Rt-1978-662
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1978-06-02 |
| Publisert: | Rt-1978-662 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 81B/1978 |
| Parter: | Statsadvokat Hans Holen aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Røstad, Schweigaard Selmer, Elstad, Løchen, Mellbye |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §35, Straffeloven (1902) §30, §62, §12, §34, §46, Krigsskadeerstatningsloven (1953)9-§12, Militærnekterloven (1965) §1, Militærnekterloven (1965) |
ved at han som utskrevet soldat i sjøforsvaret i den hensikt aldeles å ville unndra seg sin militære tjenesteplikt, unnlot å møte ved Håkonsvern
Side:665
Orlogsstasjon i Bergen den 21. juli 1976 for avtjening av førstegangstjeneste, skjønt han ved innkalling av 23. april 1976 var lovlig innkalt til å møte. - - -
Ved Trondheim byretts dom av 17.4.1969 ble vilkårene for fritaking av tiltalte for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjenste av overbevisningsgrunner funnet ikke å være til stede. Forut for saken hadde Justisdepartementet avslått tiltaltes søknad om slik fritakelse. Tiltalte påanket byrettens avgjørelse til Frostating lagmannsrett, som ved sin dom av 9.3.1972 stadfestet byrettsdommen, Han erklærte anke over lagmannsrettens dom, men ved kjennelse av 20.6.1972 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg å fremme anken til Høyesterett.
Dermed var det endelig avgjort at tiltalte ikke på overbevisningsgrunnlag var fritatt for verneplikt.
Den 25. februar 1974 avsa Trondheim byrett dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1945, dømmes for overtredelser av militære straffelovs §35 jfr. §34 og §46, alt sammenholdt med straffelovens §62 til fengsel i 95 - nittifem - dager.
I erstatning til det offentlige for saksomkostninger betaler han 200 - tohundre - kroner.»
Det er ikke begjært rettsmidler mot denne dom. Av domsgrunnene hitsettes:
«Tiltalte ble så innkalt til avtjening av militærtjenste med fremmøte 4.10.1972 på Bergenhus festning i Bergen. Tiltalte unnlot å møte, og det er på det rene at han ikke hadde gyldig forfall. Tiltalte ble så ved rekommandert skriv av 6.11.1972 og purringsskriv av 14.12.1972 innkalt til å møte til avtjening av militærtjeneste den 9.1.1973 med fremmøte på Håkonsvern i Bergen. Tiltalte unnlot å svare på innkallelsene, som han erkjenner å ha fått. Det står uttrykkelig på innkallingen at en del av den skal klippes fra og sendes tilbake til vedkommende militære enhet. Tiltalte unnlot å møte også 9.1.1973, og det er på det rene at han ikke hadde gyldig forfall. Han har fastholdt at hans overbevisning gjør at han ikke vil gjøre militærtjeneste.
Tiltalte har etter dette forsettlig unndratt seg sin militære tjenesteplikt og har gjort dette i hensikt helt å unndra seg tjenesteplikten, og er blitt borte fra det sted hvor han hadde plikt til møte. Han er skyldig i overtredelse av militære straffelovs §35 jfr. §34. Tiltalte har videre forsettlig overtrådt militære straffelovs §46 ved å unnlate å be svare innkallelsen av 6.11. og 14.12.72.»
Det faktiske forhold som er lagt til grunn for den foregående straffedom, slik foran gjengitt, benektes ikke av tiltalte. Han erkjenner også å ha mottatt innkallingen av 23. april 1976 til å møte for avtjening av førstegangstjeneste ved Håkonsvern Orlogsstasjon i Bergen den 21. juli 1976 og å ha unnlatt å møte ut fra samme beveggrunner som før.
Tiltalte mener imidlertid å kunne gjøre gjeldende at hans møteplikt var bortfalt i henhold til vernepliktloven av 17.7.1953 §12 annet ledd, da han mottok innkalling i 1976. Ifølge denne lovbestemmelse bortfaller plikten til førstegangstjeneste i fred når den ikke er påbegynt innen utløpet av det år den vernepliktige fyller 28 eller, hvis forsinkelsen skyldes hans egen forsømmelse, innen utløpet av det år han fyller 33. Tiltalte hadde ikke tidligere påbegynt noen tjeneste, og i 1976 fylte han 31 år.
Men, som det fremgår av bestemmelsen ville bortfallet av tiltaltes
Side:666
tjenesteplikt være betinget av at det ikke skyldtes hans egen forsømmelse at han ikke påbegynte tjenesten senest i 1973, i hvilket år han fylte 28. Dette vilkår er etter rettens mening ganske klart ikke oppfylt. Det skulle forsåvidt være tilstrekkelig å vise til det som foran er sitert av dommen av 25.2.1974. Dommen bygger nettopp på at tiltalte den gang forsettlig unnlot å møte til tjeneste, og dette benektes heller ikke nå.
Tiltalte hevder imidlertid, slik retten forstår ham, at han ved siden av ikke å ville møte til tjeneste av overbevisningsgrunner var i den grad bundet av sine yrkesmessige gjøremål, at det av den grunn ikke kan anses å ha vært forsømmelig av ham ikke å ha møtt etter innkallingene i 1972 eller i 1973. Han har angitt at han den gang ikke tenkte over denne side av sitt forhold; at han hverken kom på å søke tjensteutsettelse eller etterpå å gjøre det gjeldende i straffesaken.
Retten anser det klart at det ikke er til stede noe grunnlag slik påberopt, som kan frata det unnlatte fremmøte i 1972 eller i 1973 karakteren av forsømmelighet fra tiltaltes side.
Riktignok kan det neppe bebreides tiltalte at det tok så lang tid fra han søkte om fritakelse for militærtjeneste til den endelige rettslige avgjørelse i spørsmålet om tjenestefritakelsen forelå i 1972. Men det var dog tiltalte selv som satte igang dette apparat til spørsmålets avgjørelse, hvilket endte med at han ikke ble fritatt. Han var da å anse som enhver annen vernepliktig borger. I prinsippet og utgangspunktet er verneplikten lik for alle. Den kan være en meget følelig byrde, som alle ut fra dette krav til likhet må ta på seg. Det pliktet tiltalte den gang å innrette seg etter.
Det lar seg ikke høre, slik tiltalte og hans forsvarer har gjort under hovedforhandlingen, å antyde at tiltalte muligens ville ha fått tjenesteutsettelse i 1972 og 1973 om han hadde søkt om det. Retten kan ikke skjønne annet enn at det måtte ha vært en klar plikt for de militære myndigheter ikke å innvilge en slik søknad, i og med at innvilgelse ville medføre at plikten til førstegangstjeneste falt bort i medhold av vernepliktlovens §12 annet ledd.
Følgen av tiltaltes unnlatelse av å møte til tjeneste senest i 1973 var da at hans plikt til å møte til førstegangstjeneste besto inntil det år han fyller 33. Dette er han også gjort uttrykkelig oppmerksom på gjentatte ganger i de underretninger han har mottatt fra de militære myndigheter i forbindelse med senere innkallinger til tjeneste. Når det gjelder unnlatelsen av å møte til tjeneste 21.7.1976 har tiltalte ikke påberopt seg sivile gjøremål som hinder for å møte. Det ville han også vanskelig kunne gjøre. Han fikk nemlig utsettelse med å møte til 1.10.1975 etter å være innkalt til å møte ved Håkonsvern orlogsstasjon 2.10.1974. Han møtte ikke til utsatt dato heller.
I henhold til det som foran er anført må tiltalte bli å felle overensstemmende med tiltalen. Begrunnelsen herfor er ensstemmig.
Rettens samtlige medlemmer er videre enig i at lovens minste straff etter militære straffelovs §35 annet ledd, bør idømmes.
Rettens flertall, de to domsmenn, er kommet til at straffen i sin helhet bør gjøres betinget. De mener at det synspunkt har meget for seg, som fremholdt av forsvareren, at det igrunnen er et standpunkt tiltalte nå for annen gang tiltales for, og at han allerede har sonet straff for dette.
Rettens mindretall, dens formann, kan ikke se det slik. Så lenge tiltaltes tjenesteplikt består, begår han et nytt straffbart forhold når han etter fornyet innkalling til nytt tidspunkt forsettlig unnlater å møte. Mindretallet mener,
Side:667
overensstemmende med den straff Høyesterett er blitt stående ved i de saker som er referert i Rt. for 1973 og 1976 på henholdsvis side 937 og 652, at 9 måneder av straffen kunne gjøres betinget.
Aktor har i samsvar med hva i tiltalebeslutningen er tilkjennegitt nedlagt påstand om at tiltalte for alltid fradømmes retten til å gjøre tjeneste i Rikets krigsmakt. Det er hjemmel for dette i militære straffelovs §12, jfr. alm. borgelig straffelovs §30, og påstanden tas enstemmig til følge.
Tiltalte har evne til å erstatte det offentlige en del av omkostningene med straffesaken. - - -