Rt-1978-553

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1978-05-06
Publisert:	Rt-1978-553
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 67/1978
Parter:	Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	Blom, Andreas Endresen, Holmøy, Mindretall: Christiansen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §47, §48, Isbjørnfangstloven (1957), Straffeprosessloven (1887) §377, §63, Motorvognloven (1926), Isbjørnfangstloven (1957) §1, §2, §3, §48

Dommer Christiansen: Tromsø byrett, satt i Svalbard domssogn, avsa 20. januar 1978 dom med slik domsslutning:

Side:554

«A, født xx.xx.1940, dømmes for overtredelse av lov om fangst av isbjørn §3, jfr. §1 og §2, jfr. forskrifter om isbjørnjakt av 26. juni 1970 §7 første ledd, jfr. §1 og §2 til en bot til Statens svalbardkasse stor kr. 150 - kroneretthundreogfemti - subsidiært en straff av fengsel i 3 - tre - dager. Straffelovens §63 første ledd er anvendt.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Domfelte begjærte fornyet behandling, og anket subsidiært over saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet samtykke til lagmannsrettsbehandling, mens anken er henvist til Høyesterett.

Saksbehandlingsanken begrunnes for det første med at byretten ikke imøtekom domfeltes begjæring under hovedforhandlingen om utsettelse av saken slik at han kunne forberede sitt forsvar med juridisk bistand. Det pekes på at forkynnelsen av sysselmannens forelegg skjedde på domfeltes fangsthytte, hvor han oppholdt seg alene inntil han ble hentet med helikopter til hovedforhandlingen i Longyearbyen. En forsvarer ville blant annet vurdert om retten burde oppnevnt sakkyndige til belysning av spørsmålet om isbjørns atferd og mulighetene for domfelte til å løse konfrontasjonen med isbjørnene på annen måte enn ved å skyte dem.

Anken over rettsanvendelsen er for det første begrunnet med at avlivingen av de to isbjørnene ikke kan anses som «fangst» eller «jakt» etter lov om fangst av isbjørn av 22. mars 1957 nr. 4 med tilhørende forskrifter gitt ved kronprinsregentens resolusjon av 26. juni 1970.

Dernest anfører domfelte at byretten har lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm når han ikke er blitt frifunnet på grunn av nødrett eller nødverge. Byretten har her ikke tatt tilstrekkelig hensyn til domfeltes egen oppfatning av situasjonene. Han var alene på fangsthytta og oppfattet seg som direkte truet av isbjørnene; blant annet kunne han ikke komme trygt ut av hytta før bjørnene hadde forlatt området. Domfeltes reaksjoner må videre ses på bakgrunn av tragedien i Magdalenafjorden i 1977, da en turist ble drept av en isbjørn. Byrettens betraktninger om disse spørsmål hevdes å være preget av etterpåklokskap og løsrevet fra de aktuelle fare situasjoner.

Subsidiært er anført at domsgrunnene er ufullstendige når det gjelder nødsituasjonene, idet byretten ikke tilstrekkelig har klargjort hvilke andre utveier som stod åpne for domfelte enn å avlive isbjørnene. Domsgrunnene gir ikke mulighet for å vurdere hvilken fare domfelte var i og hvordan han selv oppfattet denne, blant annet skulle domsgrunnene nærmere angitt hvilke faktiske muligheter bjørnene hadde for å komme inn i domfeltes hytte. I denne sammenheng er for øvrig anført at sysselmannen under hovedforhandlingen ikke fremla brev av 9. september 1977 fra Norsk Polarinstitutt til Miljøverndepartementet, og som sysselmannen hadde mottatt kopi av den 14. september 1977. Dette brevet gjelder konfrontasjoner mellom isbjørn og mennesker. I brevet heter det blant annet:

«Vi har tidligere gitt uttrykk for at man ikke bør nøle med å felle bjørn

555 som er farlige eller som kan bli farlige. En avgjørelse om felling må ligge hos den eller de som føler seg truet. Det vil si myndighetene må ikke klandre personer som føler seg truet av bjørn og derfor velger å felle den, selv om en mer objektiv vurdering i ro og mak kanskje ville munnet ut i at bjørnen ikke ble felt.»

Disse synspunkter er på grunn av den manglende fremleggelse ikke kommentert av byretten.

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Når det gjelder forsvarerspørsmålet, nevner jeg at forsvarer her ikke var nødvendig etter hovedregelen i straffeprosesslovens §377 første ledd. Men offentlig forsvarer måtte likevel oppnevnes etter lovens §102 «såfremt det finnes nødvendig på grunn av tilfellets særegne beskaffenhet, og siktede har søkt om det». Etter opplysningene i saken må jeg legge til grunn at domfelte først fremsatte begjæring om å få oppnevnt forsvarer under hovedforhandlingen, og at han før denne hadde hatt faktisk mulighet til å fremsette slik begjæring. Jeg kan heller ikke se at saken var av en slik «særegen beskaffenhet» at offentlig forsvarer var nødvendig. Jeg peker i denne forbindelse på at straffe saken med hensyn til faktum utelukkende bygde på domfeltes egne forklaringer. Selv om det var tvil om den rettslige bedømmelse av dette faktiske forhold, kan jeg ikke se at det var noen saksbehandlingsfeil at hovedforhandlingen ble fremmet uten at det var oppnevnt forsvarer for tiltalte.

Hva dernest angår hjemmelsspørsmålet, er jeg enig med byretten i at avlivingene må anses som «jakt» eller «fangst» i den forstand disse begreper nyttes i lov om fangst av isbjørn med tilhørende forskrifter. Jeg kan her i det vesentlige vise til byrettens begrunnelse.

Spørsmålet blir så om domfeltes avliving av isbjørnene var straffri etter bestemmelsene om nødrett eller nødverge i straffelovens §47 og §48. I likhet med byretten antar jeg at den sistnevnte bestemmelse i en viss utstrekning må få analogisk anvendelse ved angrep fra dyr, jfr. tilsvarende Andenæs: Alminnelig strafferett, 2. utg. side 168. Straffrihet kan således foreligge selv om det gode som reddes ikke har en betydelig verdi i forhold til det som ofres ved nødshandlingen, i motsetning til det som kreves for å fastslå nødrett etter straffelovens §47.

Ved den avveining som skal finne sted etter de nevnte straffrihetsbestemmelser, har byretten lagt til grunn at domfeltes liv eller helbred ikke var i direkte fare ved noen av de anledninger han skjøt isbjørnene fra vinduet i fangsthytta. Heller ikke forelå en slik situasjon for hans hunder. Men byretten har funnet at tilstedeværelsen av isbjørnene måtte ses som en trusel mot A's overvintringsopphold. Jeg er enig med byretten i at domfeltes interesse i å fullføre dette opphold må anses som en verdi han hadde rett til å verne. Ved sin vurdering av situasjonene har byretten i begge tilfelle funnet at domfelte har tatt for hurtige avgjørelser, idet han før han skjøt bjørnene burde gjort mer for å jage dem unna.

Jeg er enig med byretten i at domfeltes handlinger ikke kan anses straffri i medhold av bestemmelsene om nødrett eller nødverge.

Side:556

Jeg legger som utgangspunkt vesentlig vekt på at domfelte slo seg ned som fangstmann i et område hvor han var klar over at det ferdes isbjørn og at denne - selv om den må anses som et farlig rovdyr - var fredet. Han pliktet da på forhånd å forberede seg på den mulighet som forelå for en kollisjon mellom hans fangstinteresser og vernet av isbjørnen. Dette ble ikke gjort, og byrettens dom må forstås slik at domfelte ved det første besøk av isbjørn den 12. september 1977 var helt uforberedt på hvordan denne situasjon skulle behandles. Noe spesielt skremmeutstyr var ikke anskaffet, og domfelte gjorde intet forsøk på å bruke skremmeskudd. Det eneste han foretok seg, var omgående å skyte bjørnen fra sitt vindu da den kom gående mot hytta. Etter at domfelte ved denne episode har fått klar beskjed om de problemer som kunne oppstå, var han 15. september 1977 hos sysselmannen og avgav rapport om det passerte. I hvert fall ved denne anledning kunne han søkt nærmere veiledning om hvordan han skulle opptre ved en eventuell ny konfrontasjon, og også kunnet søke om tillatelse til å avlive bjørn under nærmere gitte forutsetninger. Dette ble imidlertid ikke gjort. Ved den neste konfrontasjon den 29. september 1977 lyktes han i første omgang å skremme unna bjørnen. Den følgende natt skyter han imidlertid en bjørn som åt av kjøttlageret til hundene. Også denne gang skjedde avlivingen omgående uten noe nytt forsøk på å jage vekk bjørnen.

Jeg kan som alt sagt ikke se at domfeltes handlemåte ved de nevnte anledninger kan anses som straffri etter de avveininger som skal finne sted mellom de motstridende hensyn etter straffelovens §47 §48. Jeg kan heller ikke se at byretten har lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm når den etter omstendighetene har karakterisert domfeltes opptreden som uaktsom, idet jeg tilføyer at domsgrunnene etter min mening er tilstrekkelige til å prøve lovanvendelsen.

Etter dette stemmer jeg for at anken forkastes.

Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder anken over at forsvarer ikke ble oppnevnt. Jeg er også enig i at avlivingen må anses som «jakt» eller «fangst» og i at avveiningsregelen i straffelovens §48 i en viss utstrekning må få analogisk anvendelse ved angrep fra dyr. Men i motsetning til førstvoterende er jeg kommet til at byrettens dom må oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner, for så vidt angår de subjektive vilkår for straff.

Byretten har om dette anført:

«A anfører videre at han selv mente han var i fare da han i det første tilfellet så bjørnen komme fresende mot seg. Dette blant annet på bakgrunn av episoden i Magdalenafjorden sommeren 1977 der en mann ble spist av isbjørn. Retten har kommet til at så lenge han befant seg i hytta med våpen, var han ikke i fare. Denne faktiske villfarelse med hensyn til faren var etter rettens mening uaktsom. Dette fordi det som ovenfor nevnt, er lite sannsynlig at en bjørn ville greid å trenge seg inn i hytta.»

Jeg må forstå dette slik at byretten har lagt til grunn at tiltalte selv følte seg i fare ved den første avlivingen og handlet som han gjorde

Side:557

fordi han følte seg i fare. Skal han da kunne straffes, må det foreligge en straffbar uaktsom feilbedømmelse av faren, og jeg kan ikke se at byrettens knappe domsgrunner er tilstrekkelige til å - konstatere dette.

Når det gjelder den annen avliving, drøfter byretten i det hele tatt ikke om tiltalte følte seg personlig truet og om det i tilfelle var strafferettslig uaktsomt av ham at han det gjorde.

Ikke minst på bakgrunn av den uttalelse fra Norsk Polarinstitutt som førstvoterende gjengir, finner jeg da byrettens domsgrunner utilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve om tiltalte opptrådte uaktsomt ved å skyte bjørnene fordi han mente seg personlig truet.

For mitt resultat er det da ikke nødvendig å ta standpunkt til om tiltalte må frifinnes også av den grunn at bjørnene representerte en fare for hundene og det kjøtt de skulle livnære seg av i løpet av vinteren.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Andreas Endresen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Blom.

Dommer Holmøy: Likeså.

Justitiarius Ryssdal: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Christiansen, og tilføyer:

Det byretten har uttalt om A's aktsomhet, må vurderes i sammenheng med det som ellers er sagt i domsgrunnene. Ved begge anledninger befant A seg i hytta med våpen, og under henvisning til at verken han selv eller hundene var utsatt for direkte angrep, er byretten kommet til at han både første og annen gang burde ha gjort mer for å skremme bjørnene unna. Når domsgrunnene leses i sammenheng, er de etter min mening tilstrekkelige, og så vidt jeg kan se, er det intet som tyder på at byretten har bygd på en uriktig rettsoppfatning når den har funnet at A ikke opptrådte med tilstrekkelig aktsomhet da han under de foreliggende forhold skjøt de to isbjørnene uten å foreta seg noe mer for å jage bjørnene vekk.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Leiv Robberstad med domsmenn):

Sysselmannen på Svalbard forela den 20. oktober 1977 A, født xx.xx.1940, en bot til Statens svalbardkasse stor kr. 150, subsidiært fengsel i 3 dager for overtredelse av

lov om fangst av isbjørn §3, jfr. §1 og §2 jfr. forskrifter om isbjørnjakt av 26. juni 1970 §7 første ledd, jfr. §1 og §2,

for på Svalbard med tilliggende territorialfarvann, forsettlig eller uaktsomt å ha jaktet eller fangstet på isbjørn uten særskilt tillatelse fra vedkommende myndighet,

Side:558

a. ved mandag 12. september 1977 omlag kl. 24.00 ved B's hytte i Bjonahamn på Svalbard, å ha skutt og drept en isbjørn som befant seg ca. 7 meter fra hytta, uten tillatelse fra Miljøverndepartementet eller sysselmannen

b. ved fredag 30. september 1977 omlag kl. 00.30, ved B's hytte i Bjonahamn på Svalbard, å ha skutt og drept en isbjørn som befant seg ca. 2 1/2 meter fra hytta, uten tillatelse fra Miljøverndepartementet eller sysselmannen. - - -

Tiltalte, A, er født xx.xx.1940 i Tysnes. For tiden er han fangstmann og bor i B-hytta i Bjonahamn på Svalbard. Han bor ellers i - - - i Bergen. Han er utdannet cand.real med mikrobiologi hovedfag. I 1977 tjente han ca. 20 000 kroner. Han har ikke formue, er ugift og har ikke forsørgelsesbyrde. Han er tidligere ustraffet, bortsett fra at han i 1965 ble ilagt en bot for overtredelse av motorvognloven.

Retten skal bemerke:

Angående avvisningspåstanden: Tiltalte mener at saken burde vært avvist fordi han ikke har fått juridisk bistand til forberedelse av sitt forsvar. Aktor påsto at saken måtte fremmes. Retten fastslår at siden det her gjelder en forseelsessak der det i tillegg er utferdiget forelegg, har A ikke krav på offentlig oppnevnt forsvarer. Han har heller ikke søkt om dette. Hans innvending mot at saken fremmes, er først kommet under hovedforhandlingen. Retten finner at han hadde hatt mulighet for å ta kontakt med sysselmannen og eventuelt Tromsø byrett i forbindelse med forkynnelsen av stevningen og via en besøkende han snakket med etter forkynnelsen. Allerede fra det tidspunkt han nektet å vedta forelegget, 21.10.77, hadde han oppfordring til å søke juridisk hjelp dersom han så dette som en nødvendighet. En utsettelse av hovedforhandlingen ville dessuten medføre mye ekstraarbeid og store omkostninger. A ble hentet fra Bjonahamn med helikopter, og rettens formann må reise fra Tromsø med fly.

På denne bakgrunn besluttet retten at saken måtte bli å fremme.

Angående realiteten: Retten legger følgende saksforhold til grunn som bevist:

A kom i juli 1977 til Svalbard for å overvintre og være her ett år som fangstmann. Han hadde lenge vært innstilt på et slikt opphold på Svalbard. Han fikk låne B-hytta som ligger i Bjonahamn, en 68 mil fra Longyearbyen. Som fangstmann regner han med å tjene så pass at han kan dekke utgiftene han har i forbindelse med oppholdet.

Foreleggets punkt a.:

Da A ved 21-tiden 12. september 1977 kom tilbake til hytta etter blant annet å ha skutt et par småsel, oppdaget han at det hadde vært noen og spist av det lageret med sel kjøtt han har hengende ved siden av hytta. Kjøttet brukes til hundefôr. På den måten vedkommende hadde forsynt seg av lageret på, forsto han at det måtte ha vært isbjørn på ferde. På denne tiden hadde han bare én hund, en riesenschnauser. Den hadde stått tjoret ca. 15 meter fra kjøttlageret mens bjørnen var der. Hunden var uskadd. Det var ikke spor rundt hunden som tydet på at den hadde vært angrepet. A regnet med at bjørnen ville komme tilbake, og at dette representerte en fare for ham selv, hunden og kjøttlageret.

Ca. kl. 24.00 samme dag fikk A øye på en isbjørn som sto ca. 25 meter borte fra hytta. A og hunden befant seg da inne i hytta. Han tok et gevær og

Side:559

åpnet vinduet. Bjørnen kom da fresende mot ham, og han skjøt den på ca. 7 meters hold. Bjørnen falt, men reiste seg deretter og dro seg ca. 50 meter av gårde før den ble liggende. Det var en binne, 1,87 m lang.

Torsdag 15. reiste han til sysselmannen og avga rapport.

Foreleggets punkt b.:

Torsdag 29. september sto A i fjæra nedenfor hytta og arbeidet med en kobbe han hadde skutt. Riesenschnauseren begynte plutselig å gjø. A fikk da øye på en isbjørn som kom svømmende mot ham ca. 20 meter borte. Han løp opp til hytta og hentet en rifle og en motorsag. Etter den forrige episoden sørget han alltid for å ha et ladd gevær liggende klart. Han gikk også med en ladd pistol på seg, inne og ute. A fyrte av skremmeskudd og startet motorsagen for å skremme bjørnen vekk. Bjørnen trakk seg etter en stund noe unna og la seg siden til på et isflak ca. 200 meter utpå sjøen. A tok senere båten og skremte bjørnen videre utover fjorden ved snittkjøring og ved å slå en harpun mot båtsiden. Da bjørnen var kommet et godt stykke ut i fjorden, dro A tilbake til hytta.

Fredag kl. 00.30 ble han vekket av at riesenschnauseren gjødde. Den befant seg inne i hytta. A hadde nå anskaffet seg tre nye hunder, grønlandshunder, ca. 7-8 måneder gamle. Disse sto ute og begynte også å gjø. Da A så ut av vinduet, fikk han øye på en bjørn som sto oppetter hytteveggen og åt av kjøttlageret. Siden vinduet ikke kunne åpnes slik at han kunne bruke geværet, siktet han med pistolen på hodet til bjørnen og skjøt på ca. 2,5 meters hold. Bjørnen flyktet og stilte seg opp ca. 25 meter borte. A tok geværet og skjøt en gang til. Bjørnen dro seg da lenger bort og ble liggende ca. 50 meter borte.

10. oktober kom A med skinnet til sysselmannen og avga rapport.

Var avlivningene «fangst» eller «jakt» i lovens og forskriftenes forstand?

A mener at avlivningene ikke er straffbare blant annet fordi han ikke har drevet «jakt» eller «fangst». Retten har kommet til at avlivningene må anses som jakt eller fangst. Hensynet bak reglene om fredning av isbjørn trekker i retning av at begrepene jakt og fangst må tolkes videre enn i alminnelig språkbruk. Reglene er gitt for å verne isbjørnbestanden. Avlivningene må derfor regnes som jakt eller fangst i lovens og forskriftenes forstand. Disse synspunktene har støtte i en høyesterettsdom, Rt-1957-715 der felling av et innpåslitent rådyr ble regnet som jakt. At tiltalte den gang ikke overleverte dyret til myndighetene, er etter rettens mening ikke avgjørende når det gjelder å sammenligne saken dengang med denne saken.

På denne bakgrunn og på grunnlag av det faktum som er beskrevet, finner retten at A har handlet i strid med ordlyden i de straffebud han er tiltalt for å ha overtrådt.

Om nødverge - nødrett. En vil så drøfte om A kan frifinnes fordi han handlet i en nødstilstand.

Når det gjelder A's liv og helbred, har retten kommet til at han ikke befant seg i direkte fare da han skjøt bjørnene. Begge ganger sto han inne i hytta og var bevæpnet. Vinduene i hytta er noe under 1 x 1 meter store. Det er ca. 2 meter fra bakken opp til vinduene. Det synes lite sannsynlig at bjørnene skulle greid å komme seg levende inn i hytta.

Heller ikke hundene til A har vært i uavvendelig fare eller utsatt for konkrete angrep. Da A skjøt den første bjørnen, var hans eneste hund inne i

Side:560

hytta. Når det gjelder bjørn nr. 2, var de tre grønlandshundene ute. Bjørnen angrep imidlertid ikke hundene. I de situasjonene der bjørnene var ved hytta, viste de at det var selkjøttet de var interessert i, ikke hundekjøtt. Etter dette finner retten det unødvendig å ta standpunkt til om det er bestemmelsene om nødrett eller om nødverge som skal anvendes i denne forbindelse.

Isbjørnene kan imidlertid også sees som en trusel mot A's overvintringsopphold. Hans interesse i å fullføre sitt opphold ved Bjonahamn må anses som en verdi han hadde rett til å verne. Angrepene mot A's fangsttilværelse kom fra isbjørn. Etter rettens mening kan reglene om nødverge i §48 anvendes analogisk når det gjelder angrep fra dyr. Dette innebærer etter rettens mening at A's og hundenes interesser ikke trenger å være særdeles betydelige i forhold til den skade han har forvoldt. Etter analogi fra §48 blir det avgjørende for retten om A's handlinger var nødvendige og tilbørlige.

Interessekrenkelsen fra A's side består i brudd på fredningsbestemmelser. Ved vurderingen har retten lagt vekt på at en lemfeldig omgang med bestemmelsene kan få konsekvenser for vernet av isbjørubestanden. En peker også på de forpliktelser Norge har påtatt seg ved å ratifisere en internasjonal avtale om vern av isbjørn i arktiske strøk.

Fredningshensynet må avveies mot den situasjon A og hundene hans var i da han avlivet bjørnene.

Retten vil innledningsvis peke på at A frivillig, og ikke av økonomiske hensyn, har slått seg ned som fangstmann, alene, i et område der isbjørn ferdes. Han var klar over at isbjørnen er fredet. Det kjøttlageret han rigget til utenfor hytta virket tiltrekkende på bjørn som befinner seg i nærheten. A trenger kjøttet som hundemat. Både på grunn av mengden av kjøtt, lukten og fordi det ikke skal råtne, vil det være upraktisk å oppbevare det inne i hytta. Hundene brukes som trekkdyr i forbindelse med fangst. De tre grønlandshundene er så ville at de ikke kan holdes innendørs. Det må imidlertid stilles krav til hvordan A løser de problemene som oppstår ved at bjørnen er fredet, og han selv driver fangst ved hjelp av hunder. Situasjonen er konfliktfylt, men den er selvvalgt, og en må kunne kreve at A gjør store anstrengelser for å løse konfliktene.

Når det gjelder A's handlemåte i de to situasjonene, har retten kommet til at han har tatt for hurtige avgjørelser. Det presiseres at retten som nevnt ovenfor, har funnet at verken han eller hundene har vært utsatt for direkte angrep eller vært i stor fare. Retten mener at han før han skjøt bjørnene burde gjort mer for å skremme dem unna. Han skjøt ikke skremme skudd før han skjøt for å drepe. Ved juletider hadde A også besøk av bjørn. Etter to skremmeskudd trakk den seg tilbake og har ikke angrepet påny. Den første episoden burde ført til at A i tillegg til å bevæpne seg, pønsket ut flere metoder for hvordan bjørnen skulle skremmes unna. f.eks. ved bruk av ild eller signalpistol som er effektive avskrekningsmidler.

A burde dessuten forsøkt å ta kontakt med sysselmannen som i medhold av forskriftenes §2 er gitt fullmakt til å gi avlivningstillatelse. Dersom været er bra, hadde A muligheten til å nå sysselmannen med båt på ca. 4 1/2 time. Selv om en slik tur ville kunne sette hundene i fare, burde A tatt seg tid til å overveie denne muligheten. Ved hjelp av sysselmannshelikopteret kunne bjørnene blitt jagd langt av sted. Ved det første bjørnebesøket hadde A bare én hund, som til nød kunne oppholdt seg i hytta, dersom det var umulig å ta den med i båten. Retten vil dessuten peke på at den truselen bjørn

Side:561

representerer mot A's tilværelse, stadig vil være til stede så lenge det er bjørn i området, uansett om A skyter en og annen. Å skyte bjørnene er derfor en noe uegnet løsning på et varig problem.

Etter dette har A ikke i tilstrekkelig grad forsøkt andre muligheter enn avlivning i de to situasjonene. Han kan derfor ikke frifinnes på grunnlag av nødstilstand.

Om villfarelse. A hevder at han i de to tilfellene trodde at han hadde rett til å avlive bjørnene. Dette er en rettsvillfarelse med hensyn til hvor langt nødvergeretten går. Denne villfarelsen er ikke unnskyldelig. A er universitetsutdannet. Han har etter forutgående planlegging slått seg ned på Svalbard i et område der det går fredete isbjørn. Etter rettens mening burde han ha satt seg nærmere inn i hvor langt reglene om nødstilstand går. Når det gjelder straffrihet ved overskridelse av nødvergeretten etter §48 fjerde ledd, finner retten at A ikke var i en slik sinnsbevegelse eller «bestyrtelse» at denne regelen kommer til anvendelse. A's dagboksnotater tyder på at han ved begge anledninger hadde gjennomtenkt den mulighet at bjørnene ville dukke opp påny, og at han var innstilt på å avlive dem i tilfelle de fortsatt ville innebære et alvorlig problem for hans fangsttilværelse.

A anfører videre at han selv mente han var i fare da han i det første tilfellet så bjørnen komme fresende mot seg. Dette blant annet på bakghrunn av episoden i Magdalenafjorden sommeren 1977 der en mann ble spist av isbjørn. Retten har kommet til at så lenge han befant seg i hytta med våpen, var han ikke i fare. Denne faktiske villfarelse med hensyn til faren var etter rettens mening uaktsom. Dette fordi det som ovenfor nevnt, er lite sannsynlig at en bjørn ville greid å trenge seg inn i hytta.

Etter lov om fangst av isbjørn og forskriftene er også uaktsomme handlinger straffbare.

På dette grunnlag kan A ikke frifinnes på grunn av villfarelse.

Etter dette må A dømmes overensstemmende med forelegget på begge punkter.

Straffutmålingen.

Retten er enig med aktor i at det foreligger sterkt formildende omstendigheter. A var ved begge anledninger i en vanskelig situasjon. Alt tyder på at han har gitt en meget sannferdig forklaring. Han hadde uten vanskelighet kunnet avgitt en forklaring som hadde ført til at saken hadde måttet henlegges. Det er på grunnlag av hans egne opplysninger at han dømmes. - - -