Rt-1978-755

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-06-26
Publisert:	Rt-1978-755
Stikkord:	Skade på borebrønn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 88/1978
Parter:	Øyer kommune (advokat Ulrik Sverdrup-Thygeson - til prøve) mot Jørgen Rugløkken (høyesterettsadvokat Johs. Thallaug).
Forfatter:	Christiansen, Mellbye, Lorentzen, Røstad, Heiberg
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §11, Tvistemålsloven (1915) §180, §112, §114, §8, Vassdragsloven (1940), Fylkeskommuneloven (1961)5-§11, Fylkeskommuneloven (1961)5-§13, Bygningsloven (1965) §65, Bygningsloven (1965), Lov om vern mot vannforurensing (1970) §7, Lov om etablering av leiligheter (1976) §11

Dommer Christiansen: Jørgen Rugløkken er eier av eiendommene gnr. 33 bnr. 2 og 21 i Øyer. Disse naboeiendommer ligger mellom riksveg E6 og Lågen. Våningshuset på bnr. 2 fikk tidligere sitt vann fra en vanlig brønn beliggende sørvest for huset, mens vannforsyningen til den nordenforliggende eiendom bnr. 21 var ordnet ved en borebrønn på ca. 35 meters dybde.

I juli 1971 ble vannet praktisk talt borte i begge brønner. Dette skjedde samtidig med fremføring av en veg - Lyngvegen - med grøft for vann og kloakk i forbindelse med et boligområde beliggende øst og sørøst for Rugløkkens eiendommer og noe høyere i terrenget. Rugløkken hevdet at Øyer kommune, som forestod utbyggingen av boligfeltet, var erstatningsansvarlig for tapet av de to vannkildene. Da kommunen ikke erkjente noe ansvar, reiste Rugløkken erstatningssak mot kommunen.

Sør-Gudbrandsdal herredsrett - sorenskriveren med domsmenn fra det alminnelige utvalg - avsa 1. februar 1975 dom med slik domsslutning:

«1. Øyer kommune frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Det fremgår av domsgrunnene at herredsretten ikke fant at det var godtgjort noen årsakssammenheng mellom vegarbeidet og tapet av vannet.

Jørgen Rugløkken påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten ble satt med to domsmenn med særlig kyndighet i spørsmål om geologi og vannforekomster, og Rugløkken førte for lagmannsretten universitetslektor Ole Fredrik Bergersen som sakkyndig vitne. Under hovedforhandlingen ble det inngått rettsforlik vedrørende vannforsyningen til våningshuset på bnr. 2, idet kommunen påtok seg gratis tilknytning til det kommunale vannledningsnett. Lagmannsrettssaken gjaldt derfor alene borebrønnen på bnr. 21.

Eidsivating lagmannsrett avsa 12. mai 1977 dom med slik domsslutning:

«1. Øyer kommune tilpliktes å betale Jørgen Rugløkken i erstatning 20 000 - tyvetusen - kroner.

2. Øyer kommune tilpliktes å betale Jørgen Rugløkken saksomkostninger med 19 630 - nittentusensekshundreogtretti - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen for de under punkt 1 og 2 nevnte beløp er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Side:756

Saksforholdet fremgår ellers av domsgrunnene i de nevnte dommer.

Øyer kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ankeerklæringen gjaldt dommen i sin helhet. Under hovedforhandlingen for Høyesterett har imidlertid kommunen erklært at den nå aksepterer at det foreligger årsakssammenheng mellom kommunens vegarbeid og tapet av vannet i borebrønnen. Videre har kommunen - om Høyesterett skulle komme til at kommunen er erstatningsansvarlig - ikke noe å bemerke til lagmannsrettens erstatningsutmåling.

Øyer kommune har presisert at hovedspørsmålet i saken er hvorvidt bestemmelsene i vassdragslovens §11 også omfatter dypborebrønner. Prinsipalt hevder kommunen at så ikke er tilfellet, subsidiært at skadeforvoldelsen i dette tilfelle i hvert fall ikke kunne forutsettes.

Kommunen har når det gjelder forståelsen av vassdragslovens §11 gjort gjeldende at loven ikke omfatter grunnvann i det som er kalt dypere lag og som utnyttes i borebrønner. I slike brønner kan tilsigsforholdene ikke direkte observeres slik som det hevdes å være mulig ved vanlige brønner. Selv om man i et konkret tilfelle i og for seg kan forut sette at et arbeid vil øve innflytelse på vannet i dette skikt, hevdes det at beskyttelsen mot slike arbeider må søkes i grannelov og alminnelige erstatningsregler og ikke i spesialbestemmelsen i vassdragslovens §11. Det er i denne sammenheng vist til vannforurensingsloven av 26. juni 1970 nr. 75 §7 og til grannelovens §13. Skulle vassdragslovens §11 forstås slik at den også omfatter grunnvannet i dypere lag som utnyttes i borebrønner, hevdes det at man derved gjennom vassdragsloven ville «klausulere» store og ubestemte områder til uberettiget fordel for brønneierne. I nærværende sak er således avstanden mellom borehullet og de skadeforårsakende vegarbeider ca. 300 meter, og det potensielle skadeområde er derfor av meget betydelig størrelse. I særlig grad vil en vid forståelse av nevnte §11 - hevdes det - være urimelig i utbyggingsområder. Som begrunnelse er blant annet vist til det standpunkt bygningsloven har tatt til privat vannforsyning i boligstrøk. Det er ellers opplyst at kommunen i nærværende tilfelle har funnet det urimelig å gi pålegg om tilknytning til det kommunale vannverk i medhold av bygningslovens §65.

Hva dernest angår den subsidiære anførsel om at skadeforvoldelse her ikke kunne forutsettes, er som utgangspunkt hevdet at erstatningsregelen i vassdragslovens §112 nr. 1 begrenser ansvaret til den skade som kunne forutsettes etter §11. For øvrig er det gjort gjeldende at skadeforvoldelsen i nærværende sak på grunn av avstand, terrengforhold m.v. ikke kunne forutsettes av kommunen, og at lagmannsretten således har tatt feil i sin bevisbedømmelse.

Øyer kommune har nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Øyer kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Side:757

Jørgen Rugløkken har i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens dom.

Han hevder at vassdragslovens §11 også beskytter vasstilgang som stammer fra grunnvannskilder uansett dybde, og at paragrafen heller ikke sondrer med hensyn til den tekniske utforming av brønnen. Det er pekt på at brønnboring her i landet tok til i 1930-årene, og var velkjent da vassdragsloven ble gitt i 1940.

Når det gjelder kommunens subsidiære anførsel, har Rugløkken blant annet pekt på at i det området hvor vegarbeidet med fjellsprengninger fant sted i juli 1971, hadde det til da vært en kommunal brønn og flere private brønner som dekket vannbehovet for 1618 husstander. Før vegarbeidet ble igangsatt, innkalte kommunen ikke bare disse husstander, men også Jørgen Rugløkkens far som daværende eier av den nedenforliggende eiendom bnr. 2, til et møte for å drøfte den fremtidige løsning av vannforsyningsspørsmålet. Jørgen Rugløkken som eier av bnr. 21 ble ikke innkalt til møtet, og hans far møtte ikke. For de øvrige brønneiere m.v. erkjente kommunen straks erstatningsansvar og ga fri tilknytning til det kommunale vannverk. Senere har kommunen som opplyst også erkjent erstatningsansvar for så vidt angår tapet av vannet på eiendommen bnr. 2. Det grunnvann som dannet tilsiget til de nevnte brønner, var imidlertid også gjennom vannåre i fjellet tilsig for borebrønnen.

Rugløkken har for øvrig gjort gjeldende at vassdragslovens §112 nr. 1 ikke setter som erstatningsvilkår at skaden kunne forutsettes. Han forstår denne bestemmelse slik at selv om det ved forhåndsskjønn er avgjort at skade etter §11 ikke kan forutsettes, skal erstatning alltid betales om det senere viser seg at skjønnet tok feil. Her har kommunen ikke forlangt forhåndsskjønn. Men dette kan - hevdes det - klarligvis ikke sette kommunen i en bedre stilling med hensyn til erstatningsansvaret.

Jørgen Rugløkken har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Jørgen Rugløkken tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ved bevisopptak for Sør-Gudbrandsdal herredsrett er til bruk for Høyesterett avhørt foruten parten Jørgen Rugløkken også to vitner. Ingen av disse er nye for Høyesterett. Universitetslektor Ole Fredrik Bergersen har til bruk for Høyesterett avgitt en skriftlig uttalelse om årsaks sammenhengen mellom kommunens sprengningsarbeider og tapet av vannet i Rugløkkens brønner. Professor Steinar Skjeseth har avgitt en skriftlig uttalelse om usikkerhetsfaktorer knyttet til grunnvannsbrønn, etter at det er boret med gunstig resultat. Det er for Høyesterett også fremlagt en uttalelse om svensk erstatningsrett på dette område. I alt vesentlig fremtrer imidlertid saken i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, altså at kommunen her er erstatningsansvarlig. Etter at partene for Høyesterett har utdypet sine synspunkter med hensyn til de spørsmål som nå er omtvistet, ser jeg saken slik:

Side:758

Vassdragslovens §11 lyder:

«Brønngraving eller annet arbeid på egen grunn, som kan forutsettes å ville volde skade ved å hindre eller minske vasstilgangen til eller bortlede vatn fra annen manns brønn (oppkomme) eller dam som brukes til vassforsyning, må ikke finne sted uten særlig adkomst eller hjemmel i lov.»

Kommunen har til støtte for sitt restriktive syn på denne bestemmelse - at paragrafen ikke omfatter dypborebrønner - særlig vist til bemerkningene i Vassdragslovkommisjonens innstilling side 30 31. Her avviser kommisjonens flertall et forslag om i tilknytning til innstillingsutkastets §8 - som også ble lovens §8 - å oppta generelle bestemmelser i utkastet om grunnvannet. Justisdepartementet sa seg enig med flertallet fordi emnet var for lite utredet, jfr. Ot.prp. nr. 65 for 1939 16, og slik ble da også lovens ordning.

Jeg kan ikke se at man ut fra disse bemerkninger kan trekke de slutninger kommunen har gjort med hensyn til forståelsen av vassdragslovens §11. Tvert om viser etter min mening flere bemerkninger ellers i motivene at lovgiveren klart har ment at beskyttelsen etter §11 også omfatter vasstilgang i form av grunnvann. Jeg viser således til kommisjonsinnstillingen side 33 og Innst. O III for 1940 7 med bemerkninger til lovens §11, hvor man omtaler skader på vassårer i grunnen og avviser et forslag om å utvide beskyttelsen etter §11 til også å omfatte forurensninger av grunnvannet. Motivene gir heller ingen støtte for at den måte som grunnvannet rent teknisk innhentes på - her gjennom en dypborebrønn - har noen rettslig betydning for beskyttelsen av vasstilgangen.

Kommunens lovforståelse har ingen forankring i ordlyden i nevnte §11. At også vasstilgang i form av grunnvann er beskyttet, kom så vidt ses enda klarere frem i Vassdragslovkommisjonens forslag til §11. Beskyttelsen gjaldt her «brønd eller kilde (opkomme, olle, ile)». Den senere omredigering til «brønn (oppkomme)» som ble foretatt av Justisdepartementet, tok ikke sikte på noen realitetsendring.

Hva endelig angår de reelle argumenter som kommunen har anført for sin fortolkning, kan jeg ikke se at grunnvann og dypborebrønner her står i noen faktisk særstilling i forhold til annen vasstilgang og brønner som paragrafen beskytter. Jeg ser da bort fra det selvsagte at når grunnvannet utnyttes, vil man i praksis kanskje ofte måtte fastslå at det ikke på forhånd kunne forutsettes at arbeidet ville skade en vasstilgang. Professor Skjeseth har i sin uttalelse nettopp understreket dette. Han uttaler at det oftest er svært vanskelig å forutsi i hvor stort område inngrep vil kunne forstyrre en borebrønn, og at forutsigelsen av eventuelle skader i de fleste tilfelle vil kreve omfattende og detaljerte geologiske undersøkelser. Men de vanskeligheter som her er påpekt, går etter min mening ikke på det rettslige omfang av vassdragslovens §11, men på den bevismessige, konkrete anvendelse av paragrafen. Jeg finner for øvrig grunn til å tilføye at de sonderinger kommunen opererer med når det gjelder forståelsen av nevnte §11, så vidt jeg kan skjønne må være praktisk sett ugjennomførbare.

Side:759

Hva dernest angår spørsmålet om kommunen i dette tilfelle før igangsettelsen av vegarbeidene kunne forutsette at disse ville volde skade på Rugløkkens borebrønn, har lagmannsretten med sakkyndige domsmenn og på grunnlag av befaring m.v. funnet at så var tilfellet. Denne vurdering vil klarligvis avhenge også av omfanget av de arbeider som igangsettes, og som her var betydelige. Maskinentreprenør Georg Langvik, som opparbeidet Lyngvegen for kommunen, har i sin vitneforklaring for Høyesterett blant annet bekreftet a det på nordsiden av det område som ble utsprengt i juli 1971, stod betydelige mengder vann i grunnen (Langvik kaller selv stedet «vannbassenget»). Dette vannet ble inntil da nyttet i flere brønner av de omkringliggende husstander, blant annet i en større kommunal brønn. Ved sprengningen fjernet man den fjellrygg som demmet opp bassenget, slik at dette ble drenert, og med den følge at vannet forsvant også i Rugløkkens borebrønn. Jeg kan ikke se at de opplysninger som for øvrig foreligger for Høyesterett, blant annet om terrengforhold og avstand fra det nevnte «vannbasseng» til borebrønnen, gir noe grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering.

Jeg finner etter dette at kommunen ved sitt vegarbeid har opptrådt i strid med vassdragslovens §11 i forhold til Rugløkken. Dette utløser umiddelbart et erstatningsansvar for kommunen, og om erstatningsbeløpets størrelse er det som nevntikke tvist. Jeg finner det etter dette ikke nødvendig å gå inn på forståelsen av erstatningsbestemmelsen i vassdragslovens §112 nr. l, som lagmannsretten også har forankret sin avgjørelse i. Innholdet av denne bestemmelse, som knytter seg til reglene om forhåndsskjønn og som ble tilføyd under stortingsbehandlingen, jfr. Inst. O III 1940 69, forekommer meg uklart.

Kommunen må etter dette ilegges saksomkostninger også for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180. Rugløkken har fremlagt lovbestemt omkostningsoppgave. Saksomkostningene for Høyesterett settes samlet til kr. 8 802, hvorav til utlegg kr. 802.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens punkter 1 og 2.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Øyer kommune 8 802 - åttetusenåttehundreogto - kroner til Jørgen Rugløkken.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Røstad og Heiberg: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Olaf Sirnæs med domsmenn):

Saksøkeren Jørgen Rugløkken er eier av gnr. 33, bnr. 2 og 2l i Øyer. Hans far Martin Rugløkken var tidligere eier. Bnr. 21 er en hustomt som er

Side:760

utskilt fra bnr. 2 og som Jørgen Rugløkken fikk skjøte på i 1965. 11966 lot han her av hensyn til vannforsyningen bore et borehull i ca. 35 meters dybde. Borehullet har gitt rikelig med vann både til Jørgen Rugløkkens bolig på bnr. 21 og til et grisehus på bnr. 2 hvortil han har lagt ledning fra borehullet.

I 1969 overtok Jørgen Rugløkken bnr. 2. Hans foreldre Anne og Martin Rugløkken har disposisjonsretten over våningshuset på bnr. 2. Vannforsyningen her skjedde opprinnelig fra et oppkomme, men i 1961 ble det anlagt en brønn ca. 3,5 m dyp i ca. 60 meters avstand fra våningshuset. Herfra ble vannet pumpet med elektrisk pumpe.

Eiendommen, gnr. 33, bnr. 2 og 21 ligger mellom riksvegen E-6 og Lågen på nedsiden av boligfeltet Granerudmoen i Øyer. Borehullet på bnr. 21 ligger ifølge en fremlagt kartskisse på cotehøyde ca. 180. Brønnen på bnr. 2 ligger på omtrent samme høyde.

I slutten 60-årene planla Øyer kommune et boligfelt på Granerudmoen og regulerte feltet med veger og ledninger for vann og kloakk. En av vegene (Lyngvegen) ligger mellom 15 til 20 meter høyere opp i terrenget enn den brønn og det borehull nærværende sak gjelder.

I nevnte veg, Lyngvegen, er også lagt grøft for vann og kloakk. Grøften ble anlagt i 1971.

I midten av juli 1971 forsvant vannet i de 2 brønner. Arbeidet med grøften i Lyngvegen var da kommet til et sted som ifølge det fremlagte kart ligger ca. 190 meter i luftlinje fra brønnen på bnr. 2 og ca. 300 m i luftlinje fra borehullet på bnr. 21. Saksøkerne mener det er klar årsakssammenheng mellom anlegget av grøften og at vannet forsvant i brønn og borehull og har i stevning av 15. august 1973 krevet erstatning av Øyer kommune. - - -

Retten skal bemerke. Retten finner det meget tvilsomt om grøftearbeidet har forårsaket at vannet i brønnen og borehullet er forsvunnet. Høydeforskjellen i terrenget og avstanden fra brønn og borehull til det sted hvor grøften angivelig skal ha endret grunnvannets retning taler imot at det er grøftearbeidet som er den egentlige årsak til at vanntilførselen er opphørt eller sterkt redusert. Særlig tvilsomt er det at grøftearbeidet kan ha bevirket at borehullet som går 35 m ned i jorden ikke lenger gir tilstrekkelig vann.

Retten er enig med saksøkte i at saksøkeren må ha bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng. Den bevisbyrderegel som er fastsatt i vassdragslovens §114 nr. 5 og som saksøkeren har henvist til, gjelder for det tilfelle at det kreves retting av visse tiltak i vassdrag og kan ikke gjelde i et tilfelle som nærværende hvor det er tale om et ordinært grøfteanlegg i et regulert strøk. Beviset for årsakssammenheng kan i tilfelle kun føres ved en sakkyndig undersøkelse av terrenget. Noe sådant bevis er dog ikke ført. Saksøkte må derfor bli å frifinne.

For øvrig bør bemerkes at det ikke er hjemmel for å pålegge kommunen tiltak og plikt til å levere vann gratis slik som påstått av saksøkerne. Hvis ansvar kan pålegges kommunen, antas at saksøkeren bare kan kreve erstatning. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Erling Haugen, lagdommer Jørgen Wilberg og ekstraord. dommer, byrettsdommer Knut Glad med domsmenn):

- - -

Jørgen Rugløkken har i rett tid påanket dommen. Under hovedforhandlingen

Side:761

for lagmannsretten ble saken forlikt for så vidt angår vannforsyningen til våningshuset på bnr. 2. Forliket innebærer i hovedsak at det gis gratis tilknytning for bolighuset mot at det betales vanlig årlig vannavgift fra august 1971. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke: Arbeidet med fremføring av Lyngveien var relativt omfattende. Før dette arbeid må det legges til grunn at Rugløkken hadde fullt tilstrekkelig vann i sin borebrønn mens det praktisk talt har vært borte etter dette arbeid. Det har ikke vært påvist noen andre forhold som kan gi forklaringen på tapet av vannet i brønnen. Noen full sikkerhet om de geologiske forhold før arbeidet i Lyngveien har man ikke. Det skyldes at disse ikke ble undersøkt før arbeidet ble igangsatt. Etter bevisførselen må man anta at fjellet har et sprekkmønster som gjør det godt mulig at det kan være årsakssammenheng mellom arbeidet i Lyngveien og vanntapet. Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten en sådan årsakssammenheng godtgjort.

Etter de stedlige forhold måtte det kunne forutsettes at fremføring av Lyngveien kunne beskadige Jørgen Rugløkkens borebrønn. Lagmannsretten finner under disse omstendigheter at vassdragslovens §11, jfr. §112 nr. 1 i.f. hjemler et erstatningskrav fra Jørgen Rugløkkens side. Lagmannsretten har dermed ikke tatt standpunkt til om vassdragslovens §11 beskytter enhver dypboringsbrønn uansett i hvilken avstand den får sitt tilsig. I dette tilfelle er det imidlertid en så vidt direkte forbindelse mellom den nærmest i dagen liggende vannkilde ved Lyngveien og borebrønnen at vassdragslovens §11 verner mot det angrep på vannkilden som fremføring av Lyngveien var.

Lagmannsretten finner ikke at Jørgen Rugløkken kan bebreides for at han ikke søkte tapet begrenset ved å bore en dypere brønn. En slik tanke ses først fremsatt av ankemotparten under hovedforhandlingen for lagmannsretten.

Lagmannsretten finner ikke at det inngåtte rettsforlik har noen økonomisk betydning for vannforsyningen til uthuset. Lagmannsretten finner at Jørgen Rugløkkens vannproblem må løses ved at hans eiendom får direkte tilknytning til det kommunale nett og at det legges en stikkledning fra Rugløkkens ledning inn i uthuset. Dette betyr i hovedsak at Jørgen Rugløkken får brutto utgifter i det vesentlige i overensstemmelse med de anførsler som er anbragt for lagmannsretten og som har munnet ut i et erstatningskrav på kr. 41 000. Til fradrag må imidlertid komme fordelene ved å bli tilknyttet det offentlige ledningsnett. Derved sparer Rugløkken drift av eget anlegg. På lang sikt må det også antas å være en fordel å være tilknyttet det offentlige ledningsnett. Hensett til utviklingen i området må det antas at Jørgen Rugløkken sto i en viss fare for å få sin borebrønn forurenset eller på annen måte beskadiget. Fastsettelsen av erstatningsbeløpet vil således måtte bli skjønnsmessig. Lagmannsretten fastsetter beløpet til kr. 20 000. Renter er ikke påstått.

Herredsrettens dom ble påanket ved ankeerklæring av 21. mars 1975 med krav om erstatning og tiltak. Ved prosesskrift av 18. april 1977 ble tiltakskravet frafalt, og det ble påstått erstatning begrenset oppad til kr. 60 000. Ved prosesskrift av 21. april 1977 ble påstanden endret til et krav på kr. 41 000, en påstand som er opprettholdt for lagmannsretten, men den beregning som ledet frem til beløpet, er noe endret under hovedforhandlingen.

Side:762

Saken antas etter dette dels vunnet dels tapt. Lagmannsretten finner imidlertid at den ankende part bør tilkjennes fulle saksomkostninger for begge retter. De alt vesentlige av utgiftene er voldt ved de tvistepunkter der kommunen har tapt. Omkostningsoppgave er inngitt. Saksomkostningene fastsettes til kr. 19 630, herav til utgifter kr. 9 130. - - -