Rt-1978-626
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1978-05-20 |
| Publisert: | Rt-1978-626 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 71B/1978 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Elg Elgesem aktor mot fru A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Stabel, Michelsen, Egil Endresen, Christiansen, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §167, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§35, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§35, Straffeprosessloven (1887) §342, §366, LOV-1902-04-10-3-§52, LOV-1902-04-10-3-§53, LOV-1902-04-10-3-§54, Straffeloven (1902), Uektebarnloven (1915) §6, Uektebarnloven (1915), Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§10, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§8, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§9, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§35 |
Dommer Stabel: Fru A ble ved Setesdal herredsretts dom av 27. februar 1978 funnet skyldig i overtredelse av straffelovens §166 ved at hun den 20. februar 1976 for en lensmannsbetjent forsettlig gav falsk forklaring om hvem som var far til et barn som hun ventet. Herredsrettens dom hadde denne domsslutning:
«Fru A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av straffelovens §166 til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager. Fullbyrdelsen av straffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Side:627
Sakens faktiske bakgrunn og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Domfelte har anket til Høyesterett over herredsrettens lovanvendelse, idet hun gjør gjeldende at hennes forhold ikke rammes av straffelovens §166. Dette er i ankeerklæringen begrunnet slik:
«Strl. §166 har ved rett lovforståelse en klar forutsetning om at øyemedet med forklaringen må være å skaffe materiale for en avgjørelse. I foreliggende sak synes herredsretten å ha lagt avgjørende vekt på at forklaringen eventuelt kunne tjene som bevis. Dette tilfredsstiller ikke paragrafs krav.»
Forsvareren for Høyesterett har sluttet seg til dette og har subsidiært tilføyd at når straffelovens §166 er brakt til anvendelse, er det under enhver omstendighet en feil av retten at den ikke har vurdert og tatt standpunkt til om vilkårene for frifinnelse etter straffelovens §167 annet ledd er til stede. Omstendighetene kan nemlig tyde på at domfelte ville ha utsatt seg for tap av den borgerlige aktelse ved å forklare seg riktig om farskapet.
Videre har forsvareren gitt uttrykk for som sin oppfatning at det faktiske forhold tiltalen gjelder, med rette kunne ha vært subsumert, ikke under straffelovens §166, men under straffebestemmelsen i lov av 21. desember 1956 om bom utanom ekteskap §35 sammenholdt med §8. Men også under denne forutsetning måtte forholdet ha vært vurdert ut fra det rettsprinsipp som er nedfelt i straffelovens §167 annet ledd. Det gjelder her et generelt rettferdsprinsipp som må slå igjennom også utenom rammen for straffelovens kapittel 15. For så vidt er henvist til Skeie «Den norske strafferett» (1946) II side 198-99. Resultatet må derfor under enhver omstendighet bli opphevelse av herredsrettens dom.
Aktor for Høyesterett har erklært seg enig i den rettsoppfatning herredsrettens dom bygger på, således også i at falsk forklaring fra moren om hvem som er far, må kunne subsumeres alternativt både under straffelovens §166 og under loven om bom utanom ekteskap §35. Men under ingen av alternativene kan det - på bakgrunn av de tungtveiende hensyn som taler for at det riktige farskap blir fastslått - være plass for frifinnelse ved direkte eller indirekte anvendelse av reglene i straffelovens §167.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem, men at det må foretas en subsumpsjonsendring i herredsrettens dom.
Innledningsvis nevner jeg at for så vidt angår forholdet mellom straffelovens §166-67 og §35 i loven om bom utanom ekteskap, kan det ikke ses å være klare holdepunkter, verken i denne lovs egne forarbeider eller i forarbeidene til den tidligere lov av 10. april 1915 om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre. Førstnevnte lovs §35 er ment å skulle svare til §6 annet ledd i den tidligere lov. Utover det er innholdet overhodet ikke kommentert i tilrådningen til Ot.prp. nr. 25 (1956). Tilsvarende bestemmelse fantes i alle de fire lovutkast som ble lagt frem med suksessive proposisjoner forut for vedtakelsen av loven av 1915, nemlig Ot.prp. nr. 13 (1909), Ot.prp. nr. 35 (1912), Ot.prp. nr. 6 (1913) og Ot.prp. nr. 5 (1914). Tilrådingen til lovforslagene inneholder ikke for noen av
Side:628
proposisjonenes vedkommende antydning om at straffebestemmelsen mot falsk forklaring var ment å skulle gjelde som alternativ til straffansvar etter straffelovens §166 i eller uten kombinasjon med §167, På denne bakgrunn - og i betraktning av at §6 annet ledd i loven av 1915 var rettet mot falsk forklaring innen rammen av et administrativt system som da ble innført helt fra nytt av - mener jeg at den naturlige forståelse av bestemmelsen må være at hjemmelen for straffansvar fra lovens vedtakelse måtte søkes utelukkende i den, og at det således ikke var plass for noen alternativ anvendelse av straffelovens §166. Tilsvarende må den nye lovs §35 nå være den eneste hjemmel for straffansvar overfor moren innen den ramme paragrafen trekker opp. Denne oppfatning faller også sammen med hva som hevdes av Skeie i l.c. side 198 og i Kierschows kommentar til straffeloven side 446.
Det gjenstår imidlertid å ta standpunkt til forsvarerens anførsel om at §35 i loven om born utanom ekteskap ut fra alminnelige rettferdsbetraktninger må tolkes og anvendes med den begrensning som følger av prinsippet i straffelovens §167, med andre ord slik at moren i vår sak må frifinnes dersom hun ikke kunne forklare sannheten uten derved å utsette seg eller noen av sine nærmeste for tap av den borgerlige aktelse. Jeg kan ikke se at det er tilstrekkelige holdepunkter for en slik begrensning som er uten holdepunkter i lovens ord og forarbeider. Jeg finner støtte for resultatet i det synspunkt Høyesterett bygde på i Rt-1938-846. Saken gjaldt riktignok forholdet mellom straffelovens §167 og forvaltningslovgivning av helt annen art enn den vi har å gjøre med i vår sak. Men på bakgrunn av at moren etter loven av 1956 ikke lenger har plikt til å oppgi hvem som er faren, kan jeg ikke se at det gjør seg tungtveiende betenkeligheter gjeldende mot å anlegge samme synspunkt også i forholdet til §35 i den nevnte lov.
Det blir en konsekvens av mitt syn at Høyesterett i medhold av straffeprosesslovens §366 jfr. §342 annet ledd bør opprettholde herredsrettens domsresultat, men med subsumpsjon under §35 jfr. §8 i lov av 21. desember 1956 om born utanom ekteskap, i stedet for under straffelovens §166. Om dette subsumpsjonsspørsmål ble partene gitt anledning til å uttale seg også for herredsretten.
Subsumpsjonsendringen gir etter min mening ikke grunnlag for endring av straffutmålingen. Strafferammen er den samme i de to straffebud.
Jeg stemmer for denne
dom:
Fru A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av lov om barn utanom ekteskap av 21. desember 1956 §35 jfr. §8 til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager.
Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i straffe lovens §52 - §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
Dommer Michelsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Egil Endresen, Christiansen og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Side:629
Av herredsrettens dom (sorenskriver Halvard Lind Hansen, settedommer med domsmenn):
- - -
Retten finner etter dette at tiltalte fru A til tid og sted som nevnt i tiltalen har gjort seg skyldig i forsettlig falsk forklaring om farsskapet til det barn hun ventet i midten av mai 1976. Forklaringen er gitt til lensmannen v/lensmannsbetjenten i egenskap av bidragsfogd i anledning av at hun ikke hadde ønsket å oppgi hvem som var far til barnet i svangerskapsmeldingen. Slik opplysning vil tjene som grunnlag for fylkesmannens avgjørelse med hensyn til utskriving av farsskapsforelegg etter §10 flg. i loven om barn utenfor ekteskap. Forsvareren har fremholdt at straffelovens §166 ikke kan anvendes, idet det her ikke vil foreligge noen endelig avgjørelse av fylkesmannen. Det er en frivillig sak for den oppgitte far å vedta farsskap. Retten finner at det her er tale om opplysninger som er bestemt til å avgi bevis, slik som nevnt i lovbestemmelsen. Avgjørende må være at barnemorens opplysning om hvem som er far til det ventende barn, kan bli bestemmende for barnets familierettslige status gjennom fylkesmannens avgjørelse etter de nevnte bestemmelser i loven om barn utenfor ekteskap. Retten antar at også straffebestemmelsene i §35, jfr. §8 §9 i denne loven kunne anvendes på tiltaltes forhold, og har under hovedforhandlingen gitt partene anledning til å uttale seg om dette. Straffebudet her retter seg mot den mor som gir falsk opplysning om barnefar enten direkte til bidragsfogden eller indirekte gjennom svangerskapsmelding eller fødselsmelding. Retten finner av hensyn til bedømmelsen av tiltaltes forhold ikke tilstrekkelig grunn til å endre det lovvalg som er gjort i tiltalebeslutningen, idet det kan vises til at strafferammen er den samme begge steder. - - -