Rt-1978-482

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-04-27
Publisert:	Rt-1978-482
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 49B/1978
Parter:	A (advokat Jan E. Lied - til prøve) mot Møre og Romsdal fylkeskommune (høyesterettsadvokat Odd Larhammer) v/fylkesordføreren.
Forfatter:	Egil Endresen, Bølviken, Lorentzen, Holmøy, Blom
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969)

Dommer Egil Endresen: Berit Hestnes, født xx.xx.1906, ble den 4. februar 1956 radikaloperert for venstresidig brystkreft ved fylkessykehuset i Kristiansund N. Etter operasjonen ble hun undergitt strålebehandling for å forebygge spredning av kreften. Denne behandling strakte seg over tidsrommet 14. februar til 19. mars 1956. Etter dette gikk hun regelmessig til kontroll. Det ble i august 1956 påvist en lungefibrose som ble behandlet med cortison. I 1959 ble det konstatert lett anemi, men ikke merket noe spesielt unormalt, og tilstanden ble karakterisert som tilfredsstillende. Det første tegn til sårdannelse er fra 1962, idet det da ble konstantert sprekkdannelse bakerst i armhulen ved overganger til operasjonsfeltet. Samme år ble hun rammet av leddgikt og ble behandlet med gullkur. Hun ble uføretrygdet i 1963, vesentlig som følge av leddgikten. I 1969 ble det påvist sårdannelse i selve arrfeltet på brystkassen. Hun ble innlagt for operasjon, men før så kunne skje, ble sårene tilhelet. I slutten av 1970 ble hun igjen innlagt på grunn av sårdannelser i bestrålingsfeltet. Da det var mistanke om ny kreftdannelse, ble sårene skåret ut - og sårområdet forsøkt dekket ved hudtransplantasjon. Denne operasjonen var ikke vellykket, og hun ble senere undergitt flere

Side:483

operasjoner ved Rikshospitalet. Disse operasjoner, som ble foretatt under fem opphold i tiden mars 1971 og frem til april 1973, førte til et vellykket resultat. Sårene er nå tilhelet og har senere ikke skapt problemer.

Berit Hestnes fant at hennes sårskader var et resultat av at hun ved røntgenbehandlingen i 1956 var påført stråleskader. Hun mente dette måtte skyldes en feil fra sykehusets side. Da sykehuset måtte være ansvarlig for skaden, anla hun sak med krav om erstatning mot Møre og Romsdal fylke som sykehuseier.

Kristiansund byrett avsa den 3. april 1975 dom i saken med slik doms slutning:

«Møre og Romsdal fylke frikjennes.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Denne dom ble påanket til lagmannsretten, og Frostating lagmannsrett avsa den 14. februar 1977 dom med slik domsslutning:

«1. Møre og Romsdal fylke frikjennes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Berit Hestnes har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Hun hevder at lagmannsretten har tatt feil så vel i sin rettsanvendelse som i sin bevisbedømmelse. Den betydelige stråleskade hun er påført, må skyldes at hun har fått en større dose enn tilsiktet, og dette må igjen skyldes en uaktsomhet fra dem som behandlet henne under den terapeutiske strålebehandling hun fikk etter operasjonen. Hun har pekt på de mulige behandlingsfeil som kan være begått, såsom bruk av feil filter, gal avstand og ukorrekt tidsinnstilling av apparatene. Hun har i den forbindelse pekt på de muligheter for feil som ligger i det skifte av apparatur som fant sted under behandlingen av henne. Hun hevder videre at feilen også kan skyldes uriktig innstilling av vinklene ved den tangentialbestråling hun skulle ha. At det kan ha foreligget teknisk feil ved apparatene, kan heller ikke utelukkes, selv om det innrømmes at dette er mindre sannsynlig. Selv om det så mange år etter ikke kan påvises hvilken av disse feil som kan ha skjedd, og hvilken person som kan ha utvist denne uaktsomhet, må sykehuset hefte for den begåtte feil.

Det bestrides at skaden skulle skyldes overømfintlighet hos den ankende part, og at hennes leddgikt og øvrige plager, som for eksempel hennes anemi, har influert på skaden eller var en medvirkende årsak til denne. Det samme gjelder de medikamenter som hun har måttet bruke for de sykdommer hun har hatt.

Uansett om det kan overføres sykehuset ansvar som følge av erstatningsbetingende uaktsomhet fra de ansattes side, må sykehuset hefte på objektivt grunnlag.

Sykehuset har anledning til å forsikre seg mot slike skader, og så vel en interesseavveining som den reparasjonstanke som ellers har ført til objektivt ansvar, må her føre til at sykehuset må svare uten hensyn til skyld ikke bare for tekniske feil, men også for menneskelig svikt som ikke kan karakteriseres som uaktsomhet. Man har her for seg

Side:484

en statistisk påregnelig risiko som kan slå ut selv ved en adekvat behandlingsmåte.

Berit Hestnes hevder at hun har lidt økonomisk tap ved at hennes plager som følge av sårdannelsene har hindret henne i å tjene penger ved hjemmesøm, noe hun drev med tidligere. Hun har også hatt store utlegg til medisiner og bandasjer, og det har som følge av skaden vært nødvendige utgifter til hjelp i hjemmet.

Den ankende part, som har hatt fri sakførsel for alle retter, har lagt ned slik påstand:

«1. Møre og Romsdal fylkeskommune tilpliktes å betale fru Berit Hestnes erstatning etter rettens nærmere fastsettelse for tap og skader forvoldt ved postoperativ strålebehandling ved fylkessykehuset i Kristiansund N i februar/mars 1956.

Erstatningen begrenses oppad til kr.150.000.

2. Møre og Romsdal fylkeskommune tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, som etter omordningen av fylkesadministrasjonen nå er Møre og Romsdal fylkeskommune ved fylkesordføreren, har tatt til gjenmæle og påstått lagmannsretten dom stadfestet. Det påberopes ikke foreldelse, og ankemotparten er enig i at hvis det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet, har sykehuset et arbeidsgiveransvar.

Etter ankemotpartens mening foreligger det imidlertid ikke bevis for at noen er å legge til last for den overdosering som har medført stråleskaden. Den ankende part var i 1956 angrepet av en kreftlidelse som ubehandlet ville ha medført døden. Hun ble undergitt den behandling som på det tidspunkt var den anerkjent beste metode. Det var kjent at denne behandlingsmåte i seg selv forutsetter en vanskelig balansegang mellom kravet til å oppnå å ødelegge kreftcellene på den ene side og ikke ødelegge friskt vev i større utstrekning enn det kan repareres på den annen side. Metoden innebærer en kalkulert risiko for komplikasjoner. Denne risiko tar man bevisst. Det kan intet være å utsette på den rutine som under slik behandling ble fulgt ved sykehuset, og med de kontrolltiltak som er instituert må muligheten for feil når det gjelder slike ting som rett valg av filter, rett avstand og bestrålingstid være meget små. Skulle det for eksempel være anvendt galt filter en enkelt gang av de mange bestrålinger, ville for øvrig neppe dette medføre stråleskader av dette omfang. Når det gjelder den innstilling som må foretas ved tangentialbehandling, kommer det inn et skjønnsmessig moment ved førstegangsinnstilling. Små avvik ved innstillingen kan her betinge større bestråling enn tilsiktet. Dette kan likevel ikke karakteriseres som uaktsomhet, idet risikoen for dette ligger innebygd i metoden. Når stråleskaden for Berit Hestnes er blitt større enn man kunne vente, må det skyldes at hun har vært overømfintlig mot stråling, eller det kan skyldes nedsatt almenhelse. Man kan heller ikke se bort fra at anemi og bruk av cortisonpreparater kan ha bidradd til de dårlige tilhelingsforhold.

Heller ikke kan det statueres noe objektivt erstatningsansvar. Teknisk feil ved apparatene er ikke påvist eller sannsynliggjort.

Side:485

Det krav om erstatning som er fremsatt, er dårlig legimitert, og gjennom vårt trygdesystem er den ankende part etter 1963 sikret større inntekter enn forut for skaden.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Møre og Romsdal fylkeskommune frikjennes.

2. Møre og Romsdal fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Nordmøre herredsrett, Horten herredsrett og Sandefjord byrett. Det er avhørt 3 vitner og den ankende part. Ett av de avhørte vitner er nytt for Høyesterett.

Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt professor i plastisk kirurgi ved Gøteborg Universitet dr. med. Bengt Johanson og professor dr. med. Erik Poppe Oslo, tidligere overlege ved Radiumhospitalet. De sakkyndige, som også var sakkyndige for lagmannsretten, har avgitt tilleggsuttalelser og utdypet sine synspunkter under møte i Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter henviser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er under tvil kommet til samme resultat som lagmannsretten.

I likhet med den må jeg ta utgangspunkt i at Berit Hestnes da skaden oppstod, led av en livstruende sykdom som fra sykehusets side ble behandlet etter den metode som på det tidspunkt var den anerkjent beste. Jeg må videre legge til grunn at den strålemengde som ble foreskrevet, var i overensstemmelse med faglig forsvarlig dosering. En stor del av den behandling hun fikk var etter den såkalte tangentialbestrålingsmetode, hvor de foreskrevne doser ble gitt fra to sider i nærmere fastsatte vinkler. Hovedformålet med denne metode er i første rekke å hindre at skader oppstår på lungene.

Etter de sakkyndiges forklaring for Høyesterett kan man se bort fra overømfintlighet hos Berit Hestnes som årsak til den betydelige stråleskade hun ble påført under behandlingen. Årsaken kan kun ligge i at hun er blitt utsatt for en sterkere bestråling enn tilsiktet, selv om visse faktorer ved hennes helsetilstand kan ha gjort skadebildet mer alvorlig enn forbrenningsskaden i seg selv skulle tilsi.

I likhet med de tidligere retter finner jeg ikke at det er grunnlag for å anta at det har foreligget noen teknisk svikt ved den benyttede apparatur.

Det er pekt på en rekke faktorer under selve behandlingen som kan ha medført en slik overbestråling som her må ha funnet sted. Disse faller etter mitt syn i to kategorier. Den ene kategori er slike forhold som skyldes at man har avveket fra de klare direktiver for behandlingen som var gitt. Her er det pekt på muligheten for anvendelse av feil filter, feil bestrålingstid, gal avstandstilling ved bruk av feil tubus og uregelmessigheter i den anvendte strømstyrke eller spenning.

Den annen kategori er den fare for komplikasjoner som kan sies å være innebygd i behandlingsmåten, herunder spørsmål om faktorer

Side:486

som det kan være vanskelig å ha under full kontroll eller som innebærer utøvelse av et visst skjønn. Det gjelder valg av de gunstigste vinkler ved bruk av tangentialbestråling og den mulighet som ligger i ukontrollerte endringer i pasientens plassering.

Som jeg senere skal komme tilbake til, finner jeg at disse to kategorier av årsaksforhold ikke kan bedømmes på samme måte hva spørsmålet om erstatningsplikt angår.

Hvorvidt årsaken til Berit Hestnes' stråleskade er å finne i den ene eller den andre av disse kategorier, er en vanskelig bevisvurdering.

Det er etter det opplyste ikke noe å si på den anvendte rutine som ble benyttet ved behandlingen. Professor Johansson har bekreftet at det er den samme rutine som ble benyttet i Sverige. Det var en erfaren røntgensøster som forestod gjennomføringen av den foreskrevne behandling. Hva bruk av filter og strømstyrke angår, har hun hjelp av et kontrollpanel. Filtrene var merket med en. iøyenfallende størrelsesbetegnelse i tillegg til at de hadde sin bestemte plass og farge. Hvilket filter som ble benyttet, viste også på kontrollpanelet i likhet med den aktuelle strømstyrke. Den bestrålingstid som skulle anvendes, var angitt på terapikortet, og ved utløpet av den innstilte tid koblet apparatet automatisk ut. At det under behandlingen av fru Hestnes var skiftet apparattype, kan jeg heller ikke tillegge særlig vekt.

Dersom det imidlertid kunne påvises slike feil som her er nevnt og som går på tvers av den foreskrevne behandlingsmåte, måtte sykehuset hefte for ansvarsbetingende uaktsomhet.

Annerledes stiller det seg etter mitt syn dersom skaden kan tilskrives uheldig vinkel ved tangentialbestråling.

Dette vinkelvalg beror ved førstegangs innstilling på et skjønn av vedkommende lege, og det er på det rene at det kan være vanskelig å finne den innstilling som kan sikre mot forbrenningskader. Det skal heller ikke stor forskjell i pasientens stilling under behandlingene til for at denne virkning kan oppstå.

Det var nettopp risikoen for og forekomsten av forbrenningsskader som var årsaken til at man i begynnelsen av sekstiårene forlot metoden. Denne var imidlertid på behandlingstiden den beste man hadde for å hindre kreftspredning med dødelig utfall, og forbrenningsskader var en risiko som var innebygd i selve behandlingsmåten, selv om tilfellene i alminelighet forekom relativt sjelden. Det er på det rene at Berit Hestnes i tillegg til sårskadene også som følge av behandlingen har fått noe lungefibrose, noe som nettopp innstillingen av bestrålingsvinklene tar sikte på å forhindre.

Dersom årsaken kan henføres til denne kategori, vil jeg ikke si at det kan konstanteres erstatningsbetingende uaktsomhet. Som nevnt er det her vanskelig kontrollerbare forhold eller skjønnsmessige vurderinger hvor man ikke kan tale om feil. Hertil kommer at ikke enhver menneskelig svikt som måtte forekomme under arbeidet med å helbrede sykdommer vil overstige den terskel hvor ansvar for uaktsomhet er på sin plass. En viss margin må det være for uhell hvor et dyktig og ansvarsbevisst personale gjør sitt beste, selv om det senere kan påvises at behandlingen ikke objektivt sett skulle ha vært

Side:487

gjennomført som skjedd. Særlig må dette gjelde hvor behandlingen i noen grad beror på utøvelse av et skjønn.

Jeg har forstått professor Poppe dit hen at han heller til den oppfatning at skadeårsaken må være av denne karakter. Professor Johanson, som riktignok har henvist til professor Poppes spesielle fagkunnskap på dette felt, synes imidlertid på grunn av skadens unike omfang å stille seg mer tvilende til denne forklaring.

De operative inngrep som frykten for ny kreftdannelse førte til ved Sentralsykehuset i Kristiansund i 1970, har ifølge professor Poppe utvilsomt bidradd til å forsterke skadevirkningene. Det skal meget tungtveiende grunner til for å foreta operasjoner i stråleskadet vev, særlig i et tilfelle som dette hvor all underhudsfettvev var omhyggelig fjernet ved radikaloperasjon i 1956.

På grunnlag av en gjennomgåelse av de feilmuligheter som kan henføres til fravikelse av de gitte direktiver for behandlingen har professor Poppe konkludert med at sannsynligheten for at slike kan være begått, er meget liten. Når forbrenningsskader av varierende styrke forekom ved denne metode som i seg selv ble ansett forsvarlig og nødvendig for å sikre mot spredning av kreft, viker jeg her tilbake for å slutte fra skadens omfang til årsaksforholdet.

Jeg finner ikke tilstrekkelige holdepunkter for i dette tilfelle å bygge på at direktiver for behandlingen er fraveket, og må ved bevisbedømmelsen falle tilbake på at skaden må være oppstått som følge av den usikkerhet som knytter seg til selve behandlingsmetoden. Jeg er således kommet til at skaden ikke kan tilskrives behandlingsfeil av den art som sykehuset kan gjøres ansvarlig for etter skyldregelen.

Heller ikke kan jeg se at det kan statueres noe ansvar på objektivt grunnlag i et tilfelle som dette. At skaden skyldes en teknisk feil ved apparatene, kan man som ovenfor nevnt se bort fra. Å etablere ansvar uten hensyn til skyld ved adekvat behandlingsmåte, ville føre til store konsekvenser. Faren for komplikasjoner vil man ved alvorlige inngrep alltid stå overfor, og risikoen for slike komplikasjoner anses det forsvarlig å løpe når man sammenholder den med den fare selve sykdommen innebærer. Jeg kan i det vesentlige slutte meg til at det som er anført av lagmannsretten om objektivt ansvar og kan heller ikke i domspraksis finne holdepunkt for et slikt ansvar her.

Det må være en lovgivningsoppgave å vurdere om objektivt ansvar skal innføres for kompikasjoner som behandling av syke har medført.

Saken har voldt atskillig tvil, og saksomkostninger bør derfor heller ikke tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Holmøy og Blom: Likeså.

Side:488

Av byrettens dom (sorenskriver Richard Tønnesen): - - -

De 2 sakkyndige, overlege dr.med. Gunnar Eskeland og professor dr.med. Erik Poppe, har også avgitt skriftlige erklæringer. Professor Poppe har i sin erklæring tatt inn fru Hestnes' sykehistorie. - - -

De 2 sakkyndige var blitt anmodet om å be svare følgende spørsmål:

«1. Må det antas at de plagsomme sår og ulemper som Fru Berit Hestnes nu har hatt i en lang årrekke er en direkte følge av den kombinerte kirurgisk-radiologiske behandling ved Fylkessykehuset i Kristiansund i februar-mars 1956?.

2. Må det antas at den påviste forbrenning bare kan føres tilbake til betjeningsfeil under innstilling av det benyttede apparat?»

Det første spørsmål har overlege Eskeland besvart med et ubetinget ja. Professor Poppes svar lyder slik:

«For tiden februar 1956 til desember 1970 er svaret ja. I tiden etter desember 1970 har ulempene også vært fremkalt av de gjentatte operative inngrep.»

Spørsmål 2 har overlege Eskeland besvart slik:

«Dette spørsmål kan ikke besvares med et entydig ja eller nei. Når en såvidt svær stråleskade oppstår etter en behandling som på behandlingstidspunktet var akseptert som fullt forsvarlig, må årsaken søkes i en eller flere av følgende faktorer:

A. En teknisk feil ved den benyttede apparatur kan ha resultert i en utilsiktet høy stråledose. Etter den uttalelse som er avgitt av direktør Kristian Koren ved Statens institutt for strålehygiene (bilag 8 i saksdokumentene) anser jeg en slik mulighet som meget lite sannsynlig, selv om den ikke helt kan utelukkes.

B. Nedsatt toleranse overfor radioaktiv stråling hos en pasient kan tenkes å føre til betydlige skader etter stråledoser som hos flertallet pasienter ikke ville føre til slike skader. Dette er nevnt som en tenkelig mulighet i overlege Finn Deviks uttalelser (saksdokument nr. 7). Jeg vil ikke utelukke at det kan forekomme tilfeller av nedsatt toleranse overfor røntgenstråler. I det foreliggende tilfelle er det imidlertid spesielle forhold som taler sterkt imot en slik mulighet: Røntgenbehandlingen av fru Berit Hestnes foregikk med 2 forskjellige apparater og over tre felt: Ett felt mot regionen ovenfor venstre kraveben, (stråledose 3 000 r) og 2 felt mot brystveggen nedenfor kravebenet (3.500 r mot hvert felt). Feltet ovenfor kravebenet ble behandlet helt ut med et Picker-apparat, som i det aktuelle tidsrom ble skiftet ut med et nytt Siemens-apparat. De 2 felt nedenfor kravebenet ble derimot behandlet med begge apparater, idet 40 % av stråledosen ble gitt med Picker-apparatet og 60 % med Siemens-apparatet. De klinisk betydningsfulle stråleskader hos fru Hestnes var i sin helhet lokalisert til feltene nedenfor kravebenet. Hvis disse skader skyldtes nedsatt toleranse for radioaktiv stråling, ville det for meg være meget vanskelig å forklare at det ikke også oppsto tydelig stråleskade i feltet ovenfor kravebenet. Vedlagt fotografier illustrerer forskjellen.

C. Betjeningsfeil ved innstilling av apparat.

I erklæringen fra direktør Koren (saksdok.nr.7) uttales det bl.a.: Hvis det er påvist at det med sikkerhet foreligger en forbrenning, kan dette etter undertegnedes mening bare føres tilbake til betjeningsfeil under innstilling av apparatet. Hva denne har vært,kan bare bli en ren gjetning, men det er tenkelig at galt valg av filter bare en eneste gang kan bringe doseringen over det kritiske balansepunkt.»

Side:489

Det fremgår av direktør Korens uttalelser at det nye Siemens-apparat ble målt opp første gang 14/2-1956, og at behandlingstabellene ble postlagt fra Statens institutt for strålehygiene 21/2-1956. Behandlingen av fru Hestnes ble foretatt med dette apparat 6/3-1956. Fru Hestnes må følgelig ha vært en av de første pasienter som ble behandlet med det nye apparat og etter de nye tabeller. Det er vel rimelig å anta at dette spesielle forhold kan ha øket muligheten for at det er blitt gjort en feil ved betjeningen av apparatet».

En nevner at overlege Eskeland avsluttet sin erklæring slik:

«Den aktuelle røntgenbehandling fant sted for henimot 19 år siden, og det er nå neppe mulig å avgjøre med sikkerhet hvorvidt det er skjedd en feil under behandlingen. Men ettersom andre mulige årsaker i dette tilfelle kan elimineres eller betraktes som meget lite sannsynlige, gjenstår en behandlingsfeil som den overveiene sannsynlige årsak til de påviste stråleskader hos Berit Hestnes.»

Professor Poppe har besvart spørsmål 2 slik:

«Jeg må her henvise til erklæring fra Statens Institutt for Strålehygiene ved dr.ing. Kristian Koren, datert 26. oktober 1972 (bilag 7). På side 2 i denne erklæring står:

«Fra teknisk side må det derfor konkluderes med at strålebehandlingen har vært normalt lagt opp, og at ingen teknisk feil ved noe utstyr kan ha ført til overdosering. Hvis det er påvist at det med sikkerhet foreligger en forbrenning, kan dette etter undertegnedes mening bare føres tilbake til en betjeningsfeil under innstilling av apparatet. Hva denne har vært, kan bare bli en ren gjetning, men det er tenkelig at galt valg av filter en eneste gang kan bringe doseringen over det kritiske balansepunkt. Det er ikke tenkelig at den betjenende søster kan rekonstruere situasjonen».

Enn videre henviser jeg til erklæring fra Overlegen ved Statens Institutt for Strålehygiene, dr.med. Finn Devik, datert 26 oktober 1972. (bilag 8). Han sier: «Om strålebehandlingen kan det generelt sies at man aldri unngår å skade det vev som ligger omkring et bestrålt sted. Når man prinsipielt søker å gi så stor stråledose som mulig for å øke sjansen for helbredelse av en svulst, betyr det at man arbeider i et område hvor det ikke er stor avstand til skade med komplikasjoner man ønsker å unngå. Vi vet at der er variasjoner fra individ til individ når det gjelder å tåle stråledoser. Det er en tenkelig mulighet at denne pasientens reaksjon kan forklares av dette forhold, at hun tåler stråling dårligere enn andre. Pasienten har polyarthritt. Dette er neppe sannsynlig at dette forhold spiller noen rolle i denne sak.

Selv om behandlingen i de senere år er blitt fulgt av betydlige plager for pasienten, har den dog helbredet pasienten for hennes cancer mammae»

Jeg slutter meg til begge uttalelser, og konkluderer med at det er mulig at det kan ha foreligget en betjeningsfeil, men at det også er mulig at pasientens tålsomhet for stråling er mindre enn vanlig.»

Under hovedforhandlingen forsto retten professor Poppe slik at når han hadde uttalt: ..., men at det også er mulig osv... så la han ikke mer i dette enn at han ikke kunne utelukke den mulighet at nedsatt tålsomhet hos fru Hestnes kunne være årsaken til sårdannelsene. - - -

Etter anmodning av saksøktes prosessfullmektig har de 2 sakkyndige også besvart følgende spørsmål:

«1. Hvor hyppig stråleskader i varierenae grad forekommer ved røntgenbehandlinger som den forekommende.

Side:490

2. Hvor disse hyppigst er lokalisert.

3. På hvilket tidspunkt de hyppigst utvikles etter behandlingen.

4. Hvorledes medikamenter som måtte ha vært brukt i behandlingen av pasientens leddgikt (særlig cortisonpreparater) virker på stråleskader.»

Av overlege Eskelands uttalelser gjengis:

Ad 1. «...Jeg går ut fra at retten her ønsker svar på hvor ofte stråleskader forekommer hos pasienter som er operert for brystkreft og deretter røntgenbehandlet etter de rettningslinjer som var akseptert i årene omkring 1956. Svaret er at man i alle tilfeller får en stråleskade også av det normale vev ved en slik behandling. I de aller fleste tilfeller gir dette ikke følgetilstander som gjør det nødvendig med kirurgisk behandling av stråleskaden som sådan. Behandlingstrengende stråleskader hos pasienter behandlet for brystkreft er sikker temmelig sjelden. Jeg vet ikke om dette spørsmål er undersøkt i norsk pasientmateriale. Et visst holdepunkt for hyppigheten kan man finne i dosent Aar Rintalas doktorarbeide (1967) fra Finska Røda Korsets sjukehus, hvor det alt overveiende antall stråleskader i Finnland behandles. Avhandlingen omhandler 183 pasienter innlagt til behandling for stråleskader i årene 1949-1965. Av disse var 108 pasienter strålebehandlet for ondartet svulst, herav 8 for brystkreft, som er en relativ hyppig kreftform.

Ut fra min egen erfaring kan jeg si at jeg ikke har sett noen pasient behandlet for brystkreft med tilnærmelsesvis så svær stråleskade som hos Berit Hestnes.»

Ad 2. «Generelt vil stråleskaden være mest uttalt i det område hvor stråledosen har vært størst. Med den behandlingsform som har vært i bruk i det aktuelle tilfelle, er stråleskaden hyppigst på forsiden av brystveggen, som 1. har vært utsatt for bestråling fra 2 sider, 2. hvor hud og underhud har nedsatt vitalitet som følge av det operative inngrep, og 3. hvor man får en viss sekundærstråling fra ben som ligger nær huden»

Ad 3. «Stråleskade kan manifestere seg når som helst etter behandlingen, men det tar som regel mange år før kirurgisk behandling blir nødvendig. I Rintalas materiale var den gjennomsnittlige latenstid 7.3 år (043 år) (1967). I Holmstrøms og Johnsons materiale på 170 pasienter fra Gøteborg var latenstiden gjennomsnittlig 15 år (63 år) (1972).

Ad 4. «Forøvrig er det vel kjent at cortison og beslektede medikamenter virker hemmende på sårtilheling generelt, og jeg formoder at denne uheldige virkning også vil gjøre seg gjeldende i stråleinduserte sår.

Slike sår har imidlertid meget liten tilhelingstendens også uten noen medikamentell påvirkning......»

Av protessor Poppes uttalelse gjengis:

Ad 1. «Jeg anser det ikke mulig å angi hyppigheten i prosenter, idet den vil avhenge av hvor energisk eller radikalt strålebehandlingen gjennomføres. Det er på den ene side ønskelig å gi så store stråledoser som mulig med det mål å destruere (Ødelegge) alt kreftvev. På den annen side må stråledosene ikke være så store at det normale vev skades så meget at skaden ikke kan repareres.

Jeg kan imidlertid si så meget at en skade av hud og ribben som den forekommende, er sjelden. Jeg skulle anta i størrelsesorden 1-2 % av samtlige behandlede pasienter.»

Ad 2. «Huden. Lungene. Reaksjonen i lungene gir ofte ingen subjektive

Side:491

symptomer, men oppdages tilfeldig ved kontroll-røntgenundersøkelse av lungene.»

Ad 3. «Den akutte hudreaksjonen kommer gjerne under den siste del av strålebehandlingen. «Normalt» avløper den gjerne i løpet av 34 uker, og følges av kroniske hudforandringer (pigmenteringer i huden). Dersom hudreaksjonen har vært for sterk opptrer sårdannelse som hos Berit Hestnes.

Ad 4. «Cortisonpreparatene virker vanligvis gunstig på den akutte strålereaksjon. De kroniske stråleforandinger påvirkes sannsynligvis ikke hverken i gunstig eller ugunstig retning av cortison-preparater. Derimot har den anemi som ledsaget den kroniske leddrheumatisme ikke hatt gunstig virkning for sårtilhelingen.»

Det fremgår av de 2 sakkyndiges erklæringer (de først refererte) at overlege dr.med. Finn Devik og direktør dr.ing. Kristian Koren ved Statens Institutt for Strålehygiene har avgitt uttalelser fra fru Hestnes v/advokat Fasting (før det var fremmet sak) hadde henvendt seg til Instituttet med anmodning om en uttalelse. Det anses ikke påkrevet å referere svarene idet det anses tilstrekkelig å henvise til det som er gjengitt av svarene i de 2 sakkyndiges erklæringer.

En nevner at forholdet også ble forelagt overlege Jan L'Abee-Lund (overlege ved røntgenavdelingen da fru Hestnes ble behandlet.) Denne har i skrivelse av 8/10-1972 anført bl.a.:

« ....

Generelt: Røntgenbehandlingen ved ondartede lidelser er en balansegang mellom å oppnå en stor nok dose for å drepe syke celler, uten samtidig skade friskt vev i sådan grad at det gir komplikasjoner av vesentlig betydning. Selv ved et anerkjent behandlingsopplegg og normal gjennemføring av dette, er det vel kjent at det forekommer komplikasjoner som f.eks. lungefibrose og nekrose i hud og undervev. Lokale forhold i behandlingsfeltet og pasientens toleranse kan også spille inn. Denne risiko er kalkulert og må medtas.

Aktuelt: Fotokopiet av røntgenbehandlingssjemaet gir efter mitt skjønn intet holdepunkt for at behandlingen ikke er utført lege artis. Det er ikke anført noe spesielt ved avslutning av behandlingen, hvilket eventuelt ifølge sedvane ville vært gjort. Den videre kontroll av patienten ble efter husets skikk overtatt av kr.overlege (jfr. bilag). Notat på terapikortet ca. 5 mnd. efter avsluttet behandling da patienten kom til kontroll av lungene, viser at jeg hadde oppfattet strålereaksjonen som moderat, og at hudpigmenteringen var «kanskje noe mer uttalt enn vanlig».

Konklusjon: Jeg kan ikke av det foreliggende materiale se at de beklagelige komplikasjoner skyldes feil dosering.

Det fremgår videre at det aldri ved målinger har vært påvist at det gamle ellet nye terapiapparatet som begge ble benyttet har ydet flere røntgenenheter pr. minutt enn det skulde. Dette er så vidt jeg vet heller ikke mulig.

.........»

Under hovedforhandlingen har L'Abee-Lund som vitne forklart seg i samsvar med dette. Han tilføyer at han anså pleieren som hadde ansvaret ved røntgenavdelingen for å være samvittighetsfull og vel egnet for sin oppgave, men han kunne selvsagt ikke idag utelukke, selv om han fant det lite trolig, muligheten av at det kunne ha vært begått en feil (t.e. benyttet et galt filter) ved behandlingen av fru Hestnes.

Rettens mening:

Side:492

Retten legger til grunn at i 1956 var postoperativ strålebehandling etter en brystkreftoperasjon en adekvat behandlingsmåte.

Etter erklæringene som er gitt av de 2 sakkyndige, overlege Eskeland og professor Poppe. finner retten at det må anses på det rene at de plagsomme sår som saksøkeren har hatt i mer eller mindre grad i en årrekke, er en følge av den strålebehandling som hun fikk ved Fylkessjukehuset i Kristiansund i febr./mars 1956. (Professor Poppe har tatt en reservasjon for tiden etter desember 1970. Dette forbehold anses uten betydning slik- som saken ligger an). Retten tar dette som et utgangspunkt - uten behandlingen ville ikke sårene ha oppstått. Spørsmålet blir så om det kan sies å være tilstrekkelig årsakssammenheng mellom strålebehandlingen og de plagsomme sår. Dette bestrides av saksøkte (argumentene er gjengitt tidligere). Retten har vært i noen tvil, men er blitt stående ved at det må sies å være tilstrekkelig årsakssammenheng. En finner ikke at det has grunnlag for å slå fast at saksøkerens almentilstand har umuliggjort tilheling av sårene.

Retten ser det slik at når sårene har oppstått, skyldes det at strålereaksjonen har vært for sterk for denne spesielle pasient. Saksøkeren hevder at dette må skyldes en feil fra sykehus-personalets side. Det hevdes at dette er den eneste mulige forklaring på de oppståtte sår. Sterk støtte for dette syn har hun i overlege Eskelands konklusjon.

Etter rettens mening må den feil som i tilfelle er blitt begått, etter det som er opplyst i retten, være at det en eller flere ganger er blitt benyttet et feil filter (som har sluppet gjennom større stråledoser enn tilsiktet). Nu - 19 år etter er det vel ikke mulig å slå fast om en slik feil er blitt begått, men var det noenlunde sannsynlig, t.e. som følge av rutinen ved røntgenavdelingen, at slike feil kunne forekomme, ville betenkelighetene ved å bygge på at det er blitt begått en feil, ikke være stor.

Overlege L'Abee-Lund har opplyst at den sykepleier som hadde ansvaret ved røntgenavdelingen, hadde mer enn 3 års erfaring og at han anså henne for pålitelig. Når man ser hen til det som er opplyst om varsellampe m.m., synes det for retten lite rimelig at hun personlig har begått noen feil. Kan det så tenkes at en av dem som bisto ansvarshavende sykepleier har begått en feil? Det er vel mulig, men det synes mindre sannsynlig at ikke ansvarshavende med de kontrollmidler som hun hadde, ville ha oppdaget en feil temmelig hurtig og rettet den opp uten skadevirkninger for pasienten. Saksøkeren har anført at selve rutinen ved avdelingen var slik at risikoen for å begå en feil var ganske betydelig. Etter den forklaring som overlege L'Abee-Lund ga, finner ikke retten at det er grunnlag for kritikk i så måte. En har forstått det slik at den ansvarshavende sykepleier hadde ansvaret, men at hun kunne overlate mer rutinemessige oppgaver - således å dekke deler av kroppen med blyplater - til andre. Dette må vel være helt naturlig forutsatt at ansvarshavende er sitt ansvar for at alt blir gjort rett bevisst. Og det has ikke grunnlag for å gå ut fra noe annet.

Rettens resultat blir da at det ikke anses bevist at det er blitt utvist noen erstatningsbetingende uaktsomhet fra sykehusets (personalets) side, og en finner derfor ikke at saksøkerens krav om erstatning kan føre frem på dette grunnlag.

Retten ville ha kommet til et annet resultat dersom andre årsaker til sårskadene enn feilaktig røntgenbehandling kunne utelukkes - eller i praksis utelukkes. Dette er den konkluksjon som overlege Eskeland er kommet til.

Side:493

Professor Poppe og overlege L'Abee-Lund har imidlertid anført at man ikke kan utelukke muligheten av at sårene ville ha kommet med korrekt strålebehandling. Det er pekt på muligheten av mindre tålsomhet hos saksøkeren og på alle de plager (lav blodprosent o.a. som er nevnt tidligere) som kan ha vanskeliggjort tilhelingen. Det er også blitt antydet at en kombinasjon av mindre tålsomhet og de nevnte plager kan være årsaken til sårene. Uttalelsene fra de 2 sistnevnte gjør at retten ikke våger å bygge på overlege Eskelands konklusjon.

Overlege Eskeland har trukket frem et moment: Et felt av brystet er overhodet ikke blitt skadet ved strålebehandlingen. Det gjelder et felt som ble behandlet for seg selv. Også på dette feltet burde det ha blitt funnet sårskader dersom t.e. mindre tålsomhet var årsaken. Retten har imidlertid forstått professor Poppe og også overlege L'Abee-Lund derhen at dette kan forklares ved at dette feltet var mer herdet og dessuten ikke hadde vært utsatt for noe kirurgisk inngrep (muskler o.a. var inntakt). Retten finner ikke å kunne se bort fra disse anførsler.

Saksøkeren hevder videre at saksøkte må bli erstatningsansvarlig uten hensyn til om det er utvist noen uaktsomhet fra sykehusets eller dets personales side - altså på objektivt grunnlag. Det vil altså si at det hevdes erstatningsplikt ut fra den kjennsgjerning at det er påvist sår som har ført til ulemper og tap som går ut over det som en pasient måtte være forberedt på ved en behandling med røntgen, altså uansett om det t.e. kan påvises at det har vært feil av teknisk art ved de apparater som ble benyttet. Det er anført at bl.a. rimelighetshensyn bør lede til erstatningsplikt på objektivt grunnlag, bl.a. fordi et sykehus vil ha anledning til å tegne ansvarsforsikring.

Retten bygger på at det ikke har vært noen feil av teknisk art ved de apparater som ble benyttet ved behandlingen. Tilbake står det da å besvare spørsmålet om hvorvidt et sykehus bør være ansvarlig fordi en pasient uten at det er blitt begått en feil av noen art ved behandlingen får skader som var upåregnelige følger av en adekvat behandling. Retten finner det hverken rimelig eller naturlig å etablere et slikt ansvar. Man må ha i erindring at sykehusets oppgave i stor utstrekning er å berge liv. Det er en risikofylt oppgave, og det står for retten som mindre rimelig om et sykehus - som i nærværende tilfelle - skulle bli erstatningspliktig fordi en adekvat behandling som kanskje reddet et menneskeliv, har medført større skader enn man erfaringsmessig kunne regne med. Retten gjengir følgende fra Kristen Andersens bok: «Skadeforvoldelse og erstatning» (utgave 1970 189):

« ......

I og for seg er jeg ikke ubetinget fremmed for den tanke at man - i samsvar med det ulovfestede ansvar for risikofylte bedrifter og innretninger - også pålegger sykehus objektivt ansvar i visse tilfeller, der de tekniske apparater svikter.

Derimot er jeg meget engstelig for å la sykehusene bli innfanget av et objektivt ansvar såfremt den foreliggende feil skyldes «selve systemet», i den form at den menneskelige faktor har sviktet uten at svikten har karakter av uaktsomhet eller uforsvarlighet....»

Retten ser spørsmålet på samme måte. En har forøvrig festet seg ved at Kristen Andersen vel bare har berørt 2 forhold: 1.) svikt ved tekniske apparater 2.) ansvar såfremt den foreliggende feil skyldes «selve systemet» - at den menneskelige faktor har sviktet. Retten forstår Kristen Andersen derhen

Side:494

at han ikke mener at det bør etableres et objektivt ansvar i et tilfelle hvor det ikke har vært teknisk svikt og ikke engang noen feil i «selve systemet».

Retten har forstått saksøkeren slik at det hevdes at mangelen på forsvarlig rutine bør føre til erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Dette kan vel føres inn under post 2. hos Kristen Andersen. En finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet idet en som nevnt foran, ikke har funnet at det var noen mangler ved rutinen.

Det synes ikke som om Høyesterett i noen sak har behandlet spørsmålet om ansvar på objektivt grunnlag for et sykehus for påstått feil ved røntgenbehandling av en pasient. I en H.R. dom inntatt i R.T. 1949 688 må en vel imidlertid si at H.R. har inntatt det standpunkt at et sykehus i sin alminnelighet ikke har objektivt ansvar.

Flere andre domstoler har tatt standpunkt til spørsmålet om ansvar for et sykehus for påførte skader ved røntgenbehandling. I flere dommer har retten kommet til ansvar på objektivt grunnlag. Retten finner imidlertid at de forhold som har vært tatt opp til behandling skiller seg meget fra forholdet i nærværende sak, at de neppe kan være rettningsvisende. I dom av Gulating lagmannsrett inntatt i R.G. 1970 215, er det lagt vekt på at det var innarbeidet en uheldig rutine. I en dom av Østre Bærum herredsrett inntatt i R.G. 1959 150 kom retten til at den anvendte stråledose av alt for høy. Det gjalt en behandling for vorter - altså ikke noen livsviktig behandling. Det er videre henvist til en dom av Eidsivating lagmannsrett (dom nr. 394 i domsreg. over 500 erstatningssaker). Her var forholdet at en pasient hos en tannlege ble skadet som følge av at en wire i røntgenapparatet var gått i stykker - altså en teknisk svikt. Retten mener imidlertid å ha funnet støtte for sitt resultat i en dom av Bergen byrett, inntatt som nr.459 i domsreg. som nevnt foran.

Rettens resultat blir altså at Møre og Romsdal fylke må frifinnes.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø, Erik Solberg og kst.lagdommer J.A. Dahle):

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:

Utgangspunktet er at Berit Hestnes led av en dødelig sykdom, nemlig kreft. Ved operasjon i 1956 ble størsteparten av den store brystmuskel på venstre side fjernet sammen med alt fettvev og lymfeknuter i akselhulen. Ti dager etter operasjonen ble det startet post-operativ strålebehandling. Det var tre felt som ble strålebehandlet, nemlig ett over kravebenet og to under kravebenet. Den metode som ble benyttet kalles tangentialmetoden. I alt ble det gitt 30 strålebehandlinger fordelt med 10 x 300R = 3 000R over kravebenet og 10 x 350R = 3 500R tangentialt fra begge sider under kravebenet.

Begge de oppnevnte sakkyndige er enige om at etter en strålebehandling som den foretatte, kommer der i løpet av behandlingen en primær og akutt reaksjon. Denne arter seg som en slags førstegrads-forbrenning med rødfarge og små blærer. Denne reaksjonen går normalt over i løpet av 6 - 12 uker etter behandlingen. De er begge videre enige om at dersom bestrålingen har vært for sterk, oppstår det senfølger eller sekundære følger. Det som da skjer er at hudvev, på grunn av stråleskader, dør bort (nekroliseres) på grunn av dårlig ernæring. Sårdannelse oppstår så som følge av at vevet avdør. Begge de sakkyndige er videre enige om at slike sekundære følger kan oppstå

Side:495

mange år etter selve behandlingen. De mener begge at sårdannelsene hos Berit Hestnes, som for alvor gjorde seg gjeldende omkring år 1970, utvilsomt er en kronisk stråleskade som skyldes røntgenbehandlingen i 1956. Lagmannsretten legger dette til grunn for sin avgjørelse.

Når det gjelder spørsmålet om Berit Hestnes hadde nedsatt tålsomhet overfor røntgenstråler, og om hennes øvrige sykdommer har hatt betydning for skadeforløpet, vil lagmannsretten sitere konklusjonen i erklæringen, datert 10. mars 1976 fra professor Johanson. Her uttales det:

« ......

Konklusjonen: Den primära behandlingen har gennomførts i enlighet med vid den aktuella tidspunkten gällande rutin. Bröstkräfta år den vanligaste av elakartede tumörer hos kvinnor. Utgående från frekvenssiffran 44.1 kvinnor/100 000 invånare gällande i Norge för år 1958 torde c:a 7 fall ha uppträtt i Kristiansund och omkring 70 fall inom hela Møre och Romsdals fylke ifrågavarande år 1956. Det får anses skäligt att antaga att flertalet av dessa fall diagnosticerats i ett skede där gällande rutinbehandling varit möjlig att genomföra och att denne varit densamma under ett större antal år.

Sekundära följder av denna behandling resulterande i en så kraftig stråleskada som i detta fall måste antages höra till absoluta undantagen. Dir. Kristian Koren, Statens Institutt for strålehygiene, har i sitt utlåtande av den 26 oktober 1972 ansett sig kunna fastställa «att strålebehandlingen har vært lagt normalt opp og at ingen teknisk feil ved noe utstyr kan ha ført til overdosering. Hvis det er påvist at det med sikkerhet foreligger en forbrenning, kan dette etter undertegnedes mening bare føres tilbake til en betjeningsfeil under innstilling av apparatet. Hva denne har vært kan bare bli ren gjetning, men det er tenkelig at galt valg av filter en eneste gang kan bringe doseringen over det kritiske balansepunkt. Det er ikke tenkelig at den betjenende søster kan rekonstruere situasjonen».

Strålskadans omfatting år i detta fall av en sådan storleksordning att jeg tveklöst ansluter mig till den oppfattningen att en överdosering skett inom det område där genom överkorsning och transmission från de två tangentiella behandlingsfälten stråldosen har nått sitt maximum.

Den för strålterapien ansvarlige läkaren uppger att det under den drygt månadslånga behandlingsperioden ej uppträdde några anmärkningsvärda vävnadsreaktioner, vilket enligt min mening utesluter speciell överkänslighet for joniserande stråling.

Övriga i handlingarna påtalade sjukdomstillstånd anser jag vara utan betydning i detta fall, d.v.s. kan ej ha påverkat utvecklingen i den kroniske røntgenskadan.»

Som det fremgår av det siterte, avviser professor Johanson både at Berit Hestnes skal ha hatt overfølsomhet for røntgenstråler, og at hennes øvrige sykdommer skal ha hatt betydning for utviklingen av den kroniske røntgenskade. Lagmannsretten oppfattet professor Poppes muntlige forklaring for lagmannsretten at han reserverte seg noe overfor sin for byretten avgitte uttalelse om at det ikke idag var mulig å avgjøre med sikkerhet om stråleskaden skyldtes overdosering eller mindre tålsomhet hos Berit Hestnes enn vanlig. Lagmannsretten oppfattet professor Poppe slik at han var enig med professor Johanson, som uttalte at det primære var strålebehandlingen og når utviklingen først er satt i gang, så går den ubønnhørlig. Det er ikke påvist noe annet årsaksalternativ som er likestillet med eller har

Side:496

sannsynlighetsovervekt for seg i forhold til selve strålebehandlingen. Lagmannsretten legger derfor til grunn at skaden ene og alene skyldes for sterk strålebehandling i 1956.

Det neste spørsmål blir så å avgjøre om overdoseringen skyldes utvist uaktsomhet fra noen ved sykehuset.

Den ankende part har gjort gjeldende at det kan ha foreligget en teknisk feil ved apparatene. Det er ikke fremkommet noe under behandlingen som sannsynliggjør at det her har foreligget teknisk feil, og lagmannsretten ser derfor bort fra en slik mulighet.

Den ankende part gjør gjeldende at her foreligger menneskelig svikt i en eller annen form.

Lagmannsretten tar sitt utgangspunkt i at den røntgenbestråling som ble foretatt i 1956, etter den såkalte tangentialmetoden, var den anerkjente og brukte metode i Norge den gang. De benyttede doser var heller i underkant enn i overkant. Rutinen ved behandlingen var normal, og lagmannsretten kan ikke se at det på noen måte har hatt betydning at en del av behandlingen ble utført med nytt apparat. Alle behandlinger ble utført av en og samme sykesøster. Hun hadde tre års erfaring.

Poenget med metoden var å ødelegge alt svulstvev, men samtidig ikke ødelegge for mye av friskt vev. Metoden var usikker, det er begge de sakkyndige enige om, men de er også enige om at det i Norge ikke fantes noen bedre metode for behandling av brystkreft den gang. De sakkyndige har spesielt pekt på vanskeligheten med å stille inn apparatene helt korrekt og herunder vinkelen for bestrålingen. Med litt feil vinkling ville det oppstå «hotspots». På grunn av at tangentialmetoden ikke var fullkommen ble den i Norge i det alt vesentlige forlatt omkring år 1960.

I anledning uttalelse i brevet av 26.10.1972 fra direktør Kristian Koren «men det er tenkelig at galt valg av filter en eneste gang kan bringe doseringen over det kritiske balansepunkt .....» er det opplyst at ved kreftbehandling benyttes to typer filter. Det er begge kobberplater. Den ene typen er 1 mm tykk og den annen 1/2 mm tykk. Ved stråledose 350R skulle nyttes 1 mm kobber. Der er ca. 33 % større dosering ved 1/2 kobber enn ved 1 kobber. Lagmannsretten har forstått det slik at mye kan teoretisk ha skjedd, men at behandlingen, og kontroll med hvilket filter som benyttes, og er enig i det byretten er kommet til om at det ikke finnes å være utvist noen erstatningsbetingende uaktsomhet fra sykehusets side i denne forbindelse.

Ingen av de sakkyndige har kunnet angi hva overdoseringen skyldes. Lagmannsretten har forstått det slik at mye kan teoretisk ha skjedd, men at det bare ville bli gjetning å forsøke å påvise hva, som har sviktet i dette konkrete tilfellet. Under disse omstendigheter finner ikke lagmannsretten påvist eller sannsynliggjort noen menneskelig svikt. Noe culpa-ansvar finnes derfor ikke å foreligge.

Når det gjelder spørsmålet om ansvar på objektivt grunnlag, så tar lagmannsretten sitt utgangspunkt i professor Poppes svar på følgende spørsmål:

«1. «Hvor hyppig stråleskader i varierende grad forekommer ved røntgenbehandlinger som den forekommende?».»

Professorens svar var følgende:

«Jeg anser det ikke mulig å angi hyppigheten i prosent, idet den vil avhenge av hvor energisk eller radikalt strålebehandlingen gjennomføres.

Side:497

Det er på den ene side ønskelig å gi så store stråledoser som mulig med det mål å destruere (ødelegge) alt kreftvev. På den annen side må stråledosene ikke være så store at det normale vev skades så meget at skadene ikke kan repareres.

Jeg kan imidlertid si så meget at en skade av hud og ribben som den forekommende, er sjelden. Jeg skulle anta i størrelsesorden 1-2 % av samtlige behandlede pasienter.»

Etter dette bygger da lagmannsretten på at stråling etter den såkalte tangentialmetoden statistisk fra tid til annen uunngåelig førte til uønskede resultat. Det er også av denne grunn at metoden ble forlatt, jfr. det som herom er anført foran. Den alt overveiende del av legebehandlingen foregår i dag på offentlige sykehus, som kan forsikre seg mot skader. I og for seg kan det derfor sies at påregnelighetsbetraktninger, risikosynspunktet, forsikringssynspunktet og den interesseavveiende rimelighetsbetraktning som er momenter for det ulovfestede objektive ansvar i Norge, skulle tale for objektivt ansvar i denne sak.

På grunn av den oppdeling av behandlingen som spesialiseringen og utbyggingen av sykehusvesenet har medført, har det vært slått til lyd for å pålegge sykehusene objektivt ansvar for feil ved undersøkelse eller behandling. Det vises til artikkel av h.r.advokat Trampe-Kindt i Lov og Rett 1963 97. Professor Kristen Andersen har gitt uttrykk for store betenkelighetervedå slå inn på en slik vei, jfr. hans bok «Skadeforvoldelse og erstatning», side 189, hvor han bl.a. uttaler:

«....I og for seg er jeg ikke ubetinget fremmed for den tanke at man - i samsvar med det ulovfestede objektive ansvar for risikofylte bedrifter og innretninger - også pålegger sykehus objektivt ansvar i visse tilfeller, der de tekniske apparater svikter. Derimot er jeg meget engstelig for - som antydet av O.Trampe Kindt i «Lov og Rett» 1963 297 - å la sykehusene bli innfanget av et objektivt ansvar såfremt den foreliggende feil skyldes «selve systemet», i den form at den menneskelige faktor har sviktet uten at svikten har karakter av uaktsomhet eller uforsvarlighet. ....»

Det er ikke sannsynliggjort teknisk svikt ved behandlingen, så det blir for lagmannsretten ikke nødvendig å drøfte spørsmålet om objektivt ansvar i relasjon til teknisk svikt ved apparater som benyttes i sykehusene. Spørsmålet er om det skal pålegges objektivt ansvar for menneskelig svikt som ingen kan bebreides. I likhet med byretten, finner lagmannsretten det ikke riktig å pålegge objektivt ansvar i denne sak, og lagmannsretten slutter seg til byrettens premisser på dette punkt. I tillegg bemerkes:

Komiteen, som i 1958 fremla utkast med motiver til lov om statens og kommunens erstatningsansvar, forkaster tanken om, som ledd i arbeidet med ny lov om skadeserstatning, å lovfeste prinsippet om det offentliges risikoansvar. Det ble pekt på at risiko- og forsikringssynspunktet ikke var noe trylleformular, men utelukkende et rent veiledende orienteringsredskap. Det vises til utkastet side 47, annen spalte, jfr. side 48, annen spalte. I loven om skadeserstatning av 13. juni 1969 er det da heller ikke gjort forsøk på å lovfeste objektivt ansvar, men kun pekt på at loven ingen innskrenkning gjør i det ansvar uten skyld som følger av ellers gjeldende erstatningsregler, jfr. lovens §4-2.

Komplikasjoner risikerer man i større eller mindre grad etter alle medisinske inngrep, og lagmannsretten mener at det ville være forbundet

Side:498

med store betenkeligheter å statuere objektivt ansvar i de tilfeller hvor det går galt uten at noen kan bebreides. Lagmannsretten er klar over at en herredsrett har fastslått objektivt ansvar for et sykehus for skade voldt ved røntgenstråling med den begrunnelse at «et røntgenapparat antas derfor å måtte betegnes som et teknisk hjelpemiddel som i seg selv representerer et faremoment som den enkelte pasient ikke kan beskytte seg mot.», jfr. R.G. 1959 56, I den saken gjaldt det fjerning av en vorte. Uten å ville ta stilling til riktigheten av den siterte avgjørelse så vil lagmannsretten peke på at i vår sak var behandlingen tvingende nødvendig. Dersom Berit Hestnes ikke var blitt behandlet for sin sykdom, så ville hun etter all sannsynlighet ikke levet i dag. Under disse omstendigheter kan objektivt ansvar i alle fall ikke komme på tale.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. - - -

Dommen er enstemmig.

Lagdommer Madsø vil imidlertid tilføye i tilslutning til det som er nevnt foran:

Han har ikke forstått ankemotparten slik at parten ikke uten videre aksepterer at det er årsakssammenheng mellom strålebehandlingen og de senere sårdannelser. Men ankemotparten anførte at Cortisonbehandlingen av fru Hestnes og hennes leddgikt, anemi, magekatarr og urinveislidelse kan ha medvirket til å vanskeliggjøre helbredelsen av de sårdannelser som var en følge av strålebehandlingen.

Lagdommer Madsø mener lagmannsrettens dom i det vesentlige er i overensstemmelse med byrettens dom.

Ellers tilføyes at overlege Döhlen ved sykehuset i Kristiansund skrev 3/5 1956 til Röntgenavdelingen:

«Ved kontroll idag opplyses pass. at huden etter røntgenbehandlingen var temmelig injisert og veskende i lang tid. Det er betydelig pigmentasjon svarende til de bestrålede felter. Det mangler noen grader på at hun får armen helt opp langs øret. Arret er for øvrig pent. Det er intet tegn til lokalt recidiv eller metastaser. Almentilstanden er god.»

Professor Poppe har uttalt at reaksjonen på dette tildspunkt var noe i overkant av det som er normalt, men hverken han eller noen av de andre leger som har gitt uttalelser i saken, har funnet at det ved erklænngen var noe alarmerende. På dette tidspunkt var allerede skaden ved overdoseringen under strålebehandlingen skjedd, idet de senere følger da var uunngåelige etter som en forstår de sakkyndige. Sårdannelsen må som nevnt foran i dommen antas å være følger av overdosering ved strålebehandlingen, og det er ikke godtgjort noen bestemt årsak til overdoseringen. Det er mest sannsynlig at årsaken ligger i selve den metode som ble benyttet. Det fremgår av de sakkyndiges uttalelser at slike senfølger kan oppstå, i enkelte tilfeller selv ved den samvittighetsfulle anvendelse av metoden. I dag ville en kanskje uten risiko for pasientens liv unnlatt å anvende strålebehandling etter operasjonen, og i et hvert fall ikke anvendt tangentialmetoden. For så vidt kan en ikke si at den anvendte metode var nødvendig for å berge pasientens liv. Men operasjon med anvendelse av strålebehandling etter tangentialmetoden var den beste metode en den gang kjente til for å berge pasienters liv, og anvendelsen av metoden kan ikke anses som uaktsom i seg selv, og heller ikke medføre ansvar på objektivt grunnlag som nevnt foran. - - - -