland etter morens død ga broren muntlig tilsagn om at han skulle få «Haugabakken». Det finnes forsåvidt tilstrekkelig å vise til den forklaring Nils Børve ga ved det rettslige bevisopptak 11.10.1974. Det fremholdes at det ikke foreligger omstendigheter som

Side:479

skulle kunne bevirke at man ikke bygget på denne forklaring. Det anføres at det derimot ikke er grunn til å legge vekt på det brev som Nils Børve i august 1976 sendte til lagmannsretten.

Når det gjelder «mandagsbrevet» fremholdes det at det ikke kan utledes noe av dette brev, når det leses i sammenheng, om at Anna Valland skulle ha gitt tilsagn til broren om overtagelse av «Haugabakken». Det var alltid Anna Vallands åpenbare forutsetning at «Haugabakken» i sin tid skulle gå tilbake til slekten til Pernille Børve.

Ankemotparten bestrider at Nils Børve skulle ha forsørget og tatt seg av moren i større grad enn det ble gjort av Anna Valland og hennes familie. Pernille Børve var i aktivt arbeid inntil hun fikk alderstrygd like før krigen og det var det beste forhold mellom henne og datteren og dennes mann og deres barn. Det var like meget til fordel for Nils Børv som for moren at han, som var ungkar, kunne bo sammen med moren.

Ankemotparten fremholder at Anna Valland har gått med på at Nils Børve bodde på eiendommen og - etter at han hadde giftet seg - forestod forvaltningen og utnyttelsen av eiendommen. Heri ligger, som tidligere fremholdt, ingen disposisjon om overføring av Anna Vallands halve eiendomsrett til Nils Børve. Før Nils Børve giftet seg var det naturlig at han bodde på «Haugabakken». Etter at han hadde giftet seg (i 1944) var det praktisk at det var ham av søskene som utnyttet og forvaltet eiendommen. Det kan derfor ikke legges noen vekt på at Nils Børve var den som ble ansett som skattepliktig for eiendommen og ellers, såvel av lokale myndigheter som av mange bygdefolk, ble ansett for å være eier av eiendommen. Det var naturlig at Nils Børve forestod utleien av eiendommen. Den testamentariske disposisjon fra 1972 er foretatt kort tid før nærværende tvist oppstod og har ingen verdi som bevis for at skifte hadde funnet sted.

Ankemotparten fremholder videre at Anna Valland ikke kan bebreides passivitet i større grad enn Nils Børve, snarere tvert imot. Spesielt etter at Nils Børve hadde giftet seg var det mest nærliggende at han - ikke Anna Valland - tok initiativet til å få ordnet hjemmelsforholdene til «Haugabakken» hvis det var slik at han hadde fått eiendommen i henhold til muntlig avtale med søsteren.

Ankemotparten bestrider at det er utvist passivitet fra Anna Vallands side som kan tolkes som stilltiende godkjenning av at Nils Børve var eneeier. Ankemotparten fremholder at det må være åpenbart at Anna Vallands sameierett ikke kan være tapt ved passivitet fra hennes side. Likeledes finner ankemotparten det åpenbart at vilkårene for hevd ikke er tilstede, bare av den grunn at en person ikke kan hevde i strid med sin atkomst. - - -

Lagmannsretten har funnet saken meget tvilsom, men er kommet til samme resultat som herredsretten.

Utgangspunktet i saken er at Nils Børve og Anna Valland ved erklæring av 20.1.1942 til Hardanger skifterett på vanlig måte overtok boet etter Pernille Børve og tidligere avdøde mann til privat skifte. Boet bestod i det vesentlige av eiendommen «Haugabakken» med noe løsøre og inventar. Det er ikke bestridt at i og med avgivelsen av erklæringen av 20.1.1942 var Nils Børve og Anna Valland sameiere forsåvidt angår «Haugabakken», slik at hver av dem eiet en ideell halvdel av eiendommen. Spørsmålet som foreligger er om Anna Valland etter avgivelsen av erklæringen av 20.1.1942 ved uttrykkelig viljeserklæring eller på annen måte har overført sin ideelle

Side:480

halvdel til broren. Ved avgjørelsen av dette spørsmål må det foretas en samlet vurdering av det bevisstoff som foreligger på bakgrunn av de opplysninger man har om de 2 søsken og deres livssituasjon.

Nils Børve er født xx.xx.1889 og Anna Valland 13.7.1890. De var altså begge godt over 80 år da nærværende tvist oppstod i 1973. Deres helsetilstand er så skrøpelig at de ikke har kunnet avgi møte under ankeforhandlingen likesom det heller ikke har vært mulig å avhøre dem ved bevisopptak under ankeforberedelsen. Nils Børve er avhørt ved rettslig bevisopptak 11.10.1974 under saksforberedelsen for herredsretten. De ankende parter hevder at han her ikke forklarte det han kjente til om saken fordi han ble forvirret på grunn av den eksaminasjon han ble utsatt for. I et brev til lagmannsretten, som Nils Børve har undertegnet i august 1976, gjøres det rede for det syn Nils Børve skal ha på saken. Anna Valland har, etter at tvisten kom opp, i et brev «mandagsmorgon» til broren uttalt seg om saken. Slik forholdene ligger an finner lagmannsretten at det er en betydelig grad av usikkerhet knyttet til uttalelser, forklaring og skriv avgitt av partene i de senere år, særlig etter at tvisten oppstod.

En vurdering av Nils Børves forklaring ved bevisopptaket 11.10.74 og skriv av august 1976 samt av Anna Vallands «mandagsbrev» fører til at det vel kan tenkes at Anna Valland etter morens død sa til sin bror at han skulle ha «Haugabakken». «Mandagsbrevet» synes å tyde på at Anna Valland i tilfelle mente at broren som gammel ungkar burde få ha «Haugabakken» som sitt hjem fortsatt. Men lagmannsretten kan vanskelig legge noe mere i en slik mulig uttalelse fra Anna Valland enn at hun ville at broren i sin levetid skulle få bo på eiendommen og betrakte den som sitt hjem. Det må antas at hun i tilfelle har regnet med at broren - som da var over 50 år - ikke ville komme til å gifte seg. Det må videre antas at broren oppfattet situasjonen på samme måte som søsteren og at begge forutsatte at eiendommen etter Nils Børves tid automatisk ville gå til Anna Valland eller hennes barn. Noe behov for et formelt skifte forelå da ikke. Partene har regnet «Haugabakken» for en slektseiendom som Nils Børve skulle ha som hjem i sin levetid. Etter de opplysninger som foreligger kan det ikke ses godtgjort at Nils Børve forsørget og tok seg av moren i større utstrekning enn Anna Valland og hennes familie gjorde det. Det synes å ha vært et meget godt forhold til både Nils Børve og Anna Valland og dennes familie fra morens side. Det kan således ikke ses at det var særlig grunn til å la Nils Børve overta eiendommen som vederlag for tidligere innsats til fordel for moren.

Det ekteskap som Nils Børve inngikk i 1944 - da han var 55 år - synes å måtte ha medført en vesentlig endring av situasjonen slik den hadde foreligget etter morens død. Nils Børve flyttet bort fra «Haugabakken» og eiendommen har siden da vært bortleiet, fra 1954 til de ankende parter. Nils Børves hustru Jensi var ved inngåelsen av ekteskapet vel 50 år. Noen særlig sannsynlighet for livsarvinger i ekteskapet har det neppe vært regnet med fra noens side. Det synes åpenbart at både Nils Børve og Anna Valland har vært klar over at den eneste rasjonelle utnyttelse av eiendommen nå var å foreta utleie av denne. Det synes også helt naturlig at Nils Børve forestod forvaltningen av eiendommen i forbindelse med utleien. Dersom det var slik at Nils Børve skulle være å anse som eneeier av «Haugabakken» var han etter lagmannsrettens oppfatning, etter ekteskapsinngåelsen den nærmeste av søskene til å ta skritt til en ordning av hjemmelsforholdene for eiendommen.

Side:481

At Børve ikke gjorde det må betraktes som et utslag av at oppfatningen etter morens død, og nå også etter ekteskapsinngåelsen, var at eiendommen var slektseiendom. Lagmannsretten kan ikke se at det kan legges til grunn at et skifte av eiendommen har funnet sted før eller i forbindelse med Nils Børves ekteskap.

I tiden fra 1944 til 1973 synes Nils Børve alene å ha rådet over eiendommen, såvel faktisk som rettslig. Det synes, etter de forklaringer som er gitt, dog noe tvilsomt om Nils Børve kan ha drøftet enkelte spørsmål vedrørende utleien av eiendommen med Anna Valland, f.eks. i forbindelse med at eiendommen i 1944 ble utleiet til tvangsevakuerte fra Finnmark. - Etter det som tidligere er sagt kan lagmannsretten dog ikke se Nils Børves rådighetsutøvelse som noe mere enn en forvaltning eller bestyrelse av en eiendom som ligger i sameie mellom ham og hans søster. De investeringer som Nils Børve har foretatt kan ikke ses å være mere omfattende enn at de er forenlige med at han eiet halvparten av eiendommen og disponerte leieinntekten. Det kan heller ikke ses at de investeringer som Karen og Kaare Gundersen har foretatt er egnet til å endre den rettslige bedømmelse av Nils Børves forhold til eiendommen. Det kan ikke ses at disse investeringer, som har foregått over atskillig tid, skulle gi Anna Valland foranledning til i sterkere grad å markere sin medeiendomsrett. Om de foretatte investeringer kan gi anledning til et vederlagskrav fra Gundersens side er det ikke grunn til å komme inn på her.

Nils Børve har fått leien for eiendommen, men har også hatt utgiftene på denne. Lagmannsretten kan vanskelig se annet enn at dette måtte være en fornuftig og praktisk ordning når han skulle bestyre eiendommen. Det kan ikke skjønnes at det her dreier seg om beløp av noen vesentlig størrelsesorden. På samme måte synes det praktisk at myndighetene regnet med at de hadde med Nils Børve å gjøre i spørsmål vedrørende eiendommen, f.eks. når det gjaldt skatte- og avgiftsspørsmål, pristakst, eventuell grensegangsforretning for naboeiendom m.v.

Ettersom årene gikk etter morens død synes det ikke unaturlig at mange bygdefolk fikk den oppfatning at Nils Børve alene eiet «Haugabakken». Denne oppfatning er nå også kommet til uttrykk i bygdeboken. Også de ankende parter har, siden de fra 1954 leiet eiendommen, stått i de,n tro at Nils Børve var eneeier av «Haugabakken». Såvidt skjønnes har eiendomsrettsspørsmålet ikke vært drøftet med Nils Børve. Lagmannsretten ser ikke bort fra at Nils Børve på sine eldre dager selv trodde at han var eneeier av «Haugabakken», men retten er altså kommet til at en slik tro ikke hadde det nødvendige rettslige grunnlag.

Selv om bevisvurderingen finnes meget tvilsom, er lagmannsretten blitt stående ved å måtte legge avgjørende vekt på situasjonen slik lagmannsretten oppfatter den i tiden etter Pernille Børves død og etter Nils Børves ekteskapsinngåelse. Det kan ikke ses at det i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at Anna Valland på denne tid noen gang overdro sin ideelle andel i «Haugabakken» til Nils Børve, og det kan ikke finnes at den senere utvikling kan innebære et rettslig grunnlag for å anse boet som skiftet. Den passivitet som er utvist av Anna Valland synes etter hvert som tiden gikk i atskillig utstrekning å kunne tilskrives hennes alder. Samtidig må det antas at hun - ihvertfall følelsesmessig - har holdt fast ved eiendommen som en slektseiendom, og betraktet broren som den som skulle utnytte eiendommen så lenge

Side:482

han levet. Etter omstendighetene kan lagmannsretten ikke finne at Anna Valland ved passiv holdning overfor eiendommen kan sies å ha godkjent Nils Børve som eneeier. Enn mindre kan Anna Vallands medeiendomsrett være gått tapt ved passivitet. Et krav på skifte tapes for øvrig ikke ved foreldelse. -

Lagmannsretten finner det klart at den subsidiære anførsel om hevd fra Nils Børves side ikke kan føre fram. Bl.a. kan Nils Børve ikke foreta hevd i strid med sin atkomst.

Utfallet av den tvilsomme bevisvurdering som foreligger i denne sak må således, etter lagmannsrettens oppfatning, bli at eiendommen «Haugabakken» ikke noen gang etter Pernille Børves død i 1941 har vært gjenstand for skifte og at eiendommen derfor fortsatt ligger uskiftet i sameie mellom Nils Børve og Anna Valland, eller nå mellom disses rettsetterfølgere.

Saken har vært særlig tvilsom og lagmannsretten finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, hverken for herredsrett eller lagmannsrett, jfr. tvml. §172 annet ledd, jfr. unntaksregelen i tvml. §180 første ledd.

Dommen er enstemmig. - - -